Sunniva Lye Axelsens femte roman Invictus har fått strålende kritikker. Det er en rasende, nådeløs og absurd roman om fundamentalt utenforskap. Vi har tatt en prat med forfatteren om den upålitelige fortelleren, makt og maktesløshet. Hvis du skulle forsøke å beskrive den nye romanen din med en eneste setning, hva ville det blitt?
Det får jeg dessverre ikke til, den handler om noe nytt hver gang jeg tenker på den.
Romanen defineres på mange måter av dens forteller. Kan du si noe om hvem Hugo Nørve er?
Hugo Nørve, selverklært vaktmester, drikker. Han veksler mellom hjelpetrang og dømmesyke. Han har stor empati med menneskene rundt seg, men dersom han kjenner seg fornedret, vil han skylde på andre for sin egen ulykke. Han er et offer for en stor misforståelse: Man har satt ham i bås med menneskene han ofrer alt for å hjelpe. Og han venter på oppreisning.
Men er han egentlig en pålitelig forteller?
Hugo Nørve lever i total frihet og maktesløshet. Han ser seg selv som en fange av andres definisjonsmakt. Som et menneske som definerer seg selv som et offer, vil han omskrive virkeligheten uten å forstå det selv. Samtidig har han stor ansvarsfølelse overfor de andre i blokken. Han beskriver dem i harde ordelag, men trangen til å hjelpe vil bestandig tvinge seg frem. Han er både empatisk og trangsynt. Hvorvidt Hugo Nørve fremstår pålitelig, har mindre å si enn om leseren tror på hvem han er.
Hvilke utfordringer og gleder gir den upålitelige fortelleren deg som forfatter?
Vekslingen mellom å beskrive sympatiske og frastøtende trekk kan være vanskelig. Den største gleden ved en upålitelig forteller er imidlertid at mye blir mulig. Ting kan få lov til å skje uten at det behøver å være sant, heller ikke for fortelleren selv. Det er et godt sted å skrive fra.
«Invictus» betyr jo «de uovervinnelige», og du har valgt noen linjer fra William Ernest Henleys dikt med samme tittel, blant annet med de berømte linjene: «I am the master of my fate/ I am the captain of my soul». Kan man kalle beboerne i slottet uovervinnelige? Du inviterer jo nesten til å lese tittelen ironisk? For er de ikke det motsatte av uovervinnelige?
Det er et mørkt, vakkert dikt, og selv om jeg ser at det kan være nærliggende å lese det ironisk, synes jeg faktisk diktet selv beskriver en stor ensomhet. Det er skrevet fra «et stede av vrede og tårer». Slik er det også med Hugo og rusen. Den gjør ham ensom og uovervinnelig på samme tid.
Det heter jo seg at det er fra barn og fulle man får høre sannheten. Men man kan kanskje sette sosialklientene i Slottet opp på den listen, også. Særlig en alkoholisert vaktmester som Hugo selv. Hvilken frihet gir denne posisjonen han? Står de undertrykte fritt til å si hva de vil?
Alle står fritt til å si hva de vil, men det kommer sjelden noe godt ut av å stå med ropert inne i sitt eget ekkokammer. Enhver står fritt til å definere sin egen virkelighet, snakke om fake news, være klimaskeptiske eller rent ut rasistiske, og ikke minst: Vi kan blokkere hverandre. Vi kan skape den virkeligheten som passer oss best, og stenge resten ute. Vi kan også velge å støte andre bort fra det gode selskap dersom de har meninger som avviker fra våre. Men Hugo har ingenting å tape. Han har ikke noe selskap å støtes bort fra. Og er det sikkert at Hugo og de andre er bare undertrykte? Bærer de selv ikke noe ansvar for sin egen situasjon? Det er slike spørsmål Hugo etter hvert må ta stilling til.
Det er vel ikke feil å si at romanen retter et kritisk blikk på deler av underholdningsjournalistikken, eksemplifisert ved TV-programmet Innsjekk som har åpenbare paralleller til helt reelle programmer mange lesere nok vil kjenne til. Dette programmet blir jo etter hvert en ganske viktig motor i handlingen. Ville du skrive en kritisk roman om denne formen for underholdning?
Romanen handler om mye mer enn journalistikk, men Innsjekk er helt riktig en drivkraft i handlingen. Populærkultur, samtidskunst eller medieuttrykk har bestandig vært beskrevet i litteraturen, og programmet Innsjekk er et tankeeksperiment basert på et eksisterende programkonsept. Det handler om nærhetsjournalistikk, hvor journalistens subjektivitet er en del av fortellingen, og i Invictus har det gått helt over styr. Ingen spør om lov før de filmer, ingen innhenter samtykke. Alt er lov. Samfunnet har brutt sammen, det er følelsene som rår nå. Allerede i dag har mediene svært stor makt. I Invictus er de allmektige.Alle fortellinger trenger en form for håp. Jeg kunne ikke bare la Hugo gå der og drikke og sparkle, han behøvde en inngripen, en interesse utenfra. Han trengte å bli sett. Da var det nærliggende å tenke på et program som Innsjekk, og en programleder som Helena. Hugos irritasjon over programmet i begynnelsen av romanen handler om følelser i journalistikken. Ved at journalistens følelser er en del av programmet, blir prosessen vanskeligere å kritisere. Men Hugo snakker fra sitt fristed og fangenskap i tolvte etasje, og siden ingen lytter til ham, sier han akkurat det han vil.Utover i romanen blir Hugo mildere stemt mot Innsjekk når han selv øyner en mulighet for å få fortalt sin historie og få den oppreisningen han mener han har krav på. Det han glemmer, er at når vi trår ut i offentligheten, kan vi egentlig sjelden kontrollere hvordan andre forteller historien om oss.
Du er forfatter og oversetter, og altså en del av middelklassen, men i mange av bøkene dine ligger perspektivet hos mange av dem som står utenfor det gode selskap og tilsynelatende langt fra deg selv. Hva motiverer deg når du velger perspektiv, og synes du det kan være utfordrende å skrive fra en klasse eller et miljø du ikke selv lever i?
Jeg tenker svært sjelden på slikt. Det er ikke relevant, jeg skriver om de bildene jeg selv finner frem til. I begynnelsen av en skriveprosess er det alltid kaotisk, perspektivet kommer etter hvert. Men et tilbakevendende tema er kanskje maktesløshet. Det er en interessant tilstand fordi det kan skje veldig mye som følge av den, eller ingenting i det hele tatt. Forskjellige perspektiver hjelper bare til å belyse maktesløsheten fra flere vinkler. Jeg har ikke tenkt på at det er utfordrende å skrive fra andre miljøer, for de blir mine når jeg skriver. Debatten om hvem som kan skrive fra hvor, er jeg ikke opptatt av. Det er min klasse, mitt miljø, mine romanfigurer og min kontekst fordi det er jeg som skriver om det.
Det er ikke bare trygdeblokken som faller sammen i Invictus, men også byen rundt som følge av store mengder regn og et stigende hav. Hvorfor valgte du å legge en klimaramme til fortellingen om Hugo Nørve og hans slitne naboer?
Det kjentes nærliggende av to grunner. For det første kan det skje. For det andre: Hugo Nørve tror ikke nødvendigvis på klimaendringer. Han har ikke sett isen smelte og havet stige med egne øyne. Men han tynges av konsekvensene og restriksjonene det medfører. Til sammen utgjør dette gunstige omstendigheter for et ekkokammer. Hvilke forfattere inspirerer deg i skrivingen? Hvis jeg skal plukke ut tre: Eugène Ionesco, Axel Jensen, Sara Stridsberg.
Holder du på med et nytt prosjekt?
Ja.
Det er godt å høre. Da er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Sunniva Lye Axelsens femte roman Invictus har fått strålende kritikker. Det er en rasende, nådeløs og absurd roman om fundamentalt utenforskap. Vi har tatt en prat med forfatteren om den upålitelige fortelleren, makt og maktesløshet. Hvis du skulle forsøke å beskrive den nye romanen din med en eneste setning, hva ville det blitt?
Det får jeg dessverre ikke til, den handler om noe nytt hver gang jeg tenker på den.
Romanen defineres på mange måter av dens forteller. Kan du si noe om hvem Hugo Nørve er?
Hugo Nørve, selverklært vaktmester, drikker. Han veksler mellom hjelpetrang og dømmesyke. Han har stor empati med menneskene rundt seg, men dersom han kjenner seg fornedret, vil han skylde på andre for sin egen ulykke. Han er et offer for en stor misforståelse: Man har satt ham i bås med menneskene han ofrer alt for å hjelpe. Og han venter på oppreisning.
Men er han egentlig en pålitelig forteller?
Hugo Nørve lever i total frihet og maktesløshet. Han ser seg selv som en fange av andres definisjonsmakt. Som et menneske som definerer seg selv som et offer, vil han omskrive virkeligheten uten å forstå det selv. Samtidig har han stor ansvarsfølelse overfor de andre i blokken. Han beskriver dem i harde ordelag, men trangen til å hjelpe vil bestandig tvinge seg frem. Han er både empatisk og trangsynt. Hvorvidt Hugo Nørve fremstår pålitelig, har mindre å si enn om leseren tror på hvem han er.
Hvilke utfordringer og gleder gir den upålitelige fortelleren deg som forfatter?
Vekslingen mellom å beskrive sympatiske og frastøtende trekk kan være vanskelig. Den største gleden ved en upålitelig forteller er imidlertid at mye blir mulig. Ting kan få lov til å skje uten at det behøver å være sant, heller ikke for fortelleren selv. Det er et godt sted å skrive fra.
«Invictus» betyr jo «de uovervinnelige», og du har valgt noen linjer fra William Ernest Henleys dikt med samme tittel, blant annet med de berømte linjene: «I am the master of my fate/ I am the captain of my soul». Kan man kalle beboerne i slottet uovervinnelige? Du inviterer jo nesten til å lese tittelen ironisk? For er de ikke det motsatte av uovervinnelige?
Det er et mørkt, vakkert dikt, og selv om jeg ser at det kan være nærliggende å lese det ironisk, synes jeg faktisk diktet selv beskriver en stor ensomhet. Det er skrevet fra «et stede av vrede og tårer». Slik er det også med Hugo og rusen. Den gjør ham ensom og uovervinnelig på samme tid.
Det heter jo seg at det er fra barn og fulle man får høre sannheten. Men man kan kanskje sette sosialklientene i Slottet opp på den listen, også. Særlig en alkoholisert vaktmester som Hugo selv. Hvilken frihet gir denne posisjonen han? Står de undertrykte fritt til å si hva de vil?
Alle står fritt til å si hva de vil, men det kommer sjelden noe godt ut av å stå med ropert inne i sitt eget ekkokammer. Enhver står fritt til å definere sin egen virkelighet, snakke om fake news, være klimaskeptiske eller rent ut rasistiske, og ikke minst: Vi kan blokkere hverandre. Vi kan skape den virkeligheten som passer oss best, og stenge resten ute. Vi kan også velge å støte andre bort fra det gode selskap dersom de har meninger som avviker fra våre. Men Hugo har ingenting å tape. Han har ikke noe selskap å støtes bort fra. Og er det sikkert at Hugo og de andre er bare undertrykte? Bærer de selv ikke noe ansvar for sin egen situasjon? Det er slike spørsmål Hugo etter hvert må ta stilling til.
Det er vel ikke feil å si at romanen retter et kritisk blikk på deler av underholdningsjournalistikken, eksemplifisert ved TV-programmet Innsjekk som har åpenbare paralleller til helt reelle programmer mange lesere nok vil kjenne til. Dette programmet blir jo etter hvert en ganske viktig motor i handlingen. Ville du skrive en kritisk roman om denne formen for underholdning?
Romanen handler om mye mer enn journalistikk, men Innsjekk er helt riktig en drivkraft i handlingen. Populærkultur, samtidskunst eller medieuttrykk har bestandig vært beskrevet i litteraturen, og programmet Innsjekk er et tankeeksperiment basert på et eksisterende programkonsept. Det handler om nærhetsjournalistikk, hvor journalistens subjektivitet er en del av fortellingen, og i Invictus har det gått helt over styr. Ingen spør om lov før de filmer, ingen innhenter samtykke. Alt er lov. Samfunnet har brutt sammen, det er følelsene som rår nå. Allerede i dag har mediene svært stor makt. I Invictus er de allmektige.Alle fortellinger trenger en form for håp. Jeg kunne ikke bare la Hugo gå der og drikke og sparkle, han behøvde en inngripen, en interesse utenfra. Han trengte å bli sett. Da var det nærliggende å tenke på et program som Innsjekk, og en programleder som Helena. Hugos irritasjon over programmet i begynnelsen av romanen handler om følelser i journalistikken. Ved at journalistens følelser er en del av programmet, blir prosessen vanskeligere å kritisere. Men Hugo snakker fra sitt fristed og fangenskap i tolvte etasje, og siden ingen lytter til ham, sier han akkurat det han vil.Utover i romanen blir Hugo mildere stemt mot Innsjekk når han selv øyner en mulighet for å få fortalt sin historie og få den oppreisningen han mener han har krav på. Det han glemmer, er at når vi trår ut i offentligheten, kan vi egentlig sjelden kontrollere hvordan andre forteller historien om oss.
Du er forfatter og oversetter, og altså en del av middelklassen, men i mange av bøkene dine ligger perspektivet hos mange av dem som står utenfor det gode selskap og tilsynelatende langt fra deg selv. Hva motiverer deg når du velger perspektiv, og synes du det kan være utfordrende å skrive fra en klasse eller et miljø du ikke selv lever i?
Jeg tenker svært sjelden på slikt. Det er ikke relevant, jeg skriver om de bildene jeg selv finner frem til. I begynnelsen av en skriveprosess er det alltid kaotisk, perspektivet kommer etter hvert. Men et tilbakevendende tema er kanskje maktesløshet. Det er en interessant tilstand fordi det kan skje veldig mye som følge av den, eller ingenting i det hele tatt. Forskjellige perspektiver hjelper bare til å belyse maktesløsheten fra flere vinkler. Jeg har ikke tenkt på at det er utfordrende å skrive fra andre miljøer, for de blir mine når jeg skriver. Debatten om hvem som kan skrive fra hvor, er jeg ikke opptatt av. Det er min klasse, mitt miljø, mine romanfigurer og min kontekst fordi det er jeg som skriver om det.
Det er ikke bare trygdeblokken som faller sammen i Invictus, men også byen rundt som følge av store mengder regn og et stigende hav. Hvorfor valgte du å legge en klimaramme til fortellingen om Hugo Nørve og hans slitne naboer?
Det kjentes nærliggende av to grunner. For det første kan det skje. For det andre: Hugo Nørve tror ikke nødvendigvis på klimaendringer. Han har ikke sett isen smelte og havet stige med egne øyne. Men han tynges av konsekvensene og restriksjonene det medfører. Til sammen utgjør dette gunstige omstendigheter for et ekkokammer. Hvilke forfattere inspirerer deg i skrivingen? Hvis jeg skal plukke ut tre: Eugène Ionesco, Axel Jensen, Sara Stridsberg.
Holder du på med et nytt prosjekt?
Ja.
Det er godt å høre. Da er det bare å glede seg til fortsettelsen.
Sunniva Lye Axelsens femte roman Invictus har fått strålende kritikker. Det er en rasende, nådeløs og absurd roman om fundamentalt utenforskap. Vi har tatt en prat med forfatteren om den upålitelige fortelleren, makt og maktesløshet. Hvis du skulle forsøke å beskrive den nye romanen din med en eneste setning, hva ville det blitt?
Det får jeg dessverre ikke til, den handler om noe nytt hver gang jeg tenker på den.
Romanen defineres på mange måter av dens forteller. Kan du si noe om hvem Hugo Nørve er?
Hugo Nørve, selverklært vaktmester, drikker. Han veksler mellom hjelpetrang og dømmesyke. Han har stor empati med menneskene rundt seg, men dersom han kjenner seg fornedret, vil han skylde på andre for sin egen ulykke. Han er et offer for en stor misforståelse: Man har satt ham i bås med menneskene han ofrer alt for å hjelpe. Og han venter på oppreisning.
Men er han egentlig en pålitelig forteller?
Hugo Nørve lever i total frihet og maktesløshet. Han ser seg selv som en fange av andres definisjonsmakt. Som et menneske som definerer seg selv som et offer, vil han omskrive virkeligheten uten å forstå det selv. Samtidig har han stor ansvarsfølelse overfor de andre i blokken. Han beskriver dem i harde ordelag, men trangen til å hjelpe vil bestandig tvinge seg frem. Han er både empatisk og trangsynt. Hvorvidt Hugo Nørve fremstår pålitelig, har mindre å si enn om leseren tror på hvem han er.
Hvilke utfordringer og gleder gir den upålitelige fortelleren deg som forfatter?
Vekslingen mellom å beskrive sympatiske og frastøtende trekk kan være vanskelig. Den største gleden ved en upålitelig forteller er imidlertid at mye blir mulig. Ting kan få lov til å skje uten at det behøver å være sant, heller ikke for fortelleren selv. Det er et godt sted å skrive fra.
«Invictus» betyr jo «de uovervinnelige», og du har valgt noen linjer fra William Ernest Henleys dikt med samme tittel, blant annet med de berømte linjene: «I am the master of my fate/ I am the captain of my soul». Kan man kalle beboerne i slottet uovervinnelige? Du inviterer jo nesten til å lese tittelen ironisk? For er de ikke det motsatte av uovervinnelige?
Det er et mørkt, vakkert dikt, og selv om jeg ser at det kan være nærliggende å lese det ironisk, synes jeg faktisk diktet selv beskriver en stor ensomhet. Det er skrevet fra «et stede av vrede og tårer». Slik er det også med Hugo og rusen. Den gjør ham ensom og uovervinnelig på samme tid.
Det heter jo seg at det er fra barn og fulle man får høre sannheten. Men man kan kanskje sette sosialklientene i Slottet opp på den listen, også. Særlig en alkoholisert vaktmester som Hugo selv. Hvilken frihet gir denne posisjonen han? Står de undertrykte fritt til å si hva de vil?
Alle står fritt til å si hva de vil, men det kommer sjelden noe godt ut av å stå med ropert inne i sitt eget ekkokammer. Enhver står fritt til å definere sin egen virkelighet, snakke om fake news, være klimaskeptiske eller rent ut rasistiske, og ikke minst: Vi kan blokkere hverandre. Vi kan skape den virkeligheten som passer oss best, og stenge resten ute. Vi kan også velge å støte andre bort fra det gode selskap dersom de har meninger som avviker fra våre. Men Hugo har ingenting å tape. Han har ikke noe selskap å støtes bort fra. Og er det sikkert at Hugo og de andre er bare undertrykte? Bærer de selv ikke noe ansvar for sin egen situasjon? Det er slike spørsmål Hugo etter hvert må ta stilling til.
Det er vel ikke feil å si at romanen retter et kritisk blikk på deler av underholdningsjournalistikken, eksemplifisert ved TV-programmet Innsjekk som har åpenbare paralleller til helt reelle programmer mange lesere nok vil kjenne til. Dette programmet blir jo etter hvert en ganske viktig motor i handlingen. Ville du skrive en kritisk roman om denne formen for underholdning?
Romanen handler om mye mer enn journalistikk, men Innsjekk er helt riktig en drivkraft i handlingen. Populærkultur, samtidskunst eller medieuttrykk har bestandig vært beskrevet i litteraturen, og programmet Innsjekk er et tankeeksperiment basert på et eksisterende programkonsept. Det handler om nærhetsjournalistikk, hvor journalistens subjektivitet er en del av fortellingen, og i Invictus har det gått helt over styr. Ingen spør om lov før de filmer, ingen innhenter samtykke. Alt er lov. Samfunnet har brutt sammen, det er følelsene som rår nå. Allerede i dag har mediene svært stor makt. I Invictus er de allmektige.Alle fortellinger trenger en form for håp. Jeg kunne ikke bare la Hugo gå der og drikke og sparkle, han behøvde en inngripen, en interesse utenfra. Han trengte å bli sett. Da var det nærliggende å tenke på et program som Innsjekk, og en programleder som Helena. Hugos irritasjon over programmet i begynnelsen av romanen handler om følelser i journalistikken. Ved at journalistens følelser er en del av programmet, blir prosessen vanskeligere å kritisere. Men Hugo snakker fra sitt fristed og fangenskap i tolvte etasje, og siden ingen lytter til ham, sier han akkurat det han vil.Utover i romanen blir Hugo mildere stemt mot Innsjekk når han selv øyner en mulighet for å få fortalt sin historie og få den oppreisningen han mener han har krav på. Det han glemmer, er at når vi trår ut i offentligheten, kan vi egentlig sjelden kontrollere hvordan andre forteller historien om oss.
Du er forfatter og oversetter, og altså en del av middelklassen, men i mange av bøkene dine ligger perspektivet hos mange av dem som står utenfor det gode selskap og tilsynelatende langt fra deg selv. Hva motiverer deg når du velger perspektiv, og synes du det kan være utfordrende å skrive fra en klasse eller et miljø du ikke selv lever i?
Jeg tenker svært sjelden på slikt. Det er ikke relevant, jeg skriver om de bildene jeg selv finner frem til. I begynnelsen av en skriveprosess er det alltid kaotisk, perspektivet kommer etter hvert. Men et tilbakevendende tema er kanskje maktesløshet. Det er en interessant tilstand fordi det kan skje veldig mye som følge av den, eller ingenting i det hele tatt. Forskjellige perspektiver hjelper bare til å belyse maktesløsheten fra flere vinkler. Jeg har ikke tenkt på at det er utfordrende å skrive fra andre miljøer, for de blir mine når jeg skriver. Debatten om hvem som kan skrive fra hvor, er jeg ikke opptatt av. Det er min klasse, mitt miljø, mine romanfigurer og min kontekst fordi det er jeg som skriver om det.
Det er ikke bare trygdeblokken som faller sammen i Invictus, men også byen rundt som følge av store mengder regn og et stigende hav. Hvorfor valgte du å legge en klimaramme til fortellingen om Hugo Nørve og hans slitne naboer?
Det kjentes nærliggende av to grunner. For det første kan det skje. For det andre: Hugo Nørve tror ikke nødvendigvis på klimaendringer. Han har ikke sett isen smelte og havet stige med egne øyne. Men han tynges av konsekvensene og restriksjonene det medfører. Til sammen utgjør dette gunstige omstendigheter for et ekkokammer. Hvilke forfattere inspirerer deg i skrivingen? Hvis jeg skal plukke ut tre: Eugène Ionesco, Axel Jensen, Sara Stridsberg.
Holder du på med et nytt prosjekt?
Ja.
Det er godt å høre. Da er det bare å glede seg til fortsettelsen.
