Foto: Hilde Unosen

Foto: Hilde Unosen

Foto: Hilde Unosen

Forfatterintervju

Brustne håp og brente broer

Brustne håp og brente broer

Birgit Alms nye roman tar oss til Sør-Spania, men det er ingen solskinnshistorie som møter oss.

Birgit Alms nye roman tar oss til Sør-Spania, men det er ingen solskinnshistorie som møter oss.

Birgit Alm debuterte til mye positiv oppmerksomhet med romanen Endelig skal vi le i 2016, om alenemoren Elinor som lever under fattigdomsgrensa i Oslo. For denne og sin neste roman Ensom planet (2018) er Alm nominert til LOs nyopprettede litteraturpris. I sin tredje roman, De fremmede, retter hun derimot søkelyset mot velferdsflyktningene i en spansk landsby.

Hvordan vil du beskrive din nye roman?

Det er en stafettroman, hvor handlingen går fra den ene personen til den andre, alle med sine savn og lengsler, hemmeligheter og brustne håp. Vi følger dem gjennom en vanlig dag der de holder til sør i Spania et sted, fra de står opp, møtes på torget og til de går og legger seg. Romanen er ganske kort i formen og forhåpentlig både litt trist og litt morsom.

Hvordan fikk du ideen til teksten?

Ideen oppsto en kveld jeg satt sammen med noen venner i Spania og snakket om utlendingene, inkludert oss selv. Det er ikke egentlig ment som noen kritikk av folk som slår seg ned i sydlige land, for det er ikke bare galt, men det er heller ikke uproblematisk. For eksempel er det noe foruroligende over den økonomiske ubalansen som oftest er mellom dem og de innfødte. Samtidig var jeg opptatt av komiske aspekter, som for eksempel hvordan en av karakterene definerer seg selv som et høyerestående individ i forhold til sine naboer sigøynerne.

Kan du si noe om tittelen?

«De fremmede» har vært tittelen hele veien. Den konstaterer på en bokstavelig måte at karakterene ikke kommer til å bli integrert i lokalsamfunnet. Men de er også i større eller mindre grad fremmede i sitt eget liv. De har kanskje rømt fra noe, de har forsøkt å omdefinere seg selv, de forstiller seg og gjør seg større enn de er, og de vil være fremmede hvis de reiser tilbake der de kommer fra. De har solgt hus, de har brent broer, de har vært for lenge borte til at det er noe å komme tilbake til. De er med andre ord stuck i en liten boble, hvor alle prøver å være venner med alle, men hvor det også er intriger og konflikter og en viss undergangsfølelse. Tittelen peker også mot hvordan de blir sett på av lokalbefolkningen, samtidig som de fremmede aktualiserer en fremmedhet noen av de innfødte føler på, og som utløses nettopp av de fremmede. Tittelen er også en referanse til Albert Camus’ roman Den fremmede, en roman jeg setter høyt.

Du er nominert til LOs litteraturpris 2020 for dine to foregående bøker. Hva tenker du om det?

Det er flott at LO vil gi en utmerkelse til litteratur som omhandler utenforskap og grupper vi sjelden hører om i litteraturen. Jeg håper prisen på sikt kan stimulere flere til å skrive om temaer som i liten grad har vært løftet inn i litteraturen, ikke minst håper jeg folk som selv har erfaringer vi hører lite om, skriver om dem. Og selvfølgelig blir jeg veldig glad hvis jeg vinner.

Hva inspirerer deg?

Jeg har skrevet for min egen del siden jeg var ung, det er en måte å tenke og å være og å bli til på. Inspirasjonen kommer innenfra, fra et rom og et trykk som bare er der. Utfordringen er å være i det rommet, ikke så mye å finne inspirasjon utenfra. Jeg sluker ikke akkurat bøker, men jeg kan godt bli satt på sporet av forfattere som har en helt annen stil enn jeg selv, for eksempel krimforfattere. I karantenetiden har jeg lest Michel Houellebecq, Edouard Louis og Virginie Despentes, som alle er gode litterære forbilder.

Hvordan påvirkes du av koronakrisen som vi står midt oppi, og hvordan tror du den påvirker litteraturen?

Jeg var i Spania da de stengte ned landet fra den ene dagen til den neste, og satt en uke isolert der. Jeg følte en veldig uro over det som skjedde. Da jeg kom hjem, var det to uker i karantene, men med den store forskjellen at jeg kunne gå tur. Ellers har jeg vært mye alene i denne tiden og har hatt ting å drive med, men jeg kan ikke si annet enn at jeg har følt meg stressa og ulykkelig. Nå har vi alle fått føle på kroppen at naturen slår tilbake om vi tukler for mye med den. Jeg tror nok det er et tema som vil dukke opp i større grad i litteraturen fremover.

Hvis du kunne tatt med deg en annen forfatter i karantene, hvem ville du valgt (død eller levende)?

Ingen. Men hvis jeg måtte, skulle det helst vært en han, og helst levende, og helst en rolig, hyggelig og litt innesluttet forfatter.

Birgit Alm debuterte til mye positiv oppmerksomhet med romanen Endelig skal vi le i 2016, om alenemoren Elinor som lever under fattigdomsgrensa i Oslo. For denne og sin neste roman Ensom planet (2018) er Alm nominert til LOs nyopprettede litteraturpris. I sin tredje roman, De fremmede, retter hun derimot søkelyset mot velferdsflyktningene i en spansk landsby.

Hvordan vil du beskrive din nye roman?

Det er en stafettroman, hvor handlingen går fra den ene personen til den andre, alle med sine savn og lengsler, hemmeligheter og brustne håp. Vi følger dem gjennom en vanlig dag der de holder til sør i Spania et sted, fra de står opp, møtes på torget og til de går og legger seg. Romanen er ganske kort i formen og forhåpentlig både litt trist og litt morsom.

Hvordan fikk du ideen til teksten?

Ideen oppsto en kveld jeg satt sammen med noen venner i Spania og snakket om utlendingene, inkludert oss selv. Det er ikke egentlig ment som noen kritikk av folk som slår seg ned i sydlige land, for det er ikke bare galt, men det er heller ikke uproblematisk. For eksempel er det noe foruroligende over den økonomiske ubalansen som oftest er mellom dem og de innfødte. Samtidig var jeg opptatt av komiske aspekter, som for eksempel hvordan en av karakterene definerer seg selv som et høyerestående individ i forhold til sine naboer sigøynerne.

Kan du si noe om tittelen?

«De fremmede» har vært tittelen hele veien. Den konstaterer på en bokstavelig måte at karakterene ikke kommer til å bli integrert i lokalsamfunnet. Men de er også i større eller mindre grad fremmede i sitt eget liv. De har kanskje rømt fra noe, de har forsøkt å omdefinere seg selv, de forstiller seg og gjør seg større enn de er, og de vil være fremmede hvis de reiser tilbake der de kommer fra. De har solgt hus, de har brent broer, de har vært for lenge borte til at det er noe å komme tilbake til. De er med andre ord stuck i en liten boble, hvor alle prøver å være venner med alle, men hvor det også er intriger og konflikter og en viss undergangsfølelse. Tittelen peker også mot hvordan de blir sett på av lokalbefolkningen, samtidig som de fremmede aktualiserer en fremmedhet noen av de innfødte føler på, og som utløses nettopp av de fremmede. Tittelen er også en referanse til Albert Camus’ roman Den fremmede, en roman jeg setter høyt.

Du er nominert til LOs litteraturpris 2020 for dine to foregående bøker. Hva tenker du om det?

Det er flott at LO vil gi en utmerkelse til litteratur som omhandler utenforskap og grupper vi sjelden hører om i litteraturen. Jeg håper prisen på sikt kan stimulere flere til å skrive om temaer som i liten grad har vært løftet inn i litteraturen, ikke minst håper jeg folk som selv har erfaringer vi hører lite om, skriver om dem. Og selvfølgelig blir jeg veldig glad hvis jeg vinner.

Hva inspirerer deg?

Jeg har skrevet for min egen del siden jeg var ung, det er en måte å tenke og å være og å bli til på. Inspirasjonen kommer innenfra, fra et rom og et trykk som bare er der. Utfordringen er å være i det rommet, ikke så mye å finne inspirasjon utenfra. Jeg sluker ikke akkurat bøker, men jeg kan godt bli satt på sporet av forfattere som har en helt annen stil enn jeg selv, for eksempel krimforfattere. I karantenetiden har jeg lest Michel Houellebecq, Edouard Louis og Virginie Despentes, som alle er gode litterære forbilder.

Hvordan påvirkes du av koronakrisen som vi står midt oppi, og hvordan tror du den påvirker litteraturen?

Jeg var i Spania da de stengte ned landet fra den ene dagen til den neste, og satt en uke isolert der. Jeg følte en veldig uro over det som skjedde. Da jeg kom hjem, var det to uker i karantene, men med den store forskjellen at jeg kunne gå tur. Ellers har jeg vært mye alene i denne tiden og har hatt ting å drive med, men jeg kan ikke si annet enn at jeg har følt meg stressa og ulykkelig. Nå har vi alle fått føle på kroppen at naturen slår tilbake om vi tukler for mye med den. Jeg tror nok det er et tema som vil dukke opp i større grad i litteraturen fremover.

Hvis du kunne tatt med deg en annen forfatter i karantene, hvem ville du valgt (død eller levende)?

Ingen. Men hvis jeg måtte, skulle det helst vært en han, og helst levende, og helst en rolig, hyggelig og litt innesluttet forfatter.

Birgit Alm debuterte til mye positiv oppmerksomhet med romanen Endelig skal vi le i 2016, om alenemoren Elinor som lever under fattigdomsgrensa i Oslo. For denne og sin neste roman Ensom planet (2018) er Alm nominert til LOs nyopprettede litteraturpris. I sin tredje roman, De fremmede, retter hun derimot søkelyset mot velferdsflyktningene i en spansk landsby.

Hvordan vil du beskrive din nye roman?

Det er en stafettroman, hvor handlingen går fra den ene personen til den andre, alle med sine savn og lengsler, hemmeligheter og brustne håp. Vi følger dem gjennom en vanlig dag der de holder til sør i Spania et sted, fra de står opp, møtes på torget og til de går og legger seg. Romanen er ganske kort i formen og forhåpentlig både litt trist og litt morsom.

Hvordan fikk du ideen til teksten?

Ideen oppsto en kveld jeg satt sammen med noen venner i Spania og snakket om utlendingene, inkludert oss selv. Det er ikke egentlig ment som noen kritikk av folk som slår seg ned i sydlige land, for det er ikke bare galt, men det er heller ikke uproblematisk. For eksempel er det noe foruroligende over den økonomiske ubalansen som oftest er mellom dem og de innfødte. Samtidig var jeg opptatt av komiske aspekter, som for eksempel hvordan en av karakterene definerer seg selv som et høyerestående individ i forhold til sine naboer sigøynerne.

Kan du si noe om tittelen?

«De fremmede» har vært tittelen hele veien. Den konstaterer på en bokstavelig måte at karakterene ikke kommer til å bli integrert i lokalsamfunnet. Men de er også i større eller mindre grad fremmede i sitt eget liv. De har kanskje rømt fra noe, de har forsøkt å omdefinere seg selv, de forstiller seg og gjør seg større enn de er, og de vil være fremmede hvis de reiser tilbake der de kommer fra. De har solgt hus, de har brent broer, de har vært for lenge borte til at det er noe å komme tilbake til. De er med andre ord stuck i en liten boble, hvor alle prøver å være venner med alle, men hvor det også er intriger og konflikter og en viss undergangsfølelse. Tittelen peker også mot hvordan de blir sett på av lokalbefolkningen, samtidig som de fremmede aktualiserer en fremmedhet noen av de innfødte føler på, og som utløses nettopp av de fremmede. Tittelen er også en referanse til Albert Camus’ roman Den fremmede, en roman jeg setter høyt.

Du er nominert til LOs litteraturpris 2020 for dine to foregående bøker. Hva tenker du om det?

Det er flott at LO vil gi en utmerkelse til litteratur som omhandler utenforskap og grupper vi sjelden hører om i litteraturen. Jeg håper prisen på sikt kan stimulere flere til å skrive om temaer som i liten grad har vært løftet inn i litteraturen, ikke minst håper jeg folk som selv har erfaringer vi hører lite om, skriver om dem. Og selvfølgelig blir jeg veldig glad hvis jeg vinner.

Hva inspirerer deg?

Jeg har skrevet for min egen del siden jeg var ung, det er en måte å tenke og å være og å bli til på. Inspirasjonen kommer innenfra, fra et rom og et trykk som bare er der. Utfordringen er å være i det rommet, ikke så mye å finne inspirasjon utenfra. Jeg sluker ikke akkurat bøker, men jeg kan godt bli satt på sporet av forfattere som har en helt annen stil enn jeg selv, for eksempel krimforfattere. I karantenetiden har jeg lest Michel Houellebecq, Edouard Louis og Virginie Despentes, som alle er gode litterære forbilder.

Hvordan påvirkes du av koronakrisen som vi står midt oppi, og hvordan tror du den påvirker litteraturen?

Jeg var i Spania da de stengte ned landet fra den ene dagen til den neste, og satt en uke isolert der. Jeg følte en veldig uro over det som skjedde. Da jeg kom hjem, var det to uker i karantene, men med den store forskjellen at jeg kunne gå tur. Ellers har jeg vært mye alene i denne tiden og har hatt ting å drive med, men jeg kan ikke si annet enn at jeg har følt meg stressa og ulykkelig. Nå har vi alle fått føle på kroppen at naturen slår tilbake om vi tukler for mye med den. Jeg tror nok det er et tema som vil dukke opp i større grad i litteraturen fremover.

Hvis du kunne tatt med deg en annen forfatter i karantene, hvem ville du valgt (død eller levende)?

Ingen. Men hvis jeg måtte, skulle det helst vært en han, og helst levende, og helst en rolig, hyggelig og litt innesluttet forfatter.

De fremmede

Med bitende satire retter Birgit Alm søkelyset mot velferdsflyktningenes identitetskrise.

De fremmede

Med bitende satire retter Birgit Alm søkelyset mot velferdsflyktningenes identitetskrise.

De fremmede

Med bitende satire retter Birgit Alm søkelyset mot velferdsflyktningenes identitetskrise.

Flere artikler fra Tiden?

Vil du motta informasjon om nyheter, lanseringer og arrangementer, eller vite mer om utvalgte forfattere, meld deg på nyhetsbrev.