Gratulerer med ny diktbok! Kort fortalt, hvordan vil du beskrive Himmelen faller ikke ned?
Boka er en fiksjon, men den er virkelighetsnær. To eldre kvinner på hver sin side av verden, en norsk og en indisk, deler erfaringen de har som døtre. Diktet i boka tar utgangspunkt i brevvekslingen mellom dem. Helt siden de var små, så lenge de kan huske, har begge forsøkt å tjene sine mødre og gjøre dem til lags, men jo snillere og mer føyelige de har vært, jo større ble avstanden og utryggheten. Undringen og uroen over den mistenksomheten de har blitt møtt med preger dem begge. Når mødrene nå nærmer seg slutten av livet, blir savnet av nærhet så tydelig. Hva var det som skjedde? Jeg har ikke satt meg fore å gi entydige svar, men sirkle inn og nevne tankevekkende episoder og minner som har satt dype spor.
Hvorfor har du skrevet akkurat denne boken?
Jeg ville endelig ta tak i erfaringer som jeg ikke har visst hva jeg skulle gjøre med. Jeg er ikke sikker på at jeg har gjort rett, men jeg er heller ikke sikker på at det er rett å styre unna grunnleggende opplevelser og erfaringer av hensyn til andre. Nå har jeg vært forfatter i over førti år, men min egen barndom har jeg ikke skrevet om. Strengt tatt har jeg vel ikke gjort det denne gangen heller, det er dikt og ikke biografi det er snakk om, men jeg har turt å nærme meg mørket. Før har jeg alltid fokusert på lyset, bare antydet mørket gjennom å undersøke tema som manipulasjon av sannhet, bortforklaring og løgn.
Kan du si noe mer om tittelen?
Man kan si at tittelen er en besvergelse. Jeg benevner, setter ord på forhold og ting jeg ikke har nevnt før fordi jeg har vært redd for at noe galt ville skje om jeg gjorde det. Nå utfordrer jeg skjebnen og setter min lit til at det vil gå bra. Når himmelen ikke faller ned i det jeg setter ordene på papiret, eller i det jeg utgir boka, blir tittelen en bekreftelse på at det ikke er skummelt å snakke sant.
Dine tre siste titler før årets er sentrert rundt håpet som tematikk. Himmelen faller ikke ned skiller seg ut, også gjennom sin form, som kanskje kan kalles et langdikt?
Ja, det er et langdikt eller en diktfortelling. Jeg hadde tenkt på å kalle det for en elegi, altså en klagesang eller et sørgedikt over et tap. Men sjøl om det sier en del om tonen i teksten og det jeg vil, er det ikke helt dekkende, dessuten er det vel ikke alle som vet hva en elegi er. Håpet er med her også. Om det ikke er tematisert på samme måte som i de tre foregående bøkene hvor håpet er en avgjørende politisk kraft, så er boka en håpefull handling. Og jeg håper denne handlingen også kan berøre andre.
Gjennom ditt forfatterskap har du vært opptatt av det gåtefulle, stillheten, mytologisering og manipulasjoner av sannhet. På hvilken måte gjenfinner vi disse temaene i din nye diktbok?
Disse temaene er med, men altså mer personlig framstilt her, mer dramatisert og derfor dreier det seg mindre om hva jeg mener om temaene enn hvordan det føles å bli utsatt for slike strategier og måter å forholde seg på. Hvordan føles det for et barn å bli møtt med taushet for eksempel? Hva gjør det med tiltroen det har til seg sjøl og tilliten til verden?
Er dette temaer du vil utforske videre?
Det er nok temaer som jeg må fortsette å utforske, som på mange måter forfølger meg. Men kanskje kan Himmelen faller ikke ned frigjøre meg litt fra dem også, la meg fokusere mer på at virkeligheten er mangfoldig på andre vis. Altså at det ikke bare er snakk å forholde seg til det som bevisst skjules, men at mye er skjult og gåtefullt for oss i tilværelsen, at vi er del av noe større.
Når og hvor skriver du?
Jeg har skrevet i de timene jeg har hatt tilgjengelig i løpet av arbeidsdagen når jeg ikke har måttet gjøre andre oppgaver som å oversette og drive forlag. Jeg har nok sittet for mye. Det er mer produktivt å gå i skogen eller svømme i fjorden, altså bevege seg. Mye kommer til meg om natta også, i halvvåken tilstand, løsrevne ord, rytmiske figurer, men så må det framkalles i lyset, settes sammen.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Det er mye som inspirerer. Fotografi og andre bilder har vært en måte å nærme seg uttrykk og opplevelser som ikke er enkle. Som oftest gir de likevel en umiddelbar opplevelse, men hvorfor? Hva er det som skjer i bildet? Å forsøke å finne svar er lærerikt og interessant og har mye med dikt å gjøre. Dessuten kan historien komme nærmere gjennom bilder. Ting andre har hatt kan være inspirerende på en beslektet måte. Å lese historie, særlig kulturhistorie, kan sette tanker i gang. Å lese brev, og å utveksle brev. Jeg har fått og skrevet mange brev. Å lytte til musikk er inspirerende, den taler direkte til hjertet, men hva sier den? Den åpner store rom i oss eller gir oss en anelse av hvor store rom som finnes. Det kan kunsten gjøre. Å lese andres verk er inspirerende, men ikke så direkte som det å være i og lytte til naturen. Men først og fremst er det forholdet mellom mennesker jeg blir inspirert av og inspirert til å finne ut av.
Hvilket spørsmål ønsker du å få?
Det vet jeg ikke. Bare at det er spørsmål andre oppriktig ønsker å stille, uten baktanke, noe som er viktig for dem å få svar på. Og her og nå, noe som har med den boka jeg har skrevet å gjøre. Kanskje har de lignende opplevelser?
Gratulerer med ny diktbok! Kort fortalt, hvordan vil du beskrive Himmelen faller ikke ned?
Boka er en fiksjon, men den er virkelighetsnær. To eldre kvinner på hver sin side av verden, en norsk og en indisk, deler erfaringen de har som døtre. Diktet i boka tar utgangspunkt i brevvekslingen mellom dem. Helt siden de var små, så lenge de kan huske, har begge forsøkt å tjene sine mødre og gjøre dem til lags, men jo snillere og mer føyelige de har vært, jo større ble avstanden og utryggheten. Undringen og uroen over den mistenksomheten de har blitt møtt med preger dem begge. Når mødrene nå nærmer seg slutten av livet, blir savnet av nærhet så tydelig. Hva var det som skjedde? Jeg har ikke satt meg fore å gi entydige svar, men sirkle inn og nevne tankevekkende episoder og minner som har satt dype spor.
Hvorfor har du skrevet akkurat denne boken?
Jeg ville endelig ta tak i erfaringer som jeg ikke har visst hva jeg skulle gjøre med. Jeg er ikke sikker på at jeg har gjort rett, men jeg er heller ikke sikker på at det er rett å styre unna grunnleggende opplevelser og erfaringer av hensyn til andre. Nå har jeg vært forfatter i over førti år, men min egen barndom har jeg ikke skrevet om. Strengt tatt har jeg vel ikke gjort det denne gangen heller, det er dikt og ikke biografi det er snakk om, men jeg har turt å nærme meg mørket. Før har jeg alltid fokusert på lyset, bare antydet mørket gjennom å undersøke tema som manipulasjon av sannhet, bortforklaring og løgn.
Kan du si noe mer om tittelen?
Man kan si at tittelen er en besvergelse. Jeg benevner, setter ord på forhold og ting jeg ikke har nevnt før fordi jeg har vært redd for at noe galt ville skje om jeg gjorde det. Nå utfordrer jeg skjebnen og setter min lit til at det vil gå bra. Når himmelen ikke faller ned i det jeg setter ordene på papiret, eller i det jeg utgir boka, blir tittelen en bekreftelse på at det ikke er skummelt å snakke sant.
Dine tre siste titler før årets er sentrert rundt håpet som tematikk. Himmelen faller ikke ned skiller seg ut, også gjennom sin form, som kanskje kan kalles et langdikt?
Ja, det er et langdikt eller en diktfortelling. Jeg hadde tenkt på å kalle det for en elegi, altså en klagesang eller et sørgedikt over et tap. Men sjøl om det sier en del om tonen i teksten og det jeg vil, er det ikke helt dekkende, dessuten er det vel ikke alle som vet hva en elegi er. Håpet er med her også. Om det ikke er tematisert på samme måte som i de tre foregående bøkene hvor håpet er en avgjørende politisk kraft, så er boka en håpefull handling. Og jeg håper denne handlingen også kan berøre andre.
Gjennom ditt forfatterskap har du vært opptatt av det gåtefulle, stillheten, mytologisering og manipulasjoner av sannhet. På hvilken måte gjenfinner vi disse temaene i din nye diktbok?
Disse temaene er med, men altså mer personlig framstilt her, mer dramatisert og derfor dreier det seg mindre om hva jeg mener om temaene enn hvordan det føles å bli utsatt for slike strategier og måter å forholde seg på. Hvordan føles det for et barn å bli møtt med taushet for eksempel? Hva gjør det med tiltroen det har til seg sjøl og tilliten til verden?
Er dette temaer du vil utforske videre?
Det er nok temaer som jeg må fortsette å utforske, som på mange måter forfølger meg. Men kanskje kan Himmelen faller ikke ned frigjøre meg litt fra dem også, la meg fokusere mer på at virkeligheten er mangfoldig på andre vis. Altså at det ikke bare er snakk å forholde seg til det som bevisst skjules, men at mye er skjult og gåtefullt for oss i tilværelsen, at vi er del av noe større.
Når og hvor skriver du?
Jeg har skrevet i de timene jeg har hatt tilgjengelig i løpet av arbeidsdagen når jeg ikke har måttet gjøre andre oppgaver som å oversette og drive forlag. Jeg har nok sittet for mye. Det er mer produktivt å gå i skogen eller svømme i fjorden, altså bevege seg. Mye kommer til meg om natta også, i halvvåken tilstand, løsrevne ord, rytmiske figurer, men så må det framkalles i lyset, settes sammen.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Det er mye som inspirerer. Fotografi og andre bilder har vært en måte å nærme seg uttrykk og opplevelser som ikke er enkle. Som oftest gir de likevel en umiddelbar opplevelse, men hvorfor? Hva er det som skjer i bildet? Å forsøke å finne svar er lærerikt og interessant og har mye med dikt å gjøre. Dessuten kan historien komme nærmere gjennom bilder. Ting andre har hatt kan være inspirerende på en beslektet måte. Å lese historie, særlig kulturhistorie, kan sette tanker i gang. Å lese brev, og å utveksle brev. Jeg har fått og skrevet mange brev. Å lytte til musikk er inspirerende, den taler direkte til hjertet, men hva sier den? Den åpner store rom i oss eller gir oss en anelse av hvor store rom som finnes. Det kan kunsten gjøre. Å lese andres verk er inspirerende, men ikke så direkte som det å være i og lytte til naturen. Men først og fremst er det forholdet mellom mennesker jeg blir inspirert av og inspirert til å finne ut av.
Hvilket spørsmål ønsker du å få?
Det vet jeg ikke. Bare at det er spørsmål andre oppriktig ønsker å stille, uten baktanke, noe som er viktig for dem å få svar på. Og her og nå, noe som har med den boka jeg har skrevet å gjøre. Kanskje har de lignende opplevelser?
Gratulerer med ny diktbok! Kort fortalt, hvordan vil du beskrive Himmelen faller ikke ned?
Boka er en fiksjon, men den er virkelighetsnær. To eldre kvinner på hver sin side av verden, en norsk og en indisk, deler erfaringen de har som døtre. Diktet i boka tar utgangspunkt i brevvekslingen mellom dem. Helt siden de var små, så lenge de kan huske, har begge forsøkt å tjene sine mødre og gjøre dem til lags, men jo snillere og mer føyelige de har vært, jo større ble avstanden og utryggheten. Undringen og uroen over den mistenksomheten de har blitt møtt med preger dem begge. Når mødrene nå nærmer seg slutten av livet, blir savnet av nærhet så tydelig. Hva var det som skjedde? Jeg har ikke satt meg fore å gi entydige svar, men sirkle inn og nevne tankevekkende episoder og minner som har satt dype spor.
Hvorfor har du skrevet akkurat denne boken?
Jeg ville endelig ta tak i erfaringer som jeg ikke har visst hva jeg skulle gjøre med. Jeg er ikke sikker på at jeg har gjort rett, men jeg er heller ikke sikker på at det er rett å styre unna grunnleggende opplevelser og erfaringer av hensyn til andre. Nå har jeg vært forfatter i over førti år, men min egen barndom har jeg ikke skrevet om. Strengt tatt har jeg vel ikke gjort det denne gangen heller, det er dikt og ikke biografi det er snakk om, men jeg har turt å nærme meg mørket. Før har jeg alltid fokusert på lyset, bare antydet mørket gjennom å undersøke tema som manipulasjon av sannhet, bortforklaring og løgn.
Kan du si noe mer om tittelen?
Man kan si at tittelen er en besvergelse. Jeg benevner, setter ord på forhold og ting jeg ikke har nevnt før fordi jeg har vært redd for at noe galt ville skje om jeg gjorde det. Nå utfordrer jeg skjebnen og setter min lit til at det vil gå bra. Når himmelen ikke faller ned i det jeg setter ordene på papiret, eller i det jeg utgir boka, blir tittelen en bekreftelse på at det ikke er skummelt å snakke sant.
Dine tre siste titler før årets er sentrert rundt håpet som tematikk. Himmelen faller ikke ned skiller seg ut, også gjennom sin form, som kanskje kan kalles et langdikt?
Ja, det er et langdikt eller en diktfortelling. Jeg hadde tenkt på å kalle det for en elegi, altså en klagesang eller et sørgedikt over et tap. Men sjøl om det sier en del om tonen i teksten og det jeg vil, er det ikke helt dekkende, dessuten er det vel ikke alle som vet hva en elegi er. Håpet er med her også. Om det ikke er tematisert på samme måte som i de tre foregående bøkene hvor håpet er en avgjørende politisk kraft, så er boka en håpefull handling. Og jeg håper denne handlingen også kan berøre andre.
Gjennom ditt forfatterskap har du vært opptatt av det gåtefulle, stillheten, mytologisering og manipulasjoner av sannhet. På hvilken måte gjenfinner vi disse temaene i din nye diktbok?
Disse temaene er med, men altså mer personlig framstilt her, mer dramatisert og derfor dreier det seg mindre om hva jeg mener om temaene enn hvordan det føles å bli utsatt for slike strategier og måter å forholde seg på. Hvordan føles det for et barn å bli møtt med taushet for eksempel? Hva gjør det med tiltroen det har til seg sjøl og tilliten til verden?
Er dette temaer du vil utforske videre?
Det er nok temaer som jeg må fortsette å utforske, som på mange måter forfølger meg. Men kanskje kan Himmelen faller ikke ned frigjøre meg litt fra dem også, la meg fokusere mer på at virkeligheten er mangfoldig på andre vis. Altså at det ikke bare er snakk å forholde seg til det som bevisst skjules, men at mye er skjult og gåtefullt for oss i tilværelsen, at vi er del av noe større.
Når og hvor skriver du?
Jeg har skrevet i de timene jeg har hatt tilgjengelig i løpet av arbeidsdagen når jeg ikke har måttet gjøre andre oppgaver som å oversette og drive forlag. Jeg har nok sittet for mye. Det er mer produktivt å gå i skogen eller svømme i fjorden, altså bevege seg. Mye kommer til meg om natta også, i halvvåken tilstand, løsrevne ord, rytmiske figurer, men så må det framkalles i lyset, settes sammen.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Det er mye som inspirerer. Fotografi og andre bilder har vært en måte å nærme seg uttrykk og opplevelser som ikke er enkle. Som oftest gir de likevel en umiddelbar opplevelse, men hvorfor? Hva er det som skjer i bildet? Å forsøke å finne svar er lærerikt og interessant og har mye med dikt å gjøre. Dessuten kan historien komme nærmere gjennom bilder. Ting andre har hatt kan være inspirerende på en beslektet måte. Å lese historie, særlig kulturhistorie, kan sette tanker i gang. Å lese brev, og å utveksle brev. Jeg har fått og skrevet mange brev. Å lytte til musikk er inspirerende, den taler direkte til hjertet, men hva sier den? Den åpner store rom i oss eller gir oss en anelse av hvor store rom som finnes. Det kan kunsten gjøre. Å lese andres verk er inspirerende, men ikke så direkte som det å være i og lytte til naturen. Men først og fremst er det forholdet mellom mennesker jeg blir inspirert av og inspirert til å finne ut av.
Hvilket spørsmål ønsker du å få?
Det vet jeg ikke. Bare at det er spørsmål andre oppriktig ønsker å stille, uten baktanke, noe som er viktig for dem å få svar på. Og her og nå, noe som har med den boka jeg har skrevet å gjøre. Kanskje har de lignende opplevelser?