«Et sted ligger barnet og lytter årvåkent, etter tegn, etter fred, etter et kyss mellom mor og far i morgentimene. Barnet kan ikke redde foreldrene. Barnet skal ikke redde foreldrene. Barnet vet at det redder foreldrene. Det er en rolle som styrer dets ord og blikk. Likevel skal ikke barnet redde foreldrene, rollen er en ikke-rolle, en usynlig rolle. Og rollens usynlighet blir barnets.»
En ettermiddag for over førti år siden står en jente i snøen og venter på mor. Nå venter hun ikke lenger, hun rydder i morens dødsbo. I brev, fotografier og gjenstander oppstår en historie om å vente på mor, støtte mor, være med mor, i alt.
Slik føres hun ut på en erkjennelsesreise gjennom skrift, minner og tolkning, men også et forsoningstokt der hun forsøker å forstå foreldrenes egen historie. Når hun kryssleser de tre dagbøkene hun skrev som ung, ser hun hvordan skriften kunne legge et slør over alt skremmende: ikke minst da hun tretten år gammel forelsket seg i en av morens pasienter, «kunstnersjelen».
Jeg kan ikke se mor noe sted er en gripende roman om desperasjon og lengsel, om minnets skjørhet og evne til å gjenskape seg selv. Det er også en roman om språket: hvordan det kan skjule og dekke over, men også reparere, sette sammen, skape noe nytt.
