Gratulerer med din aller første bok! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Tusen takk! Det er rett og slett veldig tilfredsstillende.
Kort fortalt, hva møter oss i romanen din?
I romanen møter vi nerder, nesten-populære og populære på en ungdomsskole i Oslo. Vi møter en hund som heter Bikkjemann, en tilsynelatende utømmelig milkshake og en naturfagsrapport om arbeid og tyngde som til stadighet blir utsatt. Enda kortere fortalt møter vi en far som i brevs form forsøker å fortelle en ufødt sønn hvordan man lykkes på ungdomsskolen.
Hvordan startet boken, og hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg satt i foajeen på universitetsbiblioteket på Blindern en gang i 2018 og tok en pause fra masteroppgaven om Søren Kierkegaards merkelige utgivelse «Forord». I et glimt av inspirasjon kom en fortellerstemme til meg; en urimelig, påståelig, insisterende stemme som jeg umiddelbart likte. Det var som å drikke fra en hageslange, jeg skrev ned det jeg kunne i fem minutter, og lagret det i et worddokument vel vitende om at her lå det noe kraftfullt og fandenivoldsk. Et år senere da jeg endelig hadde fullført og levert masteroppgaven og dessuten jobbet flerfoldige timer med et helt annet romanmanus som jeg endelig hadde forkastet, tok jeg fatt på det lille fragmentet igjen som siden skulle bli til «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998.»
Skriveprosessen har vært krokete, kronglete og rar. Naivt nok og mot bedre vitende, hadde jeg en forestilling om at romanskriving skulle være oversiktlig og rent. Men det har vært skittent og uoversiktlig, men ekstremt tilfredsstillende når ting løsner og brikker faller på plass. Redaktør Mattis Øybø har vært helt uvurderlig underveis. Uten ham ville jeg kanskje ikke blitt ferdig med boken før i 2029, kanskje aldri.
Du jobber også som litteraturkritiker. Hvordan påvirker det deg som forfatter?
Det påvirker meg ikke det grann. Derimot tror jeg at jeg som kritiker er ganske påvirket av at jeg er forfatter.
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 må jo være en av høstens lengste og morsomste titler. Kan du si noe om tittelen?
Ja! For det første elsker jeg lange titler, og det er mange fantastiske lange titler i litteraturhistorien å la seg inspirere av. Her om dagen var jeg med min forlovede på vei til Skeidar og i bilen leste hun for meg et utdrag av et dikt fra 1600-tallet med tittel: «An Ode upon a Question Moved, Wether Love should Continue for Ever?» Det er herlig!
Den tidligere nevnte Søren Kierkegaard har flere fine lange titler som for eksempel «Af en endnu Levendes Papirer Udgivet mod hans Villie af Søren Kierkegaard» eller "Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af NICOLAUS NOTABENE".
Selve nachspielet har vært en viktig drivkraft i teksten, og fortjente derfor å bli nevnt i tittelen. Lenge var det nærmest for en «MacGuffin» (https://en.wikipedia.org/wiki/MacGuffin) å regne, men nachspielet endte til slutt opp med å bli helt sentral. Scenene fra nachspielet var noe av det siste jeg skrev, og noe av det jeg hadde størst glede av å skrive.
Du har selv gått på Midtstuen skole på 90-tallet. Hvor tett opp til virkeligheten har du lagt deg?
Ikke bare gikk jeg på Midtstuen skole, jeg var til og med på et nachspiel etter juleballet på Midtstuen skole, 1998. Dessverre husker jeg nesten ingenting.
Det sosiale hierarkiet i romanen stemmer ganske godt med min opplevelse av det sosiale hierarkiet på Midtstuen skole i 1998. Likeledes er det noen miljøskildringer som jeg har hentet fra hukommelsen.
Men skulle jeg ha skrevet virkelighetslitteratur-versjonen av hvordan det var å gå på Midtstuen skole på 90-tallet, ville det blitt en veldig annen bok. Den boken ville vært mye mer brutal, men også mye varmere.
Jeg vurderte lenge å bruke navnet på en annen skole eller finne på et fiktivt skolenavn, for det var aldri viktig for meg at handlingen i romanen skulle foregå på Midtstuen. Dette er ikke min historie, men Wessels, og han opplever helt andre ting enn jeg gjorde. Til syvende og sist var det allikevel «Midtstuen skole» som ga tittelen mest kraft og energi, sannsynligvis fordi jeg da flørter med ideen om at dette er en nøkkelroman, noe det jo ikke er. Da jeg allikevel landet på «Midtstuen skole» i tittelen, følte jeg en forpliktelse til å skrive inn steds-og tidsmarkører for troverdighetens skyld.
Når sant skal sies, er jeg som forfatter egentlig veldig lite interessert i den såkalte «virkeligheten». Jeg er opptatt av at en tekst skal være forpliktende, at det skal være noe på spill, jeg bryr meg om nerven i en tekst, og dens rytme, energi og ladninger, men å etterligne virkeligheten er jeg ikke spesielt interessert i. Dersom en forfatter skulle lykkes i å perfekt gjenskape en tankeprosess, en hendelse, en følelse eller et annet fenomen fra «virkeligheten», har forfatteren ikke egentlig oppnådd noe som helst.
Jeg merker forresten når jeg skriver dette hvor unnvikende, på en Derridask måte, begrepet «virkelighet» er.
Bokens hovedperson Wessel kan kanskje virke kynisk på noen. Liker du ham selv?
Godt spørsmål! Det finnes en læresetning blant forfattere, at man bør like de litterære karakterene man skriver om. Hvis ikke skinner forakten igjennom og gjør teksten ulidelig for leseren. Jeg tror det er noe i det. Jeg liker Wessel, men jeg liker ham først og fremst som litterær karakter. Jeg liker at han er så insisterende, til tider urimelig, dessuten syns jeg livssynet hans er fascinerende. Jeg liker også at han ikke gir seg, og fortsetter å jobbe for det han vil ha. Jeg liker ikke at han fullstendig mangler integritet, men igjen, det er lettere å tilgi hos en litterær karakter.
Boken har av forlaget blitt beskrevet som en krysning av Michel Houellebecq, Darwin og Machiavelli på en norsk ungdomsskole. Har kampen for tilværelsen blitt hardere eller lettere siden du selv gikk på ungdomsskolen, eller siden tidenes morgen for den saks skyld?
Det virker på en eller annen merkelig måte som om den både blir hardere og lettere på samme tid. Det er mer bevissthet i dag rundt psykisk helse, man er flinkere til å fange opp problemer hos unge, man jobber mer systematisk rundt mobbing osv osv og disse mekanismene kan sikkert hjelpe mange. Samtidig vokser det frem en forventning, kanskje ubevisst, om at man skal bli ivaretatt, at systemet skal fange deg opp, at man ikke egentlig burde føle noen som helst smerte. Når man i et sånt system allikevel møter problemer, kan man kanskje lettere miste motet. Det er som om forventningen og lengselen etter letthet, kommer i konflikt med den enkle erfaringen av at livet faktisk er vanskelig og at tyngdekraften eksisterer.
Boken har en rammefortelling der den voksne Wessel skriver et brev til sin ufødte sønn. Du får selv en sønn i disse dager. Gruer du deg til han skal begynne på ungdomsskolen?
Nei, heldigvis ikke. I motsetning til Wessel får jeg (forhåpentligvis) 13 gode år til å preppe ham grundig før han begynner. Jeg skal fortelle han alt han må vite om naturfagsrapporter, hjemme-alenefester og verdien av vennskap.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Jeg blir mest glad når folk sier at de har kost seg, eller at de på en eller annen måte har blitt oppslukt i lesingen.
Når og hvor skriver du?
Når jeg skriver, må jeg skrive hver dag. Tar jeg en pause på mer enn én dag, kommer jeg ut av det. Det tar gjerne tre dager å arbeide meg inn igjen i stoffet.
Jeg skriver på formiddagen og kvelden, men alt for ofte skriver jeg på ettermiddagen sånn mellom 15 og 17 når jeg egentlig er alt for sløv og ikke klar i hodet i det hele tatt. Jeg forsøker å bli flinkere til å bruke de verdifulle timene på morgenen til å skrive, sånn fra 0515 og frem til 0900, når sinnet er åpent, rolig, mottagelig, men da pleier jeg å trene, meditere, skrive dagbok, lære tysk og andre oppbyggelige ting. Nå har jeg dessuten nettopp fått barn og har en helt annen tidsbruk enn tidligere. Jeg må nærmest lære meg på nytt når og hvordan jeg kan skrive innimellom alt annet.
Jeg skriver hjemme i stuen og hjemme på barnerommet, jeg skriver på Deichman Majorstuen og Deichman Bjørvika, og så skriver jeg på skriveloftet på Litteraturhuset.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg har begynt å innbille meg at inspirasjon er en konsekvens av hva jeg har i magen, altså hva jeg har spist, og jo mindre jeg har spist, jo mer inspirert blir jeg. Dessverre er dette ikke en farbar vei.
Jeg blir inspirert av fugleflokker på himmelen, sannsynligvis fordi de i sine flyktige bevegelser på en eller annen måte peker på selve livsmysteriet, det at vi ikke helt vet hvorfor vi er her, men at vi allikevel aner at vi er en del av noe større.
Jeg blir inspirert av alt Kafka har skrevet og så å si alle religiøse tekster, og alt som er skrevet før andre verdenskrig, men helst mye eldre, jo eldre jo bedre, gjerne hundrevis og tusenvis av år. Jeg blir også ofte inspirert av dårlig litteratur, kanskje fordi de tilbyr en kontrast til den gode litteratur og dermed indirekte peker på den. På samme måte kan jeg merkelig nok bli inspirert av sjelløse AI-tekster. Det er kanskje «famous last words», men det er fascinerende hvor god AI er til å få til alt mulig rart i tekster bortsett fra ironi, humor og litterær kvalitet.
Hvilket spørsmål ønsker du å få?
Nevn dine tre favorittbøker!
Gratulerer med din aller første bok! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Tusen takk! Det er rett og slett veldig tilfredsstillende.
Kort fortalt, hva møter oss i romanen din?
I romanen møter vi nerder, nesten-populære og populære på en ungdomsskole i Oslo. Vi møter en hund som heter Bikkjemann, en tilsynelatende utømmelig milkshake og en naturfagsrapport om arbeid og tyngde som til stadighet blir utsatt. Enda kortere fortalt møter vi en far som i brevs form forsøker å fortelle en ufødt sønn hvordan man lykkes på ungdomsskolen.
Hvordan startet boken, og hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg satt i foajeen på universitetsbiblioteket på Blindern en gang i 2018 og tok en pause fra masteroppgaven om Søren Kierkegaards merkelige utgivelse «Forord». I et glimt av inspirasjon kom en fortellerstemme til meg; en urimelig, påståelig, insisterende stemme som jeg umiddelbart likte. Det var som å drikke fra en hageslange, jeg skrev ned det jeg kunne i fem minutter, og lagret det i et worddokument vel vitende om at her lå det noe kraftfullt og fandenivoldsk. Et år senere da jeg endelig hadde fullført og levert masteroppgaven og dessuten jobbet flerfoldige timer med et helt annet romanmanus som jeg endelig hadde forkastet, tok jeg fatt på det lille fragmentet igjen som siden skulle bli til «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998.»
Skriveprosessen har vært krokete, kronglete og rar. Naivt nok og mot bedre vitende, hadde jeg en forestilling om at romanskriving skulle være oversiktlig og rent. Men det har vært skittent og uoversiktlig, men ekstremt tilfredsstillende når ting løsner og brikker faller på plass. Redaktør Mattis Øybø har vært helt uvurderlig underveis. Uten ham ville jeg kanskje ikke blitt ferdig med boken før i 2029, kanskje aldri.
Du jobber også som litteraturkritiker. Hvordan påvirker det deg som forfatter?
Det påvirker meg ikke det grann. Derimot tror jeg at jeg som kritiker er ganske påvirket av at jeg er forfatter.
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 må jo være en av høstens lengste og morsomste titler. Kan du si noe om tittelen?
Ja! For det første elsker jeg lange titler, og det er mange fantastiske lange titler i litteraturhistorien å la seg inspirere av. Her om dagen var jeg med min forlovede på vei til Skeidar og i bilen leste hun for meg et utdrag av et dikt fra 1600-tallet med tittel: «An Ode upon a Question Moved, Wether Love should Continue for Ever?» Det er herlig!
Den tidligere nevnte Søren Kierkegaard har flere fine lange titler som for eksempel «Af en endnu Levendes Papirer Udgivet mod hans Villie af Søren Kierkegaard» eller "Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af NICOLAUS NOTABENE".
Selve nachspielet har vært en viktig drivkraft i teksten, og fortjente derfor å bli nevnt i tittelen. Lenge var det nærmest for en «MacGuffin» (https://en.wikipedia.org/wiki/MacGuffin) å regne, men nachspielet endte til slutt opp med å bli helt sentral. Scenene fra nachspielet var noe av det siste jeg skrev, og noe av det jeg hadde størst glede av å skrive.
Du har selv gått på Midtstuen skole på 90-tallet. Hvor tett opp til virkeligheten har du lagt deg?
Ikke bare gikk jeg på Midtstuen skole, jeg var til og med på et nachspiel etter juleballet på Midtstuen skole, 1998. Dessverre husker jeg nesten ingenting.
Det sosiale hierarkiet i romanen stemmer ganske godt med min opplevelse av det sosiale hierarkiet på Midtstuen skole i 1998. Likeledes er det noen miljøskildringer som jeg har hentet fra hukommelsen.
Men skulle jeg ha skrevet virkelighetslitteratur-versjonen av hvordan det var å gå på Midtstuen skole på 90-tallet, ville det blitt en veldig annen bok. Den boken ville vært mye mer brutal, men også mye varmere.
Jeg vurderte lenge å bruke navnet på en annen skole eller finne på et fiktivt skolenavn, for det var aldri viktig for meg at handlingen i romanen skulle foregå på Midtstuen. Dette er ikke min historie, men Wessels, og han opplever helt andre ting enn jeg gjorde. Til syvende og sist var det allikevel «Midtstuen skole» som ga tittelen mest kraft og energi, sannsynligvis fordi jeg da flørter med ideen om at dette er en nøkkelroman, noe det jo ikke er. Da jeg allikevel landet på «Midtstuen skole» i tittelen, følte jeg en forpliktelse til å skrive inn steds-og tidsmarkører for troverdighetens skyld.
Når sant skal sies, er jeg som forfatter egentlig veldig lite interessert i den såkalte «virkeligheten». Jeg er opptatt av at en tekst skal være forpliktende, at det skal være noe på spill, jeg bryr meg om nerven i en tekst, og dens rytme, energi og ladninger, men å etterligne virkeligheten er jeg ikke spesielt interessert i. Dersom en forfatter skulle lykkes i å perfekt gjenskape en tankeprosess, en hendelse, en følelse eller et annet fenomen fra «virkeligheten», har forfatteren ikke egentlig oppnådd noe som helst.
Jeg merker forresten når jeg skriver dette hvor unnvikende, på en Derridask måte, begrepet «virkelighet» er.
Bokens hovedperson Wessel kan kanskje virke kynisk på noen. Liker du ham selv?
Godt spørsmål! Det finnes en læresetning blant forfattere, at man bør like de litterære karakterene man skriver om. Hvis ikke skinner forakten igjennom og gjør teksten ulidelig for leseren. Jeg tror det er noe i det. Jeg liker Wessel, men jeg liker ham først og fremst som litterær karakter. Jeg liker at han er så insisterende, til tider urimelig, dessuten syns jeg livssynet hans er fascinerende. Jeg liker også at han ikke gir seg, og fortsetter å jobbe for det han vil ha. Jeg liker ikke at han fullstendig mangler integritet, men igjen, det er lettere å tilgi hos en litterær karakter.
Boken har av forlaget blitt beskrevet som en krysning av Michel Houellebecq, Darwin og Machiavelli på en norsk ungdomsskole. Har kampen for tilværelsen blitt hardere eller lettere siden du selv gikk på ungdomsskolen, eller siden tidenes morgen for den saks skyld?
Det virker på en eller annen merkelig måte som om den både blir hardere og lettere på samme tid. Det er mer bevissthet i dag rundt psykisk helse, man er flinkere til å fange opp problemer hos unge, man jobber mer systematisk rundt mobbing osv osv og disse mekanismene kan sikkert hjelpe mange. Samtidig vokser det frem en forventning, kanskje ubevisst, om at man skal bli ivaretatt, at systemet skal fange deg opp, at man ikke egentlig burde føle noen som helst smerte. Når man i et sånt system allikevel møter problemer, kan man kanskje lettere miste motet. Det er som om forventningen og lengselen etter letthet, kommer i konflikt med den enkle erfaringen av at livet faktisk er vanskelig og at tyngdekraften eksisterer.
Boken har en rammefortelling der den voksne Wessel skriver et brev til sin ufødte sønn. Du får selv en sønn i disse dager. Gruer du deg til han skal begynne på ungdomsskolen?
Nei, heldigvis ikke. I motsetning til Wessel får jeg (forhåpentligvis) 13 gode år til å preppe ham grundig før han begynner. Jeg skal fortelle han alt han må vite om naturfagsrapporter, hjemme-alenefester og verdien av vennskap.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Jeg blir mest glad når folk sier at de har kost seg, eller at de på en eller annen måte har blitt oppslukt i lesingen.
Når og hvor skriver du?
Når jeg skriver, må jeg skrive hver dag. Tar jeg en pause på mer enn én dag, kommer jeg ut av det. Det tar gjerne tre dager å arbeide meg inn igjen i stoffet.
Jeg skriver på formiddagen og kvelden, men alt for ofte skriver jeg på ettermiddagen sånn mellom 15 og 17 når jeg egentlig er alt for sløv og ikke klar i hodet i det hele tatt. Jeg forsøker å bli flinkere til å bruke de verdifulle timene på morgenen til å skrive, sånn fra 0515 og frem til 0900, når sinnet er åpent, rolig, mottagelig, men da pleier jeg å trene, meditere, skrive dagbok, lære tysk og andre oppbyggelige ting. Nå har jeg dessuten nettopp fått barn og har en helt annen tidsbruk enn tidligere. Jeg må nærmest lære meg på nytt når og hvordan jeg kan skrive innimellom alt annet.
Jeg skriver hjemme i stuen og hjemme på barnerommet, jeg skriver på Deichman Majorstuen og Deichman Bjørvika, og så skriver jeg på skriveloftet på Litteraturhuset.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg har begynt å innbille meg at inspirasjon er en konsekvens av hva jeg har i magen, altså hva jeg har spist, og jo mindre jeg har spist, jo mer inspirert blir jeg. Dessverre er dette ikke en farbar vei.
Jeg blir inspirert av fugleflokker på himmelen, sannsynligvis fordi de i sine flyktige bevegelser på en eller annen måte peker på selve livsmysteriet, det at vi ikke helt vet hvorfor vi er her, men at vi allikevel aner at vi er en del av noe større.
Jeg blir inspirert av alt Kafka har skrevet og så å si alle religiøse tekster, og alt som er skrevet før andre verdenskrig, men helst mye eldre, jo eldre jo bedre, gjerne hundrevis og tusenvis av år. Jeg blir også ofte inspirert av dårlig litteratur, kanskje fordi de tilbyr en kontrast til den gode litteratur og dermed indirekte peker på den. På samme måte kan jeg merkelig nok bli inspirert av sjelløse AI-tekster. Det er kanskje «famous last words», men det er fascinerende hvor god AI er til å få til alt mulig rart i tekster bortsett fra ironi, humor og litterær kvalitet.
Hvilket spørsmål ønsker du å få?
Nevn dine tre favorittbøker!
Gratulerer med din aller første bok! Hvordan kjennes det ut å debutere?
Tusen takk! Det er rett og slett veldig tilfredsstillende.
Kort fortalt, hva møter oss i romanen din?
I romanen møter vi nerder, nesten-populære og populære på en ungdomsskole i Oslo. Vi møter en hund som heter Bikkjemann, en tilsynelatende utømmelig milkshake og en naturfagsrapport om arbeid og tyngde som til stadighet blir utsatt. Enda kortere fortalt møter vi en far som i brevs form forsøker å fortelle en ufødt sønn hvordan man lykkes på ungdomsskolen.
Hvordan startet boken, og hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg satt i foajeen på universitetsbiblioteket på Blindern en gang i 2018 og tok en pause fra masteroppgaven om Søren Kierkegaards merkelige utgivelse «Forord». I et glimt av inspirasjon kom en fortellerstemme til meg; en urimelig, påståelig, insisterende stemme som jeg umiddelbart likte. Det var som å drikke fra en hageslange, jeg skrev ned det jeg kunne i fem minutter, og lagret det i et worddokument vel vitende om at her lå det noe kraftfullt og fandenivoldsk. Et år senere da jeg endelig hadde fullført og levert masteroppgaven og dessuten jobbet flerfoldige timer med et helt annet romanmanus som jeg endelig hadde forkastet, tok jeg fatt på det lille fragmentet igjen som siden skulle bli til «Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998.»
Skriveprosessen har vært krokete, kronglete og rar. Naivt nok og mot bedre vitende, hadde jeg en forestilling om at romanskriving skulle være oversiktlig og rent. Men det har vært skittent og uoversiktlig, men ekstremt tilfredsstillende når ting løsner og brikker faller på plass. Redaktør Mattis Øybø har vært helt uvurderlig underveis. Uten ham ville jeg kanskje ikke blitt ferdig med boken før i 2029, kanskje aldri.
Du jobber også som litteraturkritiker. Hvordan påvirker det deg som forfatter?
Det påvirker meg ikke det grann. Derimot tror jeg at jeg som kritiker er ganske påvirket av at jeg er forfatter.
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midtstuen skole, 1998 må jo være en av høstens lengste og morsomste titler. Kan du si noe om tittelen?
Ja! For det første elsker jeg lange titler, og det er mange fantastiske lange titler i litteraturhistorien å la seg inspirere av. Her om dagen var jeg med min forlovede på vei til Skeidar og i bilen leste hun for meg et utdrag av et dikt fra 1600-tallet med tittel: «An Ode upon a Question Moved, Wether Love should Continue for Ever?» Det er herlig!
Den tidligere nevnte Søren Kierkegaard har flere fine lange titler som for eksempel «Af en endnu Levendes Papirer Udgivet mod hans Villie af Søren Kierkegaard» eller "Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af NICOLAUS NOTABENE".
Selve nachspielet har vært en viktig drivkraft i teksten, og fortjente derfor å bli nevnt i tittelen. Lenge var det nærmest for en «MacGuffin» (https://en.wikipedia.org/wiki/MacGuffin) å regne, men nachspielet endte til slutt opp med å bli helt sentral. Scenene fra nachspielet var noe av det siste jeg skrev, og noe av det jeg hadde størst glede av å skrive.
Du har selv gått på Midtstuen skole på 90-tallet. Hvor tett opp til virkeligheten har du lagt deg?
Ikke bare gikk jeg på Midtstuen skole, jeg var til og med på et nachspiel etter juleballet på Midtstuen skole, 1998. Dessverre husker jeg nesten ingenting.
Det sosiale hierarkiet i romanen stemmer ganske godt med min opplevelse av det sosiale hierarkiet på Midtstuen skole i 1998. Likeledes er det noen miljøskildringer som jeg har hentet fra hukommelsen.
Men skulle jeg ha skrevet virkelighetslitteratur-versjonen av hvordan det var å gå på Midtstuen skole på 90-tallet, ville det blitt en veldig annen bok. Den boken ville vært mye mer brutal, men også mye varmere.
Jeg vurderte lenge å bruke navnet på en annen skole eller finne på et fiktivt skolenavn, for det var aldri viktig for meg at handlingen i romanen skulle foregå på Midtstuen. Dette er ikke min historie, men Wessels, og han opplever helt andre ting enn jeg gjorde. Til syvende og sist var det allikevel «Midtstuen skole» som ga tittelen mest kraft og energi, sannsynligvis fordi jeg da flørter med ideen om at dette er en nøkkelroman, noe det jo ikke er. Da jeg allikevel landet på «Midtstuen skole» i tittelen, følte jeg en forpliktelse til å skrive inn steds-og tidsmarkører for troverdighetens skyld.
Når sant skal sies, er jeg som forfatter egentlig veldig lite interessert i den såkalte «virkeligheten». Jeg er opptatt av at en tekst skal være forpliktende, at det skal være noe på spill, jeg bryr meg om nerven i en tekst, og dens rytme, energi og ladninger, men å etterligne virkeligheten er jeg ikke spesielt interessert i. Dersom en forfatter skulle lykkes i å perfekt gjenskape en tankeprosess, en hendelse, en følelse eller et annet fenomen fra «virkeligheten», har forfatteren ikke egentlig oppnådd noe som helst.
Jeg merker forresten når jeg skriver dette hvor unnvikende, på en Derridask måte, begrepet «virkelighet» er.
Bokens hovedperson Wessel kan kanskje virke kynisk på noen. Liker du ham selv?
Godt spørsmål! Det finnes en læresetning blant forfattere, at man bør like de litterære karakterene man skriver om. Hvis ikke skinner forakten igjennom og gjør teksten ulidelig for leseren. Jeg tror det er noe i det. Jeg liker Wessel, men jeg liker ham først og fremst som litterær karakter. Jeg liker at han er så insisterende, til tider urimelig, dessuten syns jeg livssynet hans er fascinerende. Jeg liker også at han ikke gir seg, og fortsetter å jobbe for det han vil ha. Jeg liker ikke at han fullstendig mangler integritet, men igjen, det er lettere å tilgi hos en litterær karakter.
Boken har av forlaget blitt beskrevet som en krysning av Michel Houellebecq, Darwin og Machiavelli på en norsk ungdomsskole. Har kampen for tilværelsen blitt hardere eller lettere siden du selv gikk på ungdomsskolen, eller siden tidenes morgen for den saks skyld?
Det virker på en eller annen merkelig måte som om den både blir hardere og lettere på samme tid. Det er mer bevissthet i dag rundt psykisk helse, man er flinkere til å fange opp problemer hos unge, man jobber mer systematisk rundt mobbing osv osv og disse mekanismene kan sikkert hjelpe mange. Samtidig vokser det frem en forventning, kanskje ubevisst, om at man skal bli ivaretatt, at systemet skal fange deg opp, at man ikke egentlig burde føle noen som helst smerte. Når man i et sånt system allikevel møter problemer, kan man kanskje lettere miste motet. Det er som om forventningen og lengselen etter letthet, kommer i konflikt med den enkle erfaringen av at livet faktisk er vanskelig og at tyngdekraften eksisterer.
Boken har en rammefortelling der den voksne Wessel skriver et brev til sin ufødte sønn. Du får selv en sønn i disse dager. Gruer du deg til han skal begynne på ungdomsskolen?
Nei, heldigvis ikke. I motsetning til Wessel får jeg (forhåpentligvis) 13 gode år til å preppe ham grundig før han begynner. Jeg skal fortelle han alt han må vite om naturfagsrapporter, hjemme-alenefester og verdien av vennskap.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Jeg blir mest glad når folk sier at de har kost seg, eller at de på en eller annen måte har blitt oppslukt i lesingen.
Når og hvor skriver du?
Når jeg skriver, må jeg skrive hver dag. Tar jeg en pause på mer enn én dag, kommer jeg ut av det. Det tar gjerne tre dager å arbeide meg inn igjen i stoffet.
Jeg skriver på formiddagen og kvelden, men alt for ofte skriver jeg på ettermiddagen sånn mellom 15 og 17 når jeg egentlig er alt for sløv og ikke klar i hodet i det hele tatt. Jeg forsøker å bli flinkere til å bruke de verdifulle timene på morgenen til å skrive, sånn fra 0515 og frem til 0900, når sinnet er åpent, rolig, mottagelig, men da pleier jeg å trene, meditere, skrive dagbok, lære tysk og andre oppbyggelige ting. Nå har jeg dessuten nettopp fått barn og har en helt annen tidsbruk enn tidligere. Jeg må nærmest lære meg på nytt når og hvordan jeg kan skrive innimellom alt annet.
Jeg skriver hjemme i stuen og hjemme på barnerommet, jeg skriver på Deichman Majorstuen og Deichman Bjørvika, og så skriver jeg på skriveloftet på Litteraturhuset.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg har begynt å innbille meg at inspirasjon er en konsekvens av hva jeg har i magen, altså hva jeg har spist, og jo mindre jeg har spist, jo mer inspirert blir jeg. Dessverre er dette ikke en farbar vei.
Jeg blir inspirert av fugleflokker på himmelen, sannsynligvis fordi de i sine flyktige bevegelser på en eller annen måte peker på selve livsmysteriet, det at vi ikke helt vet hvorfor vi er her, men at vi allikevel aner at vi er en del av noe større.
Jeg blir inspirert av alt Kafka har skrevet og så å si alle religiøse tekster, og alt som er skrevet før andre verdenskrig, men helst mye eldre, jo eldre jo bedre, gjerne hundrevis og tusenvis av år. Jeg blir også ofte inspirert av dårlig litteratur, kanskje fordi de tilbyr en kontrast til den gode litteratur og dermed indirekte peker på den. På samme måte kan jeg merkelig nok bli inspirert av sjelløse AI-tekster. Det er kanskje «famous last words», men det er fascinerende hvor god AI er til å få til alt mulig rart i tekster bortsett fra ironi, humor og litterær kvalitet.
Hvilket spørsmål ønsker du å få?
Nevn dine tre favorittbøker!
