Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Elvira har klikka?
Takk! Altså, en Elvira som kanskje har klikka, vil jo møte dere. Eller, spørsmålet er kanskje om hun egentlig har klikka. Jeg vil si det er høyst diskutabelt. Teksten tar i alle fall leseren, dersom den er villig, selvfølgelig, inn og ut av fortid og fantasi, inn og ut av naturen og kanskje også inn og ut av en dirrende galskap. Eller kanskje bare dirrende sinne.
Hvorfor har du skrevet akkurat denne boken?
For over 10 år sida gikk det opp for meg at jeg, etter et nokså langt liv med «Jesus i mitt hjerte», ikke lenger trodde på Gud. Det var en lettelse for meg å erkjenne det, men det ble på mange måter begynnelsen på slutten av ekteskapet mitt. Jeg har i årene etter forsøkt å finne ut av hva som gikk galt, ikke minst hvordan Guds kjærlighet ikke opplevdes troverdig for meg. Det finnes jo aldri ett enkelt svar på sånne spørsmål. Dermed ble det en roman.
Kan du si litt mer om hvem Elvira er?
Elvira er gift, mor til to tenåringer, bor i et nybygd villaområde, hvor de unge familiene har etablert en tradisjon med midtsommerfest. Hun er utdanna pianist, men har ikke helt fått til kombinasjonen artistlivet og familielivet, så vi kan vel si at hun «ender opp» som mor og pianolærer. Hun vokste opp på et småbruk utenfor byen sammen med mor og far, storebror og høner. Mor og far var åpne og varme mennesker som stadig hadde besøk av trengende mennesker. Elvira tok tidlig del i disse besøkene, som nok kan kalles for husmøter. Men hun måtte ofte ut og løpe midtveis, for å få ut farten i kroppen. Hun lærte seg selv å svømme i elva nedenfor jordet, fordi hun visste at hun ikke fikk lov til å bade alene før hun hadde lært å svømme. Hun var på mange måter en nysgjerrig og frihetssøkende jentunge. Teksten veksler mellom barndom og nåtid, som altså er midt i livet, midt i sommerfesten. Man kan kanskje få en følelse av at hun har kapitulert. Eller, at hun hadde det, helt til kvelden før denne festen.
Dette kan kanskje kalles en frigjøringshistorie. Er det først og fremst ekteskapet, foreldrene eller religionen Elvira vil frigjøres fra?
Eller er det alt det der i én saus? Jeg er litt usikker på om det går an å skille det. Om jeg zoomer langt ut, så handler det om Elvira som frigjør seg fra forestillingen om henne selv som er så godt planta i henne. Og dilemmaet hennes kjenner jeg veldig godt igjen. Det blir alltid sett på som godhet når man «tjener andre», gir rom for medmennesker, viser omsorg, trøster og bærer. Men det er sjelden vi snakker om grensene i en slik tjeneste. Hvor langt skal man måtte gå for å vise godhet?
Romanen er sentrert rundt en hagefest som Elvira er vertinne for. Selv om hun står midt i et begynnende brudd skal naboene samles og festen holdes. Maska må på. Er det fortsatt tabu å skille seg på tross av at det rammer nesten annenhver person?
Nå er det jo 10 år siden min egen skilsmisse, så min erfaring er jo utdatert allerede, kan jeg tro. Men kanskje ikke? Jeg ble veldig overraska hvor hardt skammen og skylden satt i meg, både i møte med familie, venner og lokalsamfunnet. Jeg mistet også en del venner, og jeg hadde absolutt ikke mot til å kontakte dem og be om noe som helst. Jeg vil tro at det kommer an på historien din, hvor du kommer fra og hvor du bor, hvilket miljø du tilhører. Men det er fortsatt en rystelse for miljøer tror jeg, uansett hvem, når et par går fra hverandre. Og da er den enkleste løsningen å kutte bånd, enten til begge eller til den ene parten. Med tanke på de mange Instagram-livene som leves, er det vel heller ikke utenkelig at denne skammen bare konserveres, når man ser alle andre som tilsynelatende får det til.
Hva skal til for å åpne opp samtalen om parforholdet og dets utfordringer?
Dypest sett tenker jeg at for at det skal være mulig å åpne opp mer, så trenger vi å våge å møte og romme vår egen uro, vår egen skam eller redsel. Nå vil mange som kjenner meg fnise litt, for jeg trekker fram den setningen i nærmest enhver relasjon som oppstår, om det så er i kassa på IKEA. Vi må være voksne og ta ansvar for våre egne følelser. Først da kan en samtale om parforholdet og dets utfordringer bli åpen og levende. Og selvfølgelig er ikke det gjort på et blunk, og selvfølgelig er det heller ikke mulig å holde det så ryddig og pent alltid. Jeg tror samfunnet fråtser i samtalen om parforholdet, og serverer oss stadig nye de ti viktigste samtalene man må ha i et forhold. Men de samtalene har ingen verdi dersom vi hele tiden legger ansvaret for våre følelser over på partneren.
Hva ønsker du at lesere skal sitte igjen med etter å ha lest boken?
Jeg ønsker bare at leseren kan oppleve seg sett. Og hvis ikke det skjer, så er det fint om leseren opplever å få innblikk i en måte å se og leve livet på som er ny og kanskje litt frisk. Strengt tatt tenker jeg lite på leseren, både når jeg skriver og nå når den skal ut. Jeg skrev det jeg ville (eller måtte, om du vil) skrive. Noen vil sitte igjen med noe. Akkurat det har jeg uansett veldig lite kontroll på. Vi er jo så sammensatte mennesker! Alle som leser har sine konglomerater av historier som vil farge lesningen.
Du jobber også på Deichman. Når og hvor skriver du?
Jeg skriver på ettermiddagen og kvelder, i helger og i ferier. I sofaen min, stort sett. Med pc-en i fanget. Håpløs HMS på alle vis.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Inspirasjon er en snodig greie for meg. Jeg lar meg inspirere av film, musikk og bøker, selvfølgelig, samtaler, intervjuer, foredrag eller fuglene som har våkna i treet utenfor vinduet mitt nå, eller pappas blikk eller mammas latter eller mine barns humor, venners finurlige tankefloker, hunder i parken og katter på gjerdet. Mennesker på trikken også! Jeg kan bli så boblete og glad av å se på alle ansiktene som jeg vet bærer på sine egne univers med sorger og gleder, håpløshet og håp. Vi er skikkelig fine, vi mennesker. Sånn stort sett. Verden i sin helhet kan man jo miste fullstendig fotfeste av, men jeg nekter å gi slipp på det håpet. Og jeg tror ikke på gud lenger, men jeg tror veldig på nettopp å romme sitt eget og å være ærlig, så derfor har jeg jugd og skrevet en roman om dette.
Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Elvira har klikka?
Takk! Altså, en Elvira som kanskje har klikka, vil jo møte dere. Eller, spørsmålet er kanskje om hun egentlig har klikka. Jeg vil si det er høyst diskutabelt. Teksten tar i alle fall leseren, dersom den er villig, selvfølgelig, inn og ut av fortid og fantasi, inn og ut av naturen og kanskje også inn og ut av en dirrende galskap. Eller kanskje bare dirrende sinne.
Hvorfor har du skrevet akkurat denne boken?
For over 10 år sida gikk det opp for meg at jeg, etter et nokså langt liv med «Jesus i mitt hjerte», ikke lenger trodde på Gud. Det var en lettelse for meg å erkjenne det, men det ble på mange måter begynnelsen på slutten av ekteskapet mitt. Jeg har i årene etter forsøkt å finne ut av hva som gikk galt, ikke minst hvordan Guds kjærlighet ikke opplevdes troverdig for meg. Det finnes jo aldri ett enkelt svar på sånne spørsmål. Dermed ble det en roman.
Kan du si litt mer om hvem Elvira er?
Elvira er gift, mor til to tenåringer, bor i et nybygd villaområde, hvor de unge familiene har etablert en tradisjon med midtsommerfest. Hun er utdanna pianist, men har ikke helt fått til kombinasjonen artistlivet og familielivet, så vi kan vel si at hun «ender opp» som mor og pianolærer. Hun vokste opp på et småbruk utenfor byen sammen med mor og far, storebror og høner. Mor og far var åpne og varme mennesker som stadig hadde besøk av trengende mennesker. Elvira tok tidlig del i disse besøkene, som nok kan kalles for husmøter. Men hun måtte ofte ut og løpe midtveis, for å få ut farten i kroppen. Hun lærte seg selv å svømme i elva nedenfor jordet, fordi hun visste at hun ikke fikk lov til å bade alene før hun hadde lært å svømme. Hun var på mange måter en nysgjerrig og frihetssøkende jentunge. Teksten veksler mellom barndom og nåtid, som altså er midt i livet, midt i sommerfesten. Man kan kanskje få en følelse av at hun har kapitulert. Eller, at hun hadde det, helt til kvelden før denne festen.
Dette kan kanskje kalles en frigjøringshistorie. Er det først og fremst ekteskapet, foreldrene eller religionen Elvira vil frigjøres fra?
Eller er det alt det der i én saus? Jeg er litt usikker på om det går an å skille det. Om jeg zoomer langt ut, så handler det om Elvira som frigjør seg fra forestillingen om henne selv som er så godt planta i henne. Og dilemmaet hennes kjenner jeg veldig godt igjen. Det blir alltid sett på som godhet når man «tjener andre», gir rom for medmennesker, viser omsorg, trøster og bærer. Men det er sjelden vi snakker om grensene i en slik tjeneste. Hvor langt skal man måtte gå for å vise godhet?
Romanen er sentrert rundt en hagefest som Elvira er vertinne for. Selv om hun står midt i et begynnende brudd skal naboene samles og festen holdes. Maska må på. Er det fortsatt tabu å skille seg på tross av at det rammer nesten annenhver person?
Nå er det jo 10 år siden min egen skilsmisse, så min erfaring er jo utdatert allerede, kan jeg tro. Men kanskje ikke? Jeg ble veldig overraska hvor hardt skammen og skylden satt i meg, både i møte med familie, venner og lokalsamfunnet. Jeg mistet også en del venner, og jeg hadde absolutt ikke mot til å kontakte dem og be om noe som helst. Jeg vil tro at det kommer an på historien din, hvor du kommer fra og hvor du bor, hvilket miljø du tilhører. Men det er fortsatt en rystelse for miljøer tror jeg, uansett hvem, når et par går fra hverandre. Og da er den enkleste løsningen å kutte bånd, enten til begge eller til den ene parten. Med tanke på de mange Instagram-livene som leves, er det vel heller ikke utenkelig at denne skammen bare konserveres, når man ser alle andre som tilsynelatende får det til.
Hva skal til for å åpne opp samtalen om parforholdet og dets utfordringer?
Dypest sett tenker jeg at for at det skal være mulig å åpne opp mer, så trenger vi å våge å møte og romme vår egen uro, vår egen skam eller redsel. Nå vil mange som kjenner meg fnise litt, for jeg trekker fram den setningen i nærmest enhver relasjon som oppstår, om det så er i kassa på IKEA. Vi må være voksne og ta ansvar for våre egne følelser. Først da kan en samtale om parforholdet og dets utfordringer bli åpen og levende. Og selvfølgelig er ikke det gjort på et blunk, og selvfølgelig er det heller ikke mulig å holde det så ryddig og pent alltid. Jeg tror samfunnet fråtser i samtalen om parforholdet, og serverer oss stadig nye de ti viktigste samtalene man må ha i et forhold. Men de samtalene har ingen verdi dersom vi hele tiden legger ansvaret for våre følelser over på partneren.
Hva ønsker du at lesere skal sitte igjen med etter å ha lest boken?
Jeg ønsker bare at leseren kan oppleve seg sett. Og hvis ikke det skjer, så er det fint om leseren opplever å få innblikk i en måte å se og leve livet på som er ny og kanskje litt frisk. Strengt tatt tenker jeg lite på leseren, både når jeg skriver og nå når den skal ut. Jeg skrev det jeg ville (eller måtte, om du vil) skrive. Noen vil sitte igjen med noe. Akkurat det har jeg uansett veldig lite kontroll på. Vi er jo så sammensatte mennesker! Alle som leser har sine konglomerater av historier som vil farge lesningen.
Du jobber også på Deichman. Når og hvor skriver du?
Jeg skriver på ettermiddagen og kvelder, i helger og i ferier. I sofaen min, stort sett. Med pc-en i fanget. Håpløs HMS på alle vis.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Inspirasjon er en snodig greie for meg. Jeg lar meg inspirere av film, musikk og bøker, selvfølgelig, samtaler, intervjuer, foredrag eller fuglene som har våkna i treet utenfor vinduet mitt nå, eller pappas blikk eller mammas latter eller mine barns humor, venners finurlige tankefloker, hunder i parken og katter på gjerdet. Mennesker på trikken også! Jeg kan bli så boblete og glad av å se på alle ansiktene som jeg vet bærer på sine egne univers med sorger og gleder, håpløshet og håp. Vi er skikkelig fine, vi mennesker. Sånn stort sett. Verden i sin helhet kan man jo miste fullstendig fotfeste av, men jeg nekter å gi slipp på det håpet. Og jeg tror ikke på gud lenger, men jeg tror veldig på nettopp å romme sitt eget og å være ærlig, så derfor har jeg jugd og skrevet en roman om dette.
Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Elvira har klikka?
Takk! Altså, en Elvira som kanskje har klikka, vil jo møte dere. Eller, spørsmålet er kanskje om hun egentlig har klikka. Jeg vil si det er høyst diskutabelt. Teksten tar i alle fall leseren, dersom den er villig, selvfølgelig, inn og ut av fortid og fantasi, inn og ut av naturen og kanskje også inn og ut av en dirrende galskap. Eller kanskje bare dirrende sinne.
Hvorfor har du skrevet akkurat denne boken?
For over 10 år sida gikk det opp for meg at jeg, etter et nokså langt liv med «Jesus i mitt hjerte», ikke lenger trodde på Gud. Det var en lettelse for meg å erkjenne det, men det ble på mange måter begynnelsen på slutten av ekteskapet mitt. Jeg har i årene etter forsøkt å finne ut av hva som gikk galt, ikke minst hvordan Guds kjærlighet ikke opplevdes troverdig for meg. Det finnes jo aldri ett enkelt svar på sånne spørsmål. Dermed ble det en roman.
Kan du si litt mer om hvem Elvira er?
Elvira er gift, mor til to tenåringer, bor i et nybygd villaområde, hvor de unge familiene har etablert en tradisjon med midtsommerfest. Hun er utdanna pianist, men har ikke helt fått til kombinasjonen artistlivet og familielivet, så vi kan vel si at hun «ender opp» som mor og pianolærer. Hun vokste opp på et småbruk utenfor byen sammen med mor og far, storebror og høner. Mor og far var åpne og varme mennesker som stadig hadde besøk av trengende mennesker. Elvira tok tidlig del i disse besøkene, som nok kan kalles for husmøter. Men hun måtte ofte ut og løpe midtveis, for å få ut farten i kroppen. Hun lærte seg selv å svømme i elva nedenfor jordet, fordi hun visste at hun ikke fikk lov til å bade alene før hun hadde lært å svømme. Hun var på mange måter en nysgjerrig og frihetssøkende jentunge. Teksten veksler mellom barndom og nåtid, som altså er midt i livet, midt i sommerfesten. Man kan kanskje få en følelse av at hun har kapitulert. Eller, at hun hadde det, helt til kvelden før denne festen.
Dette kan kanskje kalles en frigjøringshistorie. Er det først og fremst ekteskapet, foreldrene eller religionen Elvira vil frigjøres fra?
Eller er det alt det der i én saus? Jeg er litt usikker på om det går an å skille det. Om jeg zoomer langt ut, så handler det om Elvira som frigjør seg fra forestillingen om henne selv som er så godt planta i henne. Og dilemmaet hennes kjenner jeg veldig godt igjen. Det blir alltid sett på som godhet når man «tjener andre», gir rom for medmennesker, viser omsorg, trøster og bærer. Men det er sjelden vi snakker om grensene i en slik tjeneste. Hvor langt skal man måtte gå for å vise godhet?
Romanen er sentrert rundt en hagefest som Elvira er vertinne for. Selv om hun står midt i et begynnende brudd skal naboene samles og festen holdes. Maska må på. Er det fortsatt tabu å skille seg på tross av at det rammer nesten annenhver person?
Nå er det jo 10 år siden min egen skilsmisse, så min erfaring er jo utdatert allerede, kan jeg tro. Men kanskje ikke? Jeg ble veldig overraska hvor hardt skammen og skylden satt i meg, både i møte med familie, venner og lokalsamfunnet. Jeg mistet også en del venner, og jeg hadde absolutt ikke mot til å kontakte dem og be om noe som helst. Jeg vil tro at det kommer an på historien din, hvor du kommer fra og hvor du bor, hvilket miljø du tilhører. Men det er fortsatt en rystelse for miljøer tror jeg, uansett hvem, når et par går fra hverandre. Og da er den enkleste løsningen å kutte bånd, enten til begge eller til den ene parten. Med tanke på de mange Instagram-livene som leves, er det vel heller ikke utenkelig at denne skammen bare konserveres, når man ser alle andre som tilsynelatende får det til.
Hva skal til for å åpne opp samtalen om parforholdet og dets utfordringer?
Dypest sett tenker jeg at for at det skal være mulig å åpne opp mer, så trenger vi å våge å møte og romme vår egen uro, vår egen skam eller redsel. Nå vil mange som kjenner meg fnise litt, for jeg trekker fram den setningen i nærmest enhver relasjon som oppstår, om det så er i kassa på IKEA. Vi må være voksne og ta ansvar for våre egne følelser. Først da kan en samtale om parforholdet og dets utfordringer bli åpen og levende. Og selvfølgelig er ikke det gjort på et blunk, og selvfølgelig er det heller ikke mulig å holde det så ryddig og pent alltid. Jeg tror samfunnet fråtser i samtalen om parforholdet, og serverer oss stadig nye de ti viktigste samtalene man må ha i et forhold. Men de samtalene har ingen verdi dersom vi hele tiden legger ansvaret for våre følelser over på partneren.
Hva ønsker du at lesere skal sitte igjen med etter å ha lest boken?
Jeg ønsker bare at leseren kan oppleve seg sett. Og hvis ikke det skjer, så er det fint om leseren opplever å få innblikk i en måte å se og leve livet på som er ny og kanskje litt frisk. Strengt tatt tenker jeg lite på leseren, både når jeg skriver og nå når den skal ut. Jeg skrev det jeg ville (eller måtte, om du vil) skrive. Noen vil sitte igjen med noe. Akkurat det har jeg uansett veldig lite kontroll på. Vi er jo så sammensatte mennesker! Alle som leser har sine konglomerater av historier som vil farge lesningen.
Du jobber også på Deichman. Når og hvor skriver du?
Jeg skriver på ettermiddagen og kvelder, i helger og i ferier. I sofaen min, stort sett. Med pc-en i fanget. Håpløs HMS på alle vis.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Inspirasjon er en snodig greie for meg. Jeg lar meg inspirere av film, musikk og bøker, selvfølgelig, samtaler, intervjuer, foredrag eller fuglene som har våkna i treet utenfor vinduet mitt nå, eller pappas blikk eller mammas latter eller mine barns humor, venners finurlige tankefloker, hunder i parken og katter på gjerdet. Mennesker på trikken også! Jeg kan bli så boblete og glad av å se på alle ansiktene som jeg vet bærer på sine egne univers med sorger og gleder, håpløshet og håp. Vi er skikkelig fine, vi mennesker. Sånn stort sett. Verden i sin helhet kan man jo miste fullstendig fotfeste av, men jeg nekter å gi slipp på det håpet. Og jeg tror ikke på gud lenger, men jeg tror veldig på nettopp å romme sitt eget og å være ærlig, så derfor har jeg jugd og skrevet en roman om dette.
