Gratulerer med ny diktbok! Din forrige utgivelse var en gjendiktning av Emily Dickinson. Hvordan har det vært å skrive egne dikt igjen?
Å dikte og å gjendikte er to helt forskjellige ting. Som gjendikter er målet å gjenskape noe som allerede fins, det originale diktet, og hvis man ser bort fra det opplagte, å forstå diktets leksikalske og poetiske betydning, er gjendiktning i stor grad et spørsmål om språklig oppfinnsomhet – ikke en ren teknisk ferdighet, men langt på vei et håndverk; spesielt gjelder dette dikt i bunden form, som Emily Dickinsons dikt. Som gjendikter er man dømt til å mislykkes; resultatet kan aldri måle seg med originalen, og i en gjendiktning møter man oftere gjendikteren i hans tilkortkommenhet enn den originale dikteren i hennes egenart. Likevel er gjendiktning en lek og en fristelse mange poeter ikke kan motstå. Å dikte derimot, er å sette ord på noe som ikke allerede eksisterer; det er å la noe oppstå i språket. Og mens en gjendiktning aldri kan bli annet enn en reduksjon, er et godt dikt større enn dikteren – et godt dikt skjønner du ikke at du selv kan ha skrevet.
Kort fortalt, hva møter oss i Passasje gjennom slyngede strukturer?
Det dreier seg om en suite, et femtitalls mer eller mindre selvstendige dikt løst knyttet til en historie. Det er ikke et epos og ikke det man i dag kaller et langdikt. Den underliggende fortellingen er der for å gi enkeltdiktene resonans mer enn enkeltdiktene er der for å bidra til historien.
Diktboken følger en kirurg, den svenske legen Carl Vilhelm Hultén (1869-1928), i et utvalg private og profesjonelle situasjoner. Man kan få inntrykk av at det er en biografisk fortelling her, men denne legen har ikke eksistert. Hvorfor har du valgt å leke deg med den biografiske sjangeren?
Hultén er en fiktiv person. Hans livsløp er lagt til siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Fortellingen er ikke biografisk i annen forstand enn at han følges over en viss tid, som så mange personer i oppdiktede fortellinger.
Du har selv et langt yrkesliv bak deg som kirurg. Hvordan har denne erfaringen påvirket deg som poet?
Mitt yrkesliv fikk få nedslag i Almakolender, mens Passasje gjennom slyngede strukturer henter store deler av stoffet fra medisinen og kirurgien. Dette er åpenbart, men kanskje ikke så interessant. Viktigere enn at medisinen ga meg et stoff, er det nok at den ga meg et språk. Det presise, økonomiske og «kunstige» språket jeg møtte og tilegnet meg i medisinske journaler, er på sitt beste et poetisk språk, et språk med et funksjonelt og estetisk ideal løsrevet fra talespråket.
Hvordan startet arbeidet med boken?
Det startet med den første linjen i det første diktet. Så ble resten til underveis.
Kirurgien og etikkens veier krysses vel stadig. Stiller boken spørsmål ved hvor mye det er greit at vi opererer? Om legevitenskapen tar seg for mye til rette?
Jeg skjønner spørsmålet og skjønner hvorfor du stiller det: Hultén gjør seg noen betraktninger i et av diktene om nytten og berettigelsen av det han gjør. Men svaret er nei, og hva jeg selv måtte mene om dette, har ikke vært et tema. Jeg er også litt usikker på hva Hultén egentlig legger i det han sier.
Hunden er et motiv som dukker opp flere steder i boken. Jeg skal ikke be deg fortolke det, men hva er ditt eget forhold til hunder?
Jeg er et kattemenneske. Hunder er urenslige og innpåslitne, og jeg liker dem ikke. Ingen av disse holdningene finner utløp i diktene. Her har personene et helt annet forhold til hundene sine, interessante forhold, men altså ikke mitt eget.
Når og hvor skriver du?
I gode perioder skriver jeg noen timer hver formiddag, hjemme på mitt lille arbeidsværelse. Og så går jeg månedsvis med diktet i hodet og finpusser på det.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Da jeg begynte å skrive dikt, for 15 år siden, kunne naturfenomener – vind, vær, årstider – sette det hele i gang. Slik er det ikke lenger, og jeg vet ikke om det er fordi kilden er uttømt, min egen sensibilitet forherdet eller at jeg har utviklet meg og flyttet min poetiske interesse til andre områder. Nå er det egentlige bare gode dikt som inspirerer meg, ikke som forbilder å etterligne, men som en bekreftelse på hvilke enestående opplevelser store poeter er i stand til å formidle.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er god. At både kompetente poesilesere og alminnelig litteraturinteresserte synes den er god.
Gratulerer med ny diktbok! Din forrige utgivelse var en gjendiktning av Emily Dickinson. Hvordan har det vært å skrive egne dikt igjen?
Å dikte og å gjendikte er to helt forskjellige ting. Som gjendikter er målet å gjenskape noe som allerede fins, det originale diktet, og hvis man ser bort fra det opplagte, å forstå diktets leksikalske og poetiske betydning, er gjendiktning i stor grad et spørsmål om språklig oppfinnsomhet – ikke en ren teknisk ferdighet, men langt på vei et håndverk; spesielt gjelder dette dikt i bunden form, som Emily Dickinsons dikt. Som gjendikter er man dømt til å mislykkes; resultatet kan aldri måle seg med originalen, og i en gjendiktning møter man oftere gjendikteren i hans tilkortkommenhet enn den originale dikteren i hennes egenart. Likevel er gjendiktning en lek og en fristelse mange poeter ikke kan motstå. Å dikte derimot, er å sette ord på noe som ikke allerede eksisterer; det er å la noe oppstå i språket. Og mens en gjendiktning aldri kan bli annet enn en reduksjon, er et godt dikt større enn dikteren – et godt dikt skjønner du ikke at du selv kan ha skrevet.
Kort fortalt, hva møter oss i Passasje gjennom slyngede strukturer?
Det dreier seg om en suite, et femtitalls mer eller mindre selvstendige dikt løst knyttet til en historie. Det er ikke et epos og ikke det man i dag kaller et langdikt. Den underliggende fortellingen er der for å gi enkeltdiktene resonans mer enn enkeltdiktene er der for å bidra til historien.
Diktboken følger en kirurg, den svenske legen Carl Vilhelm Hultén (1869-1928), i et utvalg private og profesjonelle situasjoner. Man kan få inntrykk av at det er en biografisk fortelling her, men denne legen har ikke eksistert. Hvorfor har du valgt å leke deg med den biografiske sjangeren?
Hultén er en fiktiv person. Hans livsløp er lagt til siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Fortellingen er ikke biografisk i annen forstand enn at han følges over en viss tid, som så mange personer i oppdiktede fortellinger.
Du har selv et langt yrkesliv bak deg som kirurg. Hvordan har denne erfaringen påvirket deg som poet?
Mitt yrkesliv fikk få nedslag i Almakolender, mens Passasje gjennom slyngede strukturer henter store deler av stoffet fra medisinen og kirurgien. Dette er åpenbart, men kanskje ikke så interessant. Viktigere enn at medisinen ga meg et stoff, er det nok at den ga meg et språk. Det presise, økonomiske og «kunstige» språket jeg møtte og tilegnet meg i medisinske journaler, er på sitt beste et poetisk språk, et språk med et funksjonelt og estetisk ideal løsrevet fra talespråket.
Hvordan startet arbeidet med boken?
Det startet med den første linjen i det første diktet. Så ble resten til underveis.
Kirurgien og etikkens veier krysses vel stadig. Stiller boken spørsmål ved hvor mye det er greit at vi opererer? Om legevitenskapen tar seg for mye til rette?
Jeg skjønner spørsmålet og skjønner hvorfor du stiller det: Hultén gjør seg noen betraktninger i et av diktene om nytten og berettigelsen av det han gjør. Men svaret er nei, og hva jeg selv måtte mene om dette, har ikke vært et tema. Jeg er også litt usikker på hva Hultén egentlig legger i det han sier.
Hunden er et motiv som dukker opp flere steder i boken. Jeg skal ikke be deg fortolke det, men hva er ditt eget forhold til hunder?
Jeg er et kattemenneske. Hunder er urenslige og innpåslitne, og jeg liker dem ikke. Ingen av disse holdningene finner utløp i diktene. Her har personene et helt annet forhold til hundene sine, interessante forhold, men altså ikke mitt eget.
Når og hvor skriver du?
I gode perioder skriver jeg noen timer hver formiddag, hjemme på mitt lille arbeidsværelse. Og så går jeg månedsvis med diktet i hodet og finpusser på det.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Da jeg begynte å skrive dikt, for 15 år siden, kunne naturfenomener – vind, vær, årstider – sette det hele i gang. Slik er det ikke lenger, og jeg vet ikke om det er fordi kilden er uttømt, min egen sensibilitet forherdet eller at jeg har utviklet meg og flyttet min poetiske interesse til andre områder. Nå er det egentlige bare gode dikt som inspirerer meg, ikke som forbilder å etterligne, men som en bekreftelse på hvilke enestående opplevelser store poeter er i stand til å formidle.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er god. At både kompetente poesilesere og alminnelig litteraturinteresserte synes den er god.
