Ei kløktig ode til kjærleiken! Iselin vil ikkje vere mor, og blir heller avslappa stefar. ­[Årets beste bøker]

Bare to år etter at hun sjarmerte kritikere og lesere med den morsomme og frekke debutromanen Diskomus på venteværelset, er Danielsen tilbake med en roman som er akkurat like klok, komisk, varm og leken. … Tonen er morsom, men denne teksten er også overraskende rørende.

romanen er ei grundig, reflektert, sår og underhaldande utforsking av feltet. … Eg er òg svak for overskotet og humoren i boka.

Frodig lek med kjønnsroller … Bokas åpningsscene alene står til femmer på terningen! Den er smart, velskrevet, og den sier en hel del om ikke å passe inn, men likevel få snodd seg inn i noe som kunne blitt et godt og varig kjærlighetsforhold.

Tankevekkende og morsom … det originale fortellergrepet hun anvender, fornyer og forfrisker det eviggyldige spørsmålet om kjønnsroller.

Kamilla Danielsen skriver klokt og rørende om å ønske seg nye foreldrekategorier. … Dette er en nydelig og mollstemt kjærlighetserklæring til et barn man ikke lenger har i livet sitt.

På tross av den nesten påtrengende aktualiteten som hefter ved «Andres barn», oppleves den lett og genuin. … romanen er morsom. Det er en vitsete humor som jevnlig avløser trykket, avvæpner kjønnskampen eller alt som står på spill gjennom en barndom … Den er tankevekkende og underholdende, litt lurvete og tvetydig, og tilslutter seg en litterær tendens, men på et ironisk og respektfullt vis om hverandre. Det blir forfriskende lesning.

For en bok! Jeg lo høyt av fryd – Danielsens beskrivelse av den voksne fortellerens relasjon til sitt bonusbarn er både rørende og festlig.

For en smart og morsom bok om kjønn! … Danielsen klarer å snu kjønnsrollene på hodet på en helt ny måte, og får meg både til å le og tenke over hva som egentlig er greit å forvente av en mor, som man ikke forventer av en far. Og omvendt.