Gratulerer med ny roman! Det har blitt en fin tradisjon å åpne bokåret med ny roman fra deg primo januar. Dette er altså syvende roman på syv år. Hva møter oss i Og likevel finnes du?
En litt aldrende forfatter som sitter ved en elv under et kraftig regnvær. Han sitter sånn passe i ly under en bjørk og ser på regnet som river opp den i utgangspunktet stille overflaten på elva. Mens han sitter slik tenker han på livet sitt. Blant annet at han ikke har barn. Han forestiller seg en aldri-født sønn som befinner seg et sted «der ute» blant stjernene. Et potensial, et mulig menneske, som han aldri har greid å hente ned derfra, hente inn fra den store stillheten, inn hit hvor det er lyder, menneskestemmer, fuglesang, regn på elva. Og han tenker på den ene gangen da det var på det nærmeste. Et svangerskap som tidlig ble avbrutt av en spontanabort. Nå tenker han at den gutten han forestiller seg der ute blant stjernene, er den gutten som så vidt fikk begynne å bli til, den gangen for lenge siden. Og så tenker han på en fugl han en gang så mens han satt på akkurat samme sted ved elva. En isfugl. Den fløy forbi i skumringen, så mørkt var det blitt at han ikke fikk øye på selve fuglen, bare et glimt av speilbildet dens i vannet. Stillheten i det bildet sitter fortsatt i ham. En stillhet som på et vis er i slekt med den stillheten som den aldri-fødte gutten befinner seg i. Den absolutte stillheten i et speilbilde, eller i verdensrommet.
Det er en tematisk og stilistisk sammenheng mellom denne romanen og dine to siste romaner, Nattsang og Dag fra natt. Har du hatt en overordnet tanke eller struktur når du har skrevet dem?
Nei, det hele vokste frem nærmest organisk. Nattsang begynte som noen upretensiøse korttekster om fugler, bare fordi jeg sto fast i arbeidet med en annen roman (som det ennå ikke er blitt noe av), og ønsket å skrive noe som var gøy, i stedet for å stange hodet i veggen. Så ble det altså til en roman om en far og en sønn som ser på fugler sammen etter en skilsmisse. Og jeg hadde jobbet en god stund med Dag fra natt før det gikk opp for meg at tematikken lignet. Selv om det der dreier seg om en gutt som har vært død i tretti år, og en far som aldri har sluttet å sørge. Så hadde jeg altså en idé om å skrive noe om Bøelva, elva som renner gjennom landskapet der jeg bor. Jeg ønsket å skrive om elvas natur- og kulturhistorie. Snart dukket det imidlertid opp en barnløs mann og en sønn som ikke finnes, men som likevel finnes på et vis. Dermed ble dette tre romaner som «snakker sammen». De utdyper hverandre, tør jeg påstå. Og serien kan like gjerne leses i omvendt rekkefølge: Og likevel finnes du, først, og Nattsang til slutt. Men Dag fra natt bør nok uansett være verkets midtstykke.
Nattsang handlet om en nyskilt ornitolog og fuglekikkingen sto sentralt. I din nye roman er fuglene tilbake. Og Telemarkslandskapet rammer det hele inn. Om Nattsang ble ordet økosorg brukt. Men representerer fuglene og naturen først og fremst en følelse av tap eller en følelse av mening?
Fugler er en av mine store interesser i livet. Jeg har drevet på med det siden jeg var tretten. I den sammenheng, som hobbyornitolog, representerer de i høyeste grad mening. Hobbyen har en viktig strukturerende effekt på meg. Noe jeg trenger. Jeg kunne nok like godt ha blitt interessert i insekter eller sommerfugler eller blomster (og er det også, til en viss grad). Det gir en type retning og struktur til livet mitt, både det indre og det ytre. Men samtidig som denne følelsen av mening er der, kan man ikke unngå å legge merke til den store nedgangen som mange fuglebestander er inne i. Alle som har drevet med dette i en del år, ser det samme. Og inntrykket understøttes hundre prosent av forskning og talldata. Begge disse forholdene, både det meningsskapende og strukturerende ved fuglene, og det nedadgående, forsvinnende ved dem, preger meg både som privatperson og som forfatter. Det er umulig for meg å skrive om fugler, uten at begge disse sidene kommer med. Det er ikke engang noe jeg behøver å tenke over.
En abort, en isfugl og en kjeleflikker er viktige motiver i Og likevel finnes du. Hva har disse motivene til felles?
De har det til felles at de alle på et vis kan sies å være nesten ingenting. En tidlig spontanabort, et embryo, en celleklump som er blitt blødd ut. En fugl flyr forbi, og man får et sekundkort glimt av speilbildet. Det er det hele. Den fysiske fuglen ser man ikke engang. Og denne kjeleflikkeren, som er den minste av de minste i bygdesamfunnet. Fattig og med store funksjonshemninger. Men alle disse tre rommer likevel så utrolig mye, når man bare tar seg tid til å gå langt nok inn i dem. Celleklumpen blir til en størrelse på himmelhvelvingen. Isfuglen blir kanskje et bilde på et helt liv. Og den vanføre kjeleflikkeren er også en av de største eventyrfortellerne som har levd her i landet, og har etterlatt seg en stor arv til ettertiden.
Mytologi, folkekunst og folkloristikk veves inn både i denne og forrige og flere av dine bøker. I Og likevel finnes du møter vi altså eventyrkongen Eiliv Bråtane. Hvem var han og hvem er han i romanen?
Bråtane var en lutfattig, vanfør (som det het den gangen) mann som bodde i Bø i Telemark på siste halvdel av 1800-tallet. Han druknet i 1899 i Bøelva. Og det er verdt å nevne at hadde han ikke gjort det, hadde han heller ikke blitt med i boka. Det er hans endelikt i elva som kvalifiserer ham til å være med. Alt i boka er knyttet til elva. Eiliv Bråtane var en omvandrende kjeleflikker. En som reparerte folks gryter og lignende. Han var en såkalt «bygdeoriginal». Bare så vidt over en meter høy. En som var opptatt av ideen om en Perpetuum mobile. En evighetsmaskin. Han mente han skulle kunne klare å lage en slik en. Men først og fremst var han eventyrforteller. En som barna flokket seg rundt når han kom til gårds. Og en av folkeminnesamleren Moltke Moes viktigste leverandører av eventyr og sagn. Det er ikke få eventyr som vi kan takke Eiliv Bråtane for at vi i dag fortsatt kjenner.
Det er få mennesker og lite dialog i boken og de to foregående, men selv om det sosiale rommet er lite, kan man si at bøkene rommer mye kjærlighet. Hva består denne kjærligheten i, eller hvilken retning har den?
Jeg er enig i at det er mye kjærlighet i disse bøkene. Kanskje er de egentlig først og fremst bøker om nettopp kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke så mye er rettet inn mot et enkelt menneske, som i klassiske kjærlighetsromaner. Men egentlig mot selve livet. Eksistensen. Det underet at vi finnes. Til tross for at verdensrommet ellers, så langt vi kjenner det, er tomt og livløst. Og likevel finnes vi.
Nå som du kan sies å ha rundet av et større litterært prosjekt, hvordan er skriveformen? Har du et nytt prosjekt på gang?
Å skrive har aldri vært mer spennende enn nå, jeg er allerede langt inne i arbeidet med en ny roman, og mye skal gå galt for at ikke også neste bokår skal starte med en roman fra meg.
Gratulerer med ny roman! Det har blitt en fin tradisjon å åpne bokåret med ny roman fra deg primo januar. Dette er altså syvende roman på syv år. Hva møter oss i Og likevel finnes du?
En litt aldrende forfatter som sitter ved en elv under et kraftig regnvær. Han sitter sånn passe i ly under en bjørk og ser på regnet som river opp den i utgangspunktet stille overflaten på elva. Mens han sitter slik tenker han på livet sitt. Blant annet at han ikke har barn. Han forestiller seg en aldri-født sønn som befinner seg et sted «der ute» blant stjernene. Et potensial, et mulig menneske, som han aldri har greid å hente ned derfra, hente inn fra den store stillheten, inn hit hvor det er lyder, menneskestemmer, fuglesang, regn på elva. Og han tenker på den ene gangen da det var på det nærmeste. Et svangerskap som tidlig ble avbrutt av en spontanabort. Nå tenker han at den gutten han forestiller seg der ute blant stjernene, er den gutten som så vidt fikk begynne å bli til, den gangen for lenge siden. Og så tenker han på en fugl han en gang så mens han satt på akkurat samme sted ved elva. En isfugl. Den fløy forbi i skumringen, så mørkt var det blitt at han ikke fikk øye på selve fuglen, bare et glimt av speilbildet dens i vannet. Stillheten i det bildet sitter fortsatt i ham. En stillhet som på et vis er i slekt med den stillheten som den aldri-fødte gutten befinner seg i. Den absolutte stillheten i et speilbilde, eller i verdensrommet.
Det er en tematisk og stilistisk sammenheng mellom denne romanen og dine to siste romaner, Nattsang og Dag fra natt. Har du hatt en overordnet tanke eller struktur når du har skrevet dem?
Nei, det hele vokste frem nærmest organisk. Nattsang begynte som noen upretensiøse korttekster om fugler, bare fordi jeg sto fast i arbeidet med en annen roman (som det ennå ikke er blitt noe av), og ønsket å skrive noe som var gøy, i stedet for å stange hodet i veggen. Så ble det altså til en roman om en far og en sønn som ser på fugler sammen etter en skilsmisse. Og jeg hadde jobbet en god stund med Dag fra natt før det gikk opp for meg at tematikken lignet. Selv om det der dreier seg om en gutt som har vært død i tretti år, og en far som aldri har sluttet å sørge. Så hadde jeg altså en idé om å skrive noe om Bøelva, elva som renner gjennom landskapet der jeg bor. Jeg ønsket å skrive om elvas natur- og kulturhistorie. Snart dukket det imidlertid opp en barnløs mann og en sønn som ikke finnes, men som likevel finnes på et vis. Dermed ble dette tre romaner som «snakker sammen». De utdyper hverandre, tør jeg påstå. Og serien kan like gjerne leses i omvendt rekkefølge: Og likevel finnes du, først, og Nattsang til slutt. Men Dag fra natt bør nok uansett være verkets midtstykke.
Nattsang handlet om en nyskilt ornitolog og fuglekikkingen sto sentralt. I din nye roman er fuglene tilbake. Og Telemarkslandskapet rammer det hele inn. Om Nattsang ble ordet økosorg brukt. Men representerer fuglene og naturen først og fremst en følelse av tap eller en følelse av mening?
Fugler er en av mine store interesser i livet. Jeg har drevet på med det siden jeg var tretten. I den sammenheng, som hobbyornitolog, representerer de i høyeste grad mening. Hobbyen har en viktig strukturerende effekt på meg. Noe jeg trenger. Jeg kunne nok like godt ha blitt interessert i insekter eller sommerfugler eller blomster (og er det også, til en viss grad). Det gir en type retning og struktur til livet mitt, både det indre og det ytre. Men samtidig som denne følelsen av mening er der, kan man ikke unngå å legge merke til den store nedgangen som mange fuglebestander er inne i. Alle som har drevet med dette i en del år, ser det samme. Og inntrykket understøttes hundre prosent av forskning og talldata. Begge disse forholdene, både det meningsskapende og strukturerende ved fuglene, og det nedadgående, forsvinnende ved dem, preger meg både som privatperson og som forfatter. Det er umulig for meg å skrive om fugler, uten at begge disse sidene kommer med. Det er ikke engang noe jeg behøver å tenke over.
En abort, en isfugl og en kjeleflikker er viktige motiver i Og likevel finnes du. Hva har disse motivene til felles?
De har det til felles at de alle på et vis kan sies å være nesten ingenting. En tidlig spontanabort, et embryo, en celleklump som er blitt blødd ut. En fugl flyr forbi, og man får et sekundkort glimt av speilbildet. Det er det hele. Den fysiske fuglen ser man ikke engang. Og denne kjeleflikkeren, som er den minste av de minste i bygdesamfunnet. Fattig og med store funksjonshemninger. Men alle disse tre rommer likevel så utrolig mye, når man bare tar seg tid til å gå langt nok inn i dem. Celleklumpen blir til en størrelse på himmelhvelvingen. Isfuglen blir kanskje et bilde på et helt liv. Og den vanføre kjeleflikkeren er også en av de største eventyrfortellerne som har levd her i landet, og har etterlatt seg en stor arv til ettertiden.
Mytologi, folkekunst og folkloristikk veves inn både i denne og forrige og flere av dine bøker. I Og likevel finnes du møter vi altså eventyrkongen Eiliv Bråtane. Hvem var han og hvem er han i romanen?
Bråtane var en lutfattig, vanfør (som det het den gangen) mann som bodde i Bø i Telemark på siste halvdel av 1800-tallet. Han druknet i 1899 i Bøelva. Og det er verdt å nevne at hadde han ikke gjort det, hadde han heller ikke blitt med i boka. Det er hans endelikt i elva som kvalifiserer ham til å være med. Alt i boka er knyttet til elva. Eiliv Bråtane var en omvandrende kjeleflikker. En som reparerte folks gryter og lignende. Han var en såkalt «bygdeoriginal». Bare så vidt over en meter høy. En som var opptatt av ideen om en Perpetuum mobile. En evighetsmaskin. Han mente han skulle kunne klare å lage en slik en. Men først og fremst var han eventyrforteller. En som barna flokket seg rundt når han kom til gårds. Og en av folkeminnesamleren Moltke Moes viktigste leverandører av eventyr og sagn. Det er ikke få eventyr som vi kan takke Eiliv Bråtane for at vi i dag fortsatt kjenner.
Det er få mennesker og lite dialog i boken og de to foregående, men selv om det sosiale rommet er lite, kan man si at bøkene rommer mye kjærlighet. Hva består denne kjærligheten i, eller hvilken retning har den?
Jeg er enig i at det er mye kjærlighet i disse bøkene. Kanskje er de egentlig først og fremst bøker om nettopp kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke så mye er rettet inn mot et enkelt menneske, som i klassiske kjærlighetsromaner. Men egentlig mot selve livet. Eksistensen. Det underet at vi finnes. Til tross for at verdensrommet ellers, så langt vi kjenner det, er tomt og livløst. Og likevel finnes vi.
Nå som du kan sies å ha rundet av et større litterært prosjekt, hvordan er skriveformen? Har du et nytt prosjekt på gang?
Å skrive har aldri vært mer spennende enn nå, jeg er allerede langt inne i arbeidet med en ny roman, og mye skal gå galt for at ikke også neste bokår skal starte med en roman fra meg.
Gratulerer med ny roman! Det har blitt en fin tradisjon å åpne bokåret med ny roman fra deg primo januar. Dette er altså syvende roman på syv år. Hva møter oss i Og likevel finnes du?
En litt aldrende forfatter som sitter ved en elv under et kraftig regnvær. Han sitter sånn passe i ly under en bjørk og ser på regnet som river opp den i utgangspunktet stille overflaten på elva. Mens han sitter slik tenker han på livet sitt. Blant annet at han ikke har barn. Han forestiller seg en aldri-født sønn som befinner seg et sted «der ute» blant stjernene. Et potensial, et mulig menneske, som han aldri har greid å hente ned derfra, hente inn fra den store stillheten, inn hit hvor det er lyder, menneskestemmer, fuglesang, regn på elva. Og han tenker på den ene gangen da det var på det nærmeste. Et svangerskap som tidlig ble avbrutt av en spontanabort. Nå tenker han at den gutten han forestiller seg der ute blant stjernene, er den gutten som så vidt fikk begynne å bli til, den gangen for lenge siden. Og så tenker han på en fugl han en gang så mens han satt på akkurat samme sted ved elva. En isfugl. Den fløy forbi i skumringen, så mørkt var det blitt at han ikke fikk øye på selve fuglen, bare et glimt av speilbildet dens i vannet. Stillheten i det bildet sitter fortsatt i ham. En stillhet som på et vis er i slekt med den stillheten som den aldri-fødte gutten befinner seg i. Den absolutte stillheten i et speilbilde, eller i verdensrommet.
Det er en tematisk og stilistisk sammenheng mellom denne romanen og dine to siste romaner, Nattsang og Dag fra natt. Har du hatt en overordnet tanke eller struktur når du har skrevet dem?
Nei, det hele vokste frem nærmest organisk. Nattsang begynte som noen upretensiøse korttekster om fugler, bare fordi jeg sto fast i arbeidet med en annen roman (som det ennå ikke er blitt noe av), og ønsket å skrive noe som var gøy, i stedet for å stange hodet i veggen. Så ble det altså til en roman om en far og en sønn som ser på fugler sammen etter en skilsmisse. Og jeg hadde jobbet en god stund med Dag fra natt før det gikk opp for meg at tematikken lignet. Selv om det der dreier seg om en gutt som har vært død i tretti år, og en far som aldri har sluttet å sørge. Så hadde jeg altså en idé om å skrive noe om Bøelva, elva som renner gjennom landskapet der jeg bor. Jeg ønsket å skrive om elvas natur- og kulturhistorie. Snart dukket det imidlertid opp en barnløs mann og en sønn som ikke finnes, men som likevel finnes på et vis. Dermed ble dette tre romaner som «snakker sammen». De utdyper hverandre, tør jeg påstå. Og serien kan like gjerne leses i omvendt rekkefølge: Og likevel finnes du, først, og Nattsang til slutt. Men Dag fra natt bør nok uansett være verkets midtstykke.
Nattsang handlet om en nyskilt ornitolog og fuglekikkingen sto sentralt. I din nye roman er fuglene tilbake. Og Telemarkslandskapet rammer det hele inn. Om Nattsang ble ordet økosorg brukt. Men representerer fuglene og naturen først og fremst en følelse av tap eller en følelse av mening?
Fugler er en av mine store interesser i livet. Jeg har drevet på med det siden jeg var tretten. I den sammenheng, som hobbyornitolog, representerer de i høyeste grad mening. Hobbyen har en viktig strukturerende effekt på meg. Noe jeg trenger. Jeg kunne nok like godt ha blitt interessert i insekter eller sommerfugler eller blomster (og er det også, til en viss grad). Det gir en type retning og struktur til livet mitt, både det indre og det ytre. Men samtidig som denne følelsen av mening er der, kan man ikke unngå å legge merke til den store nedgangen som mange fuglebestander er inne i. Alle som har drevet med dette i en del år, ser det samme. Og inntrykket understøttes hundre prosent av forskning og talldata. Begge disse forholdene, både det meningsskapende og strukturerende ved fuglene, og det nedadgående, forsvinnende ved dem, preger meg både som privatperson og som forfatter. Det er umulig for meg å skrive om fugler, uten at begge disse sidene kommer med. Det er ikke engang noe jeg behøver å tenke over.
En abort, en isfugl og en kjeleflikker er viktige motiver i Og likevel finnes du. Hva har disse motivene til felles?
De har det til felles at de alle på et vis kan sies å være nesten ingenting. En tidlig spontanabort, et embryo, en celleklump som er blitt blødd ut. En fugl flyr forbi, og man får et sekundkort glimt av speilbildet. Det er det hele. Den fysiske fuglen ser man ikke engang. Og denne kjeleflikkeren, som er den minste av de minste i bygdesamfunnet. Fattig og med store funksjonshemninger. Men alle disse tre rommer likevel så utrolig mye, når man bare tar seg tid til å gå langt nok inn i dem. Celleklumpen blir til en størrelse på himmelhvelvingen. Isfuglen blir kanskje et bilde på et helt liv. Og den vanføre kjeleflikkeren er også en av de største eventyrfortellerne som har levd her i landet, og har etterlatt seg en stor arv til ettertiden.
Mytologi, folkekunst og folkloristikk veves inn både i denne og forrige og flere av dine bøker. I Og likevel finnes du møter vi altså eventyrkongen Eiliv Bråtane. Hvem var han og hvem er han i romanen?
Bråtane var en lutfattig, vanfør (som det het den gangen) mann som bodde i Bø i Telemark på siste halvdel av 1800-tallet. Han druknet i 1899 i Bøelva. Og det er verdt å nevne at hadde han ikke gjort det, hadde han heller ikke blitt med i boka. Det er hans endelikt i elva som kvalifiserer ham til å være med. Alt i boka er knyttet til elva. Eiliv Bråtane var en omvandrende kjeleflikker. En som reparerte folks gryter og lignende. Han var en såkalt «bygdeoriginal». Bare så vidt over en meter høy. En som var opptatt av ideen om en Perpetuum mobile. En evighetsmaskin. Han mente han skulle kunne klare å lage en slik en. Men først og fremst var han eventyrforteller. En som barna flokket seg rundt når han kom til gårds. Og en av folkeminnesamleren Moltke Moes viktigste leverandører av eventyr og sagn. Det er ikke få eventyr som vi kan takke Eiliv Bråtane for at vi i dag fortsatt kjenner.
Det er få mennesker og lite dialog i boken og de to foregående, men selv om det sosiale rommet er lite, kan man si at bøkene rommer mye kjærlighet. Hva består denne kjærligheten i, eller hvilken retning har den?
Jeg er enig i at det er mye kjærlighet i disse bøkene. Kanskje er de egentlig først og fremst bøker om nettopp kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke så mye er rettet inn mot et enkelt menneske, som i klassiske kjærlighetsromaner. Men egentlig mot selve livet. Eksistensen. Det underet at vi finnes. Til tross for at verdensrommet ellers, så langt vi kjenner det, er tomt og livløst. Og likevel finnes vi.
Nå som du kan sies å ha rundet av et større litterært prosjekt, hvordan er skriveformen? Har du et nytt prosjekt på gang?
Å skrive har aldri vært mer spennende enn nå, jeg er allerede langt inne i arbeidet med en ny roman, og mye skal gå galt for at ikke også neste bokår skal starte med en roman fra meg.
