Hvordan vil du beskrive din nye roman?
Den er en forhåpentligvis medrivende historie om Ingrid Abrahamsen, en kvinne med stor livsappetitt og kunnskapstørst som strever med å finne seg til rette i tilværelsen som husmor i en norsk småby på femtitallet. Det handler om kronglete vennskap og strevsom kjærlighet, og vårt universelle behov for å bli sett. Og så er det jo en fortelling om Norge i etterkrigstiden, sett fra kjøkkenbenken.
Hvordan fikk du ideen til romanen?
Jeg har lenge vært nysgjerrig på mormoren min, som jeg aldri har møtt. Mange har sagt at jeg ligner henne, uten at jeg helt har forstått hvorfor. Jeg lette etter en historie om henne, men fant lite å nøste i. I stedet prøvde jeg å finne ut mer om tiden hun levde i, hvilke betingelser hun var gitt. Det resulterte i Ingrid Abrahamsen, og en helt ny fortelling vokste fram.
Kan du si noe om romanens tittel?
Titler er vanskelig! De skal liksom ramme inn hele historien, og derfor synes jeg det er skummelt å bestemme seg for én. Jeg var inne på mange varianter før jeg landet på Til våren, men det var den som festet seg til slutt. Den har litt lengsel i seg, og det synes jeg kler romanen.
Bokens hovedperson, Ingrid Abrahamsen, har egentlig et «lesehode», men ender opp som husmor. Likevel gir hun aldri opp drømmen om å studere. Hvorfor gjør hun ikke det?
Nei, hvorfor gjør hun ikke det? For henne representerer utdanning en frihet, en mulighet til å kunne ta valg, og frihetslengselen er jo grunnleggende for alle mennesker, er den ikke? Jeg tror det er derfor det brenner så sterkt i henne. Og så kan man jo lure på hvorfor hun ikke gir opp når det virker så umulig, men jeg valgte nå å ikke la henne gjøre det. Jeg synes det er mye håp i det å lengte og drømme.
Ingrid kommer på mange måter for sent til kvinnefrigjøringen på 60-tallet. Hva var det med denne generasjonen kvinner som fascinerte deg sånn?
At det er sagt så lite om dem! Da jeg vokste opp, i kjølvannet av likestillingsrevolusjonen på 70-tallet, ble husmødrene omtalt som noe antikvarisk, nesten foraktelig - men de gikk jo fortsatt rundt blant oss! Husmødrene på 50-tallet gjorde et stort arbeid, ikke bare i hjemmet, men også som nettverk og organisatorer i velferdsstatens barndom, men det fikk de ingen anerkjennelse for. De står der med sine forklær, som en skygge i historien. Jeg ble nysgjerrig på deres versjon. Romanen er et forsøk på å komme nærmere.
Du har skrevet en historisk roman, en ordentlig tidskoloritt. Hvordan har du gjort research?
Jeg leste mye historie og prøvde å skaffe oversikt over det store bildet først, men da jeg først var godt i gang med skrivingen, ble det de tilsynelatende uvesentlige detaljene som ble mest interessante. Hvordan ser historien ut? Hvordan smaker den, hvordan lukter den? Som gammel skuespiller er jeg opptatt av kostymer og rekvisitter. Jeg kjenner på klær, sko, møbler og nips. Ser filmer, hører musikk og leser romaner fra den epoken. Ukeblader og aviser er også nyttig. En hårfrisyre, en skål med hårnåler, en matoppskrift. Tidskoloritten ble på en måte en nøkkel til karakterene. De er jo også på mange måter fanget i sin tid.
Krigen kaster lange skygger for Ingrid og hennes samtidige. På hvilken måte påvirker den menneskene på denne tiden?
Under researcharbeidet slo det meg plutselig hva det må ha gjort med dem som var unge da krigen kom, hvordan hele fremtiden endret kurs, og hvor forvirrende det må ha vært å sette sammen bitene etterpå. Da jeg vokste opp, merket også jeg iblant restene av dette reparasjonsarbeidet som fortsatt foregikk, de små hintene, biter av vonde minner, og ikke minst uvilligheten til å snakke om dem. Da pandemien kom, og vi sto midt oppe i det og ikke ante hvordan det skulle ende, ble jeg gående å gruble mye på dette med å fanges i omstendigheter vi ikke kan rå over. Slik snek det seg mer av krigen inn i romanen enn jeg først hadde tenkt.
Også Amerika er sterkt til stede. Hvilken rolle spilte drømmen om Amerika på denne tiden, og hvordan behandler du det i romanen?
Familien til moren min kommer fra Lista på sørvestlandet, og der er Amerika fortsatt sterkt til stede, både i språket og kulturen. På femti - og sekstitallet var det en bølge av unge voksne som reiste over som gjestearbeidere, og de som kom hjem, tok med seg litt av den nye velstanden. Amerika ble en naturlig del av miljøet i romanen, men så var det jo også en gang selve symbolet på frihet, uendelige muligheter og valg, alt det som Ingrid aldri helt får ta del i.
Vi følger Ingrid i flere nedslag fra 1945-1968. I siste del av boken er datteren hennes blitt voksen, og vi blir vitne til et generasjonsopprør. Hva er den store forskjellen, slik du ser det mellom Ingrid og Solveigs generasjon?
Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på under skrivingen, uten at jeg har et enkelt svar. Men én stor, konkret forskjell er at Solveigs generasjon fikk utdanning. Lånekassen ga særlig jenter helt nye muligheter på 60-tallet, og med det økte bevisstheten om hva de kunne kreve av livet. De banet vei og selvrealiserte seg, men måtte også ta avstand til idealet om den perfekte husmor. Det må jo ha vært ganske brutalt? For meg virker det i alle fall utenkelig å avvise store deler av det verdigrunnlaget moren min har utstyrt meg med i livet. Jeg tror det etterlot seg en generasjonskonflikt som lever videre i min generasjon i dag. Vi vil liksom ha det hele, men er det mulig?
Hvordan føles det å utgi roman igjen etter flere år med manusskriving? Hvordan har prosessen vært?
Å skrive romanen føltes som å komme tilbake til et kjært sted jeg ikke har besøkt på lenge. Som å komme tilbake til sommerhuset etter mange år borte. Rart, men samtidig helt som før. Prosessen var langsom, fordi jeg jobber fullt ved siden av, men det tror jeg bare tjente romanen. Å nå skulle gi den ut er mye skumlere. Jeg hadde glemt alt om tvilen, hvor ensomt det er å gå og vente på at den skal trykkes og materialisere seg, hele prosessen med å sende den ut i verden. Et mentalt slit! Nå håper jeg bare den kan glede noen lesere der ute.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver i ledige stunder, helst om morgenen. Jeg er alltid tidlig oppe. De første timene er de beste timene på dagen. Jeg har en hems i leiligheten som er mitt kontor. Der sitter jeg når det er folk i huset, men jeg kan egentlig skrive hvor som helst. Jeg er skummelt god til å stenge verden ute.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg inspireres av folk jeg møter, ting jeg leser, historier som gjør inntrykk på meg. Og av kunst i alle former, god som dårlig. Aller mest inspireres jeg av gode, kreative prosesser sammen med flinke folk. Det er nok derfor jeg trives godt i film- og teaterbransjen. Det er ingenting som er så inspirerende som å skape sammen med andre.
Blir det film om Ingrid Abrahamsen?
Det har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg valgte jo nettopp romanen som form fordi jeg mente det var rett for denne historien. Men kanskje finnes det noen der ute som ser det annerledes? En serie kanskje? I så fall håper jeg å få en solid hånd på rattet i den manusprosessen!
Hvordan vil du beskrive din nye roman?
Den er en forhåpentligvis medrivende historie om Ingrid Abrahamsen, en kvinne med stor livsappetitt og kunnskapstørst som strever med å finne seg til rette i tilværelsen som husmor i en norsk småby på femtitallet. Det handler om kronglete vennskap og strevsom kjærlighet, og vårt universelle behov for å bli sett. Og så er det jo en fortelling om Norge i etterkrigstiden, sett fra kjøkkenbenken.
Hvordan fikk du ideen til romanen?
Jeg har lenge vært nysgjerrig på mormoren min, som jeg aldri har møtt. Mange har sagt at jeg ligner henne, uten at jeg helt har forstått hvorfor. Jeg lette etter en historie om henne, men fant lite å nøste i. I stedet prøvde jeg å finne ut mer om tiden hun levde i, hvilke betingelser hun var gitt. Det resulterte i Ingrid Abrahamsen, og en helt ny fortelling vokste fram.
Kan du si noe om romanens tittel?
Titler er vanskelig! De skal liksom ramme inn hele historien, og derfor synes jeg det er skummelt å bestemme seg for én. Jeg var inne på mange varianter før jeg landet på Til våren, men det var den som festet seg til slutt. Den har litt lengsel i seg, og det synes jeg kler romanen.
Bokens hovedperson, Ingrid Abrahamsen, har egentlig et «lesehode», men ender opp som husmor. Likevel gir hun aldri opp drømmen om å studere. Hvorfor gjør hun ikke det?
Nei, hvorfor gjør hun ikke det? For henne representerer utdanning en frihet, en mulighet til å kunne ta valg, og frihetslengselen er jo grunnleggende for alle mennesker, er den ikke? Jeg tror det er derfor det brenner så sterkt i henne. Og så kan man jo lure på hvorfor hun ikke gir opp når det virker så umulig, men jeg valgte nå å ikke la henne gjøre det. Jeg synes det er mye håp i det å lengte og drømme.
Ingrid kommer på mange måter for sent til kvinnefrigjøringen på 60-tallet. Hva var det med denne generasjonen kvinner som fascinerte deg sånn?
At det er sagt så lite om dem! Da jeg vokste opp, i kjølvannet av likestillingsrevolusjonen på 70-tallet, ble husmødrene omtalt som noe antikvarisk, nesten foraktelig - men de gikk jo fortsatt rundt blant oss! Husmødrene på 50-tallet gjorde et stort arbeid, ikke bare i hjemmet, men også som nettverk og organisatorer i velferdsstatens barndom, men det fikk de ingen anerkjennelse for. De står der med sine forklær, som en skygge i historien. Jeg ble nysgjerrig på deres versjon. Romanen er et forsøk på å komme nærmere.
Du har skrevet en historisk roman, en ordentlig tidskoloritt. Hvordan har du gjort research?
Jeg leste mye historie og prøvde å skaffe oversikt over det store bildet først, men da jeg først var godt i gang med skrivingen, ble det de tilsynelatende uvesentlige detaljene som ble mest interessante. Hvordan ser historien ut? Hvordan smaker den, hvordan lukter den? Som gammel skuespiller er jeg opptatt av kostymer og rekvisitter. Jeg kjenner på klær, sko, møbler og nips. Ser filmer, hører musikk og leser romaner fra den epoken. Ukeblader og aviser er også nyttig. En hårfrisyre, en skål med hårnåler, en matoppskrift. Tidskoloritten ble på en måte en nøkkel til karakterene. De er jo også på mange måter fanget i sin tid.
Krigen kaster lange skygger for Ingrid og hennes samtidige. På hvilken måte påvirker den menneskene på denne tiden?
Under researcharbeidet slo det meg plutselig hva det må ha gjort med dem som var unge da krigen kom, hvordan hele fremtiden endret kurs, og hvor forvirrende det må ha vært å sette sammen bitene etterpå. Da jeg vokste opp, merket også jeg iblant restene av dette reparasjonsarbeidet som fortsatt foregikk, de små hintene, biter av vonde minner, og ikke minst uvilligheten til å snakke om dem. Da pandemien kom, og vi sto midt oppe i det og ikke ante hvordan det skulle ende, ble jeg gående å gruble mye på dette med å fanges i omstendigheter vi ikke kan rå over. Slik snek det seg mer av krigen inn i romanen enn jeg først hadde tenkt.
Også Amerika er sterkt til stede. Hvilken rolle spilte drømmen om Amerika på denne tiden, og hvordan behandler du det i romanen?
Familien til moren min kommer fra Lista på sørvestlandet, og der er Amerika fortsatt sterkt til stede, både i språket og kulturen. På femti - og sekstitallet var det en bølge av unge voksne som reiste over som gjestearbeidere, og de som kom hjem, tok med seg litt av den nye velstanden. Amerika ble en naturlig del av miljøet i romanen, men så var det jo også en gang selve symbolet på frihet, uendelige muligheter og valg, alt det som Ingrid aldri helt får ta del i.
Vi følger Ingrid i flere nedslag fra 1945-1968. I siste del av boken er datteren hennes blitt voksen, og vi blir vitne til et generasjonsopprør. Hva er den store forskjellen, slik du ser det mellom Ingrid og Solveigs generasjon?
Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på under skrivingen, uten at jeg har et enkelt svar. Men én stor, konkret forskjell er at Solveigs generasjon fikk utdanning. Lånekassen ga særlig jenter helt nye muligheter på 60-tallet, og med det økte bevisstheten om hva de kunne kreve av livet. De banet vei og selvrealiserte seg, men måtte også ta avstand til idealet om den perfekte husmor. Det må jo ha vært ganske brutalt? For meg virker det i alle fall utenkelig å avvise store deler av det verdigrunnlaget moren min har utstyrt meg med i livet. Jeg tror det etterlot seg en generasjonskonflikt som lever videre i min generasjon i dag. Vi vil liksom ha det hele, men er det mulig?
Hvordan føles det å utgi roman igjen etter flere år med manusskriving? Hvordan har prosessen vært?
Å skrive romanen føltes som å komme tilbake til et kjært sted jeg ikke har besøkt på lenge. Som å komme tilbake til sommerhuset etter mange år borte. Rart, men samtidig helt som før. Prosessen var langsom, fordi jeg jobber fullt ved siden av, men det tror jeg bare tjente romanen. Å nå skulle gi den ut er mye skumlere. Jeg hadde glemt alt om tvilen, hvor ensomt det er å gå og vente på at den skal trykkes og materialisere seg, hele prosessen med å sende den ut i verden. Et mentalt slit! Nå håper jeg bare den kan glede noen lesere der ute.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver i ledige stunder, helst om morgenen. Jeg er alltid tidlig oppe. De første timene er de beste timene på dagen. Jeg har en hems i leiligheten som er mitt kontor. Der sitter jeg når det er folk i huset, men jeg kan egentlig skrive hvor som helst. Jeg er skummelt god til å stenge verden ute.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg inspireres av folk jeg møter, ting jeg leser, historier som gjør inntrykk på meg. Og av kunst i alle former, god som dårlig. Aller mest inspireres jeg av gode, kreative prosesser sammen med flinke folk. Det er nok derfor jeg trives godt i film- og teaterbransjen. Det er ingenting som er så inspirerende som å skape sammen med andre.
Blir det film om Ingrid Abrahamsen?
Det har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg valgte jo nettopp romanen som form fordi jeg mente det var rett for denne historien. Men kanskje finnes det noen der ute som ser det annerledes? En serie kanskje? I så fall håper jeg å få en solid hånd på rattet i den manusprosessen!
Hvordan vil du beskrive din nye roman?
Den er en forhåpentligvis medrivende historie om Ingrid Abrahamsen, en kvinne med stor livsappetitt og kunnskapstørst som strever med å finne seg til rette i tilværelsen som husmor i en norsk småby på femtitallet. Det handler om kronglete vennskap og strevsom kjærlighet, og vårt universelle behov for å bli sett. Og så er det jo en fortelling om Norge i etterkrigstiden, sett fra kjøkkenbenken.
Hvordan fikk du ideen til romanen?
Jeg har lenge vært nysgjerrig på mormoren min, som jeg aldri har møtt. Mange har sagt at jeg ligner henne, uten at jeg helt har forstått hvorfor. Jeg lette etter en historie om henne, men fant lite å nøste i. I stedet prøvde jeg å finne ut mer om tiden hun levde i, hvilke betingelser hun var gitt. Det resulterte i Ingrid Abrahamsen, og en helt ny fortelling vokste fram.
Kan du si noe om romanens tittel?
Titler er vanskelig! De skal liksom ramme inn hele historien, og derfor synes jeg det er skummelt å bestemme seg for én. Jeg var inne på mange varianter før jeg landet på Til våren, men det var den som festet seg til slutt. Den har litt lengsel i seg, og det synes jeg kler romanen.
Bokens hovedperson, Ingrid Abrahamsen, har egentlig et «lesehode», men ender opp som husmor. Likevel gir hun aldri opp drømmen om å studere. Hvorfor gjør hun ikke det?
Nei, hvorfor gjør hun ikke det? For henne representerer utdanning en frihet, en mulighet til å kunne ta valg, og frihetslengselen er jo grunnleggende for alle mennesker, er den ikke? Jeg tror det er derfor det brenner så sterkt i henne. Og så kan man jo lure på hvorfor hun ikke gir opp når det virker så umulig, men jeg valgte nå å ikke la henne gjøre det. Jeg synes det er mye håp i det å lengte og drømme.
Ingrid kommer på mange måter for sent til kvinnefrigjøringen på 60-tallet. Hva var det med denne generasjonen kvinner som fascinerte deg sånn?
At det er sagt så lite om dem! Da jeg vokste opp, i kjølvannet av likestillingsrevolusjonen på 70-tallet, ble husmødrene omtalt som noe antikvarisk, nesten foraktelig - men de gikk jo fortsatt rundt blant oss! Husmødrene på 50-tallet gjorde et stort arbeid, ikke bare i hjemmet, men også som nettverk og organisatorer i velferdsstatens barndom, men det fikk de ingen anerkjennelse for. De står der med sine forklær, som en skygge i historien. Jeg ble nysgjerrig på deres versjon. Romanen er et forsøk på å komme nærmere.
Du har skrevet en historisk roman, en ordentlig tidskoloritt. Hvordan har du gjort research?
Jeg leste mye historie og prøvde å skaffe oversikt over det store bildet først, men da jeg først var godt i gang med skrivingen, ble det de tilsynelatende uvesentlige detaljene som ble mest interessante. Hvordan ser historien ut? Hvordan smaker den, hvordan lukter den? Som gammel skuespiller er jeg opptatt av kostymer og rekvisitter. Jeg kjenner på klær, sko, møbler og nips. Ser filmer, hører musikk og leser romaner fra den epoken. Ukeblader og aviser er også nyttig. En hårfrisyre, en skål med hårnåler, en matoppskrift. Tidskoloritten ble på en måte en nøkkel til karakterene. De er jo også på mange måter fanget i sin tid.
Krigen kaster lange skygger for Ingrid og hennes samtidige. På hvilken måte påvirker den menneskene på denne tiden?
Under researcharbeidet slo det meg plutselig hva det må ha gjort med dem som var unge da krigen kom, hvordan hele fremtiden endret kurs, og hvor forvirrende det må ha vært å sette sammen bitene etterpå. Da jeg vokste opp, merket også jeg iblant restene av dette reparasjonsarbeidet som fortsatt foregikk, de små hintene, biter av vonde minner, og ikke minst uvilligheten til å snakke om dem. Da pandemien kom, og vi sto midt oppe i det og ikke ante hvordan det skulle ende, ble jeg gående å gruble mye på dette med å fanges i omstendigheter vi ikke kan rå over. Slik snek det seg mer av krigen inn i romanen enn jeg først hadde tenkt.
Også Amerika er sterkt til stede. Hvilken rolle spilte drømmen om Amerika på denne tiden, og hvordan behandler du det i romanen?
Familien til moren min kommer fra Lista på sørvestlandet, og der er Amerika fortsatt sterkt til stede, både i språket og kulturen. På femti - og sekstitallet var det en bølge av unge voksne som reiste over som gjestearbeidere, og de som kom hjem, tok med seg litt av den nye velstanden. Amerika ble en naturlig del av miljøet i romanen, men så var det jo også en gang selve symbolet på frihet, uendelige muligheter og valg, alt det som Ingrid aldri helt får ta del i.
Vi følger Ingrid i flere nedslag fra 1945-1968. I siste del av boken er datteren hennes blitt voksen, og vi blir vitne til et generasjonsopprør. Hva er den store forskjellen, slik du ser det mellom Ingrid og Solveigs generasjon?
Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på under skrivingen, uten at jeg har et enkelt svar. Men én stor, konkret forskjell er at Solveigs generasjon fikk utdanning. Lånekassen ga særlig jenter helt nye muligheter på 60-tallet, og med det økte bevisstheten om hva de kunne kreve av livet. De banet vei og selvrealiserte seg, men måtte også ta avstand til idealet om den perfekte husmor. Det må jo ha vært ganske brutalt? For meg virker det i alle fall utenkelig å avvise store deler av det verdigrunnlaget moren min har utstyrt meg med i livet. Jeg tror det etterlot seg en generasjonskonflikt som lever videre i min generasjon i dag. Vi vil liksom ha det hele, men er det mulig?
Hvordan føles det å utgi roman igjen etter flere år med manusskriving? Hvordan har prosessen vært?
Å skrive romanen føltes som å komme tilbake til et kjært sted jeg ikke har besøkt på lenge. Som å komme tilbake til sommerhuset etter mange år borte. Rart, men samtidig helt som før. Prosessen var langsom, fordi jeg jobber fullt ved siden av, men det tror jeg bare tjente romanen. Å nå skulle gi den ut er mye skumlere. Jeg hadde glemt alt om tvilen, hvor ensomt det er å gå og vente på at den skal trykkes og materialisere seg, hele prosessen med å sende den ut i verden. Et mentalt slit! Nå håper jeg bare den kan glede noen lesere der ute.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver i ledige stunder, helst om morgenen. Jeg er alltid tidlig oppe. De første timene er de beste timene på dagen. Jeg har en hems i leiligheten som er mitt kontor. Der sitter jeg når det er folk i huset, men jeg kan egentlig skrive hvor som helst. Jeg er skummelt god til å stenge verden ute.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg inspireres av folk jeg møter, ting jeg leser, historier som gjør inntrykk på meg. Og av kunst i alle former, god som dårlig. Aller mest inspireres jeg av gode, kreative prosesser sammen med flinke folk. Det er nok derfor jeg trives godt i film- og teaterbransjen. Det er ingenting som er så inspirerende som å skape sammen med andre.
Blir det film om Ingrid Abrahamsen?
Det har jeg ikke tenkt så mye på. Jeg valgte jo nettopp romanen som form fordi jeg mente det var rett for denne historien. Men kanskje finnes det noen der ute som ser det annerledes? En serie kanskje? I så fall håper jeg å få en solid hånd på rattet i den manusprosessen!