Gratulerer med ny roman! Hva er din heispitsj på boka?
Det handler om en kvinne som blir far!
Andres barn er din andre roman, ofte kjent som den «vanskelige andreboka». Hvordan har skriveprosessen vært?
Så lett! Aldri kosa meg så mye med et skriveprosjekt som jeg har gjort med Andres barn. La oss bare legge det dumme uttrykket dødt med det samme. Debuten er det verste jeg har vært med på, det kunne liksom ikke bli verre enn det.
Hvordan startet arbeidet med boken? Hadde du en klar idé om hva du ville skrive om fra start?
Det startet vel egentlig med en gang jeg leverte fra meg Diskomus, men jeg begynte ikke å skrive på boka skikkelig før i fjor sommer. Da laget jeg romankarakterene, som i praksis bare er tre personer, verden de skulle bevege seg i og rammene rundt fortellingen. Jeg hadde en tanke om at jeg ville skrive om en kvinne som ikke ville være mor, men at det ikke skulle handle om at hun ikke ville ha barn, og jo mer jeg skrev om det skrev jeg meg frem til at hun måtte få en farsrolle. Det er gøy å snu alt opp ned og måtte vri hjernen litt mens jeg skriver. Utfordre det som er kjent, både for meg og for andre. Håper leserens hjerner også vrir seg litt.
Hovedpersonen i debutromanen din var en singel kvinne på 30+ på ambivalent jakt etter mann og barn. Iselin i Andres barn er noen år eldre og har også kjent på singellivets ensomhet. Et sted beskriver hun det som å bli grepet av ulvehunger. Hva legger hun i det?
Kjenner hun egentlig på singellivets ensomhet eller kjenner hun på fraværet av barn, og hva det gjør med kroppen og huet? I Diskomus ville jeg undersøke hva som skjer hvis en kvinne ikke helt vet om et parforhold vil gjøre livet hennes bedre, og i Andres barn har jeg vel prøvd å utforske hva det vil si å være mor og hva det vil si å ikke være det. Og hva er egentlig forskjellen på å være mor og far? Hovedpersonen min denne gangen er jo egentlig ganske middelaldrende i nåtidsperspektivet, i alle fall over femti år, men så er jo hele romanen et tilbakeblikk i brevform, og i fortidsperspektivet er hun førti. Ulvehunger ja, hun sier på et tidspunkt at det kan være vanskelig å vite om man egentlig er sulten, eller om det er fraværet av nærhet man kjenner like fysisk som sult. Dette er jo et ganske voldsomt bilde på ensomhet, men jeg tror det kan være helt reelt.
Så havner hun altså i et forhold og bytter ut et sett problemer med et annet. Hvilke utfordringer møter henne i forholdet?
Hun havner i et forhold til en mann, men kjenner vel etter hvert at det er forholdet til mannens unge som er det viktigste for henne, og det hun synes er vanskeligst å forlate. For ja, spoileren kommer jo allerede på side to, at dette forholdet ikke varer. Den første tiden hjemme hos André og Oda kjenner hun seg aller mest som et dyr, hun sliter med å skjønne hvilken rolle hun skal ta i den nye familien. Og hun er livredd for at hvis hun begynner å gjøre huslige ting, som for eksempel å vaske badet, så vil hun automatisk bli familiens au pair. Etter et par forsøk på litt av hvert kjenner hun at hun trives mer og mer med å innta en stefar-rolle. Noe André ikke synes er like morsomt. Og hva det vil si å være en kvinnelig far? Les og finn ut!
Hva tenker du om bonusmorrollen etter å ha levd deg inn i den i noen måneder med manusarbeid?
Morsomt at du formulerer det sånn, for jeg føler selv at det er stefarrollen jeg har levd meg mest inn i! Iselin tar jo sterk avstand fra alt som har med morsrollen å gjøre, så jeg har måttet dypdykke inn i hvorfor det er sånn, hva er det med morsrollen som er så frastøtende for henne, og hva er det som er så tiltrekkende med det å være stefar? Det aller mest interessante jeg gjorde under arbeidet med romanen var egentlig å jobbe med hvorfor André var så motstander av å la Iselin få være far, og hvorfor ikke han bare kunne være moren. Her tror jeg det er mye å ta tak i og jeg har forsøkt å ta tak i en del av det. Jeg tror svaret på hvorfor flere og flere kvinner kjenner en motstand mot den tradisjonelle morsrollen ligger i Andrés akutte latterliggjøring av å gå inn i den selv.
Kjenner du deg igjen i Iselins motstand mot morsrollen?
Eh ja! Ellers tror jeg ikke jeg hadde klart å skrive om det, faktisk. Mange av tankene Iselin gjør seg om kjønnsroller er jo tanker som speiler mine egne, ikke alle, men mange. Det var også ganske sjokkerende da jeg begynte å snakke om romanen underveis i skriveprosessen med venninner og kvinnelige bekjente som var single og usikre på om de ville ha barn. Nesten alle så på meg med vantro da jeg lanserte Den Kvinnelige Faren og spurte om det hadde vært et enklere valg om de kunne blitt far. Noen sa det er jo dette jeg har gått og følt på i så lang tid uten å forstå hva det var! Og kunne jeg blitt far ville jeg fått barn på flekken! Jeg synes jo det er ganske alarmerende at det gjelder for så mange, det betyr jo at vi har rigget foreldreskapet på en måte som ikke fungerer for flere av oss.
Den såkalte trad wife-trenden debatteres heftig om dagen. Hva tenker du om debatten og hvordan den påvirker likestilling og foreldrerollene?
Jeg er nok ikke en del av Husmorhæren nei, jeg slår et slag for Husfaren! Neida. Men jeg er nok ikke så redd for at en liten gruppe mennesker snakker veldig høyt om at likestillingen har gått for langt. Jeg synes i stor grad alle skal få gjøre som de vil, men man ser jo også at det innimellom kan lønne seg at staten faktisk kommer inn i stua til folk og overstyrer litt. Det disse tradwifsa ikke ser ut til å tenke så mye på, er pappaperm og egen pensjon. Og begge disse to tingene er jeg forkjemper for. Jeg mener jo bestemt at jo mer fedre velger å være med ungene fra starten, jo mer likestilt vil også familielivet bli senere. Som jeg skriver i romanen; det meste handler om ansvar og repetisjon. Det er mye snakk om at kvinnene må la mennene få slippe til, men de er vel også i stand til å ta ansvar på eget initiativ? Likestillingen har de siste årene handlet om at kvinner har opparbeidet seg kunnskap og evner som tradisjonelt har vært mannens domene. Så det som har skjedd er at kvinnene nå kan alt sammen, mens mennene står igjen på perrongen og føler seg til overs. Hvorfor har ikke de gjort det samme? Opparbeidet seg kunnskap og evner som tradisjonelt har vært kvinnens? Det er latterlig enkelt å være en bra fyr i disse Andrew Tate-tider. Det er bare å være interessert i kvinnens følelsesliv, spørre hvordan hun har hatt det i dag, og engasjere seg, i stedet for å rømme ut for å klippe plenen eller hogge ved når første anledning byr seg.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver ofte om sommeren, når jeg har ferie fra min ordentlige jobb, det er da jeg har tid. I år reiste jeg to uker til en hytte på Tromøya for å skrive ferdig Andres barn. Jeg trodde jeg befant med på tidenes mest øde sted da jeg og Birger Emanuelsen plutselig jogga forbi hverandre i skogene! Litteraturverden er ikke stor.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg er så fryktelig lei av ordet inspirasjon. Jeg skjønner ikke lenger hva det betyr. Hvis jeg skulle ventet på inspirasjon hadde jeg fortsatt ikke fått utgitt noe tror jeg. Det handler om å ha tid og rom i huet, og å være disiplinert nok til å sette seg ned ved arbeidsbenken og gjøre jobben. For meg har det aldri stått på ting å skrive om, hodet mitt er fullt av alt jeg skal skrive.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den har gitt dem noe å tenke på.
Gratulerer med ny roman! Hva er din heispitsj på boka?
Det handler om en kvinne som blir far!
Andres barn er din andre roman, ofte kjent som den «vanskelige andreboka». Hvordan har skriveprosessen vært?
Så lett! Aldri kosa meg så mye med et skriveprosjekt som jeg har gjort med Andres barn. La oss bare legge det dumme uttrykket dødt med det samme. Debuten er det verste jeg har vært med på, det kunne liksom ikke bli verre enn det.
Hvordan startet arbeidet med boken? Hadde du en klar idé om hva du ville skrive om fra start?
Det startet vel egentlig med en gang jeg leverte fra meg Diskomus, men jeg begynte ikke å skrive på boka skikkelig før i fjor sommer. Da laget jeg romankarakterene, som i praksis bare er tre personer, verden de skulle bevege seg i og rammene rundt fortellingen. Jeg hadde en tanke om at jeg ville skrive om en kvinne som ikke ville være mor, men at det ikke skulle handle om at hun ikke ville ha barn, og jo mer jeg skrev om det skrev jeg meg frem til at hun måtte få en farsrolle. Det er gøy å snu alt opp ned og måtte vri hjernen litt mens jeg skriver. Utfordre det som er kjent, både for meg og for andre. Håper leserens hjerner også vrir seg litt.
Hovedpersonen i debutromanen din var en singel kvinne på 30+ på ambivalent jakt etter mann og barn. Iselin i Andres barn er noen år eldre og har også kjent på singellivets ensomhet. Et sted beskriver hun det som å bli grepet av ulvehunger. Hva legger hun i det?
Kjenner hun egentlig på singellivets ensomhet eller kjenner hun på fraværet av barn, og hva det gjør med kroppen og huet? I Diskomus ville jeg undersøke hva som skjer hvis en kvinne ikke helt vet om et parforhold vil gjøre livet hennes bedre, og i Andres barn har jeg vel prøvd å utforske hva det vil si å være mor og hva det vil si å ikke være det. Og hva er egentlig forskjellen på å være mor og far? Hovedpersonen min denne gangen er jo egentlig ganske middelaldrende i nåtidsperspektivet, i alle fall over femti år, men så er jo hele romanen et tilbakeblikk i brevform, og i fortidsperspektivet er hun førti. Ulvehunger ja, hun sier på et tidspunkt at det kan være vanskelig å vite om man egentlig er sulten, eller om det er fraværet av nærhet man kjenner like fysisk som sult. Dette er jo et ganske voldsomt bilde på ensomhet, men jeg tror det kan være helt reelt.
Så havner hun altså i et forhold og bytter ut et sett problemer med et annet. Hvilke utfordringer møter henne i forholdet?
Hun havner i et forhold til en mann, men kjenner vel etter hvert at det er forholdet til mannens unge som er det viktigste for henne, og det hun synes er vanskeligst å forlate. For ja, spoileren kommer jo allerede på side to, at dette forholdet ikke varer. Den første tiden hjemme hos André og Oda kjenner hun seg aller mest som et dyr, hun sliter med å skjønne hvilken rolle hun skal ta i den nye familien. Og hun er livredd for at hvis hun begynner å gjøre huslige ting, som for eksempel å vaske badet, så vil hun automatisk bli familiens au pair. Etter et par forsøk på litt av hvert kjenner hun at hun trives mer og mer med å innta en stefar-rolle. Noe André ikke synes er like morsomt. Og hva det vil si å være en kvinnelig far? Les og finn ut!
Hva tenker du om bonusmorrollen etter å ha levd deg inn i den i noen måneder med manusarbeid?
Morsomt at du formulerer det sånn, for jeg føler selv at det er stefarrollen jeg har levd meg mest inn i! Iselin tar jo sterk avstand fra alt som har med morsrollen å gjøre, så jeg har måttet dypdykke inn i hvorfor det er sånn, hva er det med morsrollen som er så frastøtende for henne, og hva er det som er så tiltrekkende med det å være stefar? Det aller mest interessante jeg gjorde under arbeidet med romanen var egentlig å jobbe med hvorfor André var så motstander av å la Iselin få være far, og hvorfor ikke han bare kunne være moren. Her tror jeg det er mye å ta tak i og jeg har forsøkt å ta tak i en del av det. Jeg tror svaret på hvorfor flere og flere kvinner kjenner en motstand mot den tradisjonelle morsrollen ligger i Andrés akutte latterliggjøring av å gå inn i den selv.
Kjenner du deg igjen i Iselins motstand mot morsrollen?
Eh ja! Ellers tror jeg ikke jeg hadde klart å skrive om det, faktisk. Mange av tankene Iselin gjør seg om kjønnsroller er jo tanker som speiler mine egne, ikke alle, men mange. Det var også ganske sjokkerende da jeg begynte å snakke om romanen underveis i skriveprosessen med venninner og kvinnelige bekjente som var single og usikre på om de ville ha barn. Nesten alle så på meg med vantro da jeg lanserte Den Kvinnelige Faren og spurte om det hadde vært et enklere valg om de kunne blitt far. Noen sa det er jo dette jeg har gått og følt på i så lang tid uten å forstå hva det var! Og kunne jeg blitt far ville jeg fått barn på flekken! Jeg synes jo det er ganske alarmerende at det gjelder for så mange, det betyr jo at vi har rigget foreldreskapet på en måte som ikke fungerer for flere av oss.
Den såkalte trad wife-trenden debatteres heftig om dagen. Hva tenker du om debatten og hvordan den påvirker likestilling og foreldrerollene?
Jeg er nok ikke en del av Husmorhæren nei, jeg slår et slag for Husfaren! Neida. Men jeg er nok ikke så redd for at en liten gruppe mennesker snakker veldig høyt om at likestillingen har gått for langt. Jeg synes i stor grad alle skal få gjøre som de vil, men man ser jo også at det innimellom kan lønne seg at staten faktisk kommer inn i stua til folk og overstyrer litt. Det disse tradwifsa ikke ser ut til å tenke så mye på, er pappaperm og egen pensjon. Og begge disse to tingene er jeg forkjemper for. Jeg mener jo bestemt at jo mer fedre velger å være med ungene fra starten, jo mer likestilt vil også familielivet bli senere. Som jeg skriver i romanen; det meste handler om ansvar og repetisjon. Det er mye snakk om at kvinnene må la mennene få slippe til, men de er vel også i stand til å ta ansvar på eget initiativ? Likestillingen har de siste årene handlet om at kvinner har opparbeidet seg kunnskap og evner som tradisjonelt har vært mannens domene. Så det som har skjedd er at kvinnene nå kan alt sammen, mens mennene står igjen på perrongen og føler seg til overs. Hvorfor har ikke de gjort det samme? Opparbeidet seg kunnskap og evner som tradisjonelt har vært kvinnens? Det er latterlig enkelt å være en bra fyr i disse Andrew Tate-tider. Det er bare å være interessert i kvinnens følelsesliv, spørre hvordan hun har hatt det i dag, og engasjere seg, i stedet for å rømme ut for å klippe plenen eller hogge ved når første anledning byr seg.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver ofte om sommeren, når jeg har ferie fra min ordentlige jobb, det er da jeg har tid. I år reiste jeg to uker til en hytte på Tromøya for å skrive ferdig Andres barn. Jeg trodde jeg befant med på tidenes mest øde sted da jeg og Birger Emanuelsen plutselig jogga forbi hverandre i skogene! Litteraturverden er ikke stor.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg er så fryktelig lei av ordet inspirasjon. Jeg skjønner ikke lenger hva det betyr. Hvis jeg skulle ventet på inspirasjon hadde jeg fortsatt ikke fått utgitt noe tror jeg. Det handler om å ha tid og rom i huet, og å være disiplinert nok til å sette seg ned ved arbeidsbenken og gjøre jobben. For meg har det aldri stått på ting å skrive om, hodet mitt er fullt av alt jeg skal skrive.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den har gitt dem noe å tenke på.
Gratulerer med ny roman! Hva er din heispitsj på boka?
Det handler om en kvinne som blir far!
Andres barn er din andre roman, ofte kjent som den «vanskelige andreboka». Hvordan har skriveprosessen vært?
Så lett! Aldri kosa meg så mye med et skriveprosjekt som jeg har gjort med Andres barn. La oss bare legge det dumme uttrykket dødt med det samme. Debuten er det verste jeg har vært med på, det kunne liksom ikke bli verre enn det.
Hvordan startet arbeidet med boken? Hadde du en klar idé om hva du ville skrive om fra start?
Det startet vel egentlig med en gang jeg leverte fra meg Diskomus, men jeg begynte ikke å skrive på boka skikkelig før i fjor sommer. Da laget jeg romankarakterene, som i praksis bare er tre personer, verden de skulle bevege seg i og rammene rundt fortellingen. Jeg hadde en tanke om at jeg ville skrive om en kvinne som ikke ville være mor, men at det ikke skulle handle om at hun ikke ville ha barn, og jo mer jeg skrev om det skrev jeg meg frem til at hun måtte få en farsrolle. Det er gøy å snu alt opp ned og måtte vri hjernen litt mens jeg skriver. Utfordre det som er kjent, både for meg og for andre. Håper leserens hjerner også vrir seg litt.
Hovedpersonen i debutromanen din var en singel kvinne på 30+ på ambivalent jakt etter mann og barn. Iselin i Andres barn er noen år eldre og har også kjent på singellivets ensomhet. Et sted beskriver hun det som å bli grepet av ulvehunger. Hva legger hun i det?
Kjenner hun egentlig på singellivets ensomhet eller kjenner hun på fraværet av barn, og hva det gjør med kroppen og huet? I Diskomus ville jeg undersøke hva som skjer hvis en kvinne ikke helt vet om et parforhold vil gjøre livet hennes bedre, og i Andres barn har jeg vel prøvd å utforske hva det vil si å være mor og hva det vil si å ikke være det. Og hva er egentlig forskjellen på å være mor og far? Hovedpersonen min denne gangen er jo egentlig ganske middelaldrende i nåtidsperspektivet, i alle fall over femti år, men så er jo hele romanen et tilbakeblikk i brevform, og i fortidsperspektivet er hun førti. Ulvehunger ja, hun sier på et tidspunkt at det kan være vanskelig å vite om man egentlig er sulten, eller om det er fraværet av nærhet man kjenner like fysisk som sult. Dette er jo et ganske voldsomt bilde på ensomhet, men jeg tror det kan være helt reelt.
Så havner hun altså i et forhold og bytter ut et sett problemer med et annet. Hvilke utfordringer møter henne i forholdet?
Hun havner i et forhold til en mann, men kjenner vel etter hvert at det er forholdet til mannens unge som er det viktigste for henne, og det hun synes er vanskeligst å forlate. For ja, spoileren kommer jo allerede på side to, at dette forholdet ikke varer. Den første tiden hjemme hos André og Oda kjenner hun seg aller mest som et dyr, hun sliter med å skjønne hvilken rolle hun skal ta i den nye familien. Og hun er livredd for at hvis hun begynner å gjøre huslige ting, som for eksempel å vaske badet, så vil hun automatisk bli familiens au pair. Etter et par forsøk på litt av hvert kjenner hun at hun trives mer og mer med å innta en stefar-rolle. Noe André ikke synes er like morsomt. Og hva det vil si å være en kvinnelig far? Les og finn ut!
Hva tenker du om bonusmorrollen etter å ha levd deg inn i den i noen måneder med manusarbeid?
Morsomt at du formulerer det sånn, for jeg føler selv at det er stefarrollen jeg har levd meg mest inn i! Iselin tar jo sterk avstand fra alt som har med morsrollen å gjøre, så jeg har måttet dypdykke inn i hvorfor det er sånn, hva er det med morsrollen som er så frastøtende for henne, og hva er det som er så tiltrekkende med det å være stefar? Det aller mest interessante jeg gjorde under arbeidet med romanen var egentlig å jobbe med hvorfor André var så motstander av å la Iselin få være far, og hvorfor ikke han bare kunne være moren. Her tror jeg det er mye å ta tak i og jeg har forsøkt å ta tak i en del av det. Jeg tror svaret på hvorfor flere og flere kvinner kjenner en motstand mot den tradisjonelle morsrollen ligger i Andrés akutte latterliggjøring av å gå inn i den selv.
Kjenner du deg igjen i Iselins motstand mot morsrollen?
Eh ja! Ellers tror jeg ikke jeg hadde klart å skrive om det, faktisk. Mange av tankene Iselin gjør seg om kjønnsroller er jo tanker som speiler mine egne, ikke alle, men mange. Det var også ganske sjokkerende da jeg begynte å snakke om romanen underveis i skriveprosessen med venninner og kvinnelige bekjente som var single og usikre på om de ville ha barn. Nesten alle så på meg med vantro da jeg lanserte Den Kvinnelige Faren og spurte om det hadde vært et enklere valg om de kunne blitt far. Noen sa det er jo dette jeg har gått og følt på i så lang tid uten å forstå hva det var! Og kunne jeg blitt far ville jeg fått barn på flekken! Jeg synes jo det er ganske alarmerende at det gjelder for så mange, det betyr jo at vi har rigget foreldreskapet på en måte som ikke fungerer for flere av oss.
Den såkalte trad wife-trenden debatteres heftig om dagen. Hva tenker du om debatten og hvordan den påvirker likestilling og foreldrerollene?
Jeg er nok ikke en del av Husmorhæren nei, jeg slår et slag for Husfaren! Neida. Men jeg er nok ikke så redd for at en liten gruppe mennesker snakker veldig høyt om at likestillingen har gått for langt. Jeg synes i stor grad alle skal få gjøre som de vil, men man ser jo også at det innimellom kan lønne seg at staten faktisk kommer inn i stua til folk og overstyrer litt. Det disse tradwifsa ikke ser ut til å tenke så mye på, er pappaperm og egen pensjon. Og begge disse to tingene er jeg forkjemper for. Jeg mener jo bestemt at jo mer fedre velger å være med ungene fra starten, jo mer likestilt vil også familielivet bli senere. Som jeg skriver i romanen; det meste handler om ansvar og repetisjon. Det er mye snakk om at kvinnene må la mennene få slippe til, men de er vel også i stand til å ta ansvar på eget initiativ? Likestillingen har de siste årene handlet om at kvinner har opparbeidet seg kunnskap og evner som tradisjonelt har vært mannens domene. Så det som har skjedd er at kvinnene nå kan alt sammen, mens mennene står igjen på perrongen og føler seg til overs. Hvorfor har ikke de gjort det samme? Opparbeidet seg kunnskap og evner som tradisjonelt har vært kvinnens? Det er latterlig enkelt å være en bra fyr i disse Andrew Tate-tider. Det er bare å være interessert i kvinnens følelsesliv, spørre hvordan hun har hatt det i dag, og engasjere seg, i stedet for å rømme ut for å klippe plenen eller hogge ved når første anledning byr seg.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver ofte om sommeren, når jeg har ferie fra min ordentlige jobb, det er da jeg har tid. I år reiste jeg to uker til en hytte på Tromøya for å skrive ferdig Andres barn. Jeg trodde jeg befant med på tidenes mest øde sted da jeg og Birger Emanuelsen plutselig jogga forbi hverandre i skogene! Litteraturverden er ikke stor.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg er så fryktelig lei av ordet inspirasjon. Jeg skjønner ikke lenger hva det betyr. Hvis jeg skulle ventet på inspirasjon hadde jeg fortsatt ikke fått utgitt noe tror jeg. Det handler om å ha tid og rom i huet, og å være disiplinert nok til å sette seg ned ved arbeidsbenken og gjøre jobben. For meg har det aldri stått på ting å skrive om, hodet mitt er fullt av alt jeg skal skrive.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den har gitt dem noe å tenke på.
