Gjennom fire bøker på like mange år har Per Schreiner utviklet sin helt særegne, litterære stil; han skriver mørkt humoristisk, mildt melankolsk, stillferdig, men dyptloddende om middelklassens fremmedgjøring og emosjonelle utilstrekkelighet. Redaktør Mattis Øybø har intervjuet Schreiner om hans nye roman Dagen før halv tre.
Hvis du ble spurt, som du nå blir, hva som skjer i Dagen før halv tre, hva svarer du da?
Da svarer jeg at det er en beskrivelse av en manns dag – noen timer fra han står opp til klokken halv tre – hvor det skjer veldig lite. Det eneste han skal, er å kjøpe brød. Det er en dag det nesten ikke skjer noe i det hele tatt, antagelig. Det er en lite avgjørende dag.
Dette gjenspeiler seg jo i tittelen. For det er noe nesten demonstrativt konkret over Dagen før halv tre. Som om tittelen selv sier: Det er ikke mer enn dette.
Det er ikke noe spesielt ved klokken halv tre. Det kunne vært et helt annet stykke tid, men fortellingen hadde kanskje vært ganske lik. Tittelen er ment å være en beskrivelse av normalitet, men det er samtidig en normalitet hovedpersonen er i ferd med å miste. Det eneste han ønsker, er å beholde denne normaliteten så lenge som mulig. Han lever på lånt tid.
Men hvem er han? Hvordan vil du karakterisere helten i romanen?
Han er mann som har brukt opp det han har av initiativ, energi og engasjement, og nå bare drifter dagene sine. Han vet at det kommer til å gå dårlig med ham, men det er samtidig en innsikt han ikke har noen nytte av. Han har brukt opp de ressursene han har – optimismen, pengene sine, tiltaksviljen, fantasien sin – og nå venter han bare på å falle.
Vil du kalle ham illusjonsløs?
Kanskje. Det har gått galt for ham før, og det kommer til å gå galt igjen, så det er ingen grunn til å se for lyst på fremtiden. Det er et slags overlevelsesinstinkt, det å ikke fabulere for mye om fremtiden, men det gjør ham samtidig våpenløs. Han kan ikke gjøre noe med sin skjebne, fordi han er som han er.
Idet vi møter ham i åpningen av romanen, har han en jobb, en samboer og en leilighet sammen med henne i byen. Han befinner seg med andre ord i middelklassen. Men langsomt forstår vi at han knapt eier noe, at han ikke har midler, og at han dermed står i fare for, ja, å falle ut av sin klasse.
Han klamrer seg til middelklassen. Eller sagt på en annen måte: Dette er en mann som forsvarer status quo. Han setter pris på det lille han har. Det eneste han ønsker, er å beholde sine få privilegier. Men fordi han ikke vet hvordan, prøver han å ikke forstyrre situasjonen. Han lister seg rundt i livet og forsøker å utsette det uunngåelige. For noen år siden var han kanskje der han ville være. Han hadde fått en samboer og en leilighet, som det var tenkt at de skulle dele. Han er en mann som er i ferd med å miste alt dette, og han har ikke noen alternativ plan.
Hvorfor har han ikke det?
Jeg tenker at han har brukt opp det han har av virketrang. Jeg synes egentlig ikke at han skiller seg så mye ut. Jeg tror det er mange som befinner seg i en lignende situasjon. Men til forskjell fra ham har de kanskje økonomisk sett mer å gå på og befinner seg på et sted i livet det ikke kreves noe av dem. Men i og med at hovedpersonen i Dagen før halv tre hverken har penger eller et sosialt nettverk, så må han faktisk utrette noe for å overleve. Det er ikke noe galt med ham. Omstendighetene er feil på et vis. Jeg vil forsvare ham som karakter. Han er ikke mer ubrukelig enn folk flest.
Han kan minne litt om hovedpersonen i din forrige roman, Elster, Andresen, Dahl, hvor vi også møter en mann som ikke synes å ha en vei ut.
Hovedpersonen i Elster har ikke evnen til å flytte på seg, men det er heller ikke noe annet sted å dra. Men han befinner seg nettopp i en situasjon hvor han kan ha et komfortabelt og velfungerende liv fordi han tilhører middelklassen. Han kan leve med det illusjonsløse, det fungerer, for omstendighetene tar vare på ham. Hovedpersonen i Elster er en mer velfungerende karakter på alle vis. Men både han og hovedpersonen i Dagen følger samme mønster. De er offer for omstendighetene, og selv om de også, kanskje, delvis er skyld i de samme omstendighetene, så har ingen av dem så stort bevegelsesrom. I Elster er hovedpersonens fastlåste situasjon knyttet til privilegiene, men de er samtidig vanskelig å gi fra seg fordi det har med komfort å gjøre. Det samme gjelder egentlig i Dagen, men på et annet plan. Han ønsker å beholde den lille komforten han har i livet, samtidig som han er i ferd med å miste alt og bli en proletar, en eiendomsløs. Så det har med klasse å gjøre. I Oslo er det en distinksjon som er ganske tydelig med de økte prisene på boligene, at gapet mellom å eie noe eller ikke er ganske stort, og blir bare større.
Vi møter ham på en måte etter at fortellingen hans er over. Etter mulighetene. Etter øyeblikkene hvor han kanskje kunne gjort noe med situasjonen. Selv redselen er fraværende. Frykten for fremtiden, for det uvisse. Alt håp er ute.
Det går dårlig med jobben hans. Sosialt er han litt begrenset, og hans samboerskap er nok på vei mot avslutning. Alt er gått litt galt. Men jeg er uenig i at fortellingen hans er over, dette er jo det interessante punktet i en historie. Da mulighetene fortsatt lå åpne, kunne han løpe etter og forsøkt å vinne kjærligheten, og se etter måter å tjene penger på. Men jeg syns ikke det er så interessant når folk forsøker så hardt. Hva gjør du etter at alle dine prosjekter har krasjet ordentlig? Det er da alvoret, og komikken, inntreffer. Det er bare snakk om tid før det rakner fullstendig. Men det ligger noe fint i dette øyeblikket også, i det lille rommet mellom det at begge vet det har gått galt og det at man faktisk går fra hverandre. Hvor man har innsikt, men det er ikke egentlig noe man har glede av eller kan bruke til noe. Folk snakker så pent om selvinnsikt og erkjennelse, men ofte kunne man kanskje ha spart seg det og i stedet bare vente på ulykken.
Det kan nesten virke som om du med vilje har forsøkt å unngå alle de elementene som driver en historie fremover – motstand, konflikt, vilje. Denne mannen har jo nesten ikke vilje.
Han er forbi det punktet, ikke minst i forholdet til sin samboer. Det vil ikke hjelpe ham om han plutselig ble romantisk. Den type illusjoner er forbi, eller kanskje han aldri har hatt dem. Antagelig har de på et punkt i livet vært en god match. Men nå står hun høyere enn ham status- og klassemessig. Han erkjenner dette og forstår at det er over. Han er ganske pragmatisk. Han er ikke noe offer.
Hvorfor er dette morsomt?
Tragedie er morsomt. Andres ulykke er morsomt. Når ting har gått ordentlig galt. Vi ler jo også av tragediene i våre egne liv.
Er komikken også knyttet til det absurde? Livet er absurd fordi livet er meningsløsheten? Dette har mange av karakterene dine erkjent.
Jeg synes livet er fundamentalt meningsløst, men samtidig interessant og morsomt. Beckett har helt rett. Det er en form for realisme å beskrive verden som absurd. Se for eksempel på filmene hvor man dyrker karakterer med sterk vilje, hvor man drives frem av konflikt og motstand. For å få til det henter man stoffet fra mytologien, med prinsesser og riddere. Men virkeligheten er noe annet, det er få ordentlige helter. I tillegg er det også noe kjedelig med sterke viljer og tydelige konflikter. Målrettede mennesker er rett og slett litt kjedelige. For når de har fått alt de har ønsket seg, hva da? Kanskje det handler om at man med mål er nødt til å redusere livet, foreta en stor forenkling, og få det til å handle om å få en medalje eller bli veldig rik. Det er kjedelige mål. Det er lett å se, for eksempel i Vestfold om sommeren, menn som har jobbet i årevis og tjent masse penger og står på broen på en stor yatch med kvinner som er tolv år yngre, og tenker: Ja, dette er livet. Å, dette var målet mitt. Dette er karakterer som først blir interessante idet de kommer hjem for å selge den båten. Gi opp drømmen.
Men la oss snakke litt om metodikken din, hvordan denne humoren oppstår. I lesningen av boken tenkte jeg litt på det James Wood skriver om Knausgård: «Even when I’m bored I’m interested.» Dagen før halv tre er på ingen måte noen kjedelig roman, men den setter på sett og vis kjedsomheten i spill. Timene må fordrives. Det virker så bevisst. At du vil at det skal skje lite.
Ja, det tror jeg. Jeg kunne selvfølgelig valgt en avgjørende dag, da han begynte å se livet sitt på en ny måte. Men det er viktig at det er en ganske ordinær dag. Det blir som å følge ham med et kamera. Vi er tett på. Det er slik han lever: Alle øyeblikk er like verdifulle eller verdiløse. Jeg liker de små handlingene. Jeg tror tilværelsen er mer tydelig her. Det store dramaet fremstår som noe ytre. Ved å skjære ned håper jeg å oppnå dette nærværet. Man kan nesten lese det like fort som han lever det. På den måten løfter jeg bort fortolkningen på en måte. Vi er til stede og ser ham.
Setning for setning.
Han lever et liv med korte perspektiver. Han skal bort dit, kjøpe brød. Han har ingen bruk for de lange refleksjonene. Han har ingen grunn til å reflektere eller å planlegge. Hvis han har vilje, er den for liten til å gjøre noe med livet hans. Omstendighetene er sterkere, uansett. Og det gjør at han blir interessant å følge så tett, fordi han lever dagen sin så tett. Og han er ikke så atypisk egentlig. Vi sliter jo alle med de lange perspektivene. Vi har kanskje planer, og vi tror kanskje på dem, men først og fremst er det de små tingene vi baler med. Sånn sett kommer han bedre ut enn de fleste. Han takler de små tingene ganske godt i grunnen.
«Comedy is tragedy plus time», som det heter i en Woody Allen-film.
Kanskje. Uansett. Tiden går, og han kan ikke gjøre noe. Det er ingenting han kan gjøre. Han er i tragedien. Det er ikke noe sted han skal. Det er heller ikke noe sted å dra.
Kanskje det er den menneskelige tilstand?
Antakelig. Det finnes ingen andre steder. Det er bare her. Og denne situasjonen er komisk. Det er bare å ta noen skritt tilbake, så ser man det. Alt vi kjemper for. Alle våre ambisjoner. Vi har så mange planer. Som det haster med. Det er som John Cleeses vits: «How do you make God laugh? Tell him about your plans.»
Med andre ord, gjennom romanen, og dens handlingsløshet, kommer vi inn på eksistensens grunnvilkår.
I så fall ville det ha gledet meg. I øyeblikket da alt har gått galt, er det bare deg og livet igjen. Du er naken. Det er trist, og ganske morsomt.
Gjennom fire bøker på like mange år har Per Schreiner utviklet sin helt særegne, litterære stil; han skriver mørkt humoristisk, mildt melankolsk, stillferdig, men dyptloddende om middelklassens fremmedgjøring og emosjonelle utilstrekkelighet. Redaktør Mattis Øybø har intervjuet Schreiner om hans nye roman Dagen før halv tre.
Hvis du ble spurt, som du nå blir, hva som skjer i Dagen før halv tre, hva svarer du da?
Da svarer jeg at det er en beskrivelse av en manns dag – noen timer fra han står opp til klokken halv tre – hvor det skjer veldig lite. Det eneste han skal, er å kjøpe brød. Det er en dag det nesten ikke skjer noe i det hele tatt, antagelig. Det er en lite avgjørende dag.
Dette gjenspeiler seg jo i tittelen. For det er noe nesten demonstrativt konkret over Dagen før halv tre. Som om tittelen selv sier: Det er ikke mer enn dette.
Det er ikke noe spesielt ved klokken halv tre. Det kunne vært et helt annet stykke tid, men fortellingen hadde kanskje vært ganske lik. Tittelen er ment å være en beskrivelse av normalitet, men det er samtidig en normalitet hovedpersonen er i ferd med å miste. Det eneste han ønsker, er å beholde denne normaliteten så lenge som mulig. Han lever på lånt tid.
Men hvem er han? Hvordan vil du karakterisere helten i romanen?
Han er mann som har brukt opp det han har av initiativ, energi og engasjement, og nå bare drifter dagene sine. Han vet at det kommer til å gå dårlig med ham, men det er samtidig en innsikt han ikke har noen nytte av. Han har brukt opp de ressursene han har – optimismen, pengene sine, tiltaksviljen, fantasien sin – og nå venter han bare på å falle.
Vil du kalle ham illusjonsløs?
Kanskje. Det har gått galt for ham før, og det kommer til å gå galt igjen, så det er ingen grunn til å se for lyst på fremtiden. Det er et slags overlevelsesinstinkt, det å ikke fabulere for mye om fremtiden, men det gjør ham samtidig våpenløs. Han kan ikke gjøre noe med sin skjebne, fordi han er som han er.
Idet vi møter ham i åpningen av romanen, har han en jobb, en samboer og en leilighet sammen med henne i byen. Han befinner seg med andre ord i middelklassen. Men langsomt forstår vi at han knapt eier noe, at han ikke har midler, og at han dermed står i fare for, ja, å falle ut av sin klasse.
Han klamrer seg til middelklassen. Eller sagt på en annen måte: Dette er en mann som forsvarer status quo. Han setter pris på det lille han har. Det eneste han ønsker, er å beholde sine få privilegier. Men fordi han ikke vet hvordan, prøver han å ikke forstyrre situasjonen. Han lister seg rundt i livet og forsøker å utsette det uunngåelige. For noen år siden var han kanskje der han ville være. Han hadde fått en samboer og en leilighet, som det var tenkt at de skulle dele. Han er en mann som er i ferd med å miste alt dette, og han har ikke noen alternativ plan.
Hvorfor har han ikke det?
Jeg tenker at han har brukt opp det han har av virketrang. Jeg synes egentlig ikke at han skiller seg så mye ut. Jeg tror det er mange som befinner seg i en lignende situasjon. Men til forskjell fra ham har de kanskje økonomisk sett mer å gå på og befinner seg på et sted i livet det ikke kreves noe av dem. Men i og med at hovedpersonen i Dagen før halv tre hverken har penger eller et sosialt nettverk, så må han faktisk utrette noe for å overleve. Det er ikke noe galt med ham. Omstendighetene er feil på et vis. Jeg vil forsvare ham som karakter. Han er ikke mer ubrukelig enn folk flest.
Han kan minne litt om hovedpersonen i din forrige roman, Elster, Andresen, Dahl, hvor vi også møter en mann som ikke synes å ha en vei ut.
Hovedpersonen i Elster har ikke evnen til å flytte på seg, men det er heller ikke noe annet sted å dra. Men han befinner seg nettopp i en situasjon hvor han kan ha et komfortabelt og velfungerende liv fordi han tilhører middelklassen. Han kan leve med det illusjonsløse, det fungerer, for omstendighetene tar vare på ham. Hovedpersonen i Elster er en mer velfungerende karakter på alle vis. Men både han og hovedpersonen i Dagen følger samme mønster. De er offer for omstendighetene, og selv om de også, kanskje, delvis er skyld i de samme omstendighetene, så har ingen av dem så stort bevegelsesrom. I Elster er hovedpersonens fastlåste situasjon knyttet til privilegiene, men de er samtidig vanskelig å gi fra seg fordi det har med komfort å gjøre. Det samme gjelder egentlig i Dagen, men på et annet plan. Han ønsker å beholde den lille komforten han har i livet, samtidig som han er i ferd med å miste alt og bli en proletar, en eiendomsløs. Så det har med klasse å gjøre. I Oslo er det en distinksjon som er ganske tydelig med de økte prisene på boligene, at gapet mellom å eie noe eller ikke er ganske stort, og blir bare større.
Vi møter ham på en måte etter at fortellingen hans er over. Etter mulighetene. Etter øyeblikkene hvor han kanskje kunne gjort noe med situasjonen. Selv redselen er fraværende. Frykten for fremtiden, for det uvisse. Alt håp er ute.
Det går dårlig med jobben hans. Sosialt er han litt begrenset, og hans samboerskap er nok på vei mot avslutning. Alt er gått litt galt. Men jeg er uenig i at fortellingen hans er over, dette er jo det interessante punktet i en historie. Da mulighetene fortsatt lå åpne, kunne han løpe etter og forsøkt å vinne kjærligheten, og se etter måter å tjene penger på. Men jeg syns ikke det er så interessant når folk forsøker så hardt. Hva gjør du etter at alle dine prosjekter har krasjet ordentlig? Det er da alvoret, og komikken, inntreffer. Det er bare snakk om tid før det rakner fullstendig. Men det ligger noe fint i dette øyeblikket også, i det lille rommet mellom det at begge vet det har gått galt og det at man faktisk går fra hverandre. Hvor man har innsikt, men det er ikke egentlig noe man har glede av eller kan bruke til noe. Folk snakker så pent om selvinnsikt og erkjennelse, men ofte kunne man kanskje ha spart seg det og i stedet bare vente på ulykken.
Det kan nesten virke som om du med vilje har forsøkt å unngå alle de elementene som driver en historie fremover – motstand, konflikt, vilje. Denne mannen har jo nesten ikke vilje.
Han er forbi det punktet, ikke minst i forholdet til sin samboer. Det vil ikke hjelpe ham om han plutselig ble romantisk. Den type illusjoner er forbi, eller kanskje han aldri har hatt dem. Antagelig har de på et punkt i livet vært en god match. Men nå står hun høyere enn ham status- og klassemessig. Han erkjenner dette og forstår at det er over. Han er ganske pragmatisk. Han er ikke noe offer.
Hvorfor er dette morsomt?
Tragedie er morsomt. Andres ulykke er morsomt. Når ting har gått ordentlig galt. Vi ler jo også av tragediene i våre egne liv.
Er komikken også knyttet til det absurde? Livet er absurd fordi livet er meningsløsheten? Dette har mange av karakterene dine erkjent.
Jeg synes livet er fundamentalt meningsløst, men samtidig interessant og morsomt. Beckett har helt rett. Det er en form for realisme å beskrive verden som absurd. Se for eksempel på filmene hvor man dyrker karakterer med sterk vilje, hvor man drives frem av konflikt og motstand. For å få til det henter man stoffet fra mytologien, med prinsesser og riddere. Men virkeligheten er noe annet, det er få ordentlige helter. I tillegg er det også noe kjedelig med sterke viljer og tydelige konflikter. Målrettede mennesker er rett og slett litt kjedelige. For når de har fått alt de har ønsket seg, hva da? Kanskje det handler om at man med mål er nødt til å redusere livet, foreta en stor forenkling, og få det til å handle om å få en medalje eller bli veldig rik. Det er kjedelige mål. Det er lett å se, for eksempel i Vestfold om sommeren, menn som har jobbet i årevis og tjent masse penger og står på broen på en stor yatch med kvinner som er tolv år yngre, og tenker: Ja, dette er livet. Å, dette var målet mitt. Dette er karakterer som først blir interessante idet de kommer hjem for å selge den båten. Gi opp drømmen.
Men la oss snakke litt om metodikken din, hvordan denne humoren oppstår. I lesningen av boken tenkte jeg litt på det James Wood skriver om Knausgård: «Even when I’m bored I’m interested.» Dagen før halv tre er på ingen måte noen kjedelig roman, men den setter på sett og vis kjedsomheten i spill. Timene må fordrives. Det virker så bevisst. At du vil at det skal skje lite.
Ja, det tror jeg. Jeg kunne selvfølgelig valgt en avgjørende dag, da han begynte å se livet sitt på en ny måte. Men det er viktig at det er en ganske ordinær dag. Det blir som å følge ham med et kamera. Vi er tett på. Det er slik han lever: Alle øyeblikk er like verdifulle eller verdiløse. Jeg liker de små handlingene. Jeg tror tilværelsen er mer tydelig her. Det store dramaet fremstår som noe ytre. Ved å skjære ned håper jeg å oppnå dette nærværet. Man kan nesten lese det like fort som han lever det. På den måten løfter jeg bort fortolkningen på en måte. Vi er til stede og ser ham.
Setning for setning.
Han lever et liv med korte perspektiver. Han skal bort dit, kjøpe brød. Han har ingen bruk for de lange refleksjonene. Han har ingen grunn til å reflektere eller å planlegge. Hvis han har vilje, er den for liten til å gjøre noe med livet hans. Omstendighetene er sterkere, uansett. Og det gjør at han blir interessant å følge så tett, fordi han lever dagen sin så tett. Og han er ikke så atypisk egentlig. Vi sliter jo alle med de lange perspektivene. Vi har kanskje planer, og vi tror kanskje på dem, men først og fremst er det de små tingene vi baler med. Sånn sett kommer han bedre ut enn de fleste. Han takler de små tingene ganske godt i grunnen.
«Comedy is tragedy plus time», som det heter i en Woody Allen-film.
Kanskje. Uansett. Tiden går, og han kan ikke gjøre noe. Det er ingenting han kan gjøre. Han er i tragedien. Det er ikke noe sted han skal. Det er heller ikke noe sted å dra.
Kanskje det er den menneskelige tilstand?
Antakelig. Det finnes ingen andre steder. Det er bare her. Og denne situasjonen er komisk. Det er bare å ta noen skritt tilbake, så ser man det. Alt vi kjemper for. Alle våre ambisjoner. Vi har så mange planer. Som det haster med. Det er som John Cleeses vits: «How do you make God laugh? Tell him about your plans.»
Med andre ord, gjennom romanen, og dens handlingsløshet, kommer vi inn på eksistensens grunnvilkår.
I så fall ville det ha gledet meg. I øyeblikket da alt har gått galt, er det bare deg og livet igjen. Du er naken. Det er trist, og ganske morsomt.
Gjennom fire bøker på like mange år har Per Schreiner utviklet sin helt særegne, litterære stil; han skriver mørkt humoristisk, mildt melankolsk, stillferdig, men dyptloddende om middelklassens fremmedgjøring og emosjonelle utilstrekkelighet. Redaktør Mattis Øybø har intervjuet Schreiner om hans nye roman Dagen før halv tre.
Hvis du ble spurt, som du nå blir, hva som skjer i Dagen før halv tre, hva svarer du da?
Da svarer jeg at det er en beskrivelse av en manns dag – noen timer fra han står opp til klokken halv tre – hvor det skjer veldig lite. Det eneste han skal, er å kjøpe brød. Det er en dag det nesten ikke skjer noe i det hele tatt, antagelig. Det er en lite avgjørende dag.
Dette gjenspeiler seg jo i tittelen. For det er noe nesten demonstrativt konkret over Dagen før halv tre. Som om tittelen selv sier: Det er ikke mer enn dette.
Det er ikke noe spesielt ved klokken halv tre. Det kunne vært et helt annet stykke tid, men fortellingen hadde kanskje vært ganske lik. Tittelen er ment å være en beskrivelse av normalitet, men det er samtidig en normalitet hovedpersonen er i ferd med å miste. Det eneste han ønsker, er å beholde denne normaliteten så lenge som mulig. Han lever på lånt tid.
Men hvem er han? Hvordan vil du karakterisere helten i romanen?
Han er mann som har brukt opp det han har av initiativ, energi og engasjement, og nå bare drifter dagene sine. Han vet at det kommer til å gå dårlig med ham, men det er samtidig en innsikt han ikke har noen nytte av. Han har brukt opp de ressursene han har – optimismen, pengene sine, tiltaksviljen, fantasien sin – og nå venter han bare på å falle.
Vil du kalle ham illusjonsløs?
Kanskje. Det har gått galt for ham før, og det kommer til å gå galt igjen, så det er ingen grunn til å se for lyst på fremtiden. Det er et slags overlevelsesinstinkt, det å ikke fabulere for mye om fremtiden, men det gjør ham samtidig våpenløs. Han kan ikke gjøre noe med sin skjebne, fordi han er som han er.
Idet vi møter ham i åpningen av romanen, har han en jobb, en samboer og en leilighet sammen med henne i byen. Han befinner seg med andre ord i middelklassen. Men langsomt forstår vi at han knapt eier noe, at han ikke har midler, og at han dermed står i fare for, ja, å falle ut av sin klasse.
Han klamrer seg til middelklassen. Eller sagt på en annen måte: Dette er en mann som forsvarer status quo. Han setter pris på det lille han har. Det eneste han ønsker, er å beholde sine få privilegier. Men fordi han ikke vet hvordan, prøver han å ikke forstyrre situasjonen. Han lister seg rundt i livet og forsøker å utsette det uunngåelige. For noen år siden var han kanskje der han ville være. Han hadde fått en samboer og en leilighet, som det var tenkt at de skulle dele. Han er en mann som er i ferd med å miste alt dette, og han har ikke noen alternativ plan.
Hvorfor har han ikke det?
Jeg tenker at han har brukt opp det han har av virketrang. Jeg synes egentlig ikke at han skiller seg så mye ut. Jeg tror det er mange som befinner seg i en lignende situasjon. Men til forskjell fra ham har de kanskje økonomisk sett mer å gå på og befinner seg på et sted i livet det ikke kreves noe av dem. Men i og med at hovedpersonen i Dagen før halv tre hverken har penger eller et sosialt nettverk, så må han faktisk utrette noe for å overleve. Det er ikke noe galt med ham. Omstendighetene er feil på et vis. Jeg vil forsvare ham som karakter. Han er ikke mer ubrukelig enn folk flest.
Han kan minne litt om hovedpersonen i din forrige roman, Elster, Andresen, Dahl, hvor vi også møter en mann som ikke synes å ha en vei ut.
Hovedpersonen i Elster har ikke evnen til å flytte på seg, men det er heller ikke noe annet sted å dra. Men han befinner seg nettopp i en situasjon hvor han kan ha et komfortabelt og velfungerende liv fordi han tilhører middelklassen. Han kan leve med det illusjonsløse, det fungerer, for omstendighetene tar vare på ham. Hovedpersonen i Elster er en mer velfungerende karakter på alle vis. Men både han og hovedpersonen i Dagen følger samme mønster. De er offer for omstendighetene, og selv om de også, kanskje, delvis er skyld i de samme omstendighetene, så har ingen av dem så stort bevegelsesrom. I Elster er hovedpersonens fastlåste situasjon knyttet til privilegiene, men de er samtidig vanskelig å gi fra seg fordi det har med komfort å gjøre. Det samme gjelder egentlig i Dagen, men på et annet plan. Han ønsker å beholde den lille komforten han har i livet, samtidig som han er i ferd med å miste alt og bli en proletar, en eiendomsløs. Så det har med klasse å gjøre. I Oslo er det en distinksjon som er ganske tydelig med de økte prisene på boligene, at gapet mellom å eie noe eller ikke er ganske stort, og blir bare større.
Vi møter ham på en måte etter at fortellingen hans er over. Etter mulighetene. Etter øyeblikkene hvor han kanskje kunne gjort noe med situasjonen. Selv redselen er fraværende. Frykten for fremtiden, for det uvisse. Alt håp er ute.
Det går dårlig med jobben hans. Sosialt er han litt begrenset, og hans samboerskap er nok på vei mot avslutning. Alt er gått litt galt. Men jeg er uenig i at fortellingen hans er over, dette er jo det interessante punktet i en historie. Da mulighetene fortsatt lå åpne, kunne han løpe etter og forsøkt å vinne kjærligheten, og se etter måter å tjene penger på. Men jeg syns ikke det er så interessant når folk forsøker så hardt. Hva gjør du etter at alle dine prosjekter har krasjet ordentlig? Det er da alvoret, og komikken, inntreffer. Det er bare snakk om tid før det rakner fullstendig. Men det ligger noe fint i dette øyeblikket også, i det lille rommet mellom det at begge vet det har gått galt og det at man faktisk går fra hverandre. Hvor man har innsikt, men det er ikke egentlig noe man har glede av eller kan bruke til noe. Folk snakker så pent om selvinnsikt og erkjennelse, men ofte kunne man kanskje ha spart seg det og i stedet bare vente på ulykken.
Det kan nesten virke som om du med vilje har forsøkt å unngå alle de elementene som driver en historie fremover – motstand, konflikt, vilje. Denne mannen har jo nesten ikke vilje.
Han er forbi det punktet, ikke minst i forholdet til sin samboer. Det vil ikke hjelpe ham om han plutselig ble romantisk. Den type illusjoner er forbi, eller kanskje han aldri har hatt dem. Antagelig har de på et punkt i livet vært en god match. Men nå står hun høyere enn ham status- og klassemessig. Han erkjenner dette og forstår at det er over. Han er ganske pragmatisk. Han er ikke noe offer.
Hvorfor er dette morsomt?
Tragedie er morsomt. Andres ulykke er morsomt. Når ting har gått ordentlig galt. Vi ler jo også av tragediene i våre egne liv.
Er komikken også knyttet til det absurde? Livet er absurd fordi livet er meningsløsheten? Dette har mange av karakterene dine erkjent.
Jeg synes livet er fundamentalt meningsløst, men samtidig interessant og morsomt. Beckett har helt rett. Det er en form for realisme å beskrive verden som absurd. Se for eksempel på filmene hvor man dyrker karakterer med sterk vilje, hvor man drives frem av konflikt og motstand. For å få til det henter man stoffet fra mytologien, med prinsesser og riddere. Men virkeligheten er noe annet, det er få ordentlige helter. I tillegg er det også noe kjedelig med sterke viljer og tydelige konflikter. Målrettede mennesker er rett og slett litt kjedelige. For når de har fått alt de har ønsket seg, hva da? Kanskje det handler om at man med mål er nødt til å redusere livet, foreta en stor forenkling, og få det til å handle om å få en medalje eller bli veldig rik. Det er kjedelige mål. Det er lett å se, for eksempel i Vestfold om sommeren, menn som har jobbet i årevis og tjent masse penger og står på broen på en stor yatch med kvinner som er tolv år yngre, og tenker: Ja, dette er livet. Å, dette var målet mitt. Dette er karakterer som først blir interessante idet de kommer hjem for å selge den båten. Gi opp drømmen.
Men la oss snakke litt om metodikken din, hvordan denne humoren oppstår. I lesningen av boken tenkte jeg litt på det James Wood skriver om Knausgård: «Even when I’m bored I’m interested.» Dagen før halv tre er på ingen måte noen kjedelig roman, men den setter på sett og vis kjedsomheten i spill. Timene må fordrives. Det virker så bevisst. At du vil at det skal skje lite.
Ja, det tror jeg. Jeg kunne selvfølgelig valgt en avgjørende dag, da han begynte å se livet sitt på en ny måte. Men det er viktig at det er en ganske ordinær dag. Det blir som å følge ham med et kamera. Vi er tett på. Det er slik han lever: Alle øyeblikk er like verdifulle eller verdiløse. Jeg liker de små handlingene. Jeg tror tilværelsen er mer tydelig her. Det store dramaet fremstår som noe ytre. Ved å skjære ned håper jeg å oppnå dette nærværet. Man kan nesten lese det like fort som han lever det. På den måten løfter jeg bort fortolkningen på en måte. Vi er til stede og ser ham.
Setning for setning.
Han lever et liv med korte perspektiver. Han skal bort dit, kjøpe brød. Han har ingen bruk for de lange refleksjonene. Han har ingen grunn til å reflektere eller å planlegge. Hvis han har vilje, er den for liten til å gjøre noe med livet hans. Omstendighetene er sterkere, uansett. Og det gjør at han blir interessant å følge så tett, fordi han lever dagen sin så tett. Og han er ikke så atypisk egentlig. Vi sliter jo alle med de lange perspektivene. Vi har kanskje planer, og vi tror kanskje på dem, men først og fremst er det de små tingene vi baler med. Sånn sett kommer han bedre ut enn de fleste. Han takler de små tingene ganske godt i grunnen.
«Comedy is tragedy plus time», som det heter i en Woody Allen-film.
Kanskje. Uansett. Tiden går, og han kan ikke gjøre noe. Det er ingenting han kan gjøre. Han er i tragedien. Det er ikke noe sted han skal. Det er heller ikke noe sted å dra.
Kanskje det er den menneskelige tilstand?
Antakelig. Det finnes ingen andre steder. Det er bare her. Og denne situasjonen er komisk. Det er bare å ta noen skritt tilbake, så ser man det. Alt vi kjemper for. Alle våre ambisjoner. Vi har så mange planer. Som det haster med. Det er som John Cleeses vits: «How do you make God laugh? Tell him about your plans.»
Med andre ord, gjennom romanen, og dens handlingsløshet, kommer vi inn på eksistensens grunnvilkår.
I så fall ville det ha gledet meg. I øyeblikket da alt har gått galt, er det bare deg og livet igjen. Du er naken. Det er trist, og ganske morsomt.
