Gratulerer med din sekstende roman! Dette er det åttende året på rad at vi åpner bokåret med en ny roman fra deg. Det er alltid en glede. Hvordan kjennes det ut for deg?

Romanene har kommet tett disse siste årene. Likevel blir det aldri rutine. Å se arbeidet manifestert i fysisk bok er noe helt eget.

Kort fortalt, hva møter oss i Neste morgen ved Wounded Knee?

En forfatter som planlegger å skrive en bok om massakren ved Wounded Knee som fant sted 29. desember 1890 i Sør Dakota. Her ble rundt tre hundre lakotaindianere (men også et mindre antall Cheyenne) drept av soldater fra den amerikanske hæren. De fleste av ofrene var kvinner og barn. Til og med spedbarn. Foranledningen var en religiøs vekkelse blant prærieindianerne, sentrert rundt en type fellesdans som ble kalt The Ghost Dance, eller åndedansen på norsk. Målet med dansen, som innebar at man sammen danset seg inn i en transelignende tilstand, var å få en ny verden til å oppstå. En hvor de hvite ikke fantes og bisonen som de praktisk talt hadde utryddet, vendte tilbake, sammen med alle døde indianere, altså legemets gjenoppstandelse, et gudsrike på jord, men kun forbeholdt indianerne. De hvite nybyggernes frykt for disse store fellesdansene førte til slutt til at militæret ble satt inn for å få «kontroll på indianerne.» Og i denne høyspente situasjonen var det at Wounded Knee-massakren fant sted.

Hvordan startet arbeidet med boken?

Boka åpner med beskrivelsen av et fotografi som er tatt ved Wounded Knee dagen etter massakren og som viser liket av høvding Si Tanka liggende stivfrosset på den snødekte præriemarken. Han er kledd i avlagte vestlige klær, en fillete frakk, noen like elendige bukser, og ser aller mest ut som en ihjelfrosset uteligger. En sånn en som man forstiller seg dør under en bro en iskald vinternatt. Men han var født en gang rundt 1820 (altså ca sytti år gammel), noe som vil si at han må ha levd de første tjue, tretti årene av livet sitt i en verden hvor den hvite innvandringen riktignok var et kjent faktum, men der de likevel stort sett unngikk kontakt med inntrengerne og fortsatt hadde sitt tradisjonelle levevis ganske intakt. Bildet av Si Tankas endelikt ved Wounded Knee blir derfor også et bilde på en hel kulturs nederlag. I alle fall var det sånn jeg lenge oppfattet det. Men hele tiden var det som jeg også visste at det var noe mer der. Det var nok derfor jeg aldri sluttet å tenke på bildet og på å skrive noe om det en gang. Denne romanen er et forsøk på å formulere hva dette andre er. Jeg ønsket å skrive frem et slags motspråk til å behandle Wounded Knee-massakren med. Prøve å frigjøre fotografiet av Si Tanka, og gjennom det også mine egne tanker om hendelsene, fra våre inngrodde forestillinger om seier og nederlag.

I kjent Sundstølsk stil er det store tidsspenn i boken. Hvilke forbindelser er det mellom en forfatter i dagens Norge og en indianerhøvding som levde for 135 år siden?

Forfatteren i boka er opptatt av sammenhenger og likheter han mener å kunne ane, mellom indianernes situasjon på den tiden og vår egen kultur og samtid. Det store økologiske sammenbruddet på prærien som utryddelsen av bisonen bare var en del av, og den naturkrisen vi selv står midt oppe i, der klimaet endrer seg raskere enn vi kunne drømt om og vi samtidig bygger ned stadig mer av det som er igjen av natur rundt oss, er en slik sammenheng som han tenker mye på i løpet av boka. Eller hungeren etter såkalte naturressurser. Gullet i Black Hills (lakotaenes hellige land som de hvite trengte inn i så snart det ble funnet gull der), sølvgruvene på Kongsberg (en del av boka foregår faktisk i Kongsberg kirke) og planene om storstilt gruvedrift etter sjeldne jordmineraler på Fen, ikke langt unna her hvor jeg bor.

Ulike former for åndelighet går igjen i romanen, fra åndedans til kirkemøter, fra sterke naturopplevelser til yoga og til forelskelse. Hva er åndelighet for deg?

Jeg vil ikke forsøke å definere begrepet åndelighet. Det er da også ganske ullent i kantene, synes jeg. For min del er det bare sånn at jeg alltid har levd i en verden som holdes av noen eller noe. Og jeg tror ikke dette er noe jeg er blitt fortalt. Verden har vært sånn for meg fra lenge før jeg var i stand til å reflektere over det.

Det kjennes plutselig betimelig å trekke inn nyårets hendelser i Venezuela. Den imperialistiske hvite mannen som fjerner høvdingen han ikke liker og krever landområder og naturressurser han ønsker seg. Var du bevisst det politiske aspektet da du skrev?

Det er umulig å skrive en bok som Neste morgen ved Wounded Knee uten at det blir politisk på et eller annet nivå. Men for meg handler dette om å lage et motspråk, som nevnt over. Skrive det frem. Tenke det frem. Når man skriver en roman synes jeg ikke man bør snakke om for eksempel maktforhold og overgrep med det samme språket som makten og overgriperne benytter, uansett om man aldri så mye tar ofrenes parti. Men det blir jo gjort hele tiden! Derfor har jeg skrevet en roman om Wounded Knee-massakren som i stor grad handler om religiøse opplevelser og den store kjærligheten. For Wounded Knee er jo ikke det eneste motivet i boka. Minst like mye oppmerksomhet vies til fremstillingen av en forelskelse som strekker seg over tre tiår. I dette ligger forsøksvis et svar til det språket som muliggjør noe sånt som massakren ved Wounded Knee.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Inspirasjon er ikke et begrep jeg forholder meg til i det hele tatt. Men bøkene mine blir som de blir fordi jeg er som jeg er.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Det fineste en leser kan si om en bok jeg har skrevet, er alltid noe de ikke greier å uttrykke, men som jeg likevel merker er der. Når noen snakker om en stor leseopplevelse, er ordene bare toppen av isfjellet.