Gratulerer med debutromanen din! Hvordan føles det å debutere?
Tusen takk! Det har jeg prøvd å finne ut av en god stund, uten noe særlig hell. Jeg er nok mest glad for det faktumet at jeg greier å skrive en hel bok, hvilket kommer godt med da jeg planlegger å skrive flere. Ellers er det fantastisk gøy at mennesker jeg kjenner og er glad i, nå får muligheten til å forholde seg aktivt til noe jeg har skapt. (Og for så vidt, mennesker jeg ikke kjenner og/eller ikke er glad i.)
Kort fortalt; hva er din heispitsj på Enkelhetens tid?
ROLLER: (MANN) (PETER)
(Heisdørene lukkes.)
MANN: Så, hva handler boka di …
PETER: DET ER EN BOK OM SPRÅK.
MANN: Språk?
PETER: SPRÅK.
MANN: Altså, i den forstand at boka ...
PETER: JEG-FORTELLERENS INDRE SPRÅK HAR BLITT UTVIKLET SOM REAKSJON PÅ SIN FARS SELVMORD TJUE ÅR TIDLIGERE. SPRÅKET ER MANGEFASETTERT, USTABILT, EKLEKTISK, OG HAR IKKE NOEN PLASS I DEN YTRE VERDEN.
MANN: Hm, jeg forstår, men hva er det boka di egentlig …
PETER: DET ER EN BOK OM Å FAMLE OG FEILE I FORSØKET PÅ Å FINNE SEG SELV.
MANN: Men, altså, er boka di ...
PETER: I OSLO. I SAMTIDEN. EN BOK OM UMULIGHETEN VED Å VÆRE I VERDEN … OG STILLHETEN … LYSET! … HAVET! …
(Heisdørene åpnes.)
Ja, apropos; du skriver også dramatikk og vant nylig Bergen Dramatikkfestivals Open Call. Hvordan er det å skrive i drama vs romansjangeren?
Hmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm. Det er den samme kontakten med noe indre, med intuisjonen som i all hovedsak styrer skriveakten, men den opererer definitivt annerledes … i de to sjangrene, mener jeg. Drama er mer umiddelbart: det er ord som skal og må ytres av én eller flere stemmer. Dette gir det eklektiske, desperate og utbasunerende mer plass i dramatikken enn i prosaen min, som jeg opplever som en smule mer forsonet med sitt eget eksistensgrunnlag. Dramaet klamrer seg til ytringen, til lyden som ikke kan annet enn å dø, svinne. Jeg opplever det som fruktbart å sammenligne skuespill med musikk, selve fremføringen i de to kunstgrenene, hvordan de har alt å gjøre med det forsvinnende. (HVORDAN Å FORSONE SEG MED DET FORSVUNNE.)
I dramasjangeren er dialoger essensielt. Hva synes du om å skrive dialoger (i prosa)?
Jeg synes dialoger er noe av det vanskeligste å skrive. De er nødvendige for at teksten skal få puste. Jeg tenker på dialoger som et rent faktisk utpust. En avveksling fra alt det indre. Et skritt ut i det faktiske, håndgripelige, om enn fåfengte.
Dialogene i romanen din er stort sett påbegynte, ufullstendige setninger som blir hengende i luften. Det er et effektivt grep som bygger opp under hovedpersonens følelse av isolasjon og stagnasjon. Hvordan kom det til deg?
Jeg ser på dette som et spørsmål om teknikk, og jeg tenker at teknikk for min del opparbeides gjennom en type analytisk-følende lesing (og selvfølgelig, skriving (eksperimentering)). Dialogens ufullendthet kan spores tilbake til et stort spenn av forfattere som har gjort det samme på sine egne måter (typografisk, innholdsmessig). For mange navn jeg kunne nevnt!
Hvordan startet arbeidet med boken? Har du skrevet på den lenge?
Den første prototeksten skrev jeg mens jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2024-25, og den handla om et ungt par på en hytte på Sørlandet. Morten Langeland, som var den første som leste teksten under en individuell rettledningstime, kalte den «et bergmansk sørlandsdrama». Denne ble etter hvert til en roman som jeg endte opp med å forkaste. Så skrev jeg et par halve romaner til, før jeg kasta dem også og begynte med blanke ark i november, 2025. Dette siste forsøket, resulterte i Enkelhetens tid.
Kan du si noe mer om tittelen?
Det viktigste med tittelen er at den spiller på mange strenger, er flertydig. Strengene strekker seg gjennom teksten og mitt eget liv, finner resonnerende klanger på flere plan:
Enkelt fordi ingenting er enkelt.
Enkelt fordi alt er enkelt.
Enkelt fordi legerezza. Letthet.
Enkelt fordi død og sykdom.
Enkelt fordi død og sykdom ikke er enkelt.
Enkelt fordi jeg skrev en roman og den var både enkel og ikke enkel å skrive.
Enkelt fordi opp klokka sju og drikke kaffe.
Enkelt fordi alt skjer samtidig.
Enkelt fordi ingenting skjer.
Når og hvor skriver du?
Jeg skrev romanen mandag til fredag mellom klokka sju og tolv på morgenen. RINGEKLOKKA, ut på kjøkkenet, på med vannkoker, ut med kopp, skuffe kaffe-i-kanne, pisse, drikke en halvliter vann, ned på stolen, sånn, okei, okei. I alle fall de første månedene, og så roa det seg litt. Satt mye på Kunstnernes Hus. Et par ganger på Oslo S. Osv. (PS: Jeg har begynt å tenke at skrivingen har noe syklisk ved seg, et følelsesmessig tidevann. Nå på sommeren har jeg bare greid å skisse. Først på vinteren, når vannet fryser til is, blir det nok mulig for meg å sette meg ned og skrive langt og sammenhengende igjen.)
Hva eller hvem inspirerer deg?
Forfattere som har funnet fram til livet.
Mennesker som er fulle av kjærlighet.
Fotografer, malere og regissører; fotografier, malerier og filmer.
Byer jeg aldri har vært i før.
Himler og trær.
Havet.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er … enkel.
Gratulerer med debutromanen din! Hvordan føles det å debutere?
Tusen takk! Det har jeg prøvd å finne ut av en god stund, uten noe særlig hell. Jeg er nok mest glad for det faktumet at jeg greier å skrive en hel bok, hvilket kommer godt med da jeg planlegger å skrive flere. Ellers er det fantastisk gøy at mennesker jeg kjenner og er glad i, nå får muligheten til å forholde seg aktivt til noe jeg har skapt. (Og for så vidt, mennesker jeg ikke kjenner og/eller ikke er glad i.)
Kort fortalt; hva er din heispitsj på Enkelhetens tid?
ROLLER: (MANN) (PETER)
(Heisdørene lukkes.)
MANN: Så, hva handler boka di …
PETER: DET ER EN BOK OM SPRÅK.
MANN: Språk?
PETER: SPRÅK.
MANN: Altså, i den forstand at boka ...
PETER: JEG-FORTELLERENS INDRE SPRÅK HAR BLITT UTVIKLET SOM REAKSJON PÅ SIN FARS SELVMORD TJUE ÅR TIDLIGERE. SPRÅKET ER MANGEFASETTERT, USTABILT, EKLEKTISK, OG HAR IKKE NOEN PLASS I DEN YTRE VERDEN.
MANN: Hm, jeg forstår, men hva er det boka di egentlig …
PETER: DET ER EN BOK OM Å FAMLE OG FEILE I FORSØKET PÅ Å FINNE SEG SELV.
MANN: Men, altså, er boka di ...
PETER: I OSLO. I SAMTIDEN. EN BOK OM UMULIGHETEN VED Å VÆRE I VERDEN … OG STILLHETEN … LYSET! … HAVET! …
(Heisdørene åpnes.)
Ja, apropos; du skriver også dramatikk og vant nylig Bergen Dramatikkfestivals Open Call. Hvordan er det å skrive i drama vs romansjangeren?
Hmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm. Det er den samme kontakten med noe indre, med intuisjonen som i all hovedsak styrer skriveakten, men den opererer definitivt annerledes … i de to sjangrene, mener jeg. Drama er mer umiddelbart: det er ord som skal og må ytres av én eller flere stemmer. Dette gir det eklektiske, desperate og utbasunerende mer plass i dramatikken enn i prosaen min, som jeg opplever som en smule mer forsonet med sitt eget eksistensgrunnlag. Dramaet klamrer seg til ytringen, til lyden som ikke kan annet enn å dø, svinne. Jeg opplever det som fruktbart å sammenligne skuespill med musikk, selve fremføringen i de to kunstgrenene, hvordan de har alt å gjøre med det forsvinnende. (HVORDAN Å FORSONE SEG MED DET FORSVUNNE.)
I dramasjangeren er dialoger essensielt. Hva synes du om å skrive dialoger (i prosa)?
Jeg synes dialoger er noe av det vanskeligste å skrive. De er nødvendige for at teksten skal få puste. Jeg tenker på dialoger som et rent faktisk utpust. En avveksling fra alt det indre. Et skritt ut i det faktiske, håndgripelige, om enn fåfengte.
Dialogene i romanen din er stort sett påbegynte, ufullstendige setninger som blir hengende i luften. Det er et effektivt grep som bygger opp under hovedpersonens følelse av isolasjon og stagnasjon. Hvordan kom det til deg?
Jeg ser på dette som et spørsmål om teknikk, og jeg tenker at teknikk for min del opparbeides gjennom en type analytisk-følende lesing (og selvfølgelig, skriving (eksperimentering)). Dialogens ufullendthet kan spores tilbake til et stort spenn av forfattere som har gjort det samme på sine egne måter (typografisk, innholdsmessig). For mange navn jeg kunne nevnt!
Hvordan startet arbeidet med boken? Har du skrevet på den lenge?
Den første prototeksten skrev jeg mens jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2024-25, og den handla om et ungt par på en hytte på Sørlandet. Morten Langeland, som var den første som leste teksten under en individuell rettledningstime, kalte den «et bergmansk sørlandsdrama». Denne ble etter hvert til en roman som jeg endte opp med å forkaste. Så skrev jeg et par halve romaner til, før jeg kasta dem også og begynte med blanke ark i november, 2025. Dette siste forsøket, resulterte i Enkelhetens tid.
Kan du si noe mer om tittelen?
Det viktigste med tittelen er at den spiller på mange strenger, er flertydig. Strengene strekker seg gjennom teksten og mitt eget liv, finner resonnerende klanger på flere plan:
Enkelt fordi ingenting er enkelt.
Enkelt fordi alt er enkelt.
Enkelt fordi legerezza. Letthet.
Enkelt fordi død og sykdom.
Enkelt fordi død og sykdom ikke er enkelt.
Enkelt fordi jeg skrev en roman og den var både enkel og ikke enkel å skrive.
Enkelt fordi opp klokka sju og drikke kaffe.
Enkelt fordi alt skjer samtidig.
Enkelt fordi ingenting skjer.
Når og hvor skriver du?
Jeg skrev romanen mandag til fredag mellom klokka sju og tolv på morgenen. RINGEKLOKKA, ut på kjøkkenet, på med vannkoker, ut med kopp, skuffe kaffe-i-kanne, pisse, drikke en halvliter vann, ned på stolen, sånn, okei, okei. I alle fall de første månedene, og så roa det seg litt. Satt mye på Kunstnernes Hus. Et par ganger på Oslo S. Osv. (PS: Jeg har begynt å tenke at skrivingen har noe syklisk ved seg, et følelsesmessig tidevann. Nå på sommeren har jeg bare greid å skisse. Først på vinteren, når vannet fryser til is, blir det nok mulig for meg å sette meg ned og skrive langt og sammenhengende igjen.)
Hva eller hvem inspirerer deg?
Forfattere som har funnet fram til livet.
Mennesker som er fulle av kjærlighet.
Fotografer, malere og regissører; fotografier, malerier og filmer.
Byer jeg aldri har vært i før.
Himler og trær.
Havet.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er … enkel.
