Gratulerer med debutboken din! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Mitt skrivende «jeg» er mitt mest ærlige, så en del av meg lurer på hvorfor jeg frivillig eksponerer det for verden. Samtidig blir jeg veldig glad og takknemlig når noen sier de vil lese boka. Så litt ambivalent, kanskje?
Kort fortalt, hva møter oss i Superbloom?
Vi møter Amrita som reiser på utveksling fra Oslo til New York. Som så mange unge mennesker før henne tenker hun at hun kan bli et nytt menneske bare hun kommer seg vekk fra alt som er kjent. Når hun møter Deepika tror hun at hun har funnet noen å bygge en identitet ut av. Så enkelt er det aldri. I andre del av boka møter vi en annen ung kvinne, som reiser fra Punjab i India til Oslo cirka tjue år tidligere. For første gang i livet er hun alene. Ukjente sider av henne får vokse frem. På et eller annet vis kobles historiene sammen.
Hvor kommer denne romanen fra? Hva har inspirert deg?
Det begynte med Meera og en fascinasjon for historien til foreldrene mine, særlig mamma. Hun kom til Norge i en tid da det var vanskelig å ringe over landegrenser, hun flyttet halve kloden rundt uten engang å kjenne mannen sin så godt. Hvordan var det å reise til et så annerledes land, bygge opp et liv, en familie, samtidig som man finner seg til rette i en ny kultur? Men Meeras historie er veldig ulik min mors, den kommer heller av dette spørsmålet: Hvordan ville jeg taklet den situasjonen? Dårlig, tror jeg. Hvis jeg hadde vokst opp i et kollektivistisk samfunn hvor man omtrent aldri er alene, for så å være helt alene for første gang i mitt liv? Jeg hadde ikke visst noe om meg selv som menneske om jeg hadde vært omringet av folk hele tida. Det å plutselig være alene ville vært skummelt, men ville også startet tankeprosesser og etter hvert avdekket hvilket liv jeg ville leve om det ikke var for alle forventningene folk og tradisjoner legger på oss hele tida. Ville jeg vært modig nok til å følge de ønskene når jeg hadde blitt bevisst dem? Kanskje ikke, om konsekvensene var de samme, og jeg ikke hadde sett hvordan et slikt liv kunne se ut. Hva ville skjedd om jeg hadde funnet ut hva jeg egentlig ville, men ikke fikk leve det ut? Hvordan ville det påvirket barna mine? Derfra kom Amrita, som konsekvensen av Meeras ulevde liv.
Kan du si noe mer om tittelen?
En superbloom, eller superblomstring, er et naturfenomen kjent fra California-ørkenen. Landskapet er av natur tørt, men enkelte vintre kan det likevel regne mye. Når våren kommer, blomstrer tette enger fra tørr jord. Fargene briljerer etter en regntung vinter. En metafor for å komme gjennom til den andre siden?
Vi møter altså en ung kvinne, Amrita, som reiser alene til New York for å studere. Hva slags reise blir det?
Hun reiser nok, som mange unge mennesker, for å lære hvem hun kan være i en ukjent kontekst. Lei av den hun er der hun kommer fra reiser hun på leting etter nye mennesker å speile seg i. Det finner hun i Deepika, en kunstnertype med et stort nettverk av kreative venner. For å bli en del av gruppa må hun tilpasse seg, hva enn det betyr. Samtidig tenker hun mer på det hun kommer fra enn hun kanskje ønsker.
Siden blir vi også kjent med Meera da hun kommer til Norge fra India som ung og nygift uten å kjenne noen. Hvilke felles erfaringer rommer fortellingene deres?
Begge foretar en reise fra der de er vokst opp til et nytt sted der de ikke kjenner noen. Begge befinner seg på en reise der de oppdager mer skapende sider ved seg selv, og begge setter store spørsmålstegn ved hva slags liv de vil leve.
Det er samtidig noen store forskjeller i livene deres. Hva består de i?
Den største forskjellen er teknologiutviklingen fra 90-tallet til i dag. Meera kan knapt ringe hjem, det er dyrt og lite tilgjengelig. Amrita er konstant på mobilen og lever halve livet gjennom sosiale medier. Hva gjør teknologien med friheten og selvforståelsen vår? Meera er plutselig alene, uten å mene det, men paradoksalt nok er det kanskje akkurat det hun trenger. Amrita har all den frihet hun kan drømme om, men sitter i timevis og skroller på mobilen, og er preget av forventninger og iscenesettelse.
Innvandringen fra Pakistan og India til Norge fra 1970-tallet og utover har etter hvert blitt skildret i noen bøker. Hvilke erfaringer er det som tilføres med din roman?
I Superbloom møter man både første- og andregenerasjonsinnvandrere, og begge er kvinner. Jeg kan ikke huske å ha sett liknende hovedkarakterer i norsk skjønnlitteratur, særlig i kraft av å sentrere seg om noe annet enn forskjellene mellom Norge og opprinnelseslandene. Det aspektet finnes her og, for det er ikke et mål å fjerne kulturforskjeller fra karakterenes erfaringer, men det er mer fokus på hvordan de utvikler seg som mennesker.
I boken blir Amrita innlemmet i et diaspora-miljø der deres kulturelle bakgrunn er en viktig del av identiteten de viser frem på sosiale medier, i kombinasjon med ulike kunstneriske ambisjoner. Du er selv andregenerasjonsinnvandrer med foreldre fra India. Hvor viktig er kulturell bakgrunn for opplevelsen av tilhørighet?
Jeg tror alle har et behov for å kjenne seg igjen i menneskene og fortellingene rundt seg. Men det er også mange andre faktorer som spiller inn i relasjoner med andre. Om man er ensom fremstår det kanskje som en enklere løsning å finne noen man kan se seg selv i, men som også har noe i seg man strekker seg etter å bli.
Du skildrer et ungt kunstnerisk miljø som lever store deler av livet gjennom sosiale medier. Du tilhører selv den digitalt innfødte millenniumsgenerasjonen, hvordan tenker du at sosiale medier påvirker vennskap, kunstutøvelse og identitet?
Jeg tenker at sosiale medier kan skape illusjoner om hvordan andre lever og hvordan en selv bør være som kommer i veien for helt ekte relasjoner med andre, og for så vidt seg selv. Jeg tror mange føler seg mindreverdige når de opplever at de ikke evner å skape de samme illusjonene selv.
Når og hvor skriver du?
Jeg er ganske lat, og må som regel lure meg selv til å begynne å skrive, gjøre det hyggelig. Jeg hater å sitte foran PC-en, følelsen av et kontor, det hjelper ikke forestillingsevnen. Noen ting funker: Førsteutkast skjer alltid på papir, gjerne ute, i en park eller et bibliotek. Mobilen må vekk. Det hjelper å gå.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de fortsetter å tenke på den etter de har lest den.
Gratulerer med debutboken din! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Mitt skrivende «jeg» er mitt mest ærlige, så en del av meg lurer på hvorfor jeg frivillig eksponerer det for verden. Samtidig blir jeg veldig glad og takknemlig når noen sier de vil lese boka. Så litt ambivalent, kanskje?
Kort fortalt, hva møter oss i Superbloom?
Vi møter Amrita som reiser på utveksling fra Oslo til New York. Som så mange unge mennesker før henne tenker hun at hun kan bli et nytt menneske bare hun kommer seg vekk fra alt som er kjent. Når hun møter Deepika tror hun at hun har funnet noen å bygge en identitet ut av. Så enkelt er det aldri. I andre del av boka møter vi en annen ung kvinne, som reiser fra Punjab i India til Oslo cirka tjue år tidligere. For første gang i livet er hun alene. Ukjente sider av henne får vokse frem. På et eller annet vis kobles historiene sammen.
Hvor kommer denne romanen fra? Hva har inspirert deg?
Det begynte med Meera og en fascinasjon for historien til foreldrene mine, særlig mamma. Hun kom til Norge i en tid da det var vanskelig å ringe over landegrenser, hun flyttet halve kloden rundt uten engang å kjenne mannen sin så godt. Hvordan var det å reise til et så annerledes land, bygge opp et liv, en familie, samtidig som man finner seg til rette i en ny kultur? Men Meeras historie er veldig ulik min mors, den kommer heller av dette spørsmålet: Hvordan ville jeg taklet den situasjonen? Dårlig, tror jeg. Hvis jeg hadde vokst opp i et kollektivistisk samfunn hvor man omtrent aldri er alene, for så å være helt alene for første gang i mitt liv? Jeg hadde ikke visst noe om meg selv som menneske om jeg hadde vært omringet av folk hele tida. Det å plutselig være alene ville vært skummelt, men ville også startet tankeprosesser og etter hvert avdekket hvilket liv jeg ville leve om det ikke var for alle forventningene folk og tradisjoner legger på oss hele tida. Ville jeg vært modig nok til å følge de ønskene når jeg hadde blitt bevisst dem? Kanskje ikke, om konsekvensene var de samme, og jeg ikke hadde sett hvordan et slikt liv kunne se ut. Hva ville skjedd om jeg hadde funnet ut hva jeg egentlig ville, men ikke fikk leve det ut? Hvordan ville det påvirket barna mine? Derfra kom Amrita, som konsekvensen av Meeras ulevde liv.
Kan du si noe mer om tittelen?
En superbloom, eller superblomstring, er et naturfenomen kjent fra California-ørkenen. Landskapet er av natur tørt, men enkelte vintre kan det likevel regne mye. Når våren kommer, blomstrer tette enger fra tørr jord. Fargene briljerer etter en regntung vinter. En metafor for å komme gjennom til den andre siden?
Vi møter altså en ung kvinne, Amrita, som reiser alene til New York for å studere. Hva slags reise blir det?
Hun reiser nok, som mange unge mennesker, for å lære hvem hun kan være i en ukjent kontekst. Lei av den hun er der hun kommer fra reiser hun på leting etter nye mennesker å speile seg i. Det finner hun i Deepika, en kunstnertype med et stort nettverk av kreative venner. For å bli en del av gruppa må hun tilpasse seg, hva enn det betyr. Samtidig tenker hun mer på det hun kommer fra enn hun kanskje ønsker.
Siden blir vi også kjent med Meera da hun kommer til Norge fra India som ung og nygift uten å kjenne noen. Hvilke felles erfaringer rommer fortellingene deres?
Begge foretar en reise fra der de er vokst opp til et nytt sted der de ikke kjenner noen. Begge befinner seg på en reise der de oppdager mer skapende sider ved seg selv, og begge setter store spørsmålstegn ved hva slags liv de vil leve.
Det er samtidig noen store forskjeller i livene deres. Hva består de i?
Den største forskjellen er teknologiutviklingen fra 90-tallet til i dag. Meera kan knapt ringe hjem, det er dyrt og lite tilgjengelig. Amrita er konstant på mobilen og lever halve livet gjennom sosiale medier. Hva gjør teknologien med friheten og selvforståelsen vår? Meera er plutselig alene, uten å mene det, men paradoksalt nok er det kanskje akkurat det hun trenger. Amrita har all den frihet hun kan drømme om, men sitter i timevis og skroller på mobilen, og er preget av forventninger og iscenesettelse.
Innvandringen fra Pakistan og India til Norge fra 1970-tallet og utover har etter hvert blitt skildret i noen bøker. Hvilke erfaringer er det som tilføres med din roman?
I Superbloom møter man både første- og andregenerasjonsinnvandrere, og begge er kvinner. Jeg kan ikke huske å ha sett liknende hovedkarakterer i norsk skjønnlitteratur, særlig i kraft av å sentrere seg om noe annet enn forskjellene mellom Norge og opprinnelseslandene. Det aspektet finnes her og, for det er ikke et mål å fjerne kulturforskjeller fra karakterenes erfaringer, men det er mer fokus på hvordan de utvikler seg som mennesker.
I boken blir Amrita innlemmet i et diaspora-miljø der deres kulturelle bakgrunn er en viktig del av identiteten de viser frem på sosiale medier, i kombinasjon med ulike kunstneriske ambisjoner. Du er selv andregenerasjonsinnvandrer med foreldre fra India. Hvor viktig er kulturell bakgrunn for opplevelsen av tilhørighet?
Jeg tror alle har et behov for å kjenne seg igjen i menneskene og fortellingene rundt seg. Men det er også mange andre faktorer som spiller inn i relasjoner med andre. Om man er ensom fremstår det kanskje som en enklere løsning å finne noen man kan se seg selv i, men som også har noe i seg man strekker seg etter å bli.
Du skildrer et ungt kunstnerisk miljø som lever store deler av livet gjennom sosiale medier. Du tilhører selv den digitalt innfødte millenniumsgenerasjonen, hvordan tenker du at sosiale medier påvirker vennskap, kunstutøvelse og identitet?
Jeg tenker at sosiale medier kan skape illusjoner om hvordan andre lever og hvordan en selv bør være som kommer i veien for helt ekte relasjoner med andre, og for så vidt seg selv. Jeg tror mange føler seg mindreverdige når de opplever at de ikke evner å skape de samme illusjonene selv.
Når og hvor skriver du?
Jeg er ganske lat, og må som regel lure meg selv til å begynne å skrive, gjøre det hyggelig. Jeg hater å sitte foran PC-en, følelsen av et kontor, det hjelper ikke forestillingsevnen. Noen ting funker: Førsteutkast skjer alltid på papir, gjerne ute, i en park eller et bibliotek. Mobilen må vekk. Det hjelper å gå.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de fortsetter å tenke på den etter de har lest den.
Gratulerer med debutboken din! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Mitt skrivende «jeg» er mitt mest ærlige, så en del av meg lurer på hvorfor jeg frivillig eksponerer det for verden. Samtidig blir jeg veldig glad og takknemlig når noen sier de vil lese boka. Så litt ambivalent, kanskje?
Kort fortalt, hva møter oss i Superbloom?
Vi møter Amrita som reiser på utveksling fra Oslo til New York. Som så mange unge mennesker før henne tenker hun at hun kan bli et nytt menneske bare hun kommer seg vekk fra alt som er kjent. Når hun møter Deepika tror hun at hun har funnet noen å bygge en identitet ut av. Så enkelt er det aldri. I andre del av boka møter vi en annen ung kvinne, som reiser fra Punjab i India til Oslo cirka tjue år tidligere. For første gang i livet er hun alene. Ukjente sider av henne får vokse frem. På et eller annet vis kobles historiene sammen.
Hvor kommer denne romanen fra? Hva har inspirert deg?
Det begynte med Meera og en fascinasjon for historien til foreldrene mine, særlig mamma. Hun kom til Norge i en tid da det var vanskelig å ringe over landegrenser, hun flyttet halve kloden rundt uten engang å kjenne mannen sin så godt. Hvordan var det å reise til et så annerledes land, bygge opp et liv, en familie, samtidig som man finner seg til rette i en ny kultur? Men Meeras historie er veldig ulik min mors, den kommer heller av dette spørsmålet: Hvordan ville jeg taklet den situasjonen? Dårlig, tror jeg. Hvis jeg hadde vokst opp i et kollektivistisk samfunn hvor man omtrent aldri er alene, for så å være helt alene for første gang i mitt liv? Jeg hadde ikke visst noe om meg selv som menneske om jeg hadde vært omringet av folk hele tida. Det å plutselig være alene ville vært skummelt, men ville også startet tankeprosesser og etter hvert avdekket hvilket liv jeg ville leve om det ikke var for alle forventningene folk og tradisjoner legger på oss hele tida. Ville jeg vært modig nok til å følge de ønskene når jeg hadde blitt bevisst dem? Kanskje ikke, om konsekvensene var de samme, og jeg ikke hadde sett hvordan et slikt liv kunne se ut. Hva ville skjedd om jeg hadde funnet ut hva jeg egentlig ville, men ikke fikk leve det ut? Hvordan ville det påvirket barna mine? Derfra kom Amrita, som konsekvensen av Meeras ulevde liv.
Kan du si noe mer om tittelen?
En superbloom, eller superblomstring, er et naturfenomen kjent fra California-ørkenen. Landskapet er av natur tørt, men enkelte vintre kan det likevel regne mye. Når våren kommer, blomstrer tette enger fra tørr jord. Fargene briljerer etter en regntung vinter. En metafor for å komme gjennom til den andre siden?
Vi møter altså en ung kvinne, Amrita, som reiser alene til New York for å studere. Hva slags reise blir det?
Hun reiser nok, som mange unge mennesker, for å lære hvem hun kan være i en ukjent kontekst. Lei av den hun er der hun kommer fra reiser hun på leting etter nye mennesker å speile seg i. Det finner hun i Deepika, en kunstnertype med et stort nettverk av kreative venner. For å bli en del av gruppa må hun tilpasse seg, hva enn det betyr. Samtidig tenker hun mer på det hun kommer fra enn hun kanskje ønsker.
Siden blir vi også kjent med Meera da hun kommer til Norge fra India som ung og nygift uten å kjenne noen. Hvilke felles erfaringer rommer fortellingene deres?
Begge foretar en reise fra der de er vokst opp til et nytt sted der de ikke kjenner noen. Begge befinner seg på en reise der de oppdager mer skapende sider ved seg selv, og begge setter store spørsmålstegn ved hva slags liv de vil leve.
Det er samtidig noen store forskjeller i livene deres. Hva består de i?
Den største forskjellen er teknologiutviklingen fra 90-tallet til i dag. Meera kan knapt ringe hjem, det er dyrt og lite tilgjengelig. Amrita er konstant på mobilen og lever halve livet gjennom sosiale medier. Hva gjør teknologien med friheten og selvforståelsen vår? Meera er plutselig alene, uten å mene det, men paradoksalt nok er det kanskje akkurat det hun trenger. Amrita har all den frihet hun kan drømme om, men sitter i timevis og skroller på mobilen, og er preget av forventninger og iscenesettelse.
Innvandringen fra Pakistan og India til Norge fra 1970-tallet og utover har etter hvert blitt skildret i noen bøker. Hvilke erfaringer er det som tilføres med din roman?
I Superbloom møter man både første- og andregenerasjonsinnvandrere, og begge er kvinner. Jeg kan ikke huske å ha sett liknende hovedkarakterer i norsk skjønnlitteratur, særlig i kraft av å sentrere seg om noe annet enn forskjellene mellom Norge og opprinnelseslandene. Det aspektet finnes her og, for det er ikke et mål å fjerne kulturforskjeller fra karakterenes erfaringer, men det er mer fokus på hvordan de utvikler seg som mennesker.
I boken blir Amrita innlemmet i et diaspora-miljø der deres kulturelle bakgrunn er en viktig del av identiteten de viser frem på sosiale medier, i kombinasjon med ulike kunstneriske ambisjoner. Du er selv andregenerasjonsinnvandrer med foreldre fra India. Hvor viktig er kulturell bakgrunn for opplevelsen av tilhørighet?
Jeg tror alle har et behov for å kjenne seg igjen i menneskene og fortellingene rundt seg. Men det er også mange andre faktorer som spiller inn i relasjoner med andre. Om man er ensom fremstår det kanskje som en enklere løsning å finne noen man kan se seg selv i, men som også har noe i seg man strekker seg etter å bli.
Du skildrer et ungt kunstnerisk miljø som lever store deler av livet gjennom sosiale medier. Du tilhører selv den digitalt innfødte millenniumsgenerasjonen, hvordan tenker du at sosiale medier påvirker vennskap, kunstutøvelse og identitet?
Jeg tenker at sosiale medier kan skape illusjoner om hvordan andre lever og hvordan en selv bør være som kommer i veien for helt ekte relasjoner med andre, og for så vidt seg selv. Jeg tror mange føler seg mindreverdige når de opplever at de ikke evner å skape de samme illusjonene selv.
Når og hvor skriver du?
Jeg er ganske lat, og må som regel lure meg selv til å begynne å skrive, gjøre det hyggelig. Jeg hater å sitte foran PC-en, følelsen av et kontor, det hjelper ikke forestillingsevnen. Noen ting funker: Førsteutkast skjer alltid på papir, gjerne ute, i en park eller et bibliotek. Mobilen må vekk. Det hjelper å gå.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de fortsetter å tenke på den etter de har lest den.
