Gratulerer med din tiende roman! Hvordan har du det når manuset er sendt i trykk og lanseringsfasen står for tur?
Takk. Jeg er ganske lettet. I den siste tiden har jeg gått gjennom flere runder med språkvask og korrektur og det er slitsomt. Helt nødvendig, men slitsomt. Så akkurat nå er jeg ganske lei av romanen, må jeg innrømme.
Kort fortalt; hva er din heispitsj på «Den svake viljen»?
Den svake viljen er en roman fra Bolteløkka om en mann som har falt utenfor det meste. Han overlever ved å bo i en leilighet som ikke er hans, og ved hjelp av småkriminalitet. En dag forelsker han seg i en dame som ganske åpenbart er for god for ham. Det er vel en slags heispitch?
Romanen har undertittelen «En kjærlighetshistorie». Hva slags kjærlighetshistorie er det hovedpersonen opplever?
Det er, på de fleste måter, en vanlig forelskelse. En helt vanlig kjærlighet, hvis det finnes. Men i hovedpersonens liv vokser det til noe enormt. Hun gir ham en retning, en slags mening.
Er det hovedpersonens svake vilje som former livet hans i størst grad, eller kan han skylde på noe annet?
Han kunne skylde på andre, omstendigheter, uflaks og mye annet, men han har nok selvinnsikt til å se at han selv er det største problemet. Han mangler en vilje, en slags uttalt retning. Og det er kanskje hans største feil. Jeg liker tittelen, fordi begrepet vilje er uklart og pompøst på samme tid. En sterk vilje er ganske oppskrytt. Det er noe som skal kreves for å oppnå noe - en gullmedalje eller annen suksess. Men dette stemmer jo ikke helt. Vi trenger bare litt vilje, en slags retning i tilværelsen for å oppnå noe. De fleste mennesker brenner ikke for noe, og det går fint. Hovedpersonen befinner seg helt i enden av denne skalaen, han har alt for svak vilje, nesten ingen, han stagnerer. Og først da han forelsker seg, finner han en retning.
Romanens åpning lyder slik: «For syv dager siden døde en av mine venner. I dag, klokken to, skal han bisettes i krematoriet på Vestre gravlund.» Denne utløsende hendelsen danner en ramme rundt fortellingen, den setter i gang refleksjoner hos hovedpersonen rundt fortellingen om hans eget liv. En fortelling han mener har en dårlig dramaturgi. Hva legger han i det?
Jeg tror at vi alle har et behov for å lage en historie av våre liv. Både for oss selv og for de rundt oss. Disse fortellingene ligner jo litt på en film, om motstand og seire. Gjerne et liv rikt på opplevelser. Og vi ønsker å strukturere dette som en start, så en lang akt, før vi dessverre må starte på siste akt. Dette er på sitt tydeligste under taler i begravelser hvor de stakkers etterlatte er nødt til å juge ganske mye for å få den avdødes liv til å fremstå som meningsfylt, rikt, eller interessant. Hovedpersonen tar dette på forskudd, og forestiller seg talen som kan holdes over hans kiste. Han innser at han har levd seg gjennom en lang start av livet, og nå brått befinner seg i siste akt. Fortellingen om hans liv er utilfredsstillende, han har levd et halvt liv. Det er lite å tjene på denne selvinnsikten.
På den ene siden tematiserer du viktigheten av å kunne fortelle sitt liv. Samtidig er du altså god på å avsløre løgnene vi spinner i fortellingene våre. Men din hovedperson er i det minste ganske ærlig med seg selv. Kanskje trenger han en livsløgn?
Han er ganske ærlig med seg selv. Kanskje han ikke har noe valg. Han har få rundt seg han kan lyve for, og han greier ikke å opprettholde en stor livsløgn. Han har vært utsatt for ulykker og uflaks, men de største problemene har han åpenbart skaffet seg selv. Jeg vet ikke hva slags livsløgn som ville egnet seg for ham. Kanskje religion. Men han er ikke ødelagt nok til å tro på slike ting. Han tilhører en gruppe der mange blir sinte og havner ut på den populistiske høyre- eller venstresiden, hvor krenkede mennesker ender. Men han er ikke dum eller sint nok. Antakelig er han en ganske ok fyr, jeg kan kalle ham en stoiker. Dette er muligens det eneste heroiske ved ham - han innser sin skjebne og klager ikke.
Romanens siste setning er; «lykkelig er den som har en leilighet». Her kjennes det ut som det ligger mange lag. Særlig hvis man tenker tilbake til din forrige roman, Heidruns gate (2025). Der var det også en leilighet som sto i sentrum, den var til gjengjeld eid av familien, men ingen ville egentlig ha den når det kom til arvespørsmålet, og til slutt så brant den ned. Hus, hytter og oppussing går igjen i flere av romanene dine – hva er det ved eiendomsmarkedet som appellerer til deg som forfatter?
Ganske mye. Eiendom er vår største klassemarkør. Så jeg liker å bruke det som et bakteppe for historier. Våre leiligheter, hus og hytter beskriver hvem vi er. Samtidig er jo boligmarkedet, spesielt i byer som Oslo, blitt latterlig. Boliger har blitt investering og spekulasjonsobjekter, ofte finansiert av folk som ikke har råd til å kjøpe. Og romanens hovedperson har havnet blant dem som ikke har råd eller muligheter til å kjøpe noe, og egentlig ikke råd til å leie noe. Han er født midt i Oslo, bodd mesteparten av livet sitt i Oslo, men det er nesten umulig for ham å bo i byen. Samtidig som det er det eneste stedet han kjenner seg hjemme. Så han er, mot slutten av fortellingen, mest takknemlig for at han har en leilighet. For å sitere ham: Det er ingen grunn til å klage. Jeg sover inne hver natt og spiser hver dag. Jeg har tre hele bukser.
Hovedpersonen i boken har ikke et nært forhold til sin egen familie. Han besøker bestemoren med jevne mellomrom, men mest av plikt. Familien fremstilles som regel som en distansert litt tilfeldig samling mennesker i bøkene dine – mennesker som må utholde hverandre, men som egentlig ikke har ikke noe til felles utover at de er familie. Er det et litt misantropisk livssyn vi aner her?
Da vi i et møte med en produsent, ble kritisert for å være for lite empatiske, sa min kollega, Bjørn Olaf Johannessen; «Det er ikke det at vi ikke liker menneskene, vi er glade i dem, men vi er ikke imponerte.» Jeg tror at hovedpersonens forhold til for eksempel moren, ikke er så ille. De har et distansert forhold, og noen ganger er det riktig. Jeg tror det går an å være glad i noen, og samtidig holde en viss distanse. For å snu på det - voksne mennesker som er sterkt knyttet, og veldig opptatt av sine voksne søsken og foreldre, er i mine øyne ikke helt friske. Familier skal jo gå i oppløsning, slik at man danner nye familier, i en eller annen versjon.
Du skriver også for film- og TV. Når og hvor skriver du og hvordan skiller du mellom sjangrene?
Jeg skriver ganske jevnt på mine bøker gjennom året. TV og film er mer tilfeldig, hvis det er en mulighet. Selv om grunnlaget for en bok og en film, eller TV-serie kan ligne, så er det en helt annen måte å jobbe på. Den største praktiske forskjellen, er at jeg skriver bøker stort sett alene, hvis jeg ser bort fra lesere som min redaktør Mattis Øybø, mens manus alltid vil være i en form for samarbeid med noen. Jeg tror vekslingen er sunn. Hvis jeg bare hadde sittet alene, ville jeg blitt for rar. Mens å bare skrive for film og TV, vil være så frustrerende at jeg ikke ville ha orket. Så nå veksler jeg. Men de siste årene har jeg absolutt brukt mest tid på skjønnlitteratur.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Kaffe og sjokolade. Venner og kolleger. Folk rundt meg. Men kanskje jeg ikke helt vet hva inspirasjon er. Det er vel litt som begrepet skrivesperre. Jeg er ikke helt sikker på hva det er, heller. Jeg skriver, fordi det er det eneste jeg kan. Jeg er ikke noe renessansemenneske.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de har lest den.
Gratulerer med din tiende roman! Hvordan har du det når manuset er sendt i trykk og lanseringsfasen står for tur?
Takk. Jeg er ganske lettet. I den siste tiden har jeg gått gjennom flere runder med språkvask og korrektur og det er slitsomt. Helt nødvendig, men slitsomt. Så akkurat nå er jeg ganske lei av romanen, må jeg innrømme.
Kort fortalt; hva er din heispitsj på «Den svake viljen»?
Den svake viljen er en roman fra Bolteløkka om en mann som har falt utenfor det meste. Han overlever ved å bo i en leilighet som ikke er hans, og ved hjelp av småkriminalitet. En dag forelsker han seg i en dame som ganske åpenbart er for god for ham. Det er vel en slags heispitch?
Romanen har undertittelen «En kjærlighetshistorie». Hva slags kjærlighetshistorie er det hovedpersonen opplever?
Det er, på de fleste måter, en vanlig forelskelse. En helt vanlig kjærlighet, hvis det finnes. Men i hovedpersonens liv vokser det til noe enormt. Hun gir ham en retning, en slags mening.
Er det hovedpersonens svake vilje som former livet hans i størst grad, eller kan han skylde på noe annet?
Han kunne skylde på andre, omstendigheter, uflaks og mye annet, men han har nok selvinnsikt til å se at han selv er det største problemet. Han mangler en vilje, en slags uttalt retning. Og det er kanskje hans største feil. Jeg liker tittelen, fordi begrepet vilje er uklart og pompøst på samme tid. En sterk vilje er ganske oppskrytt. Det er noe som skal kreves for å oppnå noe - en gullmedalje eller annen suksess. Men dette stemmer jo ikke helt. Vi trenger bare litt vilje, en slags retning i tilværelsen for å oppnå noe. De fleste mennesker brenner ikke for noe, og det går fint. Hovedpersonen befinner seg helt i enden av denne skalaen, han har alt for svak vilje, nesten ingen, han stagnerer. Og først da han forelsker seg, finner han en retning.
Romanens åpning lyder slik: «For syv dager siden døde en av mine venner. I dag, klokken to, skal han bisettes i krematoriet på Vestre gravlund.» Denne utløsende hendelsen danner en ramme rundt fortellingen, den setter i gang refleksjoner hos hovedpersonen rundt fortellingen om hans eget liv. En fortelling han mener har en dårlig dramaturgi. Hva legger han i det?
Jeg tror at vi alle har et behov for å lage en historie av våre liv. Både for oss selv og for de rundt oss. Disse fortellingene ligner jo litt på en film, om motstand og seire. Gjerne et liv rikt på opplevelser. Og vi ønsker å strukturere dette som en start, så en lang akt, før vi dessverre må starte på siste akt. Dette er på sitt tydeligste under taler i begravelser hvor de stakkers etterlatte er nødt til å juge ganske mye for å få den avdødes liv til å fremstå som meningsfylt, rikt, eller interessant. Hovedpersonen tar dette på forskudd, og forestiller seg talen som kan holdes over hans kiste. Han innser at han har levd seg gjennom en lang start av livet, og nå brått befinner seg i siste akt. Fortellingen om hans liv er utilfredsstillende, han har levd et halvt liv. Det er lite å tjene på denne selvinnsikten.
På den ene siden tematiserer du viktigheten av å kunne fortelle sitt liv. Samtidig er du altså god på å avsløre løgnene vi spinner i fortellingene våre. Men din hovedperson er i det minste ganske ærlig med seg selv. Kanskje trenger han en livsløgn?
Han er ganske ærlig med seg selv. Kanskje han ikke har noe valg. Han har få rundt seg han kan lyve for, og han greier ikke å opprettholde en stor livsløgn. Han har vært utsatt for ulykker og uflaks, men de største problemene har han åpenbart skaffet seg selv. Jeg vet ikke hva slags livsløgn som ville egnet seg for ham. Kanskje religion. Men han er ikke ødelagt nok til å tro på slike ting. Han tilhører en gruppe der mange blir sinte og havner ut på den populistiske høyre- eller venstresiden, hvor krenkede mennesker ender. Men han er ikke dum eller sint nok. Antakelig er han en ganske ok fyr, jeg kan kalle ham en stoiker. Dette er muligens det eneste heroiske ved ham - han innser sin skjebne og klager ikke.
Romanens siste setning er; «lykkelig er den som har en leilighet». Her kjennes det ut som det ligger mange lag. Særlig hvis man tenker tilbake til din forrige roman, Heidruns gate (2025). Der var det også en leilighet som sto i sentrum, den var til gjengjeld eid av familien, men ingen ville egentlig ha den når det kom til arvespørsmålet, og til slutt så brant den ned. Hus, hytter og oppussing går igjen i flere av romanene dine – hva er det ved eiendomsmarkedet som appellerer til deg som forfatter?
Ganske mye. Eiendom er vår største klassemarkør. Så jeg liker å bruke det som et bakteppe for historier. Våre leiligheter, hus og hytter beskriver hvem vi er. Samtidig er jo boligmarkedet, spesielt i byer som Oslo, blitt latterlig. Boliger har blitt investering og spekulasjonsobjekter, ofte finansiert av folk som ikke har råd til å kjøpe. Og romanens hovedperson har havnet blant dem som ikke har råd eller muligheter til å kjøpe noe, og egentlig ikke råd til å leie noe. Han er født midt i Oslo, bodd mesteparten av livet sitt i Oslo, men det er nesten umulig for ham å bo i byen. Samtidig som det er det eneste stedet han kjenner seg hjemme. Så han er, mot slutten av fortellingen, mest takknemlig for at han har en leilighet. For å sitere ham: Det er ingen grunn til å klage. Jeg sover inne hver natt og spiser hver dag. Jeg har tre hele bukser.
Hovedpersonen i boken har ikke et nært forhold til sin egen familie. Han besøker bestemoren med jevne mellomrom, men mest av plikt. Familien fremstilles som regel som en distansert litt tilfeldig samling mennesker i bøkene dine – mennesker som må utholde hverandre, men som egentlig ikke har ikke noe til felles utover at de er familie. Er det et litt misantropisk livssyn vi aner her?
Da vi i et møte med en produsent, ble kritisert for å være for lite empatiske, sa min kollega, Bjørn Olaf Johannessen; «Det er ikke det at vi ikke liker menneskene, vi er glade i dem, men vi er ikke imponerte.» Jeg tror at hovedpersonens forhold til for eksempel moren, ikke er så ille. De har et distansert forhold, og noen ganger er det riktig. Jeg tror det går an å være glad i noen, og samtidig holde en viss distanse. For å snu på det - voksne mennesker som er sterkt knyttet, og veldig opptatt av sine voksne søsken og foreldre, er i mine øyne ikke helt friske. Familier skal jo gå i oppløsning, slik at man danner nye familier, i en eller annen versjon.
Du skriver også for film- og TV. Når og hvor skriver du og hvordan skiller du mellom sjangrene?
Jeg skriver ganske jevnt på mine bøker gjennom året. TV og film er mer tilfeldig, hvis det er en mulighet. Selv om grunnlaget for en bok og en film, eller TV-serie kan ligne, så er det en helt annen måte å jobbe på. Den største praktiske forskjellen, er at jeg skriver bøker stort sett alene, hvis jeg ser bort fra lesere som min redaktør Mattis Øybø, mens manus alltid vil være i en form for samarbeid med noen. Jeg tror vekslingen er sunn. Hvis jeg bare hadde sittet alene, ville jeg blitt for rar. Mens å bare skrive for film og TV, vil være så frustrerende at jeg ikke ville ha orket. Så nå veksler jeg. Men de siste årene har jeg absolutt brukt mest tid på skjønnlitteratur.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Kaffe og sjokolade. Venner og kolleger. Folk rundt meg. Men kanskje jeg ikke helt vet hva inspirasjon er. Det er vel litt som begrepet skrivesperre. Jeg er ikke helt sikker på hva det er, heller. Jeg skriver, fordi det er det eneste jeg kan. Jeg er ikke noe renessansemenneske.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de har lest den.
