"Det var ikke noe som tydet på at mannen ved det store bordet var gal. Han gikk og satt som en gammel mann, tung i bevegelsene, men han var av utseende slett ikke gammel, tvert imot. Han satt der med et stort ullteppe rundt seg og var naken under. Ansiktet uttrykte lidelse, pusten gikk tung og hivende, noe feilte ham åpenbart. - Trenger du hjelp? spurte jeg. Han så på meg. - Tro ikke jeg er gal, svarte han. - Jeg vet jeg er i mitt eget hus, jeg vet det regner og er en ufyselig novemberdag, jeg vet at året er 1944, at månen er i ne, men samtidig er jeg Martin Luther i Eisleben, på hans siste dag, i februar 1546. Han er nå i ferd med å dø av en degenerasjon i hjertemuskulaturen. Kom tilbake om et par timer så skal vi se på notene. Han så mildt, men bestemt på meg. Jeg gikk."
Gjennom sju ulike fortellinger presenterer Dag Skogheim oss for en mann ved navn Peter Lundahl, eller snarere for sju forskjellige menn med samme navn. Fødselsdata og detaljer fra barndom og oppvekst går igjen i alle historiene, men livsløpene til disse mennene er helt ulike. Ofte er det tilfeldighetene som får en avgjørende betydning for hvordan livet arter seg, vel så mye som oppvekstvilkårene. I en historie er Lundahl selv fortelleren, en 93-årig lærer, et annet sted berettes det om 'dødsrytteren' Lundahl, som døde ung under et farlig stunt på et tivoli der han jobbet. De ulike historiene knyttes sammen på overraskende vis gjennom minnene fra barndommen, som gradvis gir leseren et sammensatt bakteppe. Dag Skogheim har en egen evne til å bruke og flette sammen historiske fakta og muntlige beretninger.
