Hvordan er vi som gruppe? Hvordan er vår felles stemme? Kan man påstå at en gruppe tenker? Nicolai Houms nye kollektiv-roman "Hver torsdag klokken nitten" kommer ut i mai.

Hvordan er vi som gruppe? Hvordan er vår felles stemme? Kan man påstå at en gruppe tenker? Nicolai Houms nye kollektiv-roman "Hver torsdag klokken nitten" kommer ut i mai.

Hvordan er vi som gruppe? Hvordan er vår felles stemme? Kan man påstå at en gruppe tenker? Nicolai Houms nye kollektiv-roman "Hver torsdag klokken nitten" kommer ut i mai.

Forfatterintervju

En vill og sjelden vi-roman

En vill og sjelden vi-roman

Nicolai Houm mener vi-formen er som en hvit flekk på litteraturens verdenskart. Forfatteren, som ofte er sterkt plaget av skrivesperre, har aldri hatt det så gøy med et skriveprosjekt før. Er det bare noe med lufta i Drammen, eller er vi-synsvinkelen en sjelden litterær gullgruve?

Nicolai Houm mener vi-formen er som en hvit flekk på litteraturens verdenskart. Forfatteren, som ofte er sterkt plaget av skrivesperre, har aldri hatt det så gøy med et skriveprosjekt før. Er det bare noe med lufta i Drammen, eller er vi-synsvinkelen en sjelden litterær gullgruve?

Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Hver torsdag klokken nitten?

Takk! En nokså vill historie om de ti deltakerne på et skrivekurs i Drammen. De ti har en felles stemme. I tillegg får man lese innleveringsoppgavene deres, som gjerne inneholder selvbiografiske elementer eller utilsiktet innsyn i forfatterens innerste tanker – enten det dreier seg om sorgbearbeiding i gamle Satinder Singhs westernnoveller, ensomhet i Tamara Fjellnes' kortprosa eller det upålitelige ved unge Lukas Wosniaks beretninger om gangsta-livet i Drammen. Jeg tror jeg senket skuldrene så mye som overhodet mulig, og bestemte meg for at jeg skulle skrive fritt og lekent. Underveis i skrivingen oppsto det heldigvis et visst alvor. Som Hemingway sa (sånn omtrent): Hvis en bok er av tilstrekkelig lengde, vil noen tilslutt dø. Hver torsdag klokken nitten inneholder en god del fjas, men handler også om gruppedynamikk på godt og vondt, om kinkige personlige dilemmaer og om lesing og skriving. 

Dette er altså noe så sjeldent som en vi-roman. Hvorfor har du valgt å skrive i første person flertall?

Nettopp fordi det er en sjeldenhet. Det er litt som en hvit flekk på litteraturens verdenskart. Og det er en fantastisk morsom synsvinkel å jobbe med. Vi har jo kollektive forestillinger, konnotasjoner, ofte et felles syn på ting. Er det gruppens indre monolog? Vi-formen er også takknemlig fordi den så lett blir oppsiktsvekkende og vindskeiv. Og den vekker gjenkjennelse. Rett og slett fordi vi alle har så mye erfaring med fellesskap – skoleklasser, borettslag, idrettslag, arbeidsplasser. Samtidig oppdaget jeg at det er en krevende form. Jeg kunne ikke skrive om noe som ikke er kjent for hele gruppen. Jeg kunne ikke uten videre gå inn i hodet til en enkelt karakter. Dermed ble det et spill rundt hvordan informasjon når vi-stemmen. Hvem sier hva til hvem? Hvilke ting kan det tenkes at enkeltpersoner skjuler for gruppen?

Selv om dette er en vi-roman, så er det en karakter som ikke er med i dette vi’et, men som likevel har en sentral rolle, og han heter Nicolai Houm. Kan du fortelle oss litt om ham?

Ja, det var det, da ... kurslederen er den forfyllete og uberegnelige forfatteren Nicolai Houm. Han er så ustabil at det går rent galt etter hvert. Ensom, er han også. Og patetisk. Det virker som han har veldig lyst til å bli en del av klassen. Men det kan han jo ikke. Han er læreren. En ganske dårlig lærer, vil flere av kursdeltakerne si.

Ligner han på deg?

Det står i hvert fall at han har skjegg og ofte har på seg en svart, strykefri skjorte.

Du har flere års erfaring som både forfatter og forlagsredaktør, og i denne boken skriver du altså lekent og satirisk om skriving og lesing, virkelighet og fiksjon. Har det vært gøy å skrive boken?

Jeg har aldri hatt det så gøy mens jeg skriver. Boken er mildt sagt et overskuddsprosjekt. Jeg skrev alt på biblioteket i Drammen. Jeg gikk dit hver morgen, og når jeg nærmet meg den siste svingen, som artig nok heter Pølsesvingen (det er sant, det er til og med et skilt), fyltes hodet av så mange rare setninger at jeg måtte løpe det siste stykket for å få skrevet dem ned før de ble borte. Jeg er jo egentlig prototypen på en plaget forfatter. Full av vegring, med vaklende selvfølelse og mer eller mindre konstant skrivesperre. Men denne gangen var det helt annerledes. Det må være noe med lufta her i Drammen.

Gjennom skriveskolestudentenes egne tekster blir vi etter hvert bedre kjent med dem. Med andre ord sniker selvbiografien seg inn, og slik blir de også lest. Hva er dine egne tanker om forholdet mellom fiksjon og virkelighet, folk og medienes virkelighetshunger?

Hm ... jeg tror den trenden du beskriver er på hell. Altså folk og medienes virkelighetshunger. Det er jo ikke SÅ spennende å kikke inn i en forfatters privatsfære. Vi lever jo ganske kjedelige liv. Jeg tenker at vi kommer til å se en dreining mot at de virkelig spennende, sanne historiene kommer ut som etterprøvbar sakprosa – det amerikanere ville kalt creative non fiction. Mens det litt dølle spillet rundt hvorvidt noe har hendt en skjønnlitterær forfatter eller ikke (se kryptiske, eggende svar over) mister sin appell. Til fordel for det som virkelig er skjønnlitteraturens fortrinn: Fantasien. Formen. Språket. Å kunne utforske andres tanker og andres skjebne. Å finne det allmenne i den individuelle opplevelsen. Å nærme seg en større, universell sannhet. Når det er sagt, vil jo levd liv alltid være forfatterens utgangspunkt. Vi tar sats i det kjente og prøver å forstå verden utfra egne følelser og erfaringer. Når det gjelder kursdeltakerne i min roman, har de en spesiell grunn til å spekulere i sannhetsgehalten i andres tekst: De er jo sammen hver torsdag, og blir nysgjerrige på hverandre. Men, med fare for å minske tolkningsrommet ... boken blir vel en kommentar til den oppmerksomhetsøkonomien som har preget den litterære offentligheten i det siste.

Har du en favoritt blant skriveskoleelevene?

Det må være Lars Gran, eller Sabrura, som de andre kursdeltakerne kaller ham fordi han ofte sier «sa brura» der det passer seg ... det vil si der det er upassende. Han overrasker stadig. Og det går på et tidspunkt ikke så bra for ham. Men han får heldigvis en stor oppreising på slutten. Sa brura.

Det er også en elev som minner mistenkelig mye om fjorårets debutant-stjerne Oliver Lovrenski. Er han inspirert av virkeligheten?

Det er det sykeste ... Jeg skrev de første syv sidene til boken for ti år siden. Veldig raskt og under tvang. Rett og slett fordi det var en feil i programmet til Kapittelfestivalen. Det sto at jeg skulle lese fra min nye roman, og så hadde jeg ikke noen ny roman. Jeg hadde ikke så mye som et fragment av en kortprosasamling. Så jeg måtte bare finne på noe (det er jo for så vidt det forfattere alltid gjør). Men etter opplesningen i Stavanger la jeg denne skissen til side fordi jeg tenkte den var for flåsete. Ti år senere turte jeg å ta fatt på prosjektet igjen, og da oppdaget jeg at på disse første sidene hadde jeg skapt en karakter som kunne leses som en parodi på den unge debutanten du hentyder til. Eller i hvert fall en parodi på den storslagne iscenesettelsen av ham. Men jeg hadde altså skapt karakteren lenge før den virkelige personen ble kjent for meg, eller for noen av oss. Jeg kunne jo ikke gå i gang med å stryke tekst bare fordi virkeligheten hadde begynt å etterlikne kunsten. Nei, jeg måtte stå i det. Fortsette å skrive. True story. Jeg har lagret den første filen, og den er datert. 

Dette er også en roman om menneskets behov for historiefortelling og fortellingens betydning for identiteten vår. Er du bekymret på vegne av lesingen og skrivingens fremtid, eller menneskenes fremtid uten?

Jeg er ubekymret. Man blir ikke kvitt oss forfattere. Og bøkene. Og leserne. Det er noe som ligger dypt i menneskesjelen – behovet for fortellinger. Litteraturen skal bare over en hump nå, som dels skyldes konkurranse fra andre utrykk og underholdningstilbud. Og dels skyldes at den virkelige verden har gått fullstendig av hengslene og folk har nok med den for øyeblikket. Så snart vi alle har rundet strømmetjenestene for tredje gang og er blitt lei av å scrolle manisk på mobilen fra morgen til kveld, kommer konsentrasjonen tilbake. De lange tankerekkene. Fordypningen. Den åndelige nytelsen. Jeg tuller ikke. Det kommer til å skje. Litteraturen vil seire.     

Romanen tematiserer også skrivesperre, et problem du har vært åpen om at du ofte sliter med. Hva er ditt beste tips mot skrivesperre?

Ja, det er noe jeg har tenkt mye på og snakket mye om. Jeg blir aldri helt klok på det, og kunne nok skrevet en hel bok om skrivesperre (hvis det ikke var for skrivesperren). Men i korte trekk:

1. Husk at skriving skal være gøy. Husk at du er fri. Det er du som bestemmer.

2. Get it written, not right. Med andre ord: Det er bare et førsteutkast. Det skal ikke være perfekt. Prøv å få opp skrivehastigheten litt, så ikke den indre kritikeren rekker å plage deg før du er i gang med neste setning.

3. Gjør gjerne det samme som anbefales generelt når det gjelder psykisk helse: Sov. Tren. Få frisk luft. Ha gode rutiner. (Gjesp ... og du som trodde forfatterlivet skulle være vilt og hemingsløst.)

Hva eller hvem inspirerer deg?

Kjæresten min, som også er forfatter. Og det å runde Pølsesvingen, tydeligvis. Det skjer noe magisk der.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

At de ble berørt.

Er det et spørsmål du gjerne vil bli stilt?

Kan jeg få to?

1. Er KI en trussel mot all skapende virksomhet?

Ja, stå imot.

2. Blir du med til det tropiske øyparadiset Mentawai i neste uke? Jeg har nemlig en billett til overs.

Ok.

 

 

Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Hver torsdag klokken nitten?

Takk! En nokså vill historie om de ti deltakerne på et skrivekurs i Drammen. De ti har en felles stemme. I tillegg får man lese innleveringsoppgavene deres, som gjerne inneholder selvbiografiske elementer eller utilsiktet innsyn i forfatterens innerste tanker – enten det dreier seg om sorgbearbeiding i gamle Satinder Singhs westernnoveller, ensomhet i Tamara Fjellnes' kortprosa eller det upålitelige ved unge Lukas Wosniaks beretninger om gangsta-livet i Drammen. Jeg tror jeg senket skuldrene så mye som overhodet mulig, og bestemte meg for at jeg skulle skrive fritt og lekent. Underveis i skrivingen oppsto det heldigvis et visst alvor. Som Hemingway sa (sånn omtrent): Hvis en bok er av tilstrekkelig lengde, vil noen tilslutt dø. Hver torsdag klokken nitten inneholder en god del fjas, men handler også om gruppedynamikk på godt og vondt, om kinkige personlige dilemmaer og om lesing og skriving. 

Dette er altså noe så sjeldent som en vi-roman. Hvorfor har du valgt å skrive i første person flertall?

Nettopp fordi det er en sjeldenhet. Det er litt som en hvit flekk på litteraturens verdenskart. Og det er en fantastisk morsom synsvinkel å jobbe med. Vi har jo kollektive forestillinger, konnotasjoner, ofte et felles syn på ting. Er det gruppens indre monolog? Vi-formen er også takknemlig fordi den så lett blir oppsiktsvekkende og vindskeiv. Og den vekker gjenkjennelse. Rett og slett fordi vi alle har så mye erfaring med fellesskap – skoleklasser, borettslag, idrettslag, arbeidsplasser. Samtidig oppdaget jeg at det er en krevende form. Jeg kunne ikke skrive om noe som ikke er kjent for hele gruppen. Jeg kunne ikke uten videre gå inn i hodet til en enkelt karakter. Dermed ble det et spill rundt hvordan informasjon når vi-stemmen. Hvem sier hva til hvem? Hvilke ting kan det tenkes at enkeltpersoner skjuler for gruppen?

Selv om dette er en vi-roman, så er det en karakter som ikke er med i dette vi’et, men som likevel har en sentral rolle, og han heter Nicolai Houm. Kan du fortelle oss litt om ham?

Ja, det var det, da ... kurslederen er den forfyllete og uberegnelige forfatteren Nicolai Houm. Han er så ustabil at det går rent galt etter hvert. Ensom, er han også. Og patetisk. Det virker som han har veldig lyst til å bli en del av klassen. Men det kan han jo ikke. Han er læreren. En ganske dårlig lærer, vil flere av kursdeltakerne si.

Ligner han på deg?

Det står i hvert fall at han har skjegg og ofte har på seg en svart, strykefri skjorte.

Du har flere års erfaring som både forfatter og forlagsredaktør, og i denne boken skriver du altså lekent og satirisk om skriving og lesing, virkelighet og fiksjon. Har det vært gøy å skrive boken?

Jeg har aldri hatt det så gøy mens jeg skriver. Boken er mildt sagt et overskuddsprosjekt. Jeg skrev alt på biblioteket i Drammen. Jeg gikk dit hver morgen, og når jeg nærmet meg den siste svingen, som artig nok heter Pølsesvingen (det er sant, det er til og med et skilt), fyltes hodet av så mange rare setninger at jeg måtte løpe det siste stykket for å få skrevet dem ned før de ble borte. Jeg er jo egentlig prototypen på en plaget forfatter. Full av vegring, med vaklende selvfølelse og mer eller mindre konstant skrivesperre. Men denne gangen var det helt annerledes. Det må være noe med lufta her i Drammen.

Gjennom skriveskolestudentenes egne tekster blir vi etter hvert bedre kjent med dem. Med andre ord sniker selvbiografien seg inn, og slik blir de også lest. Hva er dine egne tanker om forholdet mellom fiksjon og virkelighet, folk og medienes virkelighetshunger?

Hm ... jeg tror den trenden du beskriver er på hell. Altså folk og medienes virkelighetshunger. Det er jo ikke SÅ spennende å kikke inn i en forfatters privatsfære. Vi lever jo ganske kjedelige liv. Jeg tenker at vi kommer til å se en dreining mot at de virkelig spennende, sanne historiene kommer ut som etterprøvbar sakprosa – det amerikanere ville kalt creative non fiction. Mens det litt dølle spillet rundt hvorvidt noe har hendt en skjønnlitterær forfatter eller ikke (se kryptiske, eggende svar over) mister sin appell. Til fordel for det som virkelig er skjønnlitteraturens fortrinn: Fantasien. Formen. Språket. Å kunne utforske andres tanker og andres skjebne. Å finne det allmenne i den individuelle opplevelsen. Å nærme seg en større, universell sannhet. Når det er sagt, vil jo levd liv alltid være forfatterens utgangspunkt. Vi tar sats i det kjente og prøver å forstå verden utfra egne følelser og erfaringer. Når det gjelder kursdeltakerne i min roman, har de en spesiell grunn til å spekulere i sannhetsgehalten i andres tekst: De er jo sammen hver torsdag, og blir nysgjerrige på hverandre. Men, med fare for å minske tolkningsrommet ... boken blir vel en kommentar til den oppmerksomhetsøkonomien som har preget den litterære offentligheten i det siste.

Har du en favoritt blant skriveskoleelevene?

Det må være Lars Gran, eller Sabrura, som de andre kursdeltakerne kaller ham fordi han ofte sier «sa brura» der det passer seg ... det vil si der det er upassende. Han overrasker stadig. Og det går på et tidspunkt ikke så bra for ham. Men han får heldigvis en stor oppreising på slutten. Sa brura.

Det er også en elev som minner mistenkelig mye om fjorårets debutant-stjerne Oliver Lovrenski. Er han inspirert av virkeligheten?

Det er det sykeste ... Jeg skrev de første syv sidene til boken for ti år siden. Veldig raskt og under tvang. Rett og slett fordi det var en feil i programmet til Kapittelfestivalen. Det sto at jeg skulle lese fra min nye roman, og så hadde jeg ikke noen ny roman. Jeg hadde ikke så mye som et fragment av en kortprosasamling. Så jeg måtte bare finne på noe (det er jo for så vidt det forfattere alltid gjør). Men etter opplesningen i Stavanger la jeg denne skissen til side fordi jeg tenkte den var for flåsete. Ti år senere turte jeg å ta fatt på prosjektet igjen, og da oppdaget jeg at på disse første sidene hadde jeg skapt en karakter som kunne leses som en parodi på den unge debutanten du hentyder til. Eller i hvert fall en parodi på den storslagne iscenesettelsen av ham. Men jeg hadde altså skapt karakteren lenge før den virkelige personen ble kjent for meg, eller for noen av oss. Jeg kunne jo ikke gå i gang med å stryke tekst bare fordi virkeligheten hadde begynt å etterlikne kunsten. Nei, jeg måtte stå i det. Fortsette å skrive. True story. Jeg har lagret den første filen, og den er datert. 

Dette er også en roman om menneskets behov for historiefortelling og fortellingens betydning for identiteten vår. Er du bekymret på vegne av lesingen og skrivingens fremtid, eller menneskenes fremtid uten?

Jeg er ubekymret. Man blir ikke kvitt oss forfattere. Og bøkene. Og leserne. Det er noe som ligger dypt i menneskesjelen – behovet for fortellinger. Litteraturen skal bare over en hump nå, som dels skyldes konkurranse fra andre utrykk og underholdningstilbud. Og dels skyldes at den virkelige verden har gått fullstendig av hengslene og folk har nok med den for øyeblikket. Så snart vi alle har rundet strømmetjenestene for tredje gang og er blitt lei av å scrolle manisk på mobilen fra morgen til kveld, kommer konsentrasjonen tilbake. De lange tankerekkene. Fordypningen. Den åndelige nytelsen. Jeg tuller ikke. Det kommer til å skje. Litteraturen vil seire.     

Romanen tematiserer også skrivesperre, et problem du har vært åpen om at du ofte sliter med. Hva er ditt beste tips mot skrivesperre?

Ja, det er noe jeg har tenkt mye på og snakket mye om. Jeg blir aldri helt klok på det, og kunne nok skrevet en hel bok om skrivesperre (hvis det ikke var for skrivesperren). Men i korte trekk:

1. Husk at skriving skal være gøy. Husk at du er fri. Det er du som bestemmer.

2. Get it written, not right. Med andre ord: Det er bare et førsteutkast. Det skal ikke være perfekt. Prøv å få opp skrivehastigheten litt, så ikke den indre kritikeren rekker å plage deg før du er i gang med neste setning.

3. Gjør gjerne det samme som anbefales generelt når det gjelder psykisk helse: Sov. Tren. Få frisk luft. Ha gode rutiner. (Gjesp ... og du som trodde forfatterlivet skulle være vilt og hemingsløst.)

Hva eller hvem inspirerer deg?

Kjæresten min, som også er forfatter. Og det å runde Pølsesvingen, tydeligvis. Det skjer noe magisk der.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

At de ble berørt.

Er det et spørsmål du gjerne vil bli stilt?

Kan jeg få to?

1. Er KI en trussel mot all skapende virksomhet?

Ja, stå imot.

2. Blir du med til det tropiske øyparadiset Mentawai i neste uke? Jeg har nemlig en billett til overs.

Ok.

 

 

Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Hver torsdag klokken nitten?

Takk! En nokså vill historie om de ti deltakerne på et skrivekurs i Drammen. De ti har en felles stemme. I tillegg får man lese innleveringsoppgavene deres, som gjerne inneholder selvbiografiske elementer eller utilsiktet innsyn i forfatterens innerste tanker – enten det dreier seg om sorgbearbeiding i gamle Satinder Singhs westernnoveller, ensomhet i Tamara Fjellnes' kortprosa eller det upålitelige ved unge Lukas Wosniaks beretninger om gangsta-livet i Drammen. Jeg tror jeg senket skuldrene så mye som overhodet mulig, og bestemte meg for at jeg skulle skrive fritt og lekent. Underveis i skrivingen oppsto det heldigvis et visst alvor. Som Hemingway sa (sånn omtrent): Hvis en bok er av tilstrekkelig lengde, vil noen tilslutt dø. Hver torsdag klokken nitten inneholder en god del fjas, men handler også om gruppedynamikk på godt og vondt, om kinkige personlige dilemmaer og om lesing og skriving. 

Dette er altså noe så sjeldent som en vi-roman. Hvorfor har du valgt å skrive i første person flertall?

Nettopp fordi det er en sjeldenhet. Det er litt som en hvit flekk på litteraturens verdenskart. Og det er en fantastisk morsom synsvinkel å jobbe med. Vi har jo kollektive forestillinger, konnotasjoner, ofte et felles syn på ting. Er det gruppens indre monolog? Vi-formen er også takknemlig fordi den så lett blir oppsiktsvekkende og vindskeiv. Og den vekker gjenkjennelse. Rett og slett fordi vi alle har så mye erfaring med fellesskap – skoleklasser, borettslag, idrettslag, arbeidsplasser. Samtidig oppdaget jeg at det er en krevende form. Jeg kunne ikke skrive om noe som ikke er kjent for hele gruppen. Jeg kunne ikke uten videre gå inn i hodet til en enkelt karakter. Dermed ble det et spill rundt hvordan informasjon når vi-stemmen. Hvem sier hva til hvem? Hvilke ting kan det tenkes at enkeltpersoner skjuler for gruppen?

Selv om dette er en vi-roman, så er det en karakter som ikke er med i dette vi’et, men som likevel har en sentral rolle, og han heter Nicolai Houm. Kan du fortelle oss litt om ham?

Ja, det var det, da ... kurslederen er den forfyllete og uberegnelige forfatteren Nicolai Houm. Han er så ustabil at det går rent galt etter hvert. Ensom, er han også. Og patetisk. Det virker som han har veldig lyst til å bli en del av klassen. Men det kan han jo ikke. Han er læreren. En ganske dårlig lærer, vil flere av kursdeltakerne si.

Ligner han på deg?

Det står i hvert fall at han har skjegg og ofte har på seg en svart, strykefri skjorte.

Du har flere års erfaring som både forfatter og forlagsredaktør, og i denne boken skriver du altså lekent og satirisk om skriving og lesing, virkelighet og fiksjon. Har det vært gøy å skrive boken?

Jeg har aldri hatt det så gøy mens jeg skriver. Boken er mildt sagt et overskuddsprosjekt. Jeg skrev alt på biblioteket i Drammen. Jeg gikk dit hver morgen, og når jeg nærmet meg den siste svingen, som artig nok heter Pølsesvingen (det er sant, det er til og med et skilt), fyltes hodet av så mange rare setninger at jeg måtte løpe det siste stykket for å få skrevet dem ned før de ble borte. Jeg er jo egentlig prototypen på en plaget forfatter. Full av vegring, med vaklende selvfølelse og mer eller mindre konstant skrivesperre. Men denne gangen var det helt annerledes. Det må være noe med lufta her i Drammen.

Gjennom skriveskolestudentenes egne tekster blir vi etter hvert bedre kjent med dem. Med andre ord sniker selvbiografien seg inn, og slik blir de også lest. Hva er dine egne tanker om forholdet mellom fiksjon og virkelighet, folk og medienes virkelighetshunger?

Hm ... jeg tror den trenden du beskriver er på hell. Altså folk og medienes virkelighetshunger. Det er jo ikke SÅ spennende å kikke inn i en forfatters privatsfære. Vi lever jo ganske kjedelige liv. Jeg tenker at vi kommer til å se en dreining mot at de virkelig spennende, sanne historiene kommer ut som etterprøvbar sakprosa – det amerikanere ville kalt creative non fiction. Mens det litt dølle spillet rundt hvorvidt noe har hendt en skjønnlitterær forfatter eller ikke (se kryptiske, eggende svar over) mister sin appell. Til fordel for det som virkelig er skjønnlitteraturens fortrinn: Fantasien. Formen. Språket. Å kunne utforske andres tanker og andres skjebne. Å finne det allmenne i den individuelle opplevelsen. Å nærme seg en større, universell sannhet. Når det er sagt, vil jo levd liv alltid være forfatterens utgangspunkt. Vi tar sats i det kjente og prøver å forstå verden utfra egne følelser og erfaringer. Når det gjelder kursdeltakerne i min roman, har de en spesiell grunn til å spekulere i sannhetsgehalten i andres tekst: De er jo sammen hver torsdag, og blir nysgjerrige på hverandre. Men, med fare for å minske tolkningsrommet ... boken blir vel en kommentar til den oppmerksomhetsøkonomien som har preget den litterære offentligheten i det siste.

Har du en favoritt blant skriveskoleelevene?

Det må være Lars Gran, eller Sabrura, som de andre kursdeltakerne kaller ham fordi han ofte sier «sa brura» der det passer seg ... det vil si der det er upassende. Han overrasker stadig. Og det går på et tidspunkt ikke så bra for ham. Men han får heldigvis en stor oppreising på slutten. Sa brura.

Det er også en elev som minner mistenkelig mye om fjorårets debutant-stjerne Oliver Lovrenski. Er han inspirert av virkeligheten?

Det er det sykeste ... Jeg skrev de første syv sidene til boken for ti år siden. Veldig raskt og under tvang. Rett og slett fordi det var en feil i programmet til Kapittelfestivalen. Det sto at jeg skulle lese fra min nye roman, og så hadde jeg ikke noen ny roman. Jeg hadde ikke så mye som et fragment av en kortprosasamling. Så jeg måtte bare finne på noe (det er jo for så vidt det forfattere alltid gjør). Men etter opplesningen i Stavanger la jeg denne skissen til side fordi jeg tenkte den var for flåsete. Ti år senere turte jeg å ta fatt på prosjektet igjen, og da oppdaget jeg at på disse første sidene hadde jeg skapt en karakter som kunne leses som en parodi på den unge debutanten du hentyder til. Eller i hvert fall en parodi på den storslagne iscenesettelsen av ham. Men jeg hadde altså skapt karakteren lenge før den virkelige personen ble kjent for meg, eller for noen av oss. Jeg kunne jo ikke gå i gang med å stryke tekst bare fordi virkeligheten hadde begynt å etterlikne kunsten. Nei, jeg måtte stå i det. Fortsette å skrive. True story. Jeg har lagret den første filen, og den er datert. 

Dette er også en roman om menneskets behov for historiefortelling og fortellingens betydning for identiteten vår. Er du bekymret på vegne av lesingen og skrivingens fremtid, eller menneskenes fremtid uten?

Jeg er ubekymret. Man blir ikke kvitt oss forfattere. Og bøkene. Og leserne. Det er noe som ligger dypt i menneskesjelen – behovet for fortellinger. Litteraturen skal bare over en hump nå, som dels skyldes konkurranse fra andre utrykk og underholdningstilbud. Og dels skyldes at den virkelige verden har gått fullstendig av hengslene og folk har nok med den for øyeblikket. Så snart vi alle har rundet strømmetjenestene for tredje gang og er blitt lei av å scrolle manisk på mobilen fra morgen til kveld, kommer konsentrasjonen tilbake. De lange tankerekkene. Fordypningen. Den åndelige nytelsen. Jeg tuller ikke. Det kommer til å skje. Litteraturen vil seire.     

Romanen tematiserer også skrivesperre, et problem du har vært åpen om at du ofte sliter med. Hva er ditt beste tips mot skrivesperre?

Ja, det er noe jeg har tenkt mye på og snakket mye om. Jeg blir aldri helt klok på det, og kunne nok skrevet en hel bok om skrivesperre (hvis det ikke var for skrivesperren). Men i korte trekk:

1. Husk at skriving skal være gøy. Husk at du er fri. Det er du som bestemmer.

2. Get it written, not right. Med andre ord: Det er bare et førsteutkast. Det skal ikke være perfekt. Prøv å få opp skrivehastigheten litt, så ikke den indre kritikeren rekker å plage deg før du er i gang med neste setning.

3. Gjør gjerne det samme som anbefales generelt når det gjelder psykisk helse: Sov. Tren. Få frisk luft. Ha gode rutiner. (Gjesp ... og du som trodde forfatterlivet skulle være vilt og hemingsløst.)

Hva eller hvem inspirerer deg?

Kjæresten min, som også er forfatter. Og det å runde Pølsesvingen, tydeligvis. Det skjer noe magisk der.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

At de ble berørt.

Er det et spørsmål du gjerne vil bli stilt?

Kan jeg få to?

1. Er KI en trussel mot all skapende virksomhet?

Ja, stå imot.

2. Blir du med til det tropiske øyparadiset Mentawai i neste uke? Jeg har nemlig en billett til overs.

Ok.

 

 

Hver torsdag klokken nitten

Hver torsdag klokken nitten er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.

Hver torsdag klokken nitten

Hver torsdag klokken nitten er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.

Hver torsdag klokken nitten

Hver torsdag klokken nitten er en roman om hva det å skrive kan gjøre med mennesker, om hvordan livet og kunsten ikke så lett lar seg skille. Men først og fremst er det en roman du vil le av, gråte med, og ønske å forbli i.

Flere artikler fra Tiden?

Vil du motta informasjon om nyheter, lanseringer og arrangementer, eller vite mer om utvalgte forfattere, meld deg på nyhetsbrev.