Den norske medieoffentligheten får på pukkelen i Sunniva Lye Axelsens roman. Rått og intenst gir hun beboerne i ei trygdeblokk en stemme. Å kunne skrive skildringer som virkelig driver fortellingen framover, er få forunt. Sunniva Lye Axelsen er da heller ingen ordinær forfatter, og «Invictus» ingen ordinær roman.

Glimrande romankunst! ... Språket og komposisjon er framifrå. Det er lett å leva seg i Hugo si verd. Boka inneheld eit av dei beste psykologiske portretta eg har lese.

Fremragende og fandenivoldsk om sosialpornografiske medier og livet på skyggesiden. ... Her er noen aldeles fabelaktige dialoger og ubetalelige skildringer av fulle folk og absurd ruslogikk. Men fremfor alt er det en roman om ensomhet og fortvilelse.

Kallar fram den grottemørke latteren! Fest og forfall heng uløyseleg saman i den fabelaktige romanen «Invictus» frå Sunniva Lye Axelsen.

Invictus kan med sin mediekritiske komikk nå mange lesere (...) en roman som stimulerer til ettertanker, uten å miste underholdningsverdien.

I Invictus er problematiseringen av perspektivet man betrakter andres liv fra selve intrigen. ... Og at forfatteren problematiserer hvordan hun selv kan skrive innenfra et utenforskap som ikke er hennes eget, er interessant. For gjennom romanen lykkes hun med å fremstille Hugo både som handlekraftig og ubehjelpelig, verdig og nedrig - kort sagt som et helt menneske, uavhengig av posisjon i samfunnet. ... Axelsen utfordrer derfor ikke bare hvem det skrives om, men hvor det skrives fra.

Axelsen er en god komponist: Romanen er skrevet i hennes lett gjenkjennelige, kompakte og temmelig aggressive setninger, med en hang til å dyrke det som ikke bare er «ubehagelig», men direkte frastøtende. Det er mye komikk å hente her…

Bare det at boka skildrer en klumsete vaktmesters gjøremål og ikke minst hverdagslivet i den merkelige blokka, gjør at prosaen i Invictus er bygd av et ganske annet stoff. At det er fra den selverklært misforståtte Hugos hode vi får bli kjent med Slottets beboere, tilfører også en særegen underlighet.

Det er en urovekkende bok Sunniva Lye Axelsen har skrevet. ... Ved å la Hugo føre ordet, har Axelsen gitt verdighet til de «forfalne» og utstøtte og lar oss føle skam over underholdningsjournalistikkens uanstendighet.

Rått, barskt, trist, merkelig, og tidvis fornøyelig om det totale utenforskap.

Invictus er en roman som rommer både mørke og lys, selv om det kan være vanskelig å skimte det sistnevnte når Axelsen boltrer seg i frastøtende beskrivelser av skitne kropper og langvarig rusmisbruk. Men det som gjør at man ikke klarer å legge vekk boken - foruten at den er drivende godt skrevet - er at hos Hugo og de andre karakterene finnes en gnist av håp, og små streif av kjærlighet og lykke. Det er slående: Hvem leser vi egentlig om her, er det ikke bare vrengebilder av oss selv? ÅRETS BESTE ROMAN