Gratulerer med din første bokutgivelse! Hvordan føles det å debutere?
Mer skremmende enn jeg tenkte! Å skrive har vært så selvfølgelig for meg, og jeg visste tidlig at det var det jeg ønsket å gjøre. At jeg derfor skulle utgi bøker har på en måte sagt seg selv, helt frem til det faktisk ble en realitet.
Frykten, nervøsiteten og tvilen har steget voldsomt de siste månedene før boken skulle gå i trykk. Når man har sittet så lenge med et prosjekt, er man til slutt blind, og man vet ikke lenger om det er noe der, eller om man er helt ute å kjøre. Og teksten er så viktig for en, det har vært så mye kjærlighet mellom en selv og teksten, og så, senere, mengder frustrasjon, motstand og tvil. Man har satset alt, og så skal den møte en offentlighet hvor den, og deg selv, skal vurderes. Det er jo sårbart.
Men samtidig er jeg selvfølgelig både takknemlig og stolt ved siden av frykten. Jeg står ved det punktet jeg har drømt om, og arbeidet for å nå. Nå er boken leserens, og jeg gleder meg til å være tilbake i skrivingen, å kunne glemme dette prosjektet og få gå inn i noe nytt.
Hvordan vil du beskrive boken din?
Origo har blitt til gjennom et ønske om å undersøke omsorgsrelasjoner, de som er mangelfulle og fulle av brister, og de som er gode, fungerende, som kan romme det vi har med oss av komplikasjoner og tvil.
Grensene som trer frem i disse relasjonene, eller glimter med sitt fravær, ligger der hele tiden og dirrer. Og midt i dette, står kroppene – moren og jenta, mannen og kvinnen, som alle forsøker å orientere seg i de virkelighetene de har blitt gitt, forsøker å orientere seg i omsorgen og nærheten, sorgen og avstanden.
Det litterære universet til Origo er ett hvor alt flyter inn i hverandre, fra hverandre, rundt hverandre – jeg har forsøkt å skrive en bok som er som et rotsystem uten en midte, eller som beveger seg i en slags sirkelrørelse. Elementene gjentas, peker mot hverandre, smelter sammen, eller speiles. Selv poesien og prosaen møtes og blir ett – sammen danner de den formen som utgjør Origos rammeverk.
Hvordan fikk du ideen til teksten?
Teksten ble født av en kjærlighetssorg. I sorgen ble jeg interessert av makt-ubalansen mellom den som går, og den som ikke ønsker at relasjonen skal avsluttes, men ikke har valgets mulighet. Som P. O. Enquist skriver i «Boken om Blanche og Marie»: «Kjærlighet og maktspill kan jo aldri skilles ad». Sorgen fikk meg til å forstå hvordan makt alltid vil finnes i de viktigste relasjonene våre, og hvor sårbare vi er for våre nærmestes handlinger og følelsesliv.
Men så gikk kjærlighetssorgen over, slik man tror den aldri vil gjøre, og jeg forsto at jeg måtte, eller ønsket, å legge tyngden i prosjektet et annet sted.
Moren fantes allerede på dette tidspunktet, sammen med fjorden. Kvinnefigurer, kvinnekropper og kvinnelige relasjoner har alltid interessert meg. Særlig mor-datter-relasjonen, hvor den samme kroppen blir reprodusert, to like kropper som på ett tidspunkt har vært festet til hverandre, vært én, og de første årene er så tett bundet sammen.
Så paradoksalt det blir når denne relasjonen ikke fungerer, når mor-datter-relasjonen sprekker opp, og når moren ikke lenger er denne rene, klare omsorgsfiguren som gir liv og forsørger. Men så er det jo en utsatt kropp som reproduserer og blir reprodusert, så kanskje vil det alltid ligge en umulighet der.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Så mye av min inspirasjon kommer når jeg leser, ut ifra noen annens skrift. Men det finnes også så mye annet som har gjort at Origo har blitt til.
Dramatikk har vært en viktig inspirasjonskilde, de greske tragediene og mer moderne teater. Jeg tror der er der prosjektets kjærlighet for replikker kommer fra, å arbeide rundt det som sies. Og filmene til Agnes Varda, Marguerite Duras, og «Tusenfrydene» av Věra Chytilová, den nesten drømmeaktige følelsen, estetikken, lekenheten og friheten i form. Disse filmene har gitt så mye til prosjektets scener, tidslighet og landskap.
Jeg har nevnt kvinnefigurer – figurer som orakelet, eller volvene i norrøn mytologi, disse kvinneskikkelsene med innsikt, som ordlegger seg i gåter, eller heksene, med deres ritualer og seremonier, deres tilknytning til og bruk av naturen. Kvinnen som en sankerfigur, som samler og bærer med seg (her vil jeg nevne Ursula K. Le Guins fine tekst om samleren og beholderen: «The Carrier Bag Theory of Fiction»). Og ikke minst, morsfiguren.
Og, feministisk teori. Astrida Neimanis har en fantastisk tekst kalt «Hydrofeminism: Or, On Becoming a Body of Water», hvor hun skriver om hvordan vi alle er kropper av vann, og hvordan vi flyter inn i hverandre, rundt hverandre, med hverandre. Luce Irigaray skriver ofte om mor-datter-forholdet, hvordan det har blitt ødelagt av det patriarkalske samfunnet, som i teksten «And the One Doesn´t Stir without the Other». Og Hélène Cixous tekst «Medusas latter», om kvinnelige erfaringer og trangen til et nytt språk. Dette er alle tekster som sier noe om hvordan vi er (og kan være) kropper i verden, og om hvordan vi kan finne nye, ikke-destruktive måter å relatere til hverandre og oss selv.
Kan du si noe om bokens tittel?
Jeg synes vanligvis titler er vanskelige å komme frem til, men med denne boken var det nesten umulig. Som sagt er bokens form en hvor alt flyter sammen, som et rotsystem uten midte, en helhet. Jeg har ikke ønsket at noe skal stå alene, eller heves over noe annet.
Men dette er jo hele funksjonen til en tittel, å heve noe over noe annet, og en tittel ville derfor bryte med prosjektets form og logikk. Dette frustrerte meg, og hver tittel jeg kom frem til gnagde og skurret.
Så viste ordet origo seg. I stedet for å lukke teksten, redusere den, eller si «dette er hva teksten er, men jeg er ikke en del av teksten», følte jeg at Origo åpnet opp, viste vei, og samtidig samlet teksten i dette ene ordet, uten å heve seg over den, eller stå utenfor den.
Origo er latinsk og betyr opphav, utgangspunkt. Det er også punket hvor to aksjer krysser hverandre i et koordinatsystem, skjæringspunktet, eller, nullpunktet. Origo er O, og Origo er fortellingen, orakelmoren og ho, mannen og ordene, eggene, plomma og de runde steinene. Det er stedet hvor alt dette kommer sammen.
Når og hvor skriver du?
Jeg har lært at hvis jeg faktisk skal skrive, må jeg skrive. Det høres selvfølgelig ut, men tidligere har jeg ofte utsatt, ventet på inspirasjon og latt tiden gå, samtidig som jeg har savnet skrivingen. Til slutt fant jeg ut at rutinen er nødvendig, og de siste to årene har jeg skrevet hver dag. Jeg våkner, drikker kaffe i en time eller to, og så skriver jeg til middagstid.
Hvis jeg har deadliner gir jeg opp både lange morgener og alt som er et vanlig liv, og skriver fra jeg våkner til jeg legger meg, men det er fryktelig kaotisk og lite holdbart i lange strekk.
Jeg har forstått at det er når jeg får være i skrivingen, at jeg er lykkelig. Det er også noe jeg har arbeidet for å muliggjøre. Jeg har gått skriveskoler og tatt studielån samtidig, noe som har gitt meg årevis med skrivetid og midlertidig økonomisk trygghet, og det siste året har jeg levd ekstremt sparsomt, samtidig som jeg har vært aktiv med å søke stipendier og betalte artist residenser. I små perioder har jeg arbeidet på omsorgsbolig, for å få inn litt ekstra inntekt, uten å forstyrre skrivingen for mye. Skrivingen er for meg frihet, så jeg vil alltid arbeide for at den skal komme først, og heller gi slipp på annet.
Hvor jeg skriver, derimot, endrer seg stadig. Det har vært klasserom, bibliotek, atelier, hjemme i kollektiv, hos mor og far i barndomshjemmet, kafeer, residenser, tog og buss, seng eller skrivebord. Jeg tror at så lenge jeg vet at skrivingen skal finnes hver eneste dag, har det blitt mulig å skrive overalt – det finnes en slags ramme som gir konsentrasjon og skrivevilje.
Hvilken forfatter, død eller levende, ville du invitert med på middag?
Dette er nok et spørsmål som vil ha et nytt svar hver gang jeg blir spurt, ut ifra hvilke bøker jeg der og da holder høyest, men akkurat nå ville det helt klart vært P. O. Enquist.
Jeg leste nettopp «Boken om Blanche og Marie», og den står igjen som min største leseopplevelse dette året. Så forelsket i en bok, så imponert og uten ord, har jeg ikke vært siden jeg leste «Bølgene» av Virginia Woolf i fjor sommer. Jeg har nå begynt på «Lignelsesboken – en kjærlighetsroman» og har enn så lenge den samme følelsen her. Det er jo mesterverk!
Jeg er for nyforelsket til å si noe klokt og godt om disse bøkene, annet enn at jeg ikke kan forstå hvordan han gjør det han gjør, hvordan han klarer å skrive frem romaner som dette, og hvor dette språket kommer fra, og tankene! Sjeldent har jeg hatt mer lyst til å skrive, og være helt nær språket, som når jeg leser ham.
Gratulerer med din første bokutgivelse! Hvordan føles det å debutere?
Mer skremmende enn jeg tenkte! Å skrive har vært så selvfølgelig for meg, og jeg visste tidlig at det var det jeg ønsket å gjøre. At jeg derfor skulle utgi bøker har på en måte sagt seg selv, helt frem til det faktisk ble en realitet.
Frykten, nervøsiteten og tvilen har steget voldsomt de siste månedene før boken skulle gå i trykk. Når man har sittet så lenge med et prosjekt, er man til slutt blind, og man vet ikke lenger om det er noe der, eller om man er helt ute å kjøre. Og teksten er så viktig for en, det har vært så mye kjærlighet mellom en selv og teksten, og så, senere, mengder frustrasjon, motstand og tvil. Man har satset alt, og så skal den møte en offentlighet hvor den, og deg selv, skal vurderes. Det er jo sårbart.
Men samtidig er jeg selvfølgelig både takknemlig og stolt ved siden av frykten. Jeg står ved det punktet jeg har drømt om, og arbeidet for å nå. Nå er boken leserens, og jeg gleder meg til å være tilbake i skrivingen, å kunne glemme dette prosjektet og få gå inn i noe nytt.
Hvordan vil du beskrive boken din?
Origo har blitt til gjennom et ønske om å undersøke omsorgsrelasjoner, de som er mangelfulle og fulle av brister, og de som er gode, fungerende, som kan romme det vi har med oss av komplikasjoner og tvil.
Grensene som trer frem i disse relasjonene, eller glimter med sitt fravær, ligger der hele tiden og dirrer. Og midt i dette, står kroppene – moren og jenta, mannen og kvinnen, som alle forsøker å orientere seg i de virkelighetene de har blitt gitt, forsøker å orientere seg i omsorgen og nærheten, sorgen og avstanden.
Det litterære universet til Origo er ett hvor alt flyter inn i hverandre, fra hverandre, rundt hverandre – jeg har forsøkt å skrive en bok som er som et rotsystem uten en midte, eller som beveger seg i en slags sirkelrørelse. Elementene gjentas, peker mot hverandre, smelter sammen, eller speiles. Selv poesien og prosaen møtes og blir ett – sammen danner de den formen som utgjør Origos rammeverk.
Hvordan fikk du ideen til teksten?
Teksten ble født av en kjærlighetssorg. I sorgen ble jeg interessert av makt-ubalansen mellom den som går, og den som ikke ønsker at relasjonen skal avsluttes, men ikke har valgets mulighet. Som P. O. Enquist skriver i «Boken om Blanche og Marie»: «Kjærlighet og maktspill kan jo aldri skilles ad». Sorgen fikk meg til å forstå hvordan makt alltid vil finnes i de viktigste relasjonene våre, og hvor sårbare vi er for våre nærmestes handlinger og følelsesliv.
Men så gikk kjærlighetssorgen over, slik man tror den aldri vil gjøre, og jeg forsto at jeg måtte, eller ønsket, å legge tyngden i prosjektet et annet sted.
Moren fantes allerede på dette tidspunktet, sammen med fjorden. Kvinnefigurer, kvinnekropper og kvinnelige relasjoner har alltid interessert meg. Særlig mor-datter-relasjonen, hvor den samme kroppen blir reprodusert, to like kropper som på ett tidspunkt har vært festet til hverandre, vært én, og de første årene er så tett bundet sammen.
Så paradoksalt det blir når denne relasjonen ikke fungerer, når mor-datter-relasjonen sprekker opp, og når moren ikke lenger er denne rene, klare omsorgsfiguren som gir liv og forsørger. Men så er det jo en utsatt kropp som reproduserer og blir reprodusert, så kanskje vil det alltid ligge en umulighet der.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Så mye av min inspirasjon kommer når jeg leser, ut ifra noen annens skrift. Men det finnes også så mye annet som har gjort at Origo har blitt til.
Dramatikk har vært en viktig inspirasjonskilde, de greske tragediene og mer moderne teater. Jeg tror der er der prosjektets kjærlighet for replikker kommer fra, å arbeide rundt det som sies. Og filmene til Agnes Varda, Marguerite Duras, og «Tusenfrydene» av Věra Chytilová, den nesten drømmeaktige følelsen, estetikken, lekenheten og friheten i form. Disse filmene har gitt så mye til prosjektets scener, tidslighet og landskap.
Jeg har nevnt kvinnefigurer – figurer som orakelet, eller volvene i norrøn mytologi, disse kvinneskikkelsene med innsikt, som ordlegger seg i gåter, eller heksene, med deres ritualer og seremonier, deres tilknytning til og bruk av naturen. Kvinnen som en sankerfigur, som samler og bærer med seg (her vil jeg nevne Ursula K. Le Guins fine tekst om samleren og beholderen: «The Carrier Bag Theory of Fiction»). Og ikke minst, morsfiguren.
Og, feministisk teori. Astrida Neimanis har en fantastisk tekst kalt «Hydrofeminism: Or, On Becoming a Body of Water», hvor hun skriver om hvordan vi alle er kropper av vann, og hvordan vi flyter inn i hverandre, rundt hverandre, med hverandre. Luce Irigaray skriver ofte om mor-datter-forholdet, hvordan det har blitt ødelagt av det patriarkalske samfunnet, som i teksten «And the One Doesn´t Stir without the Other». Og Hélène Cixous tekst «Medusas latter», om kvinnelige erfaringer og trangen til et nytt språk. Dette er alle tekster som sier noe om hvordan vi er (og kan være) kropper i verden, og om hvordan vi kan finne nye, ikke-destruktive måter å relatere til hverandre og oss selv.
Kan du si noe om bokens tittel?
Jeg synes vanligvis titler er vanskelige å komme frem til, men med denne boken var det nesten umulig. Som sagt er bokens form en hvor alt flyter sammen, som et rotsystem uten midte, en helhet. Jeg har ikke ønsket at noe skal stå alene, eller heves over noe annet.
Men dette er jo hele funksjonen til en tittel, å heve noe over noe annet, og en tittel ville derfor bryte med prosjektets form og logikk. Dette frustrerte meg, og hver tittel jeg kom frem til gnagde og skurret.
Så viste ordet origo seg. I stedet for å lukke teksten, redusere den, eller si «dette er hva teksten er, men jeg er ikke en del av teksten», følte jeg at Origo åpnet opp, viste vei, og samtidig samlet teksten i dette ene ordet, uten å heve seg over den, eller stå utenfor den.
Origo er latinsk og betyr opphav, utgangspunkt. Det er også punket hvor to aksjer krysser hverandre i et koordinatsystem, skjæringspunktet, eller, nullpunktet. Origo er O, og Origo er fortellingen, orakelmoren og ho, mannen og ordene, eggene, plomma og de runde steinene. Det er stedet hvor alt dette kommer sammen.
Når og hvor skriver du?
Jeg har lært at hvis jeg faktisk skal skrive, må jeg skrive. Det høres selvfølgelig ut, men tidligere har jeg ofte utsatt, ventet på inspirasjon og latt tiden gå, samtidig som jeg har savnet skrivingen. Til slutt fant jeg ut at rutinen er nødvendig, og de siste to årene har jeg skrevet hver dag. Jeg våkner, drikker kaffe i en time eller to, og så skriver jeg til middagstid.
Hvis jeg har deadliner gir jeg opp både lange morgener og alt som er et vanlig liv, og skriver fra jeg våkner til jeg legger meg, men det er fryktelig kaotisk og lite holdbart i lange strekk.
Jeg har forstått at det er når jeg får være i skrivingen, at jeg er lykkelig. Det er også noe jeg har arbeidet for å muliggjøre. Jeg har gått skriveskoler og tatt studielån samtidig, noe som har gitt meg årevis med skrivetid og midlertidig økonomisk trygghet, og det siste året har jeg levd ekstremt sparsomt, samtidig som jeg har vært aktiv med å søke stipendier og betalte artist residenser. I små perioder har jeg arbeidet på omsorgsbolig, for å få inn litt ekstra inntekt, uten å forstyrre skrivingen for mye. Skrivingen er for meg frihet, så jeg vil alltid arbeide for at den skal komme først, og heller gi slipp på annet.
Hvor jeg skriver, derimot, endrer seg stadig. Det har vært klasserom, bibliotek, atelier, hjemme i kollektiv, hos mor og far i barndomshjemmet, kafeer, residenser, tog og buss, seng eller skrivebord. Jeg tror at så lenge jeg vet at skrivingen skal finnes hver eneste dag, har det blitt mulig å skrive overalt – det finnes en slags ramme som gir konsentrasjon og skrivevilje.
Hvilken forfatter, død eller levende, ville du invitert med på middag?
Dette er nok et spørsmål som vil ha et nytt svar hver gang jeg blir spurt, ut ifra hvilke bøker jeg der og da holder høyest, men akkurat nå ville det helt klart vært P. O. Enquist.
Jeg leste nettopp «Boken om Blanche og Marie», og den står igjen som min største leseopplevelse dette året. Så forelsket i en bok, så imponert og uten ord, har jeg ikke vært siden jeg leste «Bølgene» av Virginia Woolf i fjor sommer. Jeg har nå begynt på «Lignelsesboken – en kjærlighetsroman» og har enn så lenge den samme følelsen her. Det er jo mesterverk!
Jeg er for nyforelsket til å si noe klokt og godt om disse bøkene, annet enn at jeg ikke kan forstå hvordan han gjør det han gjør, hvordan han klarer å skrive frem romaner som dette, og hvor dette språket kommer fra, og tankene! Sjeldent har jeg hatt mer lyst til å skrive, og være helt nær språket, som når jeg leser ham.
Gratulerer med din første bokutgivelse! Hvordan føles det å debutere?
Mer skremmende enn jeg tenkte! Å skrive har vært så selvfølgelig for meg, og jeg visste tidlig at det var det jeg ønsket å gjøre. At jeg derfor skulle utgi bøker har på en måte sagt seg selv, helt frem til det faktisk ble en realitet.
Frykten, nervøsiteten og tvilen har steget voldsomt de siste månedene før boken skulle gå i trykk. Når man har sittet så lenge med et prosjekt, er man til slutt blind, og man vet ikke lenger om det er noe der, eller om man er helt ute å kjøre. Og teksten er så viktig for en, det har vært så mye kjærlighet mellom en selv og teksten, og så, senere, mengder frustrasjon, motstand og tvil. Man har satset alt, og så skal den møte en offentlighet hvor den, og deg selv, skal vurderes. Det er jo sårbart.
Men samtidig er jeg selvfølgelig både takknemlig og stolt ved siden av frykten. Jeg står ved det punktet jeg har drømt om, og arbeidet for å nå. Nå er boken leserens, og jeg gleder meg til å være tilbake i skrivingen, å kunne glemme dette prosjektet og få gå inn i noe nytt.
Hvordan vil du beskrive boken din?
Origo har blitt til gjennom et ønske om å undersøke omsorgsrelasjoner, de som er mangelfulle og fulle av brister, og de som er gode, fungerende, som kan romme det vi har med oss av komplikasjoner og tvil.
Grensene som trer frem i disse relasjonene, eller glimter med sitt fravær, ligger der hele tiden og dirrer. Og midt i dette, står kroppene – moren og jenta, mannen og kvinnen, som alle forsøker å orientere seg i de virkelighetene de har blitt gitt, forsøker å orientere seg i omsorgen og nærheten, sorgen og avstanden.
Det litterære universet til Origo er ett hvor alt flyter inn i hverandre, fra hverandre, rundt hverandre – jeg har forsøkt å skrive en bok som er som et rotsystem uten en midte, eller som beveger seg i en slags sirkelrørelse. Elementene gjentas, peker mot hverandre, smelter sammen, eller speiles. Selv poesien og prosaen møtes og blir ett – sammen danner de den formen som utgjør Origos rammeverk.
Hvordan fikk du ideen til teksten?
Teksten ble født av en kjærlighetssorg. I sorgen ble jeg interessert av makt-ubalansen mellom den som går, og den som ikke ønsker at relasjonen skal avsluttes, men ikke har valgets mulighet. Som P. O. Enquist skriver i «Boken om Blanche og Marie»: «Kjærlighet og maktspill kan jo aldri skilles ad». Sorgen fikk meg til å forstå hvordan makt alltid vil finnes i de viktigste relasjonene våre, og hvor sårbare vi er for våre nærmestes handlinger og følelsesliv.
Men så gikk kjærlighetssorgen over, slik man tror den aldri vil gjøre, og jeg forsto at jeg måtte, eller ønsket, å legge tyngden i prosjektet et annet sted.
Moren fantes allerede på dette tidspunktet, sammen med fjorden. Kvinnefigurer, kvinnekropper og kvinnelige relasjoner har alltid interessert meg. Særlig mor-datter-relasjonen, hvor den samme kroppen blir reprodusert, to like kropper som på ett tidspunkt har vært festet til hverandre, vært én, og de første årene er så tett bundet sammen.
Så paradoksalt det blir når denne relasjonen ikke fungerer, når mor-datter-relasjonen sprekker opp, og når moren ikke lenger er denne rene, klare omsorgsfiguren som gir liv og forsørger. Men så er det jo en utsatt kropp som reproduserer og blir reprodusert, så kanskje vil det alltid ligge en umulighet der.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Så mye av min inspirasjon kommer når jeg leser, ut ifra noen annens skrift. Men det finnes også så mye annet som har gjort at Origo har blitt til.
Dramatikk har vært en viktig inspirasjonskilde, de greske tragediene og mer moderne teater. Jeg tror der er der prosjektets kjærlighet for replikker kommer fra, å arbeide rundt det som sies. Og filmene til Agnes Varda, Marguerite Duras, og «Tusenfrydene» av Věra Chytilová, den nesten drømmeaktige følelsen, estetikken, lekenheten og friheten i form. Disse filmene har gitt så mye til prosjektets scener, tidslighet og landskap.
Jeg har nevnt kvinnefigurer – figurer som orakelet, eller volvene i norrøn mytologi, disse kvinneskikkelsene med innsikt, som ordlegger seg i gåter, eller heksene, med deres ritualer og seremonier, deres tilknytning til og bruk av naturen. Kvinnen som en sankerfigur, som samler og bærer med seg (her vil jeg nevne Ursula K. Le Guins fine tekst om samleren og beholderen: «The Carrier Bag Theory of Fiction»). Og ikke minst, morsfiguren.
Og, feministisk teori. Astrida Neimanis har en fantastisk tekst kalt «Hydrofeminism: Or, On Becoming a Body of Water», hvor hun skriver om hvordan vi alle er kropper av vann, og hvordan vi flyter inn i hverandre, rundt hverandre, med hverandre. Luce Irigaray skriver ofte om mor-datter-forholdet, hvordan det har blitt ødelagt av det patriarkalske samfunnet, som i teksten «And the One Doesn´t Stir without the Other». Og Hélène Cixous tekst «Medusas latter», om kvinnelige erfaringer og trangen til et nytt språk. Dette er alle tekster som sier noe om hvordan vi er (og kan være) kropper i verden, og om hvordan vi kan finne nye, ikke-destruktive måter å relatere til hverandre og oss selv.
Kan du si noe om bokens tittel?
Jeg synes vanligvis titler er vanskelige å komme frem til, men med denne boken var det nesten umulig. Som sagt er bokens form en hvor alt flyter sammen, som et rotsystem uten midte, en helhet. Jeg har ikke ønsket at noe skal stå alene, eller heves over noe annet.
Men dette er jo hele funksjonen til en tittel, å heve noe over noe annet, og en tittel ville derfor bryte med prosjektets form og logikk. Dette frustrerte meg, og hver tittel jeg kom frem til gnagde og skurret.
Så viste ordet origo seg. I stedet for å lukke teksten, redusere den, eller si «dette er hva teksten er, men jeg er ikke en del av teksten», følte jeg at Origo åpnet opp, viste vei, og samtidig samlet teksten i dette ene ordet, uten å heve seg over den, eller stå utenfor den.
Origo er latinsk og betyr opphav, utgangspunkt. Det er også punket hvor to aksjer krysser hverandre i et koordinatsystem, skjæringspunktet, eller, nullpunktet. Origo er O, og Origo er fortellingen, orakelmoren og ho, mannen og ordene, eggene, plomma og de runde steinene. Det er stedet hvor alt dette kommer sammen.
Når og hvor skriver du?
Jeg har lært at hvis jeg faktisk skal skrive, må jeg skrive. Det høres selvfølgelig ut, men tidligere har jeg ofte utsatt, ventet på inspirasjon og latt tiden gå, samtidig som jeg har savnet skrivingen. Til slutt fant jeg ut at rutinen er nødvendig, og de siste to årene har jeg skrevet hver dag. Jeg våkner, drikker kaffe i en time eller to, og så skriver jeg til middagstid.
Hvis jeg har deadliner gir jeg opp både lange morgener og alt som er et vanlig liv, og skriver fra jeg våkner til jeg legger meg, men det er fryktelig kaotisk og lite holdbart i lange strekk.
Jeg har forstått at det er når jeg får være i skrivingen, at jeg er lykkelig. Det er også noe jeg har arbeidet for å muliggjøre. Jeg har gått skriveskoler og tatt studielån samtidig, noe som har gitt meg årevis med skrivetid og midlertidig økonomisk trygghet, og det siste året har jeg levd ekstremt sparsomt, samtidig som jeg har vært aktiv med å søke stipendier og betalte artist residenser. I små perioder har jeg arbeidet på omsorgsbolig, for å få inn litt ekstra inntekt, uten å forstyrre skrivingen for mye. Skrivingen er for meg frihet, så jeg vil alltid arbeide for at den skal komme først, og heller gi slipp på annet.
Hvor jeg skriver, derimot, endrer seg stadig. Det har vært klasserom, bibliotek, atelier, hjemme i kollektiv, hos mor og far i barndomshjemmet, kafeer, residenser, tog og buss, seng eller skrivebord. Jeg tror at så lenge jeg vet at skrivingen skal finnes hver eneste dag, har det blitt mulig å skrive overalt – det finnes en slags ramme som gir konsentrasjon og skrivevilje.
Hvilken forfatter, død eller levende, ville du invitert med på middag?
Dette er nok et spørsmål som vil ha et nytt svar hver gang jeg blir spurt, ut ifra hvilke bøker jeg der og da holder høyest, men akkurat nå ville det helt klart vært P. O. Enquist.
Jeg leste nettopp «Boken om Blanche og Marie», og den står igjen som min største leseopplevelse dette året. Så forelsket i en bok, så imponert og uten ord, har jeg ikke vært siden jeg leste «Bølgene» av Virginia Woolf i fjor sommer. Jeg har nå begynt på «Lignelsesboken – en kjærlighetsroman» og har enn så lenge den samme følelsen her. Det er jo mesterverk!
Jeg er for nyforelsket til å si noe klokt og godt om disse bøkene, annet enn at jeg ikke kan forstå hvordan han gjør det han gjør, hvordan han klarer å skrive frem romaner som dette, og hvor dette språket kommer fra, og tankene! Sjeldent har jeg hatt mer lyst til å skrive, og være helt nær språket, som når jeg leser ham.
