Gratulerer med ny roman! Hvordan har du det nå som lanseringsfasen er i gang?
Takk for det! Lanseringen tar jeg med stor ro, jeg overlater den til de flinke folkene i forlaget. Nå har jeg nettopp kommet tilbake til Norge for en stund etter atten år i utlendighet, så alle mine tanker er rettet fremover, mot muligheten for å skrive en litt uvanlig «innvandrerroman» fra Oslo vest.
Spennende! Men kort fortalt, hva møter oss i Over havet på en sky?
Over havet på en sky er en «utvandrerroman» om ei ung dame fra Hammerfest som reiser til USA på invitasjon fra en amerikaner hun nettopp har forelsket seg i. Samtidig som denne konfliktfylte kjærlighetshistorien utspiller seg, i New York og i Washington-området, blir vi kjent med gammelkjæresten hennes, en rotfast blomsterhandler som flakker om på de nordnorske lyngheiene i fritiden og ellers nøyer seg med å reise i fantasien. Det er hovedsakelig hans forestillinger om Amerika-reisen vi får tilgang til, selv om vi også får et mer direkte innblikk i den kvinnelige omstreiferen, Inger-Lise Jansen, senere i romanen.
Romanen har en svevende tittel, bokstavelig talt. Kan du si litt mer om den, hvordan den favner romanen?
Tittelen henspiller på en passasje i Ibsens Peer Gynt, der hovedpersonen erklærer seg som verdensborger, røper sine keiserlige ambisjoner og bedyrer at han allerede som gutt «i drømme rullet vidt over havet på en sky». Det handler altså om evnen til å drømme, men den eteriske ordlyden antyder jo at det å realisere drømmene er besværlig, og at det å omsette ideer i handling, medfører risiko. Jo høyere man flyr, desto hardere faller man, og man kan vinne alt, men likevel tape seg selv. De to drømmerne i romanen utforsker grensene for denne erkjennelsen fra hver sin kant, den ene med hjelp av fysiske forflytninger, og den andre med litterær innlevelse og tankesprang.
Hvordan startet arbeidet med boken?
Partiene om den fysiske reisen begynte jeg å skrive så langt tilbake som i 2010, i et forsøk på å oppfriske entusiasmen og spenningen fra de første dagene mine i USA. Jeg følte at det var noe som det var viktig for meg å bevare, og det temmelig omstreifende livet jeg levde i årene som fulgte, gjorde flyktigheten – det sorgløse dagdriveriet, ferie og eventyr – til et naturlig emne å skrive om. Lenge var romanen en lettere ironisk solskinnshistorie om en slags evig storbyturist. Men da koronaepidemien stanset meg i steget et tiår senere, ble jeg som sikkert mange andre tynget av stagnasjon og stillstand, nesten en lengsel tilbake til barndommen. Dette lekket inn i romanen. Jeg begynte å forestille meg livet slik det kunne vært om jeg hadde forblitt i Vest-Finnmark, om jeg daglig hadde kunnet traske i lyngheiene uten å tenke på munnbind. Slik fant romanen sin amorøse og poetiske viddevandrer, og sin endelige form. Spenningsforholdet mellom tilknytning og utferdstrang, fantasi og erfaring, forløste prosjektet for meg.
Romanen beveger seg altså mellom Hammerfest og USA representert ved New York og Washington, og temaet «hjem» er sterkt tilstede. Du er født og oppvokst i Hammerfest, men har bodd atten år i USA, og har fått amerikansk statsborgerskap. Hvor føler du deg mest hjemme?
Jeg har lenge tenkt at det må være en by som begynner på B, og har seks bokstaver, to stavelser: Bergen, Berlin eller Boston. Jeg har bare ikke klart å bestemme meg for hvilken. Når det er sagt, så har barfjellene i Vest-Finnmark, som jeg en gang sverget aldri å flytte tilbake til, begynt å kalle på meg igjen. Jeg tør ikke se bort ifra at jeg vil ende mine dager i ei grotte der oppi steinura et sted. Men før det har jeg lyst til å flytte tilbake til USA og bo der et lite tiår til, om ikke annet for at barna mine skal få en bra utdannelse.
Har det blitt vanskeligere for folk flest å føle seg hjemme i USA de siste årene, å leve ut den amerikanske drømmen?
I USA er man mindre opptatt av formelle kvalifikasjoner, spesialisering og ansiennitet og slikt, enn man er i Norge, og desto mer åpen for personlige egenskaper. Med et friskt perspektiv, et vinnende vesen og litt flaks, er det ikke grenser for hva man kan få til. I den forstand lever den amerikanske drømmen i beste velgående. Men det er ingen tvil om at de økonomiske ulikhetene er blitt større og den sosiale mobiliteten mindre for dagens unge. Stadig færre slår seg opp fra ingenting. I romanen utforsker jeg den amerikanske drømmen og spørsmålet om tilhørighet hovedsakelig gjennom øynene til den privilegerte hvite middelklassen, som er på krypende retrett, men jeg prøver også å leve meg inn i den mer akutte situasjonen til afrikanskamerikanere og nye innvandrere fra Afrika og andre steder, som virkelig må kjempe hardt for sin andel i drømmen.
Romanen følger altså Inger-Lise Jansens møte med USA, fortalt gjennom øynene til hennes eks-kjæreste i Hammerfest. Den ene er reiseglad, den andre hjemmekjær. Tilsynelatende to ulike impulser, men begge omfavner på sett og vis det fremmede?
Ja, begge approprierer, vil sikkert noen si. Men jeg foretrekker å si at begge tilegner seg – i betydningen «gjør seg fortrolig med» – fremmed stoff. Ekskjæresten nordpå er ikke snauere enn at han forsøker å innta et kvinnelig perspektiv. Han setter seg i Inger-Lise Jansens sko, og skriver om det. Inger-Lise Jansen på sin side hengir seg til panafrikansk aktivisme og svart politisk kunst. Jeg ser ikke noe galt i noen av delene. Innlevelse er første skritt mot forståelse og erkjennelse av vår felles humanitet. Ingen gruppe gjør sosiale fremskritt uten innlevelse og engasjement fra omverdenen, og et kunstverk verken monopoliserer eller frarøver andre retten til å uttrykke seg. Både i sørstatsboka mi fra 2024, Vinden fra det dype sør, og i årets roman, har jeg skjelt til det teoretikere kaller «reparative writing», altså en slags åndelig parallell til ideen om økonomisk godtgjøring til afrikanskamerikanerne etter århundrene med slaveri. I motsetning til de fleste hvite forfattere både i USA og i Norge, som sverger til «fargeblindhet» i samfunnsskildringen, ønsker jeg å beskrive individer i clinch med mangfoldet. Det handler ikke om å være politisk korrekt, tvert imot, man plikter å stille både hvite privilegier og fordommer til skue, ransake psyken for drømmer og mareritt og gi uttrykk for skam og sorg og andre vanskelige følelser som rasismen og den de facto segregeringen er opphav til. Det kommer ingen til gode at man gjør seg bedre enn man er. Men berøringsangsten, den er det viktig for meg å bekjempe.
Du er også kritiker, og har skrevet sakprosa om de amerikanske sørstatene. Hvordan opplever du romansjangeren vs. sakprosaen?
Vel, jeg betrakter faktisk den såkalte sakprosaboka mi som en roman, den også. Jeg er ingen akademiker eller journalist, så måten fortelleren engasjerer seg i saken, og lar seg påvirke av fakta, er for meg like viktig som saken og faktaene i seg selv. Det er altså de essayistiske avstikkerne, de personlige assosiasjonene, tonen i fortellingen og formuleringsevnen som opptar meg, uavhengig om det er fiksjon eller sakprosa det er snakk om.
Mine første to skjønnlitterære bøker, fra 2007 og 2009, var skrevet på rent overskudd, de var rappe stilprøver jeg sendte ut i verden uten noen særlig tanke for akkurat hva det var jeg ville utforske eller oppnå som forfatter. Sørstatsboka fra 2024 og denne nye romanen ble på den annen side skrevet parallelt over en femtenårsperiode der jeg som emigrant måtte tenke grundig over hvilke muligheter nettopp mine erfaringer åpnet for skrivingen. Samtidig ble litt av morsmålets umiddelbarhet naturligvis borte for meg, slik at jeg måtte revidere hver eneste setning om og om igjen.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver alltid på en pinnestol ved kjøkkenbordet, med en pute i ryggen, hver dag når ungene er på skolen. Kjøkkenet er mitt.
Hva eller hvem inspirerer deg?
På kjøkkenbordet har jeg alltid en halvmeterhøy stabel av bøker av sterke og smått eksentriske stilister for å hjelpe tankene mine videre og mette språket med lidenskap når det butter imot: Solstad, Gombrowicz, Bachmann, Bernhard, Walser (Robert), Pessoa, Saramago, Lispector, Machado de Assis, Mailer, Céline, Döblin, Sebald, Roth (Joseph og Philip), Hamsun og Bulgakov, bare for å nevne dem som ligger der nå. Legg til fremmed- og synonymordboka, og man har et forfatterverktøy som overgår all verdens KI.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Å, jeg vil gjerne høre noen si at de har brukt den godt, altså fylt den med randbemerkninger, sinte fjes og smilefjes, haker, klammer og utropstegn!
Gratulerer med ny roman! Hvordan har du det nå som lanseringsfasen er i gang?
Takk for det! Lanseringen tar jeg med stor ro, jeg overlater den til de flinke folkene i forlaget. Nå har jeg nettopp kommet tilbake til Norge for en stund etter atten år i utlendighet, så alle mine tanker er rettet fremover, mot muligheten for å skrive en litt uvanlig «innvandrerroman» fra Oslo vest.
Spennende! Men kort fortalt, hva møter oss i Over havet på en sky?
Over havet på en sky er en «utvandrerroman» om ei ung dame fra Hammerfest som reiser til USA på invitasjon fra en amerikaner hun nettopp har forelsket seg i. Samtidig som denne konfliktfylte kjærlighetshistorien utspiller seg, i New York og i Washington-området, blir vi kjent med gammelkjæresten hennes, en rotfast blomsterhandler som flakker om på de nordnorske lyngheiene i fritiden og ellers nøyer seg med å reise i fantasien. Det er hovedsakelig hans forestillinger om Amerika-reisen vi får tilgang til, selv om vi også får et mer direkte innblikk i den kvinnelige omstreiferen, Inger-Lise Jansen, senere i romanen.
Romanen har en svevende tittel, bokstavelig talt. Kan du si litt mer om den, hvordan den favner romanen?
Tittelen henspiller på en passasje i Ibsens Peer Gynt, der hovedpersonen erklærer seg som verdensborger, røper sine keiserlige ambisjoner og bedyrer at han allerede som gutt «i drømme rullet vidt over havet på en sky». Det handler altså om evnen til å drømme, men den eteriske ordlyden antyder jo at det å realisere drømmene er besværlig, og at det å omsette ideer i handling, medfører risiko. Jo høyere man flyr, desto hardere faller man, og man kan vinne alt, men likevel tape seg selv. De to drømmerne i romanen utforsker grensene for denne erkjennelsen fra hver sin kant, den ene med hjelp av fysiske forflytninger, og den andre med litterær innlevelse og tankesprang.
Hvordan startet arbeidet med boken?
Partiene om den fysiske reisen begynte jeg å skrive så langt tilbake som i 2010, i et forsøk på å oppfriske entusiasmen og spenningen fra de første dagene mine i USA. Jeg følte at det var noe som det var viktig for meg å bevare, og det temmelig omstreifende livet jeg levde i årene som fulgte, gjorde flyktigheten – det sorgløse dagdriveriet, ferie og eventyr – til et naturlig emne å skrive om. Lenge var romanen en lettere ironisk solskinnshistorie om en slags evig storbyturist. Men da koronaepidemien stanset meg i steget et tiår senere, ble jeg som sikkert mange andre tynget av stagnasjon og stillstand, nesten en lengsel tilbake til barndommen. Dette lekket inn i romanen. Jeg begynte å forestille meg livet slik det kunne vært om jeg hadde forblitt i Vest-Finnmark, om jeg daglig hadde kunnet traske i lyngheiene uten å tenke på munnbind. Slik fant romanen sin amorøse og poetiske viddevandrer, og sin endelige form. Spenningsforholdet mellom tilknytning og utferdstrang, fantasi og erfaring, forløste prosjektet for meg.
Romanen beveger seg altså mellom Hammerfest og USA representert ved New York og Washington, og temaet «hjem» er sterkt tilstede. Du er født og oppvokst i Hammerfest, men har bodd atten år i USA, og har fått amerikansk statsborgerskap. Hvor føler du deg mest hjemme?
Jeg har lenge tenkt at det må være en by som begynner på B, og har seks bokstaver, to stavelser: Bergen, Berlin eller Boston. Jeg har bare ikke klart å bestemme meg for hvilken. Når det er sagt, så har barfjellene i Vest-Finnmark, som jeg en gang sverget aldri å flytte tilbake til, begynt å kalle på meg igjen. Jeg tør ikke se bort ifra at jeg vil ende mine dager i ei grotte der oppi steinura et sted. Men før det har jeg lyst til å flytte tilbake til USA og bo der et lite tiår til, om ikke annet for at barna mine skal få en bra utdannelse.
Har det blitt vanskeligere for folk flest å føle seg hjemme i USA de siste årene, å leve ut den amerikanske drømmen?
I USA er man mindre opptatt av formelle kvalifikasjoner, spesialisering og ansiennitet og slikt, enn man er i Norge, og desto mer åpen for personlige egenskaper. Med et friskt perspektiv, et vinnende vesen og litt flaks, er det ikke grenser for hva man kan få til. I den forstand lever den amerikanske drømmen i beste velgående. Men det er ingen tvil om at de økonomiske ulikhetene er blitt større og den sosiale mobiliteten mindre for dagens unge. Stadig færre slår seg opp fra ingenting. I romanen utforsker jeg den amerikanske drømmen og spørsmålet om tilhørighet hovedsakelig gjennom øynene til den privilegerte hvite middelklassen, som er på krypende retrett, men jeg prøver også å leve meg inn i den mer akutte situasjonen til afrikanskamerikanere og nye innvandrere fra Afrika og andre steder, som virkelig må kjempe hardt for sin andel i drømmen.
Romanen følger altså Inger-Lise Jansens møte med USA, fortalt gjennom øynene til hennes eks-kjæreste i Hammerfest. Den ene er reiseglad, den andre hjemmekjær. Tilsynelatende to ulike impulser, men begge omfavner på sett og vis det fremmede?
Ja, begge approprierer, vil sikkert noen si. Men jeg foretrekker å si at begge tilegner seg – i betydningen «gjør seg fortrolig med» – fremmed stoff. Ekskjæresten nordpå er ikke snauere enn at han forsøker å innta et kvinnelig perspektiv. Han setter seg i Inger-Lise Jansens sko, og skriver om det. Inger-Lise Jansen på sin side hengir seg til panafrikansk aktivisme og svart politisk kunst. Jeg ser ikke noe galt i noen av delene. Innlevelse er første skritt mot forståelse og erkjennelse av vår felles humanitet. Ingen gruppe gjør sosiale fremskritt uten innlevelse og engasjement fra omverdenen, og et kunstverk verken monopoliserer eller frarøver andre retten til å uttrykke seg. Både i sørstatsboka mi fra 2024, Vinden fra det dype sør, og i årets roman, har jeg skjelt til det teoretikere kaller «reparative writing», altså en slags åndelig parallell til ideen om økonomisk godtgjøring til afrikanskamerikanerne etter århundrene med slaveri. I motsetning til de fleste hvite forfattere både i USA og i Norge, som sverger til «fargeblindhet» i samfunnsskildringen, ønsker jeg å beskrive individer i clinch med mangfoldet. Det handler ikke om å være politisk korrekt, tvert imot, man plikter å stille både hvite privilegier og fordommer til skue, ransake psyken for drømmer og mareritt og gi uttrykk for skam og sorg og andre vanskelige følelser som rasismen og den de facto segregeringen er opphav til. Det kommer ingen til gode at man gjør seg bedre enn man er. Men berøringsangsten, den er det viktig for meg å bekjempe.
Du er også kritiker, og har skrevet sakprosa om de amerikanske sørstatene. Hvordan opplever du romansjangeren vs. sakprosaen?
Vel, jeg betrakter faktisk den såkalte sakprosaboka mi som en roman, den også. Jeg er ingen akademiker eller journalist, så måten fortelleren engasjerer seg i saken, og lar seg påvirke av fakta, er for meg like viktig som saken og faktaene i seg selv. Det er altså de essayistiske avstikkerne, de personlige assosiasjonene, tonen i fortellingen og formuleringsevnen som opptar meg, uavhengig om det er fiksjon eller sakprosa det er snakk om.
Mine første to skjønnlitterære bøker, fra 2007 og 2009, var skrevet på rent overskudd, de var rappe stilprøver jeg sendte ut i verden uten noen særlig tanke for akkurat hva det var jeg ville utforske eller oppnå som forfatter. Sørstatsboka fra 2024 og denne nye romanen ble på den annen side skrevet parallelt over en femtenårsperiode der jeg som emigrant måtte tenke grundig over hvilke muligheter nettopp mine erfaringer åpnet for skrivingen. Samtidig ble litt av morsmålets umiddelbarhet naturligvis borte for meg, slik at jeg måtte revidere hver eneste setning om og om igjen.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver alltid på en pinnestol ved kjøkkenbordet, med en pute i ryggen, hver dag når ungene er på skolen. Kjøkkenet er mitt.
Hva eller hvem inspirerer deg?
På kjøkkenbordet har jeg alltid en halvmeterhøy stabel av bøker av sterke og smått eksentriske stilister for å hjelpe tankene mine videre og mette språket med lidenskap når det butter imot: Solstad, Gombrowicz, Bachmann, Bernhard, Walser (Robert), Pessoa, Saramago, Lispector, Machado de Assis, Mailer, Céline, Döblin, Sebald, Roth (Joseph og Philip), Hamsun og Bulgakov, bare for å nevne dem som ligger der nå. Legg til fremmed- og synonymordboka, og man har et forfatterverktøy som overgår all verdens KI.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Å, jeg vil gjerne høre noen si at de har brukt den godt, altså fylt den med randbemerkninger, sinte fjes og smilefjes, haker, klammer og utropstegn!
