Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Johanne den vanvittige?
Tusen takk! Johanne har drevet klesbutikk i den lille sørlandsbyen i mange år, og er gift med Hilmar, en kjekk og omgjengelig mann. Alt ligger til rette for en rolig tilværelse. Men Johanne er ikke normal, og dette har lenge vært tydelig for lokalsamfunnet. Hun trakasserer naboer, forfølger folk i bil og lar ikke Hilmar få forlate huset.
Jesper Eriksen, som er pensjonist og får med seg det meste, er opprørt over Johannes oppførsel, men han har sitt eget å stri med, blant annet en tiltakende pilleavhengighet og vennskapet mellom Philip og sykepleieren Ella, som plager ham veldig.
Kan du si litt mer om hvem Johanne er?
Johanne har tilsynelatende et jerngrep på Hilmar. Samtidig er hun i ferd med å miste kontrollen over seg selv. En dårlig kombinasjon som gjør henne nokså beryktet i den lille byen.
Det er ikke første gang du skriver om en rasende og sjalu kvinne. I Herfra til Hiroshima (2019) møter vi hjemmehjelpen Ingrid som stalker sin utkårede på jorden-rundt-reisen hans. Hva er det med sjalusien som tiltrekker deg?
Det er egentlig en ren og ærlig følelse som vi definerer som pinlig og uakseptabel. Den er ubehagelig å forholde seg til, samtidig som det er ubehagelig å forholde seg til et premiss om at sjalusi er noe som er så ille at man helst ikke skal innrømme at man føler det. Veldig morsomt å jobbe med.
Forlaget har kalt Johanne den vanvittige for en skarp satire om vold i nære relasjoner. Å skrive satirisk om et så mørkt tema kan nok for mange oppleves risikabelt. Hvordan oppleves dette for deg?
Jeg synes ikke det er risikabelt. Vold kommer i utallige former, og jeg tror alle gjenkjenner noe av volden hos seg selv. Og vold er en del av livet hos veldig mange. Da særlig barn, for de har ikke luksusen det er å bare dra sin vei. Vi får stadig høre om stor mangel på fosterhjem. Det er det en grunn til. Det er i stor grad volden.
I boken blir vi kjent med flere personer i Johannes omkrets, og det er ikke bare Johanne som nærmer seg bristepunktet. Hva har disse menneskene til felles utover desperasjon og bostedsadresse?
Det er vel først og fremst den manglende evnen til å gjøre noe annerledes for å få det bedre. Vi krever så mange garantier av livet. Vi vil vite at dersom vi skal foreta oss noe drastisk, vil det garantert gå bra. Vi vil ha to streker under svaret, ellers gjør vi ingenting. Vi vil heller sitte stille og forbitret og i hvert fall vite hva morgendagen bringer, nemlig mer skuffelse, enn å hive oss ut av en bil i fart for å slippe unna plageånden i førersetet, og ikke ane noe om hva som vil skje. Tenk om det bare gjør enda mer vondt?
Det er tre år siden din forrige roman, Invictus, kom ut. Der skriver du om de ulike menneskene i en falleferdig trygdeblokk i Oslo. I din nye roman kan man si at byens kjøpesenter har noe av den samlende effekten som blokka har. På kjøpesenteret skravles, observeres og sladres det, og gjennom de ulike perspektivene skapes det en usikkerhet rundt kilder og sannhet. Ser du sladderkulturen som positiv eller negativ?
Sladder er lim i små byer. Hvorvidt sladder er negativt, kommer jo mest an på hvor mye man velger å bry seg om den. Hva som er sant, er fullstendig underordnet. Akkurat som i litteraturen.
Gjennom sladderet og perspektivvekslingen får du frem en slags kollektiv bevissthet. Folk vet kanskje ikke alt, men de vet en hel del; problemer kunne blitt løst, mennesker kunne blitt reddet. Kan man ane en oppfordring om å bry seg mer, det vil si bry seg på riktig måte?
Det er lett å dømme i etterkant. Vi er flinke med pekefingre: «Noen skulle brydd seg. Noen skulle sagt fra.» Kanskje er det mer nyttig å se på grunnene til at folk ikke griper inn. Alle vet noe, men ingen vet alt. Det vet selv den ivrigste sladrehank. Ingen vil være den som bryr seg først. For tenk om man likevel tar feil? Da snur pendelen, og man blir selv den det handler om.
Du skriver med perspektivet lagt til individer i det man kalle samfunnets nedre sjikt, slitere, folk som ruser seg, har økonomiske problemer og psykiske lidelser, gjerne ensomme mennesker. Men du stryker dem ikke medhårs. Hvor bevisst er du balansen mellom satire og sosialrealisme når du skriver?
Hverken litteratur eller mennesker blir mer interessant av å strykes medhårs. Det er ingen grunn til det. Balanse har jeg ikke så god greie på. Det tipper som regel over den ene eller den andre veien. Generelt tenker jeg vel slik: Det kan ikke være slik at fiktive personer i fiktive sosiale lag ikke kan beskrives med gode og mindre gode egenskaper for ikke å krenke levende mennesker.
Det går for tiden en diskusjon om minoritetslitteratur og representasjon; om hvem som kan skrive om hva. Har du noen tanker om denne problemstillingen? Føler du deg fri til å skrive om det du måtte ønske?
Jeg har tanker om problemstillingen, men jeg føler meg ikke fri. Følelsen av at man trenger et slags sosiologisk alibi for å skrive er vanskelig. Jeg forstår ikke premisset, men det er like fullt et skremmende premiss. Det gjør ingenting annet enn å drepe forestillingsevnen og henge en diger sekk av frykt på ryggen din i stedet. Det er litt som med sladder. Man blir redd for å komme på kant med det som er greit. At man selv blir den som kommer inn på kafeen på senteret, og så blir det helt stille der inne, før alle bøyer hodet og begynner å mumle. Jeg har nok kommet frem til at jeg må skrive som om jeg opplevde at den friheten var her. Man kan ikke gjøre så mye med konteksten. Bare glemme at den sekken henger der, og fortelle det man vil fortelle.
Du er også firebarnsmor og jobber fullt. Når og hvor skriver du?
Jeg vet ikke helt. Pauser. Bussturer. Kvelder. Fridager fra jobb. Den tiden jeg får tak i. Så er det jo noe med tiden man faktisk har allerede, men som spises opp av scrolling og binging og disse fancy ordene som betyr å se på ting som flimrer mens timene bare blir borte. Man har egentlig nok tid til å gjøre mye. Men ikke så mye som jeg skulle ønske.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg er en dårlig taper, så jeg er ikke noe konkurransemenneske, men jeg er veldig glad i å løpe. Etter en stund på stien er det som om tankene også løsner. Det er lett å forestille seg ting når man løper. Man kan være helt i eget liv, eller holde rettssak i hodet, og når man er ferdig med løpeturen har det kanskje blitt til noen setninger.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er vanskelig, men at det er lett å le.
Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Johanne den vanvittige?
Tusen takk! Johanne har drevet klesbutikk i den lille sørlandsbyen i mange år, og er gift med Hilmar, en kjekk og omgjengelig mann. Alt ligger til rette for en rolig tilværelse. Men Johanne er ikke normal, og dette har lenge vært tydelig for lokalsamfunnet. Hun trakasserer naboer, forfølger folk i bil og lar ikke Hilmar få forlate huset.
Jesper Eriksen, som er pensjonist og får med seg det meste, er opprørt over Johannes oppførsel, men han har sitt eget å stri med, blant annet en tiltakende pilleavhengighet og vennskapet mellom Philip og sykepleieren Ella, som plager ham veldig.
Kan du si litt mer om hvem Johanne er?
Johanne har tilsynelatende et jerngrep på Hilmar. Samtidig er hun i ferd med å miste kontrollen over seg selv. En dårlig kombinasjon som gjør henne nokså beryktet i den lille byen.
Det er ikke første gang du skriver om en rasende og sjalu kvinne. I Herfra til Hiroshima (2019) møter vi hjemmehjelpen Ingrid som stalker sin utkårede på jorden-rundt-reisen hans. Hva er det med sjalusien som tiltrekker deg?
Det er egentlig en ren og ærlig følelse som vi definerer som pinlig og uakseptabel. Den er ubehagelig å forholde seg til, samtidig som det er ubehagelig å forholde seg til et premiss om at sjalusi er noe som er så ille at man helst ikke skal innrømme at man føler det. Veldig morsomt å jobbe med.
Forlaget har kalt Johanne den vanvittige for en skarp satire om vold i nære relasjoner. Å skrive satirisk om et så mørkt tema kan nok for mange oppleves risikabelt. Hvordan oppleves dette for deg?
Jeg synes ikke det er risikabelt. Vold kommer i utallige former, og jeg tror alle gjenkjenner noe av volden hos seg selv. Og vold er en del av livet hos veldig mange. Da særlig barn, for de har ikke luksusen det er å bare dra sin vei. Vi får stadig høre om stor mangel på fosterhjem. Det er det en grunn til. Det er i stor grad volden.
I boken blir vi kjent med flere personer i Johannes omkrets, og det er ikke bare Johanne som nærmer seg bristepunktet. Hva har disse menneskene til felles utover desperasjon og bostedsadresse?
Det er vel først og fremst den manglende evnen til å gjøre noe annerledes for å få det bedre. Vi krever så mange garantier av livet. Vi vil vite at dersom vi skal foreta oss noe drastisk, vil det garantert gå bra. Vi vil ha to streker under svaret, ellers gjør vi ingenting. Vi vil heller sitte stille og forbitret og i hvert fall vite hva morgendagen bringer, nemlig mer skuffelse, enn å hive oss ut av en bil i fart for å slippe unna plageånden i førersetet, og ikke ane noe om hva som vil skje. Tenk om det bare gjør enda mer vondt?
Det er tre år siden din forrige roman, Invictus, kom ut. Der skriver du om de ulike menneskene i en falleferdig trygdeblokk i Oslo. I din nye roman kan man si at byens kjøpesenter har noe av den samlende effekten som blokka har. På kjøpesenteret skravles, observeres og sladres det, og gjennom de ulike perspektivene skapes det en usikkerhet rundt kilder og sannhet. Ser du sladderkulturen som positiv eller negativ?
Sladder er lim i små byer. Hvorvidt sladder er negativt, kommer jo mest an på hvor mye man velger å bry seg om den. Hva som er sant, er fullstendig underordnet. Akkurat som i litteraturen.
Gjennom sladderet og perspektivvekslingen får du frem en slags kollektiv bevissthet. Folk vet kanskje ikke alt, men de vet en hel del; problemer kunne blitt løst, mennesker kunne blitt reddet. Kan man ane en oppfordring om å bry seg mer, det vil si bry seg på riktig måte?
Det er lett å dømme i etterkant. Vi er flinke med pekefingre: «Noen skulle brydd seg. Noen skulle sagt fra.» Kanskje er det mer nyttig å se på grunnene til at folk ikke griper inn. Alle vet noe, men ingen vet alt. Det vet selv den ivrigste sladrehank. Ingen vil være den som bryr seg først. For tenk om man likevel tar feil? Da snur pendelen, og man blir selv den det handler om.
Du skriver med perspektivet lagt til individer i det man kalle samfunnets nedre sjikt, slitere, folk som ruser seg, har økonomiske problemer og psykiske lidelser, gjerne ensomme mennesker. Men du stryker dem ikke medhårs. Hvor bevisst er du balansen mellom satire og sosialrealisme når du skriver?
Hverken litteratur eller mennesker blir mer interessant av å strykes medhårs. Det er ingen grunn til det. Balanse har jeg ikke så god greie på. Det tipper som regel over den ene eller den andre veien. Generelt tenker jeg vel slik: Det kan ikke være slik at fiktive personer i fiktive sosiale lag ikke kan beskrives med gode og mindre gode egenskaper for ikke å krenke levende mennesker.
Det går for tiden en diskusjon om minoritetslitteratur og representasjon; om hvem som kan skrive om hva. Har du noen tanker om denne problemstillingen? Føler du deg fri til å skrive om det du måtte ønske?
Jeg har tanker om problemstillingen, men jeg føler meg ikke fri. Følelsen av at man trenger et slags sosiologisk alibi for å skrive er vanskelig. Jeg forstår ikke premisset, men det er like fullt et skremmende premiss. Det gjør ingenting annet enn å drepe forestillingsevnen og henge en diger sekk av frykt på ryggen din i stedet. Det er litt som med sladder. Man blir redd for å komme på kant med det som er greit. At man selv blir den som kommer inn på kafeen på senteret, og så blir det helt stille der inne, før alle bøyer hodet og begynner å mumle. Jeg har nok kommet frem til at jeg må skrive som om jeg opplevde at den friheten var her. Man kan ikke gjøre så mye med konteksten. Bare glemme at den sekken henger der, og fortelle det man vil fortelle.
Du er også firebarnsmor og jobber fullt. Når og hvor skriver du?
Jeg vet ikke helt. Pauser. Bussturer. Kvelder. Fridager fra jobb. Den tiden jeg får tak i. Så er det jo noe med tiden man faktisk har allerede, men som spises opp av scrolling og binging og disse fancy ordene som betyr å se på ting som flimrer mens timene bare blir borte. Man har egentlig nok tid til å gjøre mye. Men ikke så mye som jeg skulle ønske.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg er en dårlig taper, så jeg er ikke noe konkurransemenneske, men jeg er veldig glad i å løpe. Etter en stund på stien er det som om tankene også løsner. Det er lett å forestille seg ting når man løper. Man kan være helt i eget liv, eller holde rettssak i hodet, og når man er ferdig med løpeturen har det kanskje blitt til noen setninger.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er vanskelig, men at det er lett å le.
Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i Johanne den vanvittige?
Tusen takk! Johanne har drevet klesbutikk i den lille sørlandsbyen i mange år, og er gift med Hilmar, en kjekk og omgjengelig mann. Alt ligger til rette for en rolig tilværelse. Men Johanne er ikke normal, og dette har lenge vært tydelig for lokalsamfunnet. Hun trakasserer naboer, forfølger folk i bil og lar ikke Hilmar få forlate huset.
Jesper Eriksen, som er pensjonist og får med seg det meste, er opprørt over Johannes oppførsel, men han har sitt eget å stri med, blant annet en tiltakende pilleavhengighet og vennskapet mellom Philip og sykepleieren Ella, som plager ham veldig.
Kan du si litt mer om hvem Johanne er?
Johanne har tilsynelatende et jerngrep på Hilmar. Samtidig er hun i ferd med å miste kontrollen over seg selv. En dårlig kombinasjon som gjør henne nokså beryktet i den lille byen.
Det er ikke første gang du skriver om en rasende og sjalu kvinne. I Herfra til Hiroshima (2019) møter vi hjemmehjelpen Ingrid som stalker sin utkårede på jorden-rundt-reisen hans. Hva er det med sjalusien som tiltrekker deg?
Det er egentlig en ren og ærlig følelse som vi definerer som pinlig og uakseptabel. Den er ubehagelig å forholde seg til, samtidig som det er ubehagelig å forholde seg til et premiss om at sjalusi er noe som er så ille at man helst ikke skal innrømme at man føler det. Veldig morsomt å jobbe med.
Forlaget har kalt Johanne den vanvittige for en skarp satire om vold i nære relasjoner. Å skrive satirisk om et så mørkt tema kan nok for mange oppleves risikabelt. Hvordan oppleves dette for deg?
Jeg synes ikke det er risikabelt. Vold kommer i utallige former, og jeg tror alle gjenkjenner noe av volden hos seg selv. Og vold er en del av livet hos veldig mange. Da særlig barn, for de har ikke luksusen det er å bare dra sin vei. Vi får stadig høre om stor mangel på fosterhjem. Det er det en grunn til. Det er i stor grad volden.
I boken blir vi kjent med flere personer i Johannes omkrets, og det er ikke bare Johanne som nærmer seg bristepunktet. Hva har disse menneskene til felles utover desperasjon og bostedsadresse?
Det er vel først og fremst den manglende evnen til å gjøre noe annerledes for å få det bedre. Vi krever så mange garantier av livet. Vi vil vite at dersom vi skal foreta oss noe drastisk, vil det garantert gå bra. Vi vil ha to streker under svaret, ellers gjør vi ingenting. Vi vil heller sitte stille og forbitret og i hvert fall vite hva morgendagen bringer, nemlig mer skuffelse, enn å hive oss ut av en bil i fart for å slippe unna plageånden i førersetet, og ikke ane noe om hva som vil skje. Tenk om det bare gjør enda mer vondt?
Det er tre år siden din forrige roman, Invictus, kom ut. Der skriver du om de ulike menneskene i en falleferdig trygdeblokk i Oslo. I din nye roman kan man si at byens kjøpesenter har noe av den samlende effekten som blokka har. På kjøpesenteret skravles, observeres og sladres det, og gjennom de ulike perspektivene skapes det en usikkerhet rundt kilder og sannhet. Ser du sladderkulturen som positiv eller negativ?
Sladder er lim i små byer. Hvorvidt sladder er negativt, kommer jo mest an på hvor mye man velger å bry seg om den. Hva som er sant, er fullstendig underordnet. Akkurat som i litteraturen.
Gjennom sladderet og perspektivvekslingen får du frem en slags kollektiv bevissthet. Folk vet kanskje ikke alt, men de vet en hel del; problemer kunne blitt løst, mennesker kunne blitt reddet. Kan man ane en oppfordring om å bry seg mer, det vil si bry seg på riktig måte?
Det er lett å dømme i etterkant. Vi er flinke med pekefingre: «Noen skulle brydd seg. Noen skulle sagt fra.» Kanskje er det mer nyttig å se på grunnene til at folk ikke griper inn. Alle vet noe, men ingen vet alt. Det vet selv den ivrigste sladrehank. Ingen vil være den som bryr seg først. For tenk om man likevel tar feil? Da snur pendelen, og man blir selv den det handler om.
Du skriver med perspektivet lagt til individer i det man kalle samfunnets nedre sjikt, slitere, folk som ruser seg, har økonomiske problemer og psykiske lidelser, gjerne ensomme mennesker. Men du stryker dem ikke medhårs. Hvor bevisst er du balansen mellom satire og sosialrealisme når du skriver?
Hverken litteratur eller mennesker blir mer interessant av å strykes medhårs. Det er ingen grunn til det. Balanse har jeg ikke så god greie på. Det tipper som regel over den ene eller den andre veien. Generelt tenker jeg vel slik: Det kan ikke være slik at fiktive personer i fiktive sosiale lag ikke kan beskrives med gode og mindre gode egenskaper for ikke å krenke levende mennesker.
Det går for tiden en diskusjon om minoritetslitteratur og representasjon; om hvem som kan skrive om hva. Har du noen tanker om denne problemstillingen? Føler du deg fri til å skrive om det du måtte ønske?
Jeg har tanker om problemstillingen, men jeg føler meg ikke fri. Følelsen av at man trenger et slags sosiologisk alibi for å skrive er vanskelig. Jeg forstår ikke premisset, men det er like fullt et skremmende premiss. Det gjør ingenting annet enn å drepe forestillingsevnen og henge en diger sekk av frykt på ryggen din i stedet. Det er litt som med sladder. Man blir redd for å komme på kant med det som er greit. At man selv blir den som kommer inn på kafeen på senteret, og så blir det helt stille der inne, før alle bøyer hodet og begynner å mumle. Jeg har nok kommet frem til at jeg må skrive som om jeg opplevde at den friheten var her. Man kan ikke gjøre så mye med konteksten. Bare glemme at den sekken henger der, og fortelle det man vil fortelle.
Du er også firebarnsmor og jobber fullt. Når og hvor skriver du?
Jeg vet ikke helt. Pauser. Bussturer. Kvelder. Fridager fra jobb. Den tiden jeg får tak i. Så er det jo noe med tiden man faktisk har allerede, men som spises opp av scrolling og binging og disse fancy ordene som betyr å se på ting som flimrer mens timene bare blir borte. Man har egentlig nok tid til å gjøre mye. Men ikke så mye som jeg skulle ønske.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg er en dårlig taper, så jeg er ikke noe konkurransemenneske, men jeg er veldig glad i å løpe. Etter en stund på stien er det som om tankene også løsner. Det er lett å forestille seg ting når man løper. Man kan være helt i eget liv, eller holde rettssak i hodet, og når man er ferdig med løpeturen har det kanskje blitt til noen setninger.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At den er vanskelig, men at det er lett å le.
