Johan er i slutten av tjueåra, og forsøker å finne fram til en stabilitet i seg selv, i relasjonene sine og i verden, til tross for at alt fjerner seg fra ham. Onkelen er død, moren sørger, kjæresten har slått opp, vennen skuffer, og nå fører han en konstant indre monolog som står i sterk kontrast til det han faktisk sier. Det han opplever, må hele tiden bearbeides, hele tiden manipuleres og tenkes fram til noe annet enn det er.
På denne måten, og med påfallende sanselighet og nærvær, utforsker Enkelhetens tid et ungt menneskes forsøk på å forstå hva det vil si å være sønn, kjæreste, venn, kunstner og mann.
En sjelden gang dukker det opp en debutant som i tillegg til å skrive en lovende bok, vekker forventninger om et nytt forfatterskap av betydning. Peter Schmidt Hagerup er en av disse.
Lone Bodot
Samtiden
Enkelhetens tid er lettlest, morsom og rørende. Hagerup har skrevet en strålende debutroman som på grunn av sin forteller, oppleves både aktuell og tidløs.
Alvin Eikemo
Universitas
Ei blomstereng av ein debut. … Det er ikkje alltid enkelt å vere Johan, men han har ein oppegåande forfattar over seg i debutanten Peter Schmidt Hagerup.
Ingvild Bræin
Dag og Tid
Enkelhetens tid viser at den pretensiøse og lidende kunstner stadig har noe å fare med. … Peter Schmidt Hagerup prøver seg, og han lykkes godt med det.
Arne Borge
Morgenbladet
Endelig! En god roman om en grublende ung kunstnerspire! … Det minner om enda en kunstnerisk anlagt ung manns grublerier, nemlig den unge Peter Handke, hvis mesterverk «Kravløs ulykke» (1972), om morens selvmord, for denne leseren framstår som et helt innlysende forelegg for «Enkelhetens tid»
Even Teistung
Klassekampen Bokmagasinet
