Gratulerer med debutromanen din! Kort fortalt; hva er din heispitsj på boken?

Tusen takk! Boka handler om ei dame som på tjuesjuårsdagen sin – eller, mer nøyaktig, dagen derpå – bestemmer seg for å begynne livet sitt på nytt. Så følger vi henne derfra i et år og ser hva det innebærer når man tar et sånt prosjekt til sine ytterste konsekvenser.

Hvordan startet arbeidet med boken og hvordan har skriveprosessen vært?

Det starta med at jeg satt på min egen tjuesjuårsdag, for ni år sida nå, og som mange andre blei nokså tilforlatelig konfrontert med myten om alle de store som døde akkurat ved den alderen. Samtidig tenkte jeg en del på mellomfaser – liksom når man er ingensteds – i livet, og mulighetene for å ta seg ut av stagnasjon. Kan det å begynne livet sitt på nytt også være en form for sjølmord? Det at det tok meg ni år å få ferdig boka, betyr ikke at skriveprosessen stagnerte. Den har aldri kjentes som et vanskelig sted å være. Livet for øvrig tok meg bare ofte vekk derfra.

Kan du si noe mer om tittelen?

Bli borte. Ikke dø. Begynn på nytt. er en punktliste hovedpersonen skriver til seg sjøl morgenen etter bursdagen sin. Der og da veit hun ikke hva det betyr, bare at det vil innebære noe drastisk.

Romanen har en ganske lys innpakning, å overleve tallet 27, å starte på nytt, det hele er håpefullt, men – kan man si at du fucker litt med leserens forventning?

Jo, men håp og lidelse går sammen som gin og tonic, som en meditasjonsinstruktør sa til meg en gang. Vi kan snakke i klisjeer om «en ny start», og bare mene en ny veggfarge på stua. Eva, i konkret og overført forstand, har et liv uten vegger. Og det lille hun kanskje har igjen av et reisverk, vil hun rive ned. Det ligger en kraft i prosjektet hennes som under andre omstendigheter («hvis jeg var en helt annen person», som det står i boka) kunne ha ført henne til et bedre sted. Jeg vil vise hvordan strukturelle forhold i samfunnet, djupt forankra mønstre i psyken og reine tilfeldigheter spiller inn på et enkeltmenneskes mulighet til å holde seg på den gode sti.

Ideen om et vilt og poetisk liv lever i Eva, og sikkert i mange unge, håpefulle som flytter til hovedstaden. Men et vilt og poetisk liv kan også være hardt. Skimter vi avtrykket fra Hamsuns Sult der i teksten?

Ja, det var noe jeg innså en stund uti skriveprosessen, særlig da jeg oppdaga det komiske potensialet i Evas utenforskap. Jeg har ikke lest Sult siden jeg var fjorten, men jeg minnes hvor overraskende morsom den var, oppi all elendigheten. Det er noe med kontrasten med det lidende menneskets indre liv og den ytre verdens realiteter. Også kroppens realiteter, skal man holde seg i live. Eva sutter ikke på en trebit for å holde sulten unna, som hovedpersonen i Sult, men tar seg en tyggis. Hun blir også stadig mer virkelighetsfjern, som er tragedien med mennesker som faller utafor på ulike vis – det baller ubønnhørlig på seg.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Jeg inspireres mye av musikk og film. Da jeg begynte på romanen, var jeg djupt inni en Thåström-periode, som jeg har valgt å skrive inn i fortellinga. Tittelen på albumet hans Beväpna dig med vingar (2012) refererer i sin tur til ei bok av den danske poeten Michael Strunge, Væbnet med vinger (1984). Strunge døde også i en alder av 27 år, en sammenheng som mystisk nok først gikk opp for meg nå. 

Når og hvor skriver du?

Setninger kommer ofte til meg når jeg skal sove eller når jeg er ute og går, og fordi jeg er velsigna med en god hukommelse, kan jeg «skrive» flere sider inni meg uten at de forsvinner. Når jeg endelig setter meg for å få dem ned på sida, liker jeg å være på en rolig pub med en pils som jeg drikker sakte. Det handler altså ikke om promillen, men at det er et ritual jeg forbinder med det sosiale. En modus hvor jeg åpner meg for en annen med tilstedeværelse og empati, og det er en forutsetning også i møtet med setningene mine.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

At den berørte dem.