Hege Susanne Bergan er oversetter av russisk litteratur og har tidligere skrevet tre diktbøker. Nå er hun aktuell med sin første novellesamling, «Være med på leken».

Hege Susanne Bergan er oversetter av russisk litteratur og har tidligere skrevet tre diktbøker. Nå er hun aktuell med sin første novellesamling, «Være med på leken».

Hege Susanne Bergan er oversetter av russisk litteratur og har tidligere skrevet tre diktbøker. Nå er hun aktuell med sin første novellesamling, «Være med på leken».

Forfatterintervju

Lengtende mennesker og rotete liv

Lengtende mennesker og rotete liv

Det er mange ensomme foreldre i Hege Susanne Bergans novellesamling «Være med på leken». Hvorfor livet deres har blitt som det har blitt, får ikke leseren vite. Om det er tilfeldig at det er fire mannlige og fire kvinnelige hovedpersoner i boka, kan du derimot få svar på.

Det er mange ensomme foreldre i Hege Susanne Bergans novellesamling «Være med på leken». Hvorfor livet deres har blitt som det har blitt, får ikke leseren vite. Om det er tilfeldig at det er fire mannlige og fire kvinnelige hovedpersoner i boka, kan du derimot få svar på.

Gratulerer med din aller første novellesamling!

Tusen takk, det er stor stas!

Hvordan vil du beskrive boken din?

Det er en bok med åtte ganske forskjellige noveller som likevel hører sammen. Det er mange ensomme foreldre: fedre som ikke får lov til å være sammen med barna sine, og noen som er litt for mye sammen med dem. Mødre som desperat prøver å holde familien sammen, og noen som prøver litt for lite. Lengtende mennesker som prøver å skape nærhet, men ikke helt vet hva det er. Folk som helst skulle levd i nedstrippa, ryddige leiligheter, men som vet at det ikke går; man må leve, og livet medfører rot. Og så er det barna som må leve med disse foreldrene.

Hvordan startet boken, og hvordan har skriveprosessen vært?

Det har vært en lang og fin prosess, jeg skrev den første novella for fem år siden og må ha brukt tre år på de tre første, selv om det høres helt sinnssykt ut. Så har jeg skrevet de fem siste på to år. I begynnelsen famlet jeg veldig fordi jeg ikke kunne finne ut av hvor mye bakgrunn som trengtes for å fortelle om to venninner og en baby som tilbringer en litt rar julaften sammen. Jeg brukte mye tid, plass og drama på å forklare hvordan de havnet der: Hadde de ingen andre å feire med? I den prosessen lot jeg hele familier bli drept i bilulykker, men kom etter hvert til at det ikke trengtes så mye annet enn det som skjer i leiligheten den kvelden. Det viktigste er at det gnistrer i nået, for det setter i gang leserens fantasi om hva som kan ligge bak.

Kan du si noe om tittelen?

«Være med på leken» er tittelen på en av novellene, som var den andre jeg skrev. Det er en fortelling om tre barn som leker i en plankehytte en sommermorgen, men leken utarter fordi den ene er livredd for å miste den andre til den tredje. Men tittelen snakker med alle novellene, overalt er det mennesker som gjerne skulle vært med, som står på utsiden og vil inn, som ikke føler de rette tingene, eller som strever for å holde alt oppe og i gang. Og det er sørgelig lite lek, faktisk, utenom i tittelnovella.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Så langt er det nok at de vil lese den i lesesirkelen sin! Det er et flott kompliment at folk har lyst til å diskutere boka med andre, og særlig i en sirkel. 

Når og hvor skriver du?

Jeg har full jobb og barn, så jeg skriver når og hvor sjansen byr seg. Før familien har stått opp, mens barna gamer, hvis jeg får en ledig time skriver jeg. Jeg har skrevet på hotellrom, tog og på besøk i andres leiligheter, men som oftest i min egen sofa, på biblioteket eller på kafé. Og på hytta. Det viktigste for meg er å skrive ofte, ikke nødvendigvis lenge av gangen.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Først og fremst vil jeg si at jeg tenker lite på å bli eller være inspirert. Jeg har alltid elsket å skrive og prøver å tilbringe så mye tid som mulig med Mac-en på fanget, et åpent dokument og litt tørre øyne. Så prøver jeg å skrive ned noe jeg har tenkt på, en setning jeg har overhørt eller en situasjon som har fascinert meg. Med litt flaks og masse hardt arbeid kan det begynne å vokse.

Hvilket spørsmål ønsker du å få?

«Er det tilfeldig at det er fire kvinnelige og fire mannlige hovedpersoner i boka?» Nei, ikke helt. Underveis har jeg sittet og regnet på hvor mange av novellene som er skrevet i første - eller tredjeperson, hvor mange som er fortalt i fortid eller nåtid, hvor mange som handler om aleneforeldre, samboende eller gifte, som en slags novellesamlingens statistiske sentralbyrå. Det er selvfølgelig mest av alt prokrastinering, men jeg tror det også sier noe om at jeg har ønsket å skrive en variert og sammensatt bok. Til slutt gjensto bare én novelle, og da tilsa tallmaterialet at den skulle ha en mannlig, samboende jeg-forteller. Det ble til «Hangman», som handler om eiendomsmegleren Mikkel som går til psykolog.

 

Gratulerer med din aller første novellesamling!

Tusen takk, det er stor stas!

Hvordan vil du beskrive boken din?

Det er en bok med åtte ganske forskjellige noveller som likevel hører sammen. Det er mange ensomme foreldre: fedre som ikke får lov til å være sammen med barna sine, og noen som er litt for mye sammen med dem. Mødre som desperat prøver å holde familien sammen, og noen som prøver litt for lite. Lengtende mennesker som prøver å skape nærhet, men ikke helt vet hva det er. Folk som helst skulle levd i nedstrippa, ryddige leiligheter, men som vet at det ikke går; man må leve, og livet medfører rot. Og så er det barna som må leve med disse foreldrene.

Hvordan startet boken, og hvordan har skriveprosessen vært?

Det har vært en lang og fin prosess, jeg skrev den første novella for fem år siden og må ha brukt tre år på de tre første, selv om det høres helt sinnssykt ut. Så har jeg skrevet de fem siste på to år. I begynnelsen famlet jeg veldig fordi jeg ikke kunne finne ut av hvor mye bakgrunn som trengtes for å fortelle om to venninner og en baby som tilbringer en litt rar julaften sammen. Jeg brukte mye tid, plass og drama på å forklare hvordan de havnet der: Hadde de ingen andre å feire med? I den prosessen lot jeg hele familier bli drept i bilulykker, men kom etter hvert til at det ikke trengtes så mye annet enn det som skjer i leiligheten den kvelden. Det viktigste er at det gnistrer i nået, for det setter i gang leserens fantasi om hva som kan ligge bak.

Kan du si noe om tittelen?

«Være med på leken» er tittelen på en av novellene, som var den andre jeg skrev. Det er en fortelling om tre barn som leker i en plankehytte en sommermorgen, men leken utarter fordi den ene er livredd for å miste den andre til den tredje. Men tittelen snakker med alle novellene, overalt er det mennesker som gjerne skulle vært med, som står på utsiden og vil inn, som ikke føler de rette tingene, eller som strever for å holde alt oppe og i gang. Og det er sørgelig lite lek, faktisk, utenom i tittelnovella.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Så langt er det nok at de vil lese den i lesesirkelen sin! Det er et flott kompliment at folk har lyst til å diskutere boka med andre, og særlig i en sirkel. 

Når og hvor skriver du?

Jeg har full jobb og barn, så jeg skriver når og hvor sjansen byr seg. Før familien har stått opp, mens barna gamer, hvis jeg får en ledig time skriver jeg. Jeg har skrevet på hotellrom, tog og på besøk i andres leiligheter, men som oftest i min egen sofa, på biblioteket eller på kafé. Og på hytta. Det viktigste for meg er å skrive ofte, ikke nødvendigvis lenge av gangen.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Først og fremst vil jeg si at jeg tenker lite på å bli eller være inspirert. Jeg har alltid elsket å skrive og prøver å tilbringe så mye tid som mulig med Mac-en på fanget, et åpent dokument og litt tørre øyne. Så prøver jeg å skrive ned noe jeg har tenkt på, en setning jeg har overhørt eller en situasjon som har fascinert meg. Med litt flaks og masse hardt arbeid kan det begynne å vokse.

Hvilket spørsmål ønsker du å få?

«Er det tilfeldig at det er fire kvinnelige og fire mannlige hovedpersoner i boka?» Nei, ikke helt. Underveis har jeg sittet og regnet på hvor mange av novellene som er skrevet i første - eller tredjeperson, hvor mange som er fortalt i fortid eller nåtid, hvor mange som handler om aleneforeldre, samboende eller gifte, som en slags novellesamlingens statistiske sentralbyrå. Det er selvfølgelig mest av alt prokrastinering, men jeg tror det også sier noe om at jeg har ønsket å skrive en variert og sammensatt bok. Til slutt gjensto bare én novelle, og da tilsa tallmaterialet at den skulle ha en mannlig, samboende jeg-forteller. Det ble til «Hangman», som handler om eiendomsmegleren Mikkel som går til psykolog.

 

Gratulerer med din aller første novellesamling!

Tusen takk, det er stor stas!

Hvordan vil du beskrive boken din?

Det er en bok med åtte ganske forskjellige noveller som likevel hører sammen. Det er mange ensomme foreldre: fedre som ikke får lov til å være sammen med barna sine, og noen som er litt for mye sammen med dem. Mødre som desperat prøver å holde familien sammen, og noen som prøver litt for lite. Lengtende mennesker som prøver å skape nærhet, men ikke helt vet hva det er. Folk som helst skulle levd i nedstrippa, ryddige leiligheter, men som vet at det ikke går; man må leve, og livet medfører rot. Og så er det barna som må leve med disse foreldrene.

Hvordan startet boken, og hvordan har skriveprosessen vært?

Det har vært en lang og fin prosess, jeg skrev den første novella for fem år siden og må ha brukt tre år på de tre første, selv om det høres helt sinnssykt ut. Så har jeg skrevet de fem siste på to år. I begynnelsen famlet jeg veldig fordi jeg ikke kunne finne ut av hvor mye bakgrunn som trengtes for å fortelle om to venninner og en baby som tilbringer en litt rar julaften sammen. Jeg brukte mye tid, plass og drama på å forklare hvordan de havnet der: Hadde de ingen andre å feire med? I den prosessen lot jeg hele familier bli drept i bilulykker, men kom etter hvert til at det ikke trengtes så mye annet enn det som skjer i leiligheten den kvelden. Det viktigste er at det gnistrer i nået, for det setter i gang leserens fantasi om hva som kan ligge bak.

Kan du si noe om tittelen?

«Være med på leken» er tittelen på en av novellene, som var den andre jeg skrev. Det er en fortelling om tre barn som leker i en plankehytte en sommermorgen, men leken utarter fordi den ene er livredd for å miste den andre til den tredje. Men tittelen snakker med alle novellene, overalt er det mennesker som gjerne skulle vært med, som står på utsiden og vil inn, som ikke føler de rette tingene, eller som strever for å holde alt oppe og i gang. Og det er sørgelig lite lek, faktisk, utenom i tittelnovella.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Så langt er det nok at de vil lese den i lesesirkelen sin! Det er et flott kompliment at folk har lyst til å diskutere boka med andre, og særlig i en sirkel. 

Når og hvor skriver du?

Jeg har full jobb og barn, så jeg skriver når og hvor sjansen byr seg. Før familien har stått opp, mens barna gamer, hvis jeg får en ledig time skriver jeg. Jeg har skrevet på hotellrom, tog og på besøk i andres leiligheter, men som oftest i min egen sofa, på biblioteket eller på kafé. Og på hytta. Det viktigste for meg er å skrive ofte, ikke nødvendigvis lenge av gangen.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Først og fremst vil jeg si at jeg tenker lite på å bli eller være inspirert. Jeg har alltid elsket å skrive og prøver å tilbringe så mye tid som mulig med Mac-en på fanget, et åpent dokument og litt tørre øyne. Så prøver jeg å skrive ned noe jeg har tenkt på, en setning jeg har overhørt eller en situasjon som har fascinert meg. Med litt flaks og masse hardt arbeid kan det begynne å vokse.

Hvilket spørsmål ønsker du å få?

«Er det tilfeldig at det er fire kvinnelige og fire mannlige hovedpersoner i boka?» Nei, ikke helt. Underveis har jeg sittet og regnet på hvor mange av novellene som er skrevet i første - eller tredjeperson, hvor mange som er fortalt i fortid eller nåtid, hvor mange som handler om aleneforeldre, samboende eller gifte, som en slags novellesamlingens statistiske sentralbyrå. Det er selvfølgelig mest av alt prokrastinering, men jeg tror det også sier noe om at jeg har ønsket å skrive en variert og sammensatt bok. Til slutt gjensto bare én novelle, og da tilsa tallmaterialet at den skulle ha en mannlig, samboende jeg-forteller. Det ble til «Hangman», som handler om eiendomsmegleren Mikkel som går til psykolog.

 

Være med på leken

Hvor langt vil du gå for å få være med på leken? I åtte nådeløse og gripende noveller kretser Hege Susanne Bergan rundt det som kanskje påvirker oss aller mest: forholdet mellom foreldre og barn.

Være med på leken

Hvor langt vil du gå for å få være med på leken? I åtte nådeløse og gripende noveller kretser Hege Susanne Bergan rundt det som kanskje påvirker oss aller mest: forholdet mellom foreldre og barn.

Være med på leken

Hvor langt vil du gå for å få være med på leken? I åtte nådeløse og gripende noveller kretser Hege Susanne Bergan rundt det som kanskje påvirker oss aller mest: forholdet mellom foreldre og barn.

Flere artikler fra Tiden?

Vil du motta informasjon om nyheter, lanseringer og arrangementer, eller vite mer om utvalgte forfattere, meld deg på nyhetsbrev.