Gratulerer med din aller første bok! Hvordan kjennes det ut å debutere?

Skummelt!

Hvordan vil du beskrive boka?

En kollektiv fortelling om kvinneliv. 

Hvorfor har du skrevet denne boken?

Det bunner i et ønske om å styrke et rommende felleskap, vise at erfaringer med vold, tap og begjær er allmennmenneskelige, at det ikke trenger å være privat og skamfullt. Jeg tror at vi blir mindre ensomme hvis vi fokuserer på felles eksistensielle levevilkår heller enn å stirre oss blinde på mørket i vår egen navle.

Boken er skrevet i tredjeperson flertall. Hvorfor appellerte vi-formen til deg?

Som leser var jeg lei av fortellinger i førsteperson og som terapeut metta på individfokus - så jeg ville skrive frem et alternativ. Personlig er det nok også en feighet eller beskyttelse i det, å bake meg selv inn i et "vi" heller enn å stå naken og aleine. 

I boka blir vi’et etter hvert formet inn i tre roller, heksa, hora og mora. Hvem er disse tre?

De eksemplifiserer tre mulige skjebner, sjablonger, for oss kvinner. Vi finner de i vennegjengen, i kulturen og i oss sjøl.  

Kan du si noe om tittelen Vi fødte aldri de barna?

For meg handler setningen om det å ikke leve opp til forventninger og normer. Den rommer både sorg og frihet. 

Forlaget har kalt boken et feministisk kampskrift. Hvordan kan norske kvinner bli friere?

Juridisk og økonomisk stiller kvinner sterkere i dag, men jeg opplever at det finnes mange kulturelle og internaliserte begrensninger. Eksempelvis, synes et verdig (kvinne)liv fremdeles å bestå av boliglån, mann og barn. Da blir det veldig skummelt og sårbart å velge noe annet, eller å ikke ha tilgang på disse tinga. Det er også risikabelt å satse på å finne lykken der. Jeg tror mange er utilfredse og ensomme både med og uten den pakka. Derfor føles det nødvendig å tilføre flere alternativer, flere former for sosial tilhørighet og mening. 

Politikerne vil at vi skal føde flere barn. Trenger vi å frykte for menneskeheten eller velferdsstaten, eller vil det fødes nok barn fremover?

Kombinasjon av restriktiv innvandringspolitikk og ubarmhjertig sosialpolitikk kan kanskje resultere i færre barn i Norge. Personlig er jeg mer bekymra for hvilken verden barna vokser opp i, enn hvorvidt det fødes nok barn. 

Hva eller hvem inspirerer deg?

Kvinnene i mitt liv. Jeg får ofte lyst til å skrive etter å ha preika med dem, etter å ha sett teaterforestillinger eller besøkt småbarnsfamilier. 

Hvorfor småbarnsfamilier? Hva er det som inspirerer ved dem?

Det er en ekstrem tilværelse de lever i. Etter et besøk er jeg overstimulert av sanseinntrykk og relasjonelle dynamikker. Det er ofte veldig mye lyd og mange umøtte behov. Kjernefamilien som konsept og praksis vekker både forakt og lengsel i meg. Så det handler vel om å skrive seg ut av en overveldelse. 

Du jobber heltid som psykolog. Når og hvor skriver du?

På bussen, på vei til jobb eller fest. 

Det er noen tidsmarkører her som sender tankene til 2000-tallet. Er dette et generasjonsportrett?

Jeg vil ikke bli helt Hannah i Girls («I’m the voice of my generation»), men boka er basert på en gjeng nittitallsbarn, så det gir mening at den innkapsler noe av vår tid. 

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Dette er den første diktboka jeg har lest i et jafs!