Gratulerer med ny roman!

Tusen takk! I år er det 25 år siden jeg utga min første bok, og det føles godt å kunne feire det med en ny roman.

Hvordan vil du beskrive Jeg kan ikke se mor noe sted?

Det er en roman om en datters forsoningstokt etter morens død, og om litteraturens muligheter til å legge historiens brikker på nytt, i ulike, utforskende mønstre, og slik bidra til frigjørende perspektivskift.

Når hovedpersonen, terapeutdatteren Marie, rydder i mors dødsbo, «samler bitene av mors liv, i søken, i savn, som puslespill, som sørgesang» kaller hun det et forsoningstokt. Hun liker dette ordet fordi det får frem krigeren i henne, hun som vil gjenopprette, ta tilbake noe tapt. Selv om det ikke er mulig å ta tilbake noe tapt fra en barndom, kan fortellingen om den forvandles. Det er forsoningstoktets mål.

I sommer har Morgenbladet kjørt en debattserie om voksne barn som bryter med foreldrene sine. Noen mener det er hensynsløst, andre mener at det kan være en viktig og frigjørende handling. Din roman skriver seg inn i samme tematikk. Kan du fortelle litt om det?

I sommerens debattserie har flere påpekt at det er viktig, både for det sårede barnet og for selve relasjonen, å arbeide mot forsoning, gjennom å forsøke å forstå foreldrene, historien som ligger bak deres adferd. Men et forsoningsforsøk med foreldre man har fått et smertefullt og krevende forhold til, er komplisert og tungt arbeid, for det innebærer en dobbel utfordring: Først skal det rigges en forsoningsscene, et rom der man kan sette seg ned og snakke i reell dialog, så skal man overvinne kvalene for å berøre det vonde stoffet. Mange kommer ikke gjennom den første hindringen. Mor eller far er ikke tilgjengelig, vil ikke lytte. Vigdis Hjorth skildrer dette spesielt godt: «At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg», sukker hovedpersonen i romanen Arv og miljø. Marie kommer heller ikke til orde med sin historie, mor snur seg bort, og når hun blir alderssvekket, går samtalen i stå. Maries forsoningstokt fortsetter derfor med stahet etter morens død. Det blir i minnearbeidet og skriften at dette arbeidet finner sted. Hun minnes morens historier fra andre verdenskrig, og bruker krigen nærmest systematisk som fortolkningsmodell for å forklare morens svik. Slik blir hun tidvis nesten mer mors advokat enn sin egen. Det er som om hun i diplomatrollen står i en innvendig krig: mellom diplomaten som påtar seg ansvar for forsoningen og hennes eget selv som kjemper for å bli hørt med sin historie.

Hva prøver Marie å forsones med?

Marie følte som barn at morens pasienter fikk mer oppmerksomhet og betydde mer enn hun selv, at de sågar ble tildelt et større handlingsrom for menneskelig adferd og feiltrinn, det skapte både undring og sorg i henne. At hennes første forelskelse er en av morens pasienter, «kunstnersjelen», er derfor både logisk og litt hjerteskjærende.

Maries forsoningstokt består blant annet i å skrive frem barnet moren var, hennes skjørhet, lengsel og sorg, fordi hun innser at mors sorg i barndommen også ble hennes. Både ved at hun levde seg inn i morens sinnsstemninger som barn, men også ved at mønstrene gjentar seg. Bevisstgjøringen hun søker gjennom å nøste i mors fortid og sin egen, blir en måte å forsones ikke bare med mor på, men også med eget liv. Bevisstgjøringen startet da hun selv ble mor, og ville bryte, ikke først og fremst med mor, men med den type mor moren var for henne, hun ville bli hennes motstykke, mor var fravær, hun vil være en nærværende mor. I så måte blir bruddet et opprør mot selve arvesynden, et forsøk på å bryte et mønster (slik eksempelvis Annie Ernaux og senere Edouard Louis bryter med fattigdomsmønsteret familien representerte).

Hvordan går hovedpersonen din frem for å forsones med sin mor?

Marie innser at hun må ta veien om de vonde scenene, de mindre flatterende sidene ved foreldrene hun er både glad i og skuffet over, de hun har lengtet etter å bli sett av og forstått av, frem til de en dag ble revet ut av livet hennes, og med det ble lengselen også revet ut av livet hennes. Noe må gjøres med denne smerten, smerten over en sorg, en lengsel som har vært virksom hele livet og som nå er over fordi den ikke lenger kan rettes mot personen som inkarnerte den. Oppryddingen i dødsboet blir derfor også en mental opprydning; et gjensyn med barnet hun selv var, det utsatte, ensomme barnet, som stadig lengtet etter mors blikk og nærvær.

Når foreldrene går bort, blir forsoningen med foreldrene også livsforsoning, forsoning med livet man fikk, barndommen og de sporene den ga, livet foreldrene ga oss.

Hun utforsker også minnearbeidets muligheter?

Ja, det er også en roman om minnenes skjørhet, upålitelighet og samtidig muligheter: Marie forsøker å legge puslespillets brikker gang på gang, fordi summen, den opplevde helheten, lindringen, avhenger av måten de settes sammen på. Samtidig kan minner forandres. Hvem tegnet et hjerte i duggen på bilvinduet den gangen hun forelsket seg? Først husker hun at det er hun selv som tegner hjertet, så at det er «kunstnersjelen». Dette viser minnenes omskiftelighet, men også at ansvar kan forskyves i minnet og farges av følelser som skam og medskyldighet, fra egentlig initiativtager, jegeren, til byttet, som jo Marie på mange måter ble. Marie nøster derfor i dagbøkene hun skrev den gang, og når hun kryssleser dem, innser hun hvordan hun i skriften kunne legge et slør over alt skremmende.   

Hvordan startet arbeidet med boken og hvordan har skriveprosessen vært?

Jeg arbeider alltid med flere romanprosjekter samtidig, og prosjektene jeg har jobbet med siden jeg mistet moren min for fire år siden, er preget av det oppryddingsarbeidet som gjerne settes i gang i en når den siste forelderen går bort: man begynner å rydde opp i livet og samtidig utforske mønstre bakover i tiden, i generasjonene man er en del av.

I anledning hundreårsjubileet for min fars fødsel, i 2022, begynte jeg å skrive en historie om hans liv med utgangspunkt i sorthvitt-fotografiene han etterlot seg, en slags fotografisk dagbok fra barndom på trettitallet frem til han giftet seg på sekstitallet. Krigen sto frem som et kjernepunkt i historien, og snart begynte jeg på en roman om begge foreldrene mine med arbeidstittel Krigen til mor og far. Samtidig vokste et annet romanprosjekt ut av en novelle jeg hadde skrevet året før, «Jeg kan ikke se mor noe sted», om en aldrende kvinne med hukommelsessvikt, som står på gaten og venter på mor. I romanen om denne kvinnen dukker en yngre kvinne stadig opp på besøk, denne kvinnen blir kalt «mor», men man innser fort at det er kvinnens datter. Jeg bestemte meg så for å la datteren bli fortelleren i del to av romanen, og så begynte denne siste delen å vokse. I det øyeblikk jeg lot datteren tenke den frigjørende tanken «Men hun var ikke så skjør som jeg trodde», var det som om et idylliserende slør ble revet bort, det frigjorde minner som viste seg nødvendig å løfte frem for at hun skulle kunne betrakte dem og forsones med dem. Slik tok prosjektet en ny retning.

Kan du si noe om tittelen?

En romantittel er ofte en utfordring, da den bør speile eller stå i dialog med innholdet, men ikke si for mye. Her steg tittelen ut av romanens første grunnscene, og ble senere dens grunnstemning.

Tittelen var en setning som kom for meg sammen med bildet av en eldre kvinne som står ute på gaten og venter i villrede. Samtidig fremstår den som et fortvilt rop: man ser for seg et forvillet og forlatt barn som søker etter mor.

Fortelleren i romanen minnes barnet hun en gang var. Mens hun forsøker å forstå morens svik og fravær ved å sette seg inn i morens historie, faller blikket på henne selv, idet hun utforsker sammenhengen mellom det hun så hos foreldrene, og rollen hun spilte, refleksene hun fikk, og de hun ikke fikk. Risikerer hun ikke ved å løfte dem frem å sitte fast i dattertrøsterrollen? Om hun ikke er ærlig, risikerer hun ikke da å skrive seg selv ut av historien? Ved å restaurere foreldrenes historie tenker hun at hun også restaurer sin egen, men innser at hun også skjuler sin egen, gjør den usynlig, hvis hun bare fokuserer på foreldrene. Slik krigen var usynlig for foreldrene når de ikke snakket om den, blir barndommens traumer og savn usynlige om hun ikke skriver om dem. Hun innser at hun også må skrive frem jenta hun en gang var. Da dukker en scene opp: en jente står ute i snøen og venter på mor. 

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Det jeg ønsker at leseren skal se i en roman, er uløselig knyttet til romanens prosjekt, som igjen kan knyttes til skrivingens grunnambisjon. Jeg ønsker å utforske paradoksene i menneskelige mekanismer i et litterært eksperiment for å språkliggjøre dem. I denne romanen ønsker jeg at leseren skal erfare hva som stiger ut av oksymoronet «forsoningstoktet»: for det er krig og forsoning samtidig. Det er et gjenerobringstokt: Marie ønsker å erobre det blikket og nærværet hun følte seg frastjålet som barn, hun skriver det frem gjennom et blikk både på foreldrene og på seg selv som barn.

Gjenkjennelse og (gjen-)oppdagelse er vel de to grunnreaksjonene jeg ønsker at en leser skal erfare under lesningen.

Når og hvor skriver du?

Jeg skriver hjemme på kontoret mitt, jeg skriver på reise, spesielt intenst på fly rett før vi lander, jeg skriver mellom svømmeøkter, fordi svømming inspirerer meg, (og iblant må jeg gå ut av vannet for å notere ned setninger). Jeg skriver ofte om natten og i grålysningen.

Hva eller hvem inspirerer deg?

God litteratur og film, møte med mennesker, natur. Ofte blir scener til i skjæringspunktet mellom noe sett (en scene, en tekst) og noe erindret (et minne, en assosiasjon), det skjer en forskyvning i begge gjennom møtet mellom de to og det skaper noe nytt.

Rytmisk bevegelse, svømming spesielt, roen ved å være omsluttet av vann, i flyt, som i skriftens rom, en meditativ bevegelse der den fysiske og den skapende bevegelsen kan nærmest gå i ett.  Alt er rytme, sier forfatteren J.M.G. Le Clézio. Jeg har alltid tenkt at før en tekst blir til, ligger rytmen der allerede. At den finnes før den første setningen treffer papiret eller tastaturet, den bærer språket, setningen i meg, og kobler meg, som tenkende, sansende menneske, til teksten. Rytmen kobler teksten til emosjonene, til pusten, til livet som gjør teksten nødvendig. Rytmen er tekstens kroppslige og emosjonelle utgangspunkt.

 I dette prosjektet har spesielt to forfattere vært til inspirasjon:

Vigdis Hjorth som skildrer hjerteskjærende godt det desperate behovet for å bli sett og anerkjent med sin historie av mor, håpet som aldri tar slutt, selv etter avvisning på avvisning. Få har undersøkt sammenhengen mellom det å bli hørt og anerkjent av mor og opplevd menneskeverd så gripende som Hjorth.

Psykoterapeuten Martin Miller inkarnerer for meg selve forsoningskrigeren. Først da den verdenskjente moren, Alice Miller, spesialist på barnetraumer og det «flinke barnets drama», gikk bort, fikk han komme til med sin historie om morens svik. I selvbiografien Das wahre Drama des begabten Kindes. Die Tragödie Alice Millers - Wie verdrängte Kriegstraumata in der Familie wirken (Det flinke barnets sanne drama. Tragedien Alice Miller – Hvordan undertrykte krigstraumer virker i familien), forteller han om mishandlingen han ble utsatt for av faren som barn, og alle hans forgjeves forsøk på å bli hørt og forstått av moren. Med stor iherdighet forsøker Martin Miller å utforske morens historie med utgangspunkt i det store krigstraumet hennes, for å forstå sviket, samtidig som han bruker og verdsetter teoriene som moren selv forfektet og forkynte i sin analyse. Med et terapeutisk blikk forsøker den sårede sønnen slik å reparere både mor og sønn, idet han løfter frem morens traume som noe en hel generasjon opplevde etter krigen, og sitt eget som andregenerasjonens traume som resultat av foreldrenes taushet om krigens. Slik rigger han historiske og psykologiske forklarende lerret for å forstå en sviktende mor og blir forsonende megler for dem begge.

Begge viser at forsoningstoktet bunner i en kamp for menneskeverd og ønsket om et opprør mot arvesynden.