«Johanne den vanvittige» er en godt sammensnekret roman hvor individets stygghet er det som skinner og brenner.

Fenomenal, rett og slett. Det er fordi Lye Axelsen behersker skrivehåndverket så innmari godt, og fordi hun har noe viktig å fortelle. Noe dypt, alvorlig og menneskelig. … Der andre samtidsforfattere ofte skriver realistisk inntil det kjedelige, nærmer Lye Axelsen seg alvorlige temaer på en burlesk, litt sprø, underholdende måte.

Sunniva Lye Axelsen skriv stramt og fortetta om vald i nære relasjonar. … så medrivande at lesaren sit med hjartet i halsen.

For hver bok jeg leser av Sunniva Lye Axelsen, undres jeg over hvorfor hun ikke er et større navn i den litterære offentligheten. Her er en forfatter som i bok etter bok serverer dyptloddende, komplekse, freidige og infame portretter av mennesker som baler med livets umulighet. De befinner seg i randsoner, på grensa mellom isolasjon og fellesskapslengsel, forelskelse og besettelse, snusfornuft og vanvidd, kledd i en krass, spydig og oppfinnsom språkdrakt. Slik er det også i romanen med den vidunderlige tittelen «Johanne den vanvittige» … Dette er noe ganske annet, og langt mer ubehagelig, enn gjenkjennelig satire, og skjønt det ofte er morsomt – det er en av Axelsens fremste kvaliteter, hun er morsom! – er humoren ubehagelig på en måte som har lite med flauhet å gjøre, og desto mer med skamfølelse.