Gratulerer med debutromanen din! Hvordan føles det å debutere?
Tusen takk! Jeg er nok mest glad for det faktumet at jeg greier å skrive en hel bok, hvilket kommer godt med da jeg planlegger å skrive flere. Det har vært veldig interessant å være med i prosessen om en boks tilblivelse, og å få arbeide profesjonelt med en redaktør. På noen måter har jeg fått et mer distansert forhold til tekst; at det jeg skriver er et objekt som formes, observeres, kommenteres, modifiseres og som, i siste instans, utgis og blir noe som sirkulerer i det øvrige samfunnet. Denne distansen synes jeg er sunn, da den tillater meg å være fleksibel og dynamisk i skriveprosessen. Å slette tekst, har blitt en glede (med hint av skadefryd), da det poengterer viktigheten av å legge mine egne reservasjoner til side, til fordel for objektets behov. Mestringsfølelsen over å ha formgitt noe så stort som en roman, tar jeg med meg videre. Ellers er det fantastisk gøy at mennesker jeg kjenner og er glad i, nå får muligheten til å forholde seg aktivt til noe jeg har skapt. (Og for så vidt, mennesker jeg ikke kjenner og/eller ikke er glad i.)
Kort fortalt; hva er din heispitsj på Enkelhetens tid?
ROLLER: (MANN)
(PETER)
(Heisdørene lukkes.)
MANN: Så, hva handler boka di …
PETER: DET ER EN BOK OM SPRÅK.
MANN: Språk?
PETER: SPRÅK.
MANN: Altså, i den forstand at boka ...
PETER: JEG-FORTELLERENS INDRE SPRÅK HAR BLITT UTVIKLET SOM REAKSJON PÅ SIN FARS SELVMORD TJUE ÅR TIDLIGERE. SPRÅKET ER MANGEFASETTERT, USTABILT, EKLEKTISK, OG HAR IKKE NOEN PLASS I DEN YTRE VERDEN.
MANN: Hm, jeg forstår, men hva er det boka di egentlig …
PETER: DET ER EN BOK OM Å FAMLE OG FEILE I FORSØKET PÅ Å FINNE SEG SELV.
MANN: Men, altså, er boka di ...
PETER: SATT I OSLO. I SAMTIDEN. EN BOK OM UMULIGHETEN VED Å VÆRE-I-VERDEN … OG STILLHETEN … LYSET! … HAVET! …
(Heisdørene åpnes.)
Kan du si noe mer om tittelen?
Det viktigste med tittelen, er at den spiller på flere strenger og er flertydig. Strengene strekker seg gjennom teksten og mitt eget liv, og finner resonnerende klanger på forskjellige plan. Den kom til meg ganske sent i prosessen – før hadde boka en mer suggestiv tittel, mer retta mot konkrete forhold i handlingen, mens Enkelhetens tid åpna for pusterom utenfor, så vel som innenfor bokpermene. Jeg visste at arbeidstitlene jeg hadde før ikke kom til å holde i lengden, og spekulerte i hvordan det ville føles å vite helt sikkert at en tittel var riktig. Og da jeg snubla over en setning i boka som inneholdt disse to orda – Enkelhetens tid – skjønte jeg det instinktivt og uten skygge av tvil, og dette var en behagelig og befriende opplevelse. (Kaffen smakte ekstra godt den morgenen.)
Enkelhetens tid kan vise til både den tapte barndommen og de formative tyveåra. Eller er det mest et eksistensielt sukk over livet sjæl?
Jeg-karakteren forsøker konstant å leve og stiller seg så å si til livets disposisjon. Han er ikke lei av livet – heller er det slik at han ikke forstår hvordan han kan gjøre livet sitt godt. Men altså, han prøver likevel, og heri ligger styrken og livskraften hans: i søket hans som boka ikke sluttfører, men lar henge i lufta og som, forhåpentligvis gir leseren (livs)energi. Jeg begynner å tenke på et av brevene som Rilke skrev til Kappus, hvor han skildrer negative følelsers «passasje» gjennom kroppen, og hvordan de setter spor i form av kunnskap og visdom. Jeg-karakteren opplever og har opplevd mye motgang i livet sitt, men bevarer et lys – noe han har lært som ikke lar seg formulere direkte, kanskje heller en holdning – som gjør at han fortsetter å prøve, på tross av den tapte barndommen og de vanskelige tjueåra. (Han sukker over livet, men noen ganger med et lite smil om munnen.)
Hvordan startet arbeidet med boken? Har du skrevet på den lenge?
Den første prototeksten skrev jeg mens jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2024-25, og den handla om et ungt par på en hytte på Sørlandet. Morten Langeland, som var den første som leste teksten under en individuell rettledningstime, kalte den «et bergmansk sørlandsdrama». Denne ble etter hvert til en roman som jeg endte opp med å forkaste. Så skrev jeg et par halve romaner til, før jeg kasta dem også og begynte med blanke ark i november, 2025. Dette siste forsøket resulterte i Enkelhetens tid.
Du skriver også dramatikk og vant nylig Bergen Dramatikkfestivals Open Call. Hvordan er det å skrive i drama vs romansjangeren?
Det er den samme kontakten med noe indre, med intuisjonen som i all hovedsak styrer skriveakten, men den opererer definitivt annerledes … i de to sjangrene, mener jeg. Drama er mer umiddelbart: Det er ord som skal og må ytres av én eller flere stemmer. Dette gir det eklektiske, desperate og utbasunerende mer plass i dramatikken enn i prosaen min, som jeg opplever som en smule mer forsonet med sitt eget eksistensgrunnlag. Dramaet klamrer seg til ytringen, til lyden som ikke kan annet enn å svinne og dø. Jeg opplever det som fruktbart å sammenligne skuespill med musikk, selve fremføringen i de to kunstgrenene, hvordan de har alt å gjøre med det forsvinnende. Hvordan å forsone seg med det forsvunne.
I dramasjangeren er dialoger essensielt. Hva synes du om å skrive dialoger (i prosa)?
Jeg synes dialoger er noe av det vanskeligste å skrive. De er nødvendige for at teksten skal få puste. Jeg tenker på dialoger som et rent faktisk utpust, en avveksling fra alt det indre. Et skritt ut i det faktiske, håndgripelige, om enn fåfengte. Jeg har en forkjærlighet for korte og konsise replikker, og har ennå ikke forsøkt meg på lange monologer. Her om dagen leste jeg ferdig Lord Jim av Joseph Conrad, og denne boka består hovedsakelig av én lang monolog, hvilket er utrolig imponerende, da han greier å bevare det muntlige, samtidig som at språket føyer seg etter en nødvendig kunstferdighet. Å finne balansen mellom en «naturlig» muntlighet og en nødvendig kunstighet, skal forsøkes i fremtidige romaner.
Dialogene i romanen din er stort sett påbegynte, ufullstendige setninger som blir hengende i luften. Det er et effektivt grep som bygger opp under hovedpersonens følelse av isolasjon og stagnasjon. Hvordan kom det til deg?
Jeg tolker dette som et teknisk spørsmål, og jeg tenker at teknikk for min del opparbeides gjennom en type analytisk-følende lesing. Dialogens ufullendthet kan spores tilbake til et stort spenn av forfattere som har gjort det samme på sine egne måter (typografisk, innholdsmessig). For mange navn jeg kunne nevnt!
Bruken av ellipser er også svært utbredt i modernistisk litteratur, som for å illustrere språkets grense. Der språket opphører og kommer til kort, råder en visuell stillhet.
Når og hvor skriver du?
Jeg har innsett viktigheten av faste skriverutiner, og skrev mandag til fredag, kl. 07 til kl. 11 eller 12. Helst satt jeg ved skrivebordet på soverommet mitt, men kunne også finne på å sitte på kjøkkenet. Det hendte jeg fikk skriveånden over meg på kvelden, og da dro jeg som oftest til Kunstnernes Hus.
Hva eller hvem inspirerer deg?
1. Forfattere.
2. Folk som stjeler makrell i tomat.
3. Forfattere som stjeler makrell i tomat.
2. Mennesker som er fulle av kjærlighet.
3. Fotografer, malere og regissører; fotografier, malerier og filmer.
4. Byer jeg aldri har vært i før.
5. Himler og trær.
6. Havet.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er … enkel.
Gratulerer med debutromanen din! Hvordan føles det å debutere?
Tusen takk! Jeg er nok mest glad for det faktumet at jeg greier å skrive en hel bok, hvilket kommer godt med da jeg planlegger å skrive flere. Det har vært veldig interessant å være med i prosessen om en boks tilblivelse, og å få arbeide profesjonelt med en redaktør. På noen måter har jeg fått et mer distansert forhold til tekst; at det jeg skriver er et objekt som formes, observeres, kommenteres, modifiseres og som, i siste instans, utgis og blir noe som sirkulerer i det øvrige samfunnet. Denne distansen synes jeg er sunn, da den tillater meg å være fleksibel og dynamisk i skriveprosessen. Å slette tekst, har blitt en glede (med hint av skadefryd), da det poengterer viktigheten av å legge mine egne reservasjoner til side, til fordel for objektets behov. Mestringsfølelsen over å ha formgitt noe så stort som en roman, tar jeg med meg videre. Ellers er det fantastisk gøy at mennesker jeg kjenner og er glad i, nå får muligheten til å forholde seg aktivt til noe jeg har skapt. (Og for så vidt, mennesker jeg ikke kjenner og/eller ikke er glad i.)
Kort fortalt; hva er din heispitsj på Enkelhetens tid?
ROLLER: (MANN)
(PETER)
(Heisdørene lukkes.)
MANN: Så, hva handler boka di …
PETER: DET ER EN BOK OM SPRÅK.
MANN: Språk?
PETER: SPRÅK.
MANN: Altså, i den forstand at boka ...
PETER: JEG-FORTELLERENS INDRE SPRÅK HAR BLITT UTVIKLET SOM REAKSJON PÅ SIN FARS SELVMORD TJUE ÅR TIDLIGERE. SPRÅKET ER MANGEFASETTERT, USTABILT, EKLEKTISK, OG HAR IKKE NOEN PLASS I DEN YTRE VERDEN.
MANN: Hm, jeg forstår, men hva er det boka di egentlig …
PETER: DET ER EN BOK OM Å FAMLE OG FEILE I FORSØKET PÅ Å FINNE SEG SELV.
MANN: Men, altså, er boka di ...
PETER: SATT I OSLO. I SAMTIDEN. EN BOK OM UMULIGHETEN VED Å VÆRE-I-VERDEN … OG STILLHETEN … LYSET! … HAVET! …
(Heisdørene åpnes.)
Kan du si noe mer om tittelen?
Det viktigste med tittelen, er at den spiller på flere strenger og er flertydig. Strengene strekker seg gjennom teksten og mitt eget liv, og finner resonnerende klanger på forskjellige plan. Den kom til meg ganske sent i prosessen – før hadde boka en mer suggestiv tittel, mer retta mot konkrete forhold i handlingen, mens Enkelhetens tid åpna for pusterom utenfor, så vel som innenfor bokpermene. Jeg visste at arbeidstitlene jeg hadde før ikke kom til å holde i lengden, og spekulerte i hvordan det ville føles å vite helt sikkert at en tittel var riktig. Og da jeg snubla over en setning i boka som inneholdt disse to orda – Enkelhetens tid – skjønte jeg det instinktivt og uten skygge av tvil, og dette var en behagelig og befriende opplevelse. (Kaffen smakte ekstra godt den morgenen.)
Enkelhetens tid kan vise til både den tapte barndommen og de formative tyveåra. Eller er det mest et eksistensielt sukk over livet sjæl?
Jeg-karakteren forsøker konstant å leve og stiller seg så å si til livets disposisjon. Han er ikke lei av livet – heller er det slik at han ikke forstår hvordan han kan gjøre livet sitt godt. Men altså, han prøver likevel, og heri ligger styrken og livskraften hans: i søket hans som boka ikke sluttfører, men lar henge i lufta og som, forhåpentligvis gir leseren (livs)energi. Jeg begynner å tenke på et av brevene som Rilke skrev til Kappus, hvor han skildrer negative følelsers «passasje» gjennom kroppen, og hvordan de setter spor i form av kunnskap og visdom. Jeg-karakteren opplever og har opplevd mye motgang i livet sitt, men bevarer et lys – noe han har lært som ikke lar seg formulere direkte, kanskje heller en holdning – som gjør at han fortsetter å prøve, på tross av den tapte barndommen og de vanskelige tjueåra. (Han sukker over livet, men noen ganger med et lite smil om munnen.)
Hvordan startet arbeidet med boken? Har du skrevet på den lenge?
Den første prototeksten skrev jeg mens jeg gikk på Skrivekunstakademiet i 2024-25, og den handla om et ungt par på en hytte på Sørlandet. Morten Langeland, som var den første som leste teksten under en individuell rettledningstime, kalte den «et bergmansk sørlandsdrama». Denne ble etter hvert til en roman som jeg endte opp med å forkaste. Så skrev jeg et par halve romaner til, før jeg kasta dem også og begynte med blanke ark i november, 2025. Dette siste forsøket resulterte i Enkelhetens tid.
Du skriver også dramatikk og vant nylig Bergen Dramatikkfestivals Open Call. Hvordan er det å skrive i drama vs romansjangeren?
Det er den samme kontakten med noe indre, med intuisjonen som i all hovedsak styrer skriveakten, men den opererer definitivt annerledes … i de to sjangrene, mener jeg. Drama er mer umiddelbart: Det er ord som skal og må ytres av én eller flere stemmer. Dette gir det eklektiske, desperate og utbasunerende mer plass i dramatikken enn i prosaen min, som jeg opplever som en smule mer forsonet med sitt eget eksistensgrunnlag. Dramaet klamrer seg til ytringen, til lyden som ikke kan annet enn å svinne og dø. Jeg opplever det som fruktbart å sammenligne skuespill med musikk, selve fremføringen i de to kunstgrenene, hvordan de har alt å gjøre med det forsvinnende. Hvordan å forsone seg med det forsvunne.
I dramasjangeren er dialoger essensielt. Hva synes du om å skrive dialoger (i prosa)?
Jeg synes dialoger er noe av det vanskeligste å skrive. De er nødvendige for at teksten skal få puste. Jeg tenker på dialoger som et rent faktisk utpust, en avveksling fra alt det indre. Et skritt ut i det faktiske, håndgripelige, om enn fåfengte. Jeg har en forkjærlighet for korte og konsise replikker, og har ennå ikke forsøkt meg på lange monologer. Her om dagen leste jeg ferdig Lord Jim av Joseph Conrad, og denne boka består hovedsakelig av én lang monolog, hvilket er utrolig imponerende, da han greier å bevare det muntlige, samtidig som at språket føyer seg etter en nødvendig kunstferdighet. Å finne balansen mellom en «naturlig» muntlighet og en nødvendig kunstighet, skal forsøkes i fremtidige romaner.
Dialogene i romanen din er stort sett påbegynte, ufullstendige setninger som blir hengende i luften. Det er et effektivt grep som bygger opp under hovedpersonens følelse av isolasjon og stagnasjon. Hvordan kom det til deg?
Jeg tolker dette som et teknisk spørsmål, og jeg tenker at teknikk for min del opparbeides gjennom en type analytisk-følende lesing. Dialogens ufullendthet kan spores tilbake til et stort spenn av forfattere som har gjort det samme på sine egne måter (typografisk, innholdsmessig). For mange navn jeg kunne nevnt!
Bruken av ellipser er også svært utbredt i modernistisk litteratur, som for å illustrere språkets grense. Der språket opphører og kommer til kort, råder en visuell stillhet.
Når og hvor skriver du?
Jeg har innsett viktigheten av faste skriverutiner, og skrev mandag til fredag, kl. 07 til kl. 11 eller 12. Helst satt jeg ved skrivebordet på soverommet mitt, men kunne også finne på å sitte på kjøkkenet. Det hendte jeg fikk skriveånden over meg på kvelden, og da dro jeg som oftest til Kunstnernes Hus.
Hva eller hvem inspirerer deg?
1. Forfattere.
2. Folk som stjeler makrell i tomat.
3. Forfattere som stjeler makrell i tomat.
2. Mennesker som er fulle av kjærlighet.
3. Fotografer, malere og regissører; fotografier, malerier og filmer.
4. Byer jeg aldri har vært i før.
5. Himler og trær.
6. Havet.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er … enkel.
