Gratulerer med ny roman! Helt kort; hva møter oss i Heidruns gate?
Takk. Et slags familieepos som kretser rundt en leilighet på Frogner, to foreldre og tre barn.
Kjernefortellingen starter med Eva og Lars i 1960, som siden får barn og barnebarn og ganske mye eiendom. Eiendom har en sentral rolle i flere av dine tidligere bøker òg (Min fars fem bad, Elster, Andresen, Dahl, Houllebecqs hytte). Hva er det ved dette motivet som tiltrekker deg?
Jeg er interessert i familien, men det er samtidig en ganske uklar størrelse for meg, og jeg kjenner at familien først blir tydelig når den plasseres på et sted - en gård, en leilighet, eller et hus. Samtidig gir et konkret sted en mulighet til å tvinge karakterene sammen.
Heidruns gate er også en roman om en klassereise. Fortellingen om Norge er jo fortellingen om et folk som har blitt rikere, uten egentlig å ha gjort så veldig mye for det. Eiendommenes plass i romanen — hytta, Frogner-leiligheten — bare øker i verdi. Men over tid synes ikke barnebarna og oldebarnas fremtidsutsikter å være like lysende. Er Heidruns gate også en fortelling om en tid som snart er over?
Mange av dem som ble født i den første delen av 1900-tallet, gjorde en stor klassereise, og etter årtusenskiftet har dette stoppet litt opp. Vi er på enkelte måter rikere nå enn for tretti år siden, men det som virkelig er verdt noe, eiendommer, hytter, tomter, boliger, har blitt dyrere. Flere har råd til å dra til Thailand og kjøpe tolv bukser i året, men færre har råd til å ta over husene og leiligheten de vokste opp i. Så det er noe som har gått galt. Kanskje det er greit at det flater ut. Vi tåler det.
Flere av romanene dine kan sies å vise frem en form for fremmedgjøring hos karakterene dine, som alle mer eller mindre befinner seg i den norske middelklassen, omgitt av materiell velstand. Ser du denne livsleden i sammenheng med klasse eller tenker du at utgangspunktet er universelt?
Jeg tenker at dette er universelt. Når de umiddelbare problemene er løst, blir de store, eller uløselige problemene tydelige. Det er enkelt å fremstille nordmenn som overpriviligerte, og at godene beskytter oss fra livets realiteter. Men livet er hardt for de fleste, også de som har det materielt trygt. Så jeg unner folk noen biler og hytter. Vin og fond, alt slikt. Det hjelper ikke så mye, men noe skal man fylle livet med.
Klassereisens knekkpunkt kommer kanskje ikke bare av ytre omstendigheter, men også av barnas talent og driv, eller mangel på sådan. Barn som ikke lever opp til forventningene er også en tematikk i en spillefilm du er aktuell med som manusforfatter. "Nok" ble vist på Haugesund filmfestival i fjor høst. Dette må jo være et av vår tids siste tabuer?
Forventningene fra foreldre som lever en velordnet liv, som Eva og Lars i Heidruns gate eller moren i Nok, er tydelige, men det er god tone å ikke uttale disse forventningene. Det finnes foreldre som i stedet, på fullt alvor, sier at de ikke ønsker noe annet av sine barn enn at de blir lykkelige. Noe som er en urimelig forventning.
Enhver familiesaga inneholder en del konflikter. Samtidig synes denne familiens fremste strategi overfor konfliktene å være utsettelsen. En setning som går igjen i ulike varianter er; «Vi kan snakke om det senere». Hvorfor denne passiviteten?
Jeg tror det er menneskelig å forsøke å unngå konflikter. Sånn sett er denne familien ganske gjennomsnittlig, tror jeg.
Vil du si at denne konfliktskye væremåten er noe som preger norsk væremåte generelt?
Jeg vet ikke om dette er typisk norsk. Franskmennene er kanskje litt gladere i å krangle, men stort sett syns jeg folk er ganske like, overalt. Eller i hvert fall de stedene jeg har vært. Alt i alt syns jeg at nordmenn er fine som de er.
Vi følger altså en familie over nærmere 200 år. Tidligere har du skrevet romaner med titler som Dagen før halv tre og En ubehagelig uke. Hvordan har det vært å gå fra korte til lange tidsspenn?
Det lange tidsspennet krever at man skriver med en stor fortellerautoritet, noe som er litt fremmed for meg. Så jeg har jobbet og knadd mer på denne romanen enn mine forrige bøker. Det jeg liker ved det er å kunne fullføre historiene, å kunne følge karakterene gjennom hele livet.
Hva vinner man og eventuelt mister man på en fortelling som strekker seg over lang tid?
Jeg tror at man mister en slags nærhet, eller hva man kan kalle det, til karakterene. Men jeg er kanskje ikke så opptatt av nærhet. I Heidruns gate følger vi flere mennesker i en familie, så perspektivet blir uunngåelig observerende og skildrende.
Man kan kanskje si at du har de sosiologiske fremfor de psykologiske brillene på?
Ja, det tror jeg stemmer. Romanen er et gruppeportrett. Jeg er mer interessert i hva folk gjør, enn deres indre prosesser.
Du er en humoristisk forfatter. Hvordan oppstår humor for deg?
Heidruns gate er ikke veldig morsom. Men, for å snu på det, det fremstår alltid som forsert hvis en bok, eller en film er helt blottet for humor. Som om noe helt vesentlig er fjernet. Ambisjoner, kjærlighet, konflikter og fremtidsplaner, har nesten alltid et snev av komikk ved seg. Det virker merkelig å skulle ignorere det helt.
Har du en personlig favoritt blant karakterene i denne boken?
Lars og Eva er de som er lettest å like. De er sunne og oppvakte. Gode gener, ingen store psykiske skavanker. To mennesker som det sikkert hadde vært hyggelig å være venner med. Men samtidig er Knut, deres eldste sønn, en karakter jeg liker godt. Han er i utgangspunktet uegnet for livet, men sliter seg gjennom det, og så går det ikke helt galt. Så jeg velger meg Knut.
Du er en usedvanlig produktiv forfatter med ti bøker på ti år bak deg, i tillegg til at du skriver for film og TV. Hva er din skriverutine og ditt beste skrivetips?
Jeg jobber seks dager i uken, som en god protestant. En del av forklaringen er at jeg har greid å holde meg helt unna fast arbeid. Nesten alle forfattere har vanlig arbeid ved siden av. Dessuten er de fleste bøkene mine tynne.
Er det noe spesielt som har inspirert deg i arbeidet med denne boken?
Jeg tilhører en generasjon som nå har eldgamle, eller døde foreldre. Jeg er omgitt av arveoppgjør. Og middelklasse. Så enda en gang har jeg valgt et tema hvor jeg slipper å gjøre research.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At det er den endelige romanen om familien. Nå er alt sagt.
Gratulerer med ny roman! Helt kort; hva møter oss i Heidruns gate?
Takk. Et slags familieepos som kretser rundt en leilighet på Frogner, to foreldre og tre barn.
Kjernefortellingen starter med Eva og Lars i 1960, som siden får barn og barnebarn og ganske mye eiendom. Eiendom har en sentral rolle i flere av dine tidligere bøker òg (Min fars fem bad, Elster, Andresen, Dahl, Houllebecqs hytte). Hva er det ved dette motivet som tiltrekker deg?
Jeg er interessert i familien, men det er samtidig en ganske uklar størrelse for meg, og jeg kjenner at familien først blir tydelig når den plasseres på et sted - en gård, en leilighet, eller et hus. Samtidig gir et konkret sted en mulighet til å tvinge karakterene sammen.
Heidruns gate er også en roman om en klassereise. Fortellingen om Norge er jo fortellingen om et folk som har blitt rikere, uten egentlig å ha gjort så veldig mye for det. Eiendommenes plass i romanen — hytta, Frogner-leiligheten — bare øker i verdi. Men over tid synes ikke barnebarna og oldebarnas fremtidsutsikter å være like lysende. Er Heidruns gate også en fortelling om en tid som snart er over?
Mange av dem som ble født i den første delen av 1900-tallet, gjorde en stor klassereise, og etter årtusenskiftet har dette stoppet litt opp. Vi er på enkelte måter rikere nå enn for tretti år siden, men det som virkelig er verdt noe, eiendommer, hytter, tomter, boliger, har blitt dyrere. Flere har råd til å dra til Thailand og kjøpe tolv bukser i året, men færre har råd til å ta over husene og leiligheten de vokste opp i. Så det er noe som har gått galt. Kanskje det er greit at det flater ut. Vi tåler det.
Flere av romanene dine kan sies å vise frem en form for fremmedgjøring hos karakterene dine, som alle mer eller mindre befinner seg i den norske middelklassen, omgitt av materiell velstand. Ser du denne livsleden i sammenheng med klasse eller tenker du at utgangspunktet er universelt?
Jeg tenker at dette er universelt. Når de umiddelbare problemene er løst, blir de store, eller uløselige problemene tydelige. Det er enkelt å fremstille nordmenn som overpriviligerte, og at godene beskytter oss fra livets realiteter. Men livet er hardt for de fleste, også de som har det materielt trygt. Så jeg unner folk noen biler og hytter. Vin og fond, alt slikt. Det hjelper ikke så mye, men noe skal man fylle livet med.
Klassereisens knekkpunkt kommer kanskje ikke bare av ytre omstendigheter, men også av barnas talent og driv, eller mangel på sådan. Barn som ikke lever opp til forventningene er også en tematikk i en spillefilm du er aktuell med som manusforfatter. "Nok" ble vist på Haugesund filmfestival i fjor høst. Dette må jo være et av vår tids siste tabuer?
Forventningene fra foreldre som lever en velordnet liv, som Eva og Lars i Heidruns gate eller moren i Nok, er tydelige, men det er god tone å ikke uttale disse forventningene. Det finnes foreldre som i stedet, på fullt alvor, sier at de ikke ønsker noe annet av sine barn enn at de blir lykkelige. Noe som er en urimelig forventning.
Enhver familiesaga inneholder en del konflikter. Samtidig synes denne familiens fremste strategi overfor konfliktene å være utsettelsen. En setning som går igjen i ulike varianter er; «Vi kan snakke om det senere». Hvorfor denne passiviteten?
Jeg tror det er menneskelig å forsøke å unngå konflikter. Sånn sett er denne familien ganske gjennomsnittlig, tror jeg.
Vil du si at denne konfliktskye væremåten er noe som preger norsk væremåte generelt?
Jeg vet ikke om dette er typisk norsk. Franskmennene er kanskje litt gladere i å krangle, men stort sett syns jeg folk er ganske like, overalt. Eller i hvert fall de stedene jeg har vært. Alt i alt syns jeg at nordmenn er fine som de er.
Vi følger altså en familie over nærmere 200 år. Tidligere har du skrevet romaner med titler som Dagen før halv tre og En ubehagelig uke. Hvordan har det vært å gå fra korte til lange tidsspenn?
Det lange tidsspennet krever at man skriver med en stor fortellerautoritet, noe som er litt fremmed for meg. Så jeg har jobbet og knadd mer på denne romanen enn mine forrige bøker. Det jeg liker ved det er å kunne fullføre historiene, å kunne følge karakterene gjennom hele livet.
Hva vinner man og eventuelt mister man på en fortelling som strekker seg over lang tid?
Jeg tror at man mister en slags nærhet, eller hva man kan kalle det, til karakterene. Men jeg er kanskje ikke så opptatt av nærhet. I Heidruns gate følger vi flere mennesker i en familie, så perspektivet blir uunngåelig observerende og skildrende.
Man kan kanskje si at du har de sosiologiske fremfor de psykologiske brillene på?
Ja, det tror jeg stemmer. Romanen er et gruppeportrett. Jeg er mer interessert i hva folk gjør, enn deres indre prosesser.
Du er en humoristisk forfatter. Hvordan oppstår humor for deg?
Heidruns gate er ikke veldig morsom. Men, for å snu på det, det fremstår alltid som forsert hvis en bok, eller en film er helt blottet for humor. Som om noe helt vesentlig er fjernet. Ambisjoner, kjærlighet, konflikter og fremtidsplaner, har nesten alltid et snev av komikk ved seg. Det virker merkelig å skulle ignorere det helt.
Har du en personlig favoritt blant karakterene i denne boken?
Lars og Eva er de som er lettest å like. De er sunne og oppvakte. Gode gener, ingen store psykiske skavanker. To mennesker som det sikkert hadde vært hyggelig å være venner med. Men samtidig er Knut, deres eldste sønn, en karakter jeg liker godt. Han er i utgangspunktet uegnet for livet, men sliter seg gjennom det, og så går det ikke helt galt. Så jeg velger meg Knut.
Du er en usedvanlig produktiv forfatter med ti bøker på ti år bak deg, i tillegg til at du skriver for film og TV. Hva er din skriverutine og ditt beste skrivetips?
Jeg jobber seks dager i uken, som en god protestant. En del av forklaringen er at jeg har greid å holde meg helt unna fast arbeid. Nesten alle forfattere har vanlig arbeid ved siden av. Dessuten er de fleste bøkene mine tynne.
Er det noe spesielt som har inspirert deg i arbeidet med denne boken?
Jeg tilhører en generasjon som nå har eldgamle, eller døde foreldre. Jeg er omgitt av arveoppgjør. Og middelklasse. Så enda en gang har jeg valgt et tema hvor jeg slipper å gjøre research.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At det er den endelige romanen om familien. Nå er alt sagt.
Gratulerer med ny roman! Helt kort; hva møter oss i Heidruns gate?
Takk. Et slags familieepos som kretser rundt en leilighet på Frogner, to foreldre og tre barn.
Kjernefortellingen starter med Eva og Lars i 1960, som siden får barn og barnebarn og ganske mye eiendom. Eiendom har en sentral rolle i flere av dine tidligere bøker òg (Min fars fem bad, Elster, Andresen, Dahl, Houllebecqs hytte). Hva er det ved dette motivet som tiltrekker deg?
Jeg er interessert i familien, men det er samtidig en ganske uklar størrelse for meg, og jeg kjenner at familien først blir tydelig når den plasseres på et sted - en gård, en leilighet, eller et hus. Samtidig gir et konkret sted en mulighet til å tvinge karakterene sammen.
Heidruns gate er også en roman om en klassereise. Fortellingen om Norge er jo fortellingen om et folk som har blitt rikere, uten egentlig å ha gjort så veldig mye for det. Eiendommenes plass i romanen — hytta, Frogner-leiligheten — bare øker i verdi. Men over tid synes ikke barnebarna og oldebarnas fremtidsutsikter å være like lysende. Er Heidruns gate også en fortelling om en tid som snart er over?
Mange av dem som ble født i den første delen av 1900-tallet, gjorde en stor klassereise, og etter årtusenskiftet har dette stoppet litt opp. Vi er på enkelte måter rikere nå enn for tretti år siden, men det som virkelig er verdt noe, eiendommer, hytter, tomter, boliger, har blitt dyrere. Flere har råd til å dra til Thailand og kjøpe tolv bukser i året, men færre har råd til å ta over husene og leiligheten de vokste opp i. Så det er noe som har gått galt. Kanskje det er greit at det flater ut. Vi tåler det.
Flere av romanene dine kan sies å vise frem en form for fremmedgjøring hos karakterene dine, som alle mer eller mindre befinner seg i den norske middelklassen, omgitt av materiell velstand. Ser du denne livsleden i sammenheng med klasse eller tenker du at utgangspunktet er universelt?
Jeg tenker at dette er universelt. Når de umiddelbare problemene er løst, blir de store, eller uløselige problemene tydelige. Det er enkelt å fremstille nordmenn som overpriviligerte, og at godene beskytter oss fra livets realiteter. Men livet er hardt for de fleste, også de som har det materielt trygt. Så jeg unner folk noen biler og hytter. Vin og fond, alt slikt. Det hjelper ikke så mye, men noe skal man fylle livet med.
Klassereisens knekkpunkt kommer kanskje ikke bare av ytre omstendigheter, men også av barnas talent og driv, eller mangel på sådan. Barn som ikke lever opp til forventningene er også en tematikk i en spillefilm du er aktuell med som manusforfatter. "Nok" ble vist på Haugesund filmfestival i fjor høst. Dette må jo være et av vår tids siste tabuer?
Forventningene fra foreldre som lever en velordnet liv, som Eva og Lars i Heidruns gate eller moren i Nok, er tydelige, men det er god tone å ikke uttale disse forventningene. Det finnes foreldre som i stedet, på fullt alvor, sier at de ikke ønsker noe annet av sine barn enn at de blir lykkelige. Noe som er en urimelig forventning.
Enhver familiesaga inneholder en del konflikter. Samtidig synes denne familiens fremste strategi overfor konfliktene å være utsettelsen. En setning som går igjen i ulike varianter er; «Vi kan snakke om det senere». Hvorfor denne passiviteten?
Jeg tror det er menneskelig å forsøke å unngå konflikter. Sånn sett er denne familien ganske gjennomsnittlig, tror jeg.
Vil du si at denne konfliktskye væremåten er noe som preger norsk væremåte generelt?
Jeg vet ikke om dette er typisk norsk. Franskmennene er kanskje litt gladere i å krangle, men stort sett syns jeg folk er ganske like, overalt. Eller i hvert fall de stedene jeg har vært. Alt i alt syns jeg at nordmenn er fine som de er.
Vi følger altså en familie over nærmere 200 år. Tidligere har du skrevet romaner med titler som Dagen før halv tre og En ubehagelig uke. Hvordan har det vært å gå fra korte til lange tidsspenn?
Det lange tidsspennet krever at man skriver med en stor fortellerautoritet, noe som er litt fremmed for meg. Så jeg har jobbet og knadd mer på denne romanen enn mine forrige bøker. Det jeg liker ved det er å kunne fullføre historiene, å kunne følge karakterene gjennom hele livet.
Hva vinner man og eventuelt mister man på en fortelling som strekker seg over lang tid?
Jeg tror at man mister en slags nærhet, eller hva man kan kalle det, til karakterene. Men jeg er kanskje ikke så opptatt av nærhet. I Heidruns gate følger vi flere mennesker i en familie, så perspektivet blir uunngåelig observerende og skildrende.
Man kan kanskje si at du har de sosiologiske fremfor de psykologiske brillene på?
Ja, det tror jeg stemmer. Romanen er et gruppeportrett. Jeg er mer interessert i hva folk gjør, enn deres indre prosesser.
Du er en humoristisk forfatter. Hvordan oppstår humor for deg?
Heidruns gate er ikke veldig morsom. Men, for å snu på det, det fremstår alltid som forsert hvis en bok, eller en film er helt blottet for humor. Som om noe helt vesentlig er fjernet. Ambisjoner, kjærlighet, konflikter og fremtidsplaner, har nesten alltid et snev av komikk ved seg. Det virker merkelig å skulle ignorere det helt.
Har du en personlig favoritt blant karakterene i denne boken?
Lars og Eva er de som er lettest å like. De er sunne og oppvakte. Gode gener, ingen store psykiske skavanker. To mennesker som det sikkert hadde vært hyggelig å være venner med. Men samtidig er Knut, deres eldste sønn, en karakter jeg liker godt. Han er i utgangspunktet uegnet for livet, men sliter seg gjennom det, og så går det ikke helt galt. Så jeg velger meg Knut.
Du er en usedvanlig produktiv forfatter med ti bøker på ti år bak deg, i tillegg til at du skriver for film og TV. Hva er din skriverutine og ditt beste skrivetips?
Jeg jobber seks dager i uken, som en god protestant. En del av forklaringen er at jeg har greid å holde meg helt unna fast arbeid. Nesten alle forfattere har vanlig arbeid ved siden av. Dessuten er de fleste bøkene mine tynne.
Er det noe spesielt som har inspirert deg i arbeidet med denne boken?
Jeg tilhører en generasjon som nå har eldgamle, eller døde foreldre. Jeg er omgitt av arveoppgjør. Og middelklasse. Så enda en gang har jeg valgt et tema hvor jeg slipper å gjøre research.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At det er den endelige romanen om familien. Nå er alt sagt.
