Mesterlig om barn og foreldre … Å lese Bramness’ dikt, kjennes som å komme borti høyspentlinjer. Hvordan får hun det til? … Med det åpne, kloke, men dirrende finstemte langdiktet mater Bramness oss med teskje - som en tålmodig mor. Munnfullene smaker passe velkjent, men mest friskt.

Det er noko vent og høgst tiltalande ved poesien i boka til Hanne Bramness, kan hende er han også litt unorsk, om det går an å seie. Gjennom brevvekslinga bryt dikta opp eg-monotonien og gjer dikta til noko anna enn vedkjenning. Det er ikkje poesi som freistar å gjere seg vanskeleg. Han er på eit vis enkel, rett fram og likevel undrande. Utan å blotte seg og syne seg fram, legg denne poesien seg tvert om open.