Gratulerer med ny roman! Hvordan føler du deg nå i lanseringsfasen?
Jeg har begynt å få boka litt på avstand, litt ut av kroppen, på en måte. Den gikk i trykken før jul, og jeg er i gang med en ny roman. Det hjelper på utgivelsesnervene, men tar dem ikke bort. Romanen og stoffet går fra å være et landskap man tråkker alene rundt i, til å bli et sted hvor hvem som helst kan gå rundt og hvor jeg selv plutselig står på avstand og ikke lenger har adgang – litt sånn føles det. Da er det bra å ha et annet sted å gå.
Kort fortalt, hva handler Et annet navn om?
Boka utspiller seg i det som kanskje kan kalles katastrofens hverdager. Hovedpersonen har fått et barn som aldri kommer til å klare seg selv, og kjærligheten er både overveldende og så smertefull at hun forsøker å holde den på avstand. Boka tegner portretter av en rekke mennesker som forsøker å holde ut, og som alle finner ulike måter å gjøre det på. Jeg prøver å skrive på innsiden av hvordan løgner spinnes, og hvordan dagene bare fortsetter etter forferdelige hendelser hvor det føles som om alt bare burde stoppe opp. Ja, og hvordan man bare kan snu seg bort også. At alt kan fortsette fra et hvilket som helst punkt.
Hvordan startet arbeidet med romanen og hvordan har skriveprosessen vært?
Den startet på hytta i Sverige for to og et halvt år siden. Etter å ha skrevet den første scenen lå jeg på gulvet og trodde at jeg skulle dø. Det gjorde jeg jo ikke, men sånn kan det være med skriving. Det nytter ikke å holde avstand i skriveøyeblikket, du må være i kontakt. Etterpå gikk jeg ut i sommerdagen og hadde det helt fint. Men jeg må sette opp en dogmatisk skriveplan for å orke. For å klare å gå tilbake neste dag.
Det jeg har arbeidet med i denne romanen, enda mer enn tidligere, er nok komposisjonen. Hvordan de ulike karakterene og situasjonene fører frem til de neste, at det er vanskelig å vite hva som kommer rundt neste sving, som om sammenhengen blir til etter hvert som leseren beveger seg videre.
Kan du si noe mer om tittelen?
Tittelen kom først. Den ble en magnet eller tiltrekningskraft på stoffet: Gradvis samlet scener, karakterer og situasjoner seg og dannet det som nå er blitt boka. Tittelen er også et bilde på en slags konkret forvandling, eller et forsøk på det: ved å gi noe (eller noen) et annet navn, flytter tilhørigheten seg. Det ligger både et håp og en avvisning der.
Hva slags menneske er hovedpersonen?
Da hun var liten, forsvant en slektning på samme alder som henne. Når hun får et barn som aldri kommer til å klare seg alene, tror kroppen hennes at det finnes et annet barn; et som også er forsvunnet. Hun leter etter ham i drømme, gutten med det andre navnet, gutten som hun trodde lå i magen.
Samtidig med denne krisen er hun en som tilsynelatende mestrer livet. Hun slipper ikke folk innpå seg. Hun vil ikke at det skal være sant, sjokket og sorgen hun opplever, og hun lever kanskje som om det ikke var det.
Hovedpersonens livskrise virvler opp en rekke opplevelser og menneskemøter fra barndom og ungdom, men romanen oppleves ikke som en tradisjonell psykologisk fortelling, hvor fortiden forklarer hvorfor hun gjør som hun gjør. Hvordan belyser disse minnene hovedpersonen og fortellingen hennes?
Det er kanskje mer som et stoff; hvis du begynner å trekke ett sted, beveger alt seg, på samme tid, men i ulikt tempo; trådene henger sammen, bølgene i stoffet.
Du er både poet og romanforfatter. Hva vil du si er forskjellen i måten du arbeider på i de to formatene?
Oj, ja, det er veldig forskjellig. Når jeg skriver poesi er det om å gjøre å skrive så fort at jeg kommer forbi meg selv, forbi det jeg kan forestille meg. Så går jeg tilbake og redigerer og pusser og fikler. Når jeg skriver prosa må jeg lytte på en litt annen måte. Det er ikke bare å gå videre og så stryke senere. Noe må gi gjenklang, må stemme, for å kunne fortsette. Når det ikke gjør det, blir jeg kvalm og må stoppe.
Du er også danser og koreograf, og har en kunstnerisk doktorgrad med tittelen Koreografisk poesi: Utvikling av litterære partiturer for dans. Hvordan er påvirkningen andre vei; hvordan er det kroppslige perspektivet med deg i skrivingen?
Jeg tror jeg ofte, og særlig i den nye romanen, forteller fra kroppens perspektiv. Hvordan er det for kroppen å miste noen? Eller å huske noe som en helst vil glemme? Kroppen er av en forhistorisk natur; den er noen ganger langsommere, noen ganger raskere, forstår i et annet tempo. Jeg kan tenke at jeg er ferdig med noe og klar for å gå videre, men kroppen er fortsatt tung. Noen ganger sier jeg til meg selv: så, så, kroppen. Jeg skal passe på deg.
Skriving oppleves også som ytterst fysisk, synes jeg.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Stoppeklokke, Mamma Andersson og å kjøre bil.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Oj, det var vanskelig. Jeg vil jo at det skal føles som om det angår den som leser. At leseren kan kjenne seg igjen i det menneskelige, og samtidig se noe på nytt.
Gratulerer med ny roman! Hvordan føler du deg nå i lanseringsfasen?
Jeg har begynt å få boka litt på avstand, litt ut av kroppen, på en måte. Den gikk i trykken før jul, og jeg er i gang med en ny roman. Det hjelper på utgivelsesnervene, men tar dem ikke bort. Romanen og stoffet går fra å være et landskap man tråkker alene rundt i, til å bli et sted hvor hvem som helst kan gå rundt og hvor jeg selv plutselig står på avstand og ikke lenger har adgang – litt sånn føles det. Da er det bra å ha et annet sted å gå.
Kort fortalt, hva handler Et annet navn om?
Boka utspiller seg i det som kanskje kan kalles katastrofens hverdager. Hovedpersonen har fått et barn som aldri kommer til å klare seg selv, og kjærligheten er både overveldende og så smertefull at hun forsøker å holde den på avstand. Boka tegner portretter av en rekke mennesker som forsøker å holde ut, og som alle finner ulike måter å gjøre det på. Jeg prøver å skrive på innsiden av hvordan løgner spinnes, og hvordan dagene bare fortsetter etter forferdelige hendelser hvor det føles som om alt bare burde stoppe opp. Ja, og hvordan man bare kan snu seg bort også. At alt kan fortsette fra et hvilket som helst punkt.
Hvordan startet arbeidet med romanen og hvordan har skriveprosessen vært?
Den startet på hytta i Sverige for to og et halvt år siden. Etter å ha skrevet den første scenen lå jeg på gulvet og trodde at jeg skulle dø. Det gjorde jeg jo ikke, men sånn kan det være med skriving. Det nytter ikke å holde avstand i skriveøyeblikket, du må være i kontakt. Etterpå gikk jeg ut i sommerdagen og hadde det helt fint. Men jeg må sette opp en dogmatisk skriveplan for å orke. For å klare å gå tilbake neste dag.
Det jeg har arbeidet med i denne romanen, enda mer enn tidligere, er nok komposisjonen. Hvordan de ulike karakterene og situasjonene fører frem til de neste, at det er vanskelig å vite hva som kommer rundt neste sving, som om sammenhengen blir til etter hvert som leseren beveger seg videre.
Kan du si noe mer om tittelen?
Tittelen kom først. Den ble en magnet eller tiltrekningskraft på stoffet: Gradvis samlet scener, karakterer og situasjoner seg og dannet det som nå er blitt boka. Tittelen er også et bilde på en slags konkret forvandling, eller et forsøk på det: ved å gi noe (eller noen) et annet navn, flytter tilhørigheten seg. Det ligger både et håp og en avvisning der.
Hva slags menneske er hovedpersonen?
Da hun var liten, forsvant en slektning på samme alder som henne. Når hun får et barn som aldri kommer til å klare seg alene, tror kroppen hennes at det finnes et annet barn; et som også er forsvunnet. Hun leter etter ham i drømme, gutten med det andre navnet, gutten som hun trodde lå i magen.
Samtidig med denne krisen er hun en som tilsynelatende mestrer livet. Hun slipper ikke folk innpå seg. Hun vil ikke at det skal være sant, sjokket og sorgen hun opplever, og hun lever kanskje som om det ikke var det.
Hovedpersonens livskrise virvler opp en rekke opplevelser og menneskemøter fra barndom og ungdom, men romanen oppleves ikke som en tradisjonell psykologisk fortelling, hvor fortiden forklarer hvorfor hun gjør som hun gjør. Hvordan belyser disse minnene hovedpersonen og fortellingen hennes?
Det er kanskje mer som et stoff; hvis du begynner å trekke ett sted, beveger alt seg, på samme tid, men i ulikt tempo; trådene henger sammen, bølgene i stoffet.
Du er både poet og romanforfatter. Hva vil du si er forskjellen i måten du arbeider på i de to formatene?
Oj, ja, det er veldig forskjellig. Når jeg skriver poesi er det om å gjøre å skrive så fort at jeg kommer forbi meg selv, forbi det jeg kan forestille meg. Så går jeg tilbake og redigerer og pusser og fikler. Når jeg skriver prosa må jeg lytte på en litt annen måte. Det er ikke bare å gå videre og så stryke senere. Noe må gi gjenklang, må stemme, for å kunne fortsette. Når det ikke gjør det, blir jeg kvalm og må stoppe.
Du er også danser og koreograf, og har en kunstnerisk doktorgrad med tittelen Koreografisk poesi: Utvikling av litterære partiturer for dans. Hvordan er påvirkningen andre vei; hvordan er det kroppslige perspektivet med deg i skrivingen?
Jeg tror jeg ofte, og særlig i den nye romanen, forteller fra kroppens perspektiv. Hvordan er det for kroppen å miste noen? Eller å huske noe som en helst vil glemme? Kroppen er av en forhistorisk natur; den er noen ganger langsommere, noen ganger raskere, forstår i et annet tempo. Jeg kan tenke at jeg er ferdig med noe og klar for å gå videre, men kroppen er fortsatt tung. Noen ganger sier jeg til meg selv: så, så, kroppen. Jeg skal passe på deg.
Skriving oppleves også som ytterst fysisk, synes jeg.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Stoppeklokke, Mamma Andersson og å kjøre bil.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Oj, det var vanskelig. Jeg vil jo at det skal føles som om det angår den som leser. At leseren kan kjenne seg igjen i det menneskelige, og samtidig se noe på nytt.
Gratulerer med ny roman! Hvordan føler du deg nå i lanseringsfasen?
Jeg har begynt å få boka litt på avstand, litt ut av kroppen, på en måte. Den gikk i trykken før jul, og jeg er i gang med en ny roman. Det hjelper på utgivelsesnervene, men tar dem ikke bort. Romanen og stoffet går fra å være et landskap man tråkker alene rundt i, til å bli et sted hvor hvem som helst kan gå rundt og hvor jeg selv plutselig står på avstand og ikke lenger har adgang – litt sånn føles det. Da er det bra å ha et annet sted å gå.
Kort fortalt, hva handler Et annet navn om?
Boka utspiller seg i det som kanskje kan kalles katastrofens hverdager. Hovedpersonen har fått et barn som aldri kommer til å klare seg selv, og kjærligheten er både overveldende og så smertefull at hun forsøker å holde den på avstand. Boka tegner portretter av en rekke mennesker som forsøker å holde ut, og som alle finner ulike måter å gjøre det på. Jeg prøver å skrive på innsiden av hvordan løgner spinnes, og hvordan dagene bare fortsetter etter forferdelige hendelser hvor det føles som om alt bare burde stoppe opp. Ja, og hvordan man bare kan snu seg bort også. At alt kan fortsette fra et hvilket som helst punkt.
Hvordan startet arbeidet med romanen og hvordan har skriveprosessen vært?
Den startet på hytta i Sverige for to og et halvt år siden. Etter å ha skrevet den første scenen lå jeg på gulvet og trodde at jeg skulle dø. Det gjorde jeg jo ikke, men sånn kan det være med skriving. Det nytter ikke å holde avstand i skriveøyeblikket, du må være i kontakt. Etterpå gikk jeg ut i sommerdagen og hadde det helt fint. Men jeg må sette opp en dogmatisk skriveplan for å orke. For å klare å gå tilbake neste dag.
Det jeg har arbeidet med i denne romanen, enda mer enn tidligere, er nok komposisjonen. Hvordan de ulike karakterene og situasjonene fører frem til de neste, at det er vanskelig å vite hva som kommer rundt neste sving, som om sammenhengen blir til etter hvert som leseren beveger seg videre.
Kan du si noe mer om tittelen?
Tittelen kom først. Den ble en magnet eller tiltrekningskraft på stoffet: Gradvis samlet scener, karakterer og situasjoner seg og dannet det som nå er blitt boka. Tittelen er også et bilde på en slags konkret forvandling, eller et forsøk på det: ved å gi noe (eller noen) et annet navn, flytter tilhørigheten seg. Det ligger både et håp og en avvisning der.
Hva slags menneske er hovedpersonen?
Da hun var liten, forsvant en slektning på samme alder som henne. Når hun får et barn som aldri kommer til å klare seg alene, tror kroppen hennes at det finnes et annet barn; et som også er forsvunnet. Hun leter etter ham i drømme, gutten med det andre navnet, gutten som hun trodde lå i magen.
Samtidig med denne krisen er hun en som tilsynelatende mestrer livet. Hun slipper ikke folk innpå seg. Hun vil ikke at det skal være sant, sjokket og sorgen hun opplever, og hun lever kanskje som om det ikke var det.
Hovedpersonens livskrise virvler opp en rekke opplevelser og menneskemøter fra barndom og ungdom, men romanen oppleves ikke som en tradisjonell psykologisk fortelling, hvor fortiden forklarer hvorfor hun gjør som hun gjør. Hvordan belyser disse minnene hovedpersonen og fortellingen hennes?
Det er kanskje mer som et stoff; hvis du begynner å trekke ett sted, beveger alt seg, på samme tid, men i ulikt tempo; trådene henger sammen, bølgene i stoffet.
Du er både poet og romanforfatter. Hva vil du si er forskjellen i måten du arbeider på i de to formatene?
Oj, ja, det er veldig forskjellig. Når jeg skriver poesi er det om å gjøre å skrive så fort at jeg kommer forbi meg selv, forbi det jeg kan forestille meg. Så går jeg tilbake og redigerer og pusser og fikler. Når jeg skriver prosa må jeg lytte på en litt annen måte. Det er ikke bare å gå videre og så stryke senere. Noe må gi gjenklang, må stemme, for å kunne fortsette. Når det ikke gjør det, blir jeg kvalm og må stoppe.
Du er også danser og koreograf, og har en kunstnerisk doktorgrad med tittelen Koreografisk poesi: Utvikling av litterære partiturer for dans. Hvordan er påvirkningen andre vei; hvordan er det kroppslige perspektivet med deg i skrivingen?
Jeg tror jeg ofte, og særlig i den nye romanen, forteller fra kroppens perspektiv. Hvordan er det for kroppen å miste noen? Eller å huske noe som en helst vil glemme? Kroppen er av en forhistorisk natur; den er noen ganger langsommere, noen ganger raskere, forstår i et annet tempo. Jeg kan tenke at jeg er ferdig med noe og klar for å gå videre, men kroppen er fortsatt tung. Noen ganger sier jeg til meg selv: så, så, kroppen. Jeg skal passe på deg.
Skriving oppleves også som ytterst fysisk, synes jeg.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Stoppeklokke, Mamma Andersson og å kjøre bil.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Oj, det var vanskelig. Jeg vil jo at det skal føles som om det angår den som leser. At leseren kan kjenne seg igjen i det menneskelige, og samtidig se noe på nytt.
