Hvor lite skal til før alt forsvinner? Hvor skjør er ens egen historie?
En ung mann kjører på et dyr i mørket, men det som ligger igjen i veikanten ligner ikke noe som finnes i skogen. Gutten som vokste opp i nabohuset låner et gevær, drar hjem og skyter foreldrene sine. Det begynner å lukte råttent fra fellesdusjen i hybelkorridoren. En gammel klassekamerat dikter opp en ny fortid for å møte den fremtida hun ønsker seg. Et par får et barn som aldri kommer til å klare seg alene. Kvelden etter fødselen ligger moren og barnet helt stille i hver sin seng og ser på hverandre. Om natta tror kroppen hennes at det finnes et annet barn, med et annet navn, et sted der ute, hun må bare klare å finne ham.
Hinnen mellom ett liv og et helt annet er kanskje tynnere enn hun aner.
Et annet navn er en kraftfull og fortettet roman om utsatthet og sårbarhet, det er en roman om hvordan livene våre griper inn i hverandre, hvordan fortida kan åpne seg, og, ikke minst, om tilfeldighetene som til slutt avgjør det vi ser og det vi er.
… uforglemmelige skildringer av en mors tilknytning til et barn som er annerledes enn ventet. … Tanken på at sønnen kan «vokse» diagnosen av seg, formidler Lyster på et vis som ikke etterlater tvil om hennes ballast som lyriker … Her er det som om diagnosen, et så luftig og samtidig avgjørende konsept får både form, farge, lukt og lyd.
Anna Serafima Svendsen Kvam
Morgenbladet
Det er naturleg å samanlikne romanen med Lars Amund Vaages «Syngja» og Olaug Nilssens «Tung tids tale», som også handlar om å få barn som aldri vil kunne klare seg sjølv. … Det er bra at Lyster tør å ta opp noko så tabubelagt som å sørgje over barnet ein har fått. … Poeten Lyster uttrykkjer seg presist og gjer seg refleksjonar verd å stoppe opp ved.
Merete Røsvik
Klassekampen Bokmagasinet
Lysters forbilledlig store språklige overskudd sørger for at fortellingen får flere fasetter. … Lyster får altså til å skape svingninger i vår sympati med mora, og hun gjør det på imponerende vis. … Boka er en mosaikk over selve livet, løgnene, undrene og sorgene i det.
Joakim Tjøstheim
Dagbladet
