Gratulerer med ny roman! Dette er den femte boken i serien om Ingrid Winter. Hva er din heispitsj på boken?
Ingrid Winter har mye på gang – foreldre som skal flytte i leilighet, universitet som truer med å legge ned humaniora, håndverkere som aldri blir ferdige – men det hun er aller mest redd for er at hun ikke har gjort sine egne barn istand til å overleve i Islands isøde eller på Maltas glødende klipper. (Bør klare å få sagt dette hvis heisturen er mer enn tre etasjer – og folk bør egentlig ikke ta heisen hvis ikke.)
Siden første bok i serien har vi fulgt Ingrid Winter fra småbarnsfasen til storbarnsfasen og nå til snart tomt-rede-fasen og «sandwichfasen». Har du en favorittfase? Og hva er egentlig sandwichfasen?
Man er jo gjerne nostalgisk og tenker at småbarnsfasen var fin, men den er jo veldig hektisk og det er så mye tungt å bære i den fasen, så jeg tror storbarnsfasen er min favoritt. Når de begynner å bli store nok til at man kan gå lange turer sammen og se filmer sammen, men samtidig så er familiehjemmet intakt.
Sandwichfasen er et begrep som brukes om Generasjon X, fordi vi er de første som har produsert barn som er barn veldig lenge, samtidig som vi har foreldre som lever lenge, og både barna våre og foreldrene våre har behov som de tenker at vi må fylle. Så vi skvises i begge retninger.
Trebarnsmor og litteraturprofessor Ingrid Winter kan vel kalles ditt alterego? Men hva vil du si til dem som tror du utleverer familie og kolleger?
Det er ingen onkel Kjartan i mine bøker, så ingen trenger å være redde.
Du skriver humoristisk og underholdende fra både familieliv og akademia. Hva slags sjangerbenevnelse synes du passer best til Ingrid Winter-bøkene?
Jeg har lest et sted at «horror-komedien» er den viktigste sjangeren i vår tid, fordi den beskriver samtiden så godt. Vi lever i en verden som både gjør oss skrekkslagne og som er så absurd at vi bare må le. Nå er det jo ingen zombier eller vampyrer i mine bøker, men kanskje «hverdags horror-komedie» passer bra?
Til de som måtte undre seg over at en litteraturprofessor velger seg denne sjangeren å skrive i. Hvordan vil du gi dem svar på tiltale?
Litteraturen er alle ting – den tåler alt og rommer alt. Jeg selv bruker humor som en overlevelsesmekanisme og anbefaler alle å gjøre det samme.
Man sier gjerne at det kan være utfordrende å både skrive og vurdere humoristisk litteratur, fordi folk har ulike meninger om hva som er morsomt. Hva tenker du om det? Hvordan vet du selv at du har skrevet noe morsomt?
Det er jeg helt enig i. Det er en krevende teknisk øvelse å skrive morsomt og jeg jobber veldig mye med timing og oppbygning. Det krever for eksempel at jeg kutter mye og stripper språket ned, sånn at flyten blir god. Noe annet som er viktig er at det ikke skal lugge, men det skal overraske. Noen ganger synes jeg det er morsomt selv, men oftest synes jeg ikke det, og da må jeg teste det ut på min redaktør Mattis.
Du jobber som litteraturprofessor ved Universitetet i Stavanger, skriver avisartikler, spiller inn podcaster og holder foredrag over det ganske land. Når og hvor finner du tid til å skrive bøker?
Jeg tok nylig en personlighetstest og de som gikk gjennom den hadde aldri sett noen som scoret så høyt på å være pliktoppfyllende. Så det handler bare om å jobbe veldig mye og ikke ta pauser.
Trusselen mot humaniora-fagene henger over Ingrid Winter fra bok 1, og i siste bok bygger det seg virkelig opp til apokalypse på HF-instituttet med studenter som ikke leser lenger og trusler om en storstilt sammenslåing av fag. Hva står på spill for Ingrid Winter?
Det som står på spill for Ingrid Winter er det samme som står på spill for oss andre – at menneskeligheten vår skal forsvinne fordi vi ikke skjønner at litteraturen er selve livsåren. Det er mange grunner til dette, men en av dem er at vi har dyttet litteraturen inn i kategorien «marginal hobby». Det er farlig. Og vi må jobbe aktivt for å få snudd denne skuta.
Hvordan vil du oppsummere forsvarstalen hennes for litteraturfaget i to setninger?
Litteraturen er selve livsåren og det eneste språket som kan romme hele verden. Mister vi den, mister vi oss selv.
Føler du deg like presset og engstelig som Winter selv på vegne av litteraturen?
Ja, og det er derfor jeg ikke tar pauser.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av å stå opp om morgenen. Da er jeg klar!
Hvem håper du vil lese Winterkalypse nå!?
Jeg håper at det er noe å finne for de fleste i denne boken. Vi er jo passasjerer på den samme skuta, så jeg tenker at det ligger noe for oss alle her.
Hva er det fineste noen kan si om boken?
Jeg lo, jeg gråt og jeg klarte ikke legge den fra meg.
Gratulerer med ny roman! Dette er den femte boken i serien om Ingrid Winter. Hva er din heispitsj på boken?
Ingrid Winter har mye på gang – foreldre som skal flytte i leilighet, universitet som truer med å legge ned humaniora, håndverkere som aldri blir ferdige – men det hun er aller mest redd for er at hun ikke har gjort sine egne barn istand til å overleve i Islands isøde eller på Maltas glødende klipper. (Bør klare å få sagt dette hvis heisturen er mer enn tre etasjer – og folk bør egentlig ikke ta heisen hvis ikke.)
Siden første bok i serien har vi fulgt Ingrid Winter fra småbarnsfasen til storbarnsfasen og nå til snart tomt-rede-fasen og «sandwichfasen». Har du en favorittfase? Og hva er egentlig sandwichfasen?
Man er jo gjerne nostalgisk og tenker at småbarnsfasen var fin, men den er jo veldig hektisk og det er så mye tungt å bære i den fasen, så jeg tror storbarnsfasen er min favoritt. Når de begynner å bli store nok til at man kan gå lange turer sammen og se filmer sammen, men samtidig så er familiehjemmet intakt.
Sandwichfasen er et begrep som brukes om Generasjon X, fordi vi er de første som har produsert barn som er barn veldig lenge, samtidig som vi har foreldre som lever lenge, og både barna våre og foreldrene våre har behov som de tenker at vi må fylle. Så vi skvises i begge retninger.
Trebarnsmor og litteraturprofessor Ingrid Winter kan vel kalles ditt alterego? Men hva vil du si til dem som tror du utleverer familie og kolleger?
Det er ingen onkel Kjartan i mine bøker, så ingen trenger å være redde.
Du skriver humoristisk og underholdende fra både familieliv og akademia. Hva slags sjangerbenevnelse synes du passer best til Ingrid Winter-bøkene?
Jeg har lest et sted at «horror-komedien» er den viktigste sjangeren i vår tid, fordi den beskriver samtiden så godt. Vi lever i en verden som både gjør oss skrekkslagne og som er så absurd at vi bare må le. Nå er det jo ingen zombier eller vampyrer i mine bøker, men kanskje «hverdags horror-komedie» passer bra?
Til de som måtte undre seg over at en litteraturprofessor velger seg denne sjangeren å skrive i. Hvordan vil du gi dem svar på tiltale?
Litteraturen er alle ting – den tåler alt og rommer alt. Jeg selv bruker humor som en overlevelsesmekanisme og anbefaler alle å gjøre det samme.
Man sier gjerne at det kan være utfordrende å både skrive og vurdere humoristisk litteratur, fordi folk har ulike meninger om hva som er morsomt. Hva tenker du om det? Hvordan vet du selv at du har skrevet noe morsomt?
Det er jeg helt enig i. Det er en krevende teknisk øvelse å skrive morsomt og jeg jobber veldig mye med timing og oppbygning. Det krever for eksempel at jeg kutter mye og stripper språket ned, sånn at flyten blir god. Noe annet som er viktig er at det ikke skal lugge, men det skal overraske. Noen ganger synes jeg det er morsomt selv, men oftest synes jeg ikke det, og da må jeg teste det ut på min redaktør Mattis.
Du jobber som litteraturprofessor ved Universitetet i Stavanger, skriver avisartikler, spiller inn podcaster og holder foredrag over det ganske land. Når og hvor finner du tid til å skrive bøker?
Jeg tok nylig en personlighetstest og de som gikk gjennom den hadde aldri sett noen som scoret så høyt på å være pliktoppfyllende. Så det handler bare om å jobbe veldig mye og ikke ta pauser.
Trusselen mot humaniora-fagene henger over Ingrid Winter fra bok 1, og i siste bok bygger det seg virkelig opp til apokalypse på HF-instituttet med studenter som ikke leser lenger og trusler om en storstilt sammenslåing av fag. Hva står på spill for Ingrid Winter?
Det som står på spill for Ingrid Winter er det samme som står på spill for oss andre – at menneskeligheten vår skal forsvinne fordi vi ikke skjønner at litteraturen er selve livsåren. Det er mange grunner til dette, men en av dem er at vi har dyttet litteraturen inn i kategorien «marginal hobby». Det er farlig. Og vi må jobbe aktivt for å få snudd denne skuta.
Hvordan vil du oppsummere forsvarstalen hennes for litteraturfaget i to setninger?
Litteraturen er selve livsåren og det eneste språket som kan romme hele verden. Mister vi den, mister vi oss selv.
Føler du deg like presset og engstelig som Winter selv på vegne av litteraturen?
Ja, og det er derfor jeg ikke tar pauser.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg blir inspirert av å stå opp om morgenen. Da er jeg klar!
Hvem håper du vil lese Winterkalypse nå!?
Jeg håper at det er noe å finne for de fleste i denne boken. Vi er jo passasjerer på den samme skuta, så jeg tenker at det ligger noe for oss alle her.
Hva er det fineste noen kan si om boken?
Jeg lo, jeg gråt og jeg klarte ikke legge den fra meg.


