Gratulerer med debutboken din! Hvordan føles det å debutere?
Mange takk. Som å drikke for mye kaffe.
Kort fortalt, hva møter oss i På klare netter ser vi opp?
En bekk, en merkelig onkolog, et tre som svever mellom overflate og mudderbunn, og den personen som holder armene ut for å gå deg i møte når du trenger det. Tre spørsmål reiser seg:
Hva skjer når onkologen din tripper på sopp? Hvordan finner man mening i det meningsløse? Hvordan tar man imot omsorg?
Hvorfor ville du skrive om en onkolog, attpåtil en dansk onkolog?
Danske onkologer reddet livet mitt. Det er til å få potet i halsen av.
Kan man si at boken din handler om den mentale rehabiliteringen etter kreft?
Blant annet. Boken er også en shout out til alle som har tatt vare på meg fra den ene siden til den andre.
Et tjern og en bekk står også sentralt i boken. Hva slags følelser knytter du til tjernet?
Jeg har alltid syntes det var så ekkelt å svømme i tjern. Treffe bunnen med føttene, gli ned i mudderet. Det gir etter.
Tjernet finnes. Poeten Jan Jakob Tønseth hentet, ifølge sagnet, halvannenlitere med vann herifra og satte i kjøleskapet hjemme. Han mente vannet var magisk.
Uavklarte følelser altså? Vannet er både frastøtende og tiltrekkende?
Det kan du banne på.
I forlagets omtale står det at boken omhandler sammenhengen mellom natur og sykdom. Kan du si litt mer om det?
Her må jeg holde tunga rett i munnen. Er det et skille mellom natur og sykdom?
Men la oss nå si at sykdommen er en ting, naturen en annen. Tilfeldige og fremprovoserte mutasjoner er en del av hvordan liv generelt oppfører seg, slik jeg har forstått det. Å tenke med natur kan være en måte å forstå forfall.
Ellers er det sunt å komme seg litt ut.
Kan du si noe mer om tittelen? Er den håpefull?
Nei, det er bare en observasjon.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Først var skrivingen nødvendig. Så fant prosjektet en modus det kunne strømme ut fra. Da Thea kom på banen, ble det månelyst.
Når og hvor skriver du?
I etterkant. Denne boken – på vei opp.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Tua Forsström, skau, opprinnelser, Laurel Halo.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Av og til når jeg leser dikt, skjer noe viktig. Et skille oppstår. Om noen, mot formodning, opplever noe tilnærmet dette, har jeg gjort jobben min.
Gratulerer med debutboken din! Hvordan føles det å debutere?
Mange takk. Som å drikke for mye kaffe.
Kort fortalt, hva møter oss i På klare netter ser vi opp?
En bekk, en merkelig onkolog, et tre som svever mellom overflate og mudderbunn, og den personen som holder armene ut for å gå deg i møte når du trenger det. Tre spørsmål reiser seg:
Hva skjer når onkologen din tripper på sopp? Hvordan finner man mening i det meningsløse? Hvordan tar man imot omsorg?
Hvorfor ville du skrive om en onkolog, attpåtil en dansk onkolog?
Danske onkologer reddet livet mitt. Det er til å få potet i halsen av.
Kan man si at boken din handler om den mentale rehabiliteringen etter kreft?
Blant annet. Boken er også en shout out til alle som har tatt vare på meg fra den ene siden til den andre.
Et tjern og en bekk står også sentralt i boken. Hva slags følelser knytter du til tjernet?
Jeg har alltid syntes det var så ekkelt å svømme i tjern. Treffe bunnen med føttene, gli ned i mudderet. Det gir etter.
Tjernet finnes. Poeten Jan Jakob Tønseth hentet, ifølge sagnet, halvannenlitere med vann herifra og satte i kjøleskapet hjemme. Han mente vannet var magisk.
Uavklarte følelser altså? Vannet er både frastøtende og tiltrekkende?
Det kan du banne på.
I forlagets omtale står det at boken omhandler sammenhengen mellom natur og sykdom. Kan du si litt mer om det?
Her må jeg holde tunga rett i munnen. Er det et skille mellom natur og sykdom?
Men la oss nå si at sykdommen er en ting, naturen en annen. Tilfeldige og fremprovoserte mutasjoner er en del av hvordan liv generelt oppfører seg, slik jeg har forstått det. Å tenke med natur kan være en måte å forstå forfall.
Ellers er det sunt å komme seg litt ut.
Kan du si noe mer om tittelen? Er den håpefull?
Nei, det er bare en observasjon.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Først var skrivingen nødvendig. Så fant prosjektet en modus det kunne strømme ut fra. Da Thea kom på banen, ble det månelyst.
Når og hvor skriver du?
I etterkant. Denne boken – på vei opp.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Tua Forsström, skau, opprinnelser, Laurel Halo.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Av og til når jeg leser dikt, skjer noe viktig. Et skille oppstår. Om noen, mot formodning, opplever noe tilnærmet dette, har jeg gjort jobben min.
Gratulerer med debutboken din! Hvordan føles det å debutere?
Mange takk. Som å drikke for mye kaffe.
Kort fortalt, hva møter oss i På klare netter ser vi opp?
En bekk, en merkelig onkolog, et tre som svever mellom overflate og mudderbunn, og den personen som holder armene ut for å gå deg i møte når du trenger det. Tre spørsmål reiser seg:
Hva skjer når onkologen din tripper på sopp? Hvordan finner man mening i det meningsløse? Hvordan tar man imot omsorg?
Hvorfor ville du skrive om en onkolog, attpåtil en dansk onkolog?
Danske onkologer reddet livet mitt. Det er til å få potet i halsen av.
Kan man si at boken din handler om den mentale rehabiliteringen etter kreft?
Blant annet. Boken er også en shout out til alle som har tatt vare på meg fra den ene siden til den andre.
Et tjern og en bekk står også sentralt i boken. Hva slags følelser knytter du til tjernet?
Jeg har alltid syntes det var så ekkelt å svømme i tjern. Treffe bunnen med føttene, gli ned i mudderet. Det gir etter.
Tjernet finnes. Poeten Jan Jakob Tønseth hentet, ifølge sagnet, halvannenlitere med vann herifra og satte i kjøleskapet hjemme. Han mente vannet var magisk.
Uavklarte følelser altså? Vannet er både frastøtende og tiltrekkende?
Det kan du banne på.
I forlagets omtale står det at boken omhandler sammenhengen mellom natur og sykdom. Kan du si litt mer om det?
Her må jeg holde tunga rett i munnen. Er det et skille mellom natur og sykdom?
Men la oss nå si at sykdommen er en ting, naturen en annen. Tilfeldige og fremprovoserte mutasjoner er en del av hvordan liv generelt oppfører seg, slik jeg har forstått det. Å tenke med natur kan være en måte å forstå forfall.
Ellers er det sunt å komme seg litt ut.
Kan du si noe mer om tittelen? Er den håpefull?
Nei, det er bare en observasjon.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Først var skrivingen nødvendig. Så fant prosjektet en modus det kunne strømme ut fra. Da Thea kom på banen, ble det månelyst.
Når og hvor skriver du?
I etterkant. Denne boken – på vei opp.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Tua Forsström, skau, opprinnelser, Laurel Halo.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Av og til når jeg leser dikt, skjer noe viktig. Et skille oppstår. Om noen, mot formodning, opplever noe tilnærmet dette, har jeg gjort jobben min.
