Johan er i slutten av tjueåra, og forsøker å finne fram til en stabilitet i seg selv, i relasjonene sine og i verden, til tross for at alt fjerner seg fra ham. Onkelen er død, moren sørger, kjæresten har slått opp, vennen skuffer, og nå fører han en konstant indre monolog som står i sterk kontrast til det han faktisk sier. Det han opplever, må hele tiden bearbeides, hele tiden manipuleres og tenkes fram til noe annet enn det er.

På denne måten, og med påfallende sanselighet og nærvær, utforsker Enkelhetens tid et ungt menneskes forsøk på å forstå hva det vil si å være sønn, kjæreste, venn, kunstner og mann.