Gratulerer med din debutroman! Hvordan føles det å debutere?
Hjertelig takk! Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal beskrive følelsene i den anledning, jeg håpet vel på å kunne få slippe. Jeg leste mye Jens Bjørneboe på videregående, og det gjør man jo ikke uten å pådra seg noen narraktige forfatterdrømmer, men da jeg fikk viklet meg ut av dem, så jeg for meg et liv på skyggesiden, luskende i utkanten av tilværelsen, ukjent for de fleste. Å utgi en roman på norsk lar seg heldigvis kombinere med et slikt prosjekt, men det er stadig litt forunderlig at jeg har brukt et år av livet mitt på å skrive en bok, som attpåtil ble antatt.
Kort fortalt, hva møter oss i Meditasjon for begynnere?
Handlingen er enkel: Det sitter en kar på en hotellbalkong i den hellige byen Rishikesh og venter intenst på et glass med GT, han har vært et halvt år i India og er på vei til Nepal. Det er usikkert om han er i stand til å komme seg dit. Kvelden skrider frem, og drinkene kommer på løpende bånd, han reflekterer, observerer og grubler over hva han driver på med. Litt samhandling med mennesker blir det også til. Boken kan beskrives som «et essay dividert med et eventyr», som var Georg Johannesens gretne beskrivelse av en roman. Ham om det.
Hva er dine egne erfaringer med India?
Jeg har tre lange opphold i India bak meg, tar vi med Nepal har jeg vært i området i godt over to år. Første gang var jeg nitten, og altså sprenglest på Bjørneboe, og da skjønte jeg hvor dum jeg var. Det nytter ikke å komme fra en bygd i Telemark, lande i Mumbai, og tro at man kan slenge om seg med begreper som «formyndermennesket» eller «salamandre» og gjøre krav på å bli forstått. Jeg husker ikke veldig mye fra denne turen, men den ble et slags farvel til Jens Bjørneboe. I det beryktede «Siste møte med Bjørneboe» begynte Haagen Ringnes å borre i forfatterens forhold til alkohol. «Jeg drikker ikke lenger tre flasker whisky om dagen, og kommer aldri til å gjøre det igjen,» sier Bjørneboe på et tidspunkt, og en uke jeg ikke hadde så mye annet fore tenkte jeg å slå den rekorden, drikke mer en tre flasker på en dag. Da lærte jeg tre ting: 1) Det er dumt å bøtte nedpå bar whisky i 47,2 grader, 2) så lenge man kan betale for seg, er det ingenting å utsette på indiske sykehus, og 3) kanskje Bjørneboe ikke alltid var så sannferdig som han gjorde en myte av å være.
Som voksen mann, sist gang i 2017, har jeg oppdaget at det er morsommere å være i India, når man ikke er en ung og vettskremt og stresset bygdetulling fra Siljan. Landet er et salig kaos, jeg puster lettet ut i det jeg forlater det, men samtidig lengter jeg snart tilbake.
The Beatles foretok også en reise til verdens yoga-hovedstad, Rishikesh, i det begivenhetsrike året 1968, noe du skriver om i boken. Hva gjorde The Beatles for yogaen, og vice verca?
Jeg må svare fra den posisjonen jeg har: Jeg skjønner på ingen måte hvorfor folk skal drive med yoga. Samtidig vet jeg godt at dette ikke betyr at fenomenet er uforståelig. Jeg nevner en del guruer i boken – og mange flere kunne vært nevnt – men det blir litt for mange pengegriske voldtektsmenn i den gjengen der, etter min mening. Med alle forbehold om manglende kunnskaper: The Beatles heiv seg på og forsterket en trend, som handlet om mote, eksotisme og dop, det kan godt være at George Harrison fikk noe ut av det, han må være den eneste, i så fall. Rundt midten av 1970-tallet drakk han seg syk og tynn og gul i fjeset, og da var det selvsagt rimelig for ham å kvitte seg med sykdommen ved å sette i gang et mantrakjør. Det gikk sånn passelig.
Omvendt: The Beatles gjorde vel yoga til noe kult å drive med, nå synes jeg at jeg ikke ser annet enn mindfulness og mas i de fleste kanaler. Det er vel ikke bare The Beatles som skal ha skylden for det. Men en fjelltur, en bok, en ettertenksom sigarett, et glass, godt vær, vakre damer, det kan jo ikke være nødvendig å lære seg teknikker for å sette pris på noe sånt. Å ta et yogakurs som koster mye mer enn den akevitten man drar med seg på tur – da kjøper jeg heller to flasker. Eller ti, da, faen hvor mye penger de skal ha, for at man kan bli klar over at man er et menneske.
I boken blir vi også bedre kjent med Indias nasjonalsport cricket. Hva er ditt forhold til denne sporten, og sport for øvrig?
Faren min var ivrig fotograf, så mye av barndommen min tror jeg består av mer eller mindre falske minner ut fra de mange fotoalbumene hans. Unntaket er sport (det finnes riktignok et bilde av fjernsynet, fra da Ole Gunnar Fidjestøl vant i Oberstdorf i 1988), da var det ikke tid til å fikle med noen knapper, når spenningen dro seg til. Faren min var, og moren min er, såkalt sportsidiot, mine to søstre må ha vært bevisstløse gjennom hele barndommen, for de driver med andre ting.
Jeg har hele mitt bevisste liv forholdt meg til sport, og jeg var jo så heldig å få oppleve hele 1990-tallet, det er fortsatt den måten jeg lever på, fra mesterskap til mesterskap, fra sesong til sesong. Fotball har dessverre blitt meg uvesentlig, det er vintersport som gjelder. En vinter for drøye ti år siden satt jeg i den indiske byen Bhopal, dessverre på en internettkafe, og dessverre satt jeg og fulgte lidenskapelig med på en 10 000-meter, hurtigløp på skøyter. Den slags globalisering er jeg kategorisk motstander av, så det var den andre grunnen til at jeg begynte å herje rundt på sportsbarer for å lære meg cricket.
Den første grunnen var denne: Jeg klarte bare nesten å være høflig mot den yogagjengen som gjorde seg lystige over dumme indere som likte cricket. Det tok noen uker – det står litt i boken om dette – men da jeg tok logikken i spillet, ble det plutselig voldsomt interessant. I 2017 var jeg på en One Day International mellom India og England, på den svært kule Eden Gardens i Kolkata. Jeg tror tilskuerkapasiteten er 80 000, og det var spenning til siste slutt. England vant.
Når jeg endelig blir minstepensjonist, er en av planene å dra til India, og bruke min livsaften på å se cricket, samt lese mest mulig om sporten. Men det er vel mer nærliggende å tro at jeg havner i en muggen campingvogn innerst på Agder, og drekker sats mens jeg blar meg gjennom mitt skøytebibliotek.
Hovedpersonen i boken, den forhenværende norsklektoren, observerer «menneskets meningsløse søken etter mening». Hvordan finner han selv mening, hvis han gjør det?
Han er nok ikke en spesielt meningssøkende mann, nei, «livet er meningsløst, men derfor ikke uten verdi», som det heter. Det passer her å understreke at jeg hverken har gitt et selvportrett, eller forsøkt å skrive en selvbiografi, jeg bruker meg selv som en litterær rekvisitt, og selv om jeg av og til kan bli slått av at livet mitt mer er å ligne med en roman, enn et virkelig liv, består jeg tross alt ikke av bokstaver trykt på papir. Hvor mye mening trenger man egentlig i livet?
Spørsmålet er nærmest ulidelig privilegert, jeg kunne neppe diskutert dette med ungene som kjemper med løshunder om mat på en søppelhaug, for eksempel i Bihar. Men jeg kommer altså fra Siljan i Telemark, en kommune som en gang på 1990-tallet ble kåret til den beste bostedskommunen i Norge. Samme år ble Norge kåret til verdens beste land å bo i av FN. Jeg kommer videre fra en av de stabile familiene. Så dette skulle jo bety at jeg er inne på topp femti-listen over lykkelige individer i verden? Det kan neppe stemme. Jeg håper i alle fall, på alles vegne, at det ikke stemmer!
For en del år siden gikk jeg fra Oslo til Trondhjem, delvis langs denne pilegrimsleden til Nidarosdomen, men jeg ville ikke at turen skulle bety noe. Så jeg startet ved statuen av Oscar Mathisen ved Frogner Stadion, gikk ned til Stargate – som det den gang het – og tok noen øl, og ga meg ikke før jeg sto øverst på Nordre og beundret Norges vakreste skøyteskulptur, den av Hjallis, av Per Ung, er det vel.
Har nåværende norsklektorer noe å lære av vår mann i boken?
Nei, det betviler jeg sterkt. Leser man boken med dette for øyet, finnes det tre forslag til å overleve som lærer, ingen av dem særlige gode. For det første kan man jo flykte, slik vår mann har gjort. For det andre kan man drekke seg akkurat passe full hver kveld, men det kan jo fort gå over styr. For det tredje kan man søke seg til privatskoler, noe som jeg mistenker kommer til å presse seg frem i større og større grad. Jeg kjenner mange lærere, og hvis de er som meg, vil de avsky at renegater eller forståsegpåere (politikere) skal forklare dem noe som helst.
Jeg vil helst ikke bli en fyr med politikerforakt, men for hver gang en utdanningsminister åpner munnen, forsvinner en bit av mitt ønske om å være et samfunnsmenneske. Hold kjeft, og gi nok penger til alt det tullet dere mener at skolen skal drive med. Eller bare gi nok penger. Eller hold kjeft! Jeg stemte i år, men det tror jeg blir siste gang.
Hvordan startet arbeidet med romanen, og hvordan har skriveprosessen vært?
Enkelt sagt: Jeg ble uønsket som ringevikar i skolen i Arendal, og brukte en høst på å ferdigstille et essay, som jeg ble anbefalt å sende til Vinduet. Der ble det en del artikler, inntil redaktørene Simen Gonsholt og Ola Innset ga stafettpinnen videre. Redaktør Mattis Øybø i Tiden tok kontakt, og spurte om jeg ville prøve meg på en lengre tekst. Og i fjor høst, for nesten nøyaktig et år siden, ville jeg det. Jeg har kanskje vært uforholdsmessig heldig, men både Gonsholt & Innset og Øybø (og jeg nevner også gjerne Priya Bains), har vært utmerkede samtalepartnere, jeg leser jo av og til om intriger og det som verre er i forlagsbransjen, det har ikke jeg opplevd. Muligens er jeg for naiv.
Jeg har vært rimelig blakk et år, men heldigvis går jeg aldri lei av knekkebrød med kaviar, inntil kaffe. Tynn kaffe, syltynne rullings og knekkebrød & kaviar, det er hva poeten trenger. Av og til fikk jeg skrapet sammen til en kartong billig rødvin, eller sjeldnere – men desto mer fornøyelig – en dunk med hjemmebrent. I de siste tilfellene har jeg bare skrevet løs, i full visshet om at det meste må strykes, men sånne dager har vært nødvendig, for at det ikke skulle bli for alvorlig eller streit.
Alkoholen virker å være en viktig ingrediens i både boken og livet?
Når og hvor skriver du?
Jeg fikk låne en vidunderlig hytte utenfor Skien i fjor, med strøm, men uten innlagt vann og toalett og internett. En sånn gammeldags hytte, hvor det er dumt å sette på kaffetrakteren og komfyren samtidig, for da går jo sikringene. Det tar to timer og tyve minutter å gå til nærmeste butikk – det finnes en snarvei, visstnok, men den tror jeg mindre og mindre på – og når kvelden kommer er det helt stille, null lysforurensing, stjernehimmelen er klar. Jeg får håpe at bøndene i området ikke leser dette, men det var mange epletrær i nærheten, så det var ikke fritt for at jeg gikk på epleslang. Mye tyttebær i skogen var det også.
Der satt jeg i fjor høst, og også i våres, det er min dikterstue, i alle fall for denne boken. Men jeg skriver vel best når jeg ikke sitter og banner ved dataskjermen, over noen helt uforståelige feilmeldinger. Å rusle seg en tur er det beste, da kan man tenke, dertil er det gratis.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg vet ikke om jeg er så glad i ordet «inspirasjon». Det minner altfor mye om noe yogasurr, eller en samtalekveld på den lokale, nå nedlagte, bingoen, der man liksom skal undersøke beveggrunnene for sitt liv. Men jeg siterer meg selv, jeg blir inspirert av: en fjelltur, en bok, en ettertenksom sigarett, et glass, godt vær, vakre damer. Med tanke på bøker, så har jeg hatt tre besettelser i mitt liv, delvis overlappende: Jens Bjørneboe, Georg Johannesen, Dag Solstad. Solstad er jeg ennå ikke helt ferdig med, men det begynner å nærme seg. Det finnes flust av referanser til hans forfatterskap i boken, både åpne og skjulte, bevisste og ubevisste, jeg kan tenke meg at noen ergrer seg over dette, men da er det lurt å huske på at man leser en roman. Jeg håper det ikke blir noe åndelig som blir min neste besettelse, men man vet jo aldri.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Det er i bunn og grunn en glad bok, så det hadde vært fint om noen sier at de har lest den med glede. I Markens Grøde (1917) av Knut Hamsun heter det et sted: «Glæde er ikke moro.» Også her tok Hamsun ettertrykkelig feil.
Gratulerer med din debutroman! Hvordan føles det å debutere?
Hjertelig takk! Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal beskrive følelsene i den anledning, jeg håpet vel på å kunne få slippe. Jeg leste mye Jens Bjørneboe på videregående, og det gjør man jo ikke uten å pådra seg noen narraktige forfatterdrømmer, men da jeg fikk viklet meg ut av dem, så jeg for meg et liv på skyggesiden, luskende i utkanten av tilværelsen, ukjent for de fleste. Å utgi en roman på norsk lar seg heldigvis kombinere med et slikt prosjekt, men det er stadig litt forunderlig at jeg har brukt et år av livet mitt på å skrive en bok, som attpåtil ble antatt.
Kort fortalt, hva møter oss i Meditasjon for begynnere?
Handlingen er enkel: Det sitter en kar på en hotellbalkong i den hellige byen Rishikesh og venter intenst på et glass med GT, han har vært et halvt år i India og er på vei til Nepal. Det er usikkert om han er i stand til å komme seg dit. Kvelden skrider frem, og drinkene kommer på løpende bånd, han reflekterer, observerer og grubler over hva han driver på med. Litt samhandling med mennesker blir det også til. Boken kan beskrives som «et essay dividert med et eventyr», som var Georg Johannesens gretne beskrivelse av en roman. Ham om det.
Hva er dine egne erfaringer med India?
Jeg har tre lange opphold i India bak meg, tar vi med Nepal har jeg vært i området i godt over to år. Første gang var jeg nitten, og altså sprenglest på Bjørneboe, og da skjønte jeg hvor dum jeg var. Det nytter ikke å komme fra en bygd i Telemark, lande i Mumbai, og tro at man kan slenge om seg med begreper som «formyndermennesket» eller «salamandre» og gjøre krav på å bli forstått. Jeg husker ikke veldig mye fra denne turen, men den ble et slags farvel til Jens Bjørneboe. I det beryktede «Siste møte med Bjørneboe» begynte Haagen Ringnes å borre i forfatterens forhold til alkohol. «Jeg drikker ikke lenger tre flasker whisky om dagen, og kommer aldri til å gjøre det igjen,» sier Bjørneboe på et tidspunkt, og en uke jeg ikke hadde så mye annet fore tenkte jeg å slå den rekorden, drikke mer en tre flasker på en dag. Da lærte jeg tre ting: 1) Det er dumt å bøtte nedpå bar whisky i 47,2 grader, 2) så lenge man kan betale for seg, er det ingenting å utsette på indiske sykehus, og 3) kanskje Bjørneboe ikke alltid var så sannferdig som han gjorde en myte av å være.
Som voksen mann, sist gang i 2017, har jeg oppdaget at det er morsommere å være i India, når man ikke er en ung og vettskremt og stresset bygdetulling fra Siljan. Landet er et salig kaos, jeg puster lettet ut i det jeg forlater det, men samtidig lengter jeg snart tilbake.
The Beatles foretok også en reise til verdens yoga-hovedstad, Rishikesh, i det begivenhetsrike året 1968, noe du skriver om i boken. Hva gjorde The Beatles for yogaen, og vice verca?
Jeg må svare fra den posisjonen jeg har: Jeg skjønner på ingen måte hvorfor folk skal drive med yoga. Samtidig vet jeg godt at dette ikke betyr at fenomenet er uforståelig. Jeg nevner en del guruer i boken – og mange flere kunne vært nevnt – men det blir litt for mange pengegriske voldtektsmenn i den gjengen der, etter min mening. Med alle forbehold om manglende kunnskaper: The Beatles heiv seg på og forsterket en trend, som handlet om mote, eksotisme og dop, det kan godt være at George Harrison fikk noe ut av det, han må være den eneste, i så fall. Rundt midten av 1970-tallet drakk han seg syk og tynn og gul i fjeset, og da var det selvsagt rimelig for ham å kvitte seg med sykdommen ved å sette i gang et mantrakjør. Det gikk sånn passelig.
Omvendt: The Beatles gjorde vel yoga til noe kult å drive med, nå synes jeg at jeg ikke ser annet enn mindfulness og mas i de fleste kanaler. Det er vel ikke bare The Beatles som skal ha skylden for det. Men en fjelltur, en bok, en ettertenksom sigarett, et glass, godt vær, vakre damer, det kan jo ikke være nødvendig å lære seg teknikker for å sette pris på noe sånt. Å ta et yogakurs som koster mye mer enn den akevitten man drar med seg på tur – da kjøper jeg heller to flasker. Eller ti, da, faen hvor mye penger de skal ha, for at man kan bli klar over at man er et menneske.
I boken blir vi også bedre kjent med Indias nasjonalsport cricket. Hva er ditt forhold til denne sporten, og sport for øvrig?
Faren min var ivrig fotograf, så mye av barndommen min tror jeg består av mer eller mindre falske minner ut fra de mange fotoalbumene hans. Unntaket er sport (det finnes riktignok et bilde av fjernsynet, fra da Ole Gunnar Fidjestøl vant i Oberstdorf i 1988), da var det ikke tid til å fikle med noen knapper, når spenningen dro seg til. Faren min var, og moren min er, såkalt sportsidiot, mine to søstre må ha vært bevisstløse gjennom hele barndommen, for de driver med andre ting.
Jeg har hele mitt bevisste liv forholdt meg til sport, og jeg var jo så heldig å få oppleve hele 1990-tallet, det er fortsatt den måten jeg lever på, fra mesterskap til mesterskap, fra sesong til sesong. Fotball har dessverre blitt meg uvesentlig, det er vintersport som gjelder. En vinter for drøye ti år siden satt jeg i den indiske byen Bhopal, dessverre på en internettkafe, og dessverre satt jeg og fulgte lidenskapelig med på en 10 000-meter, hurtigløp på skøyter. Den slags globalisering er jeg kategorisk motstander av, så det var den andre grunnen til at jeg begynte å herje rundt på sportsbarer for å lære meg cricket.
Den første grunnen var denne: Jeg klarte bare nesten å være høflig mot den yogagjengen som gjorde seg lystige over dumme indere som likte cricket. Det tok noen uker – det står litt i boken om dette – men da jeg tok logikken i spillet, ble det plutselig voldsomt interessant. I 2017 var jeg på en One Day International mellom India og England, på den svært kule Eden Gardens i Kolkata. Jeg tror tilskuerkapasiteten er 80 000, og det var spenning til siste slutt. England vant.
Når jeg endelig blir minstepensjonist, er en av planene å dra til India, og bruke min livsaften på å se cricket, samt lese mest mulig om sporten. Men det er vel mer nærliggende å tro at jeg havner i en muggen campingvogn innerst på Agder, og drekker sats mens jeg blar meg gjennom mitt skøytebibliotek.
Hovedpersonen i boken, den forhenværende norsklektoren, observerer «menneskets meningsløse søken etter mening». Hvordan finner han selv mening, hvis han gjør det?
Han er nok ikke en spesielt meningssøkende mann, nei, «livet er meningsløst, men derfor ikke uten verdi», som det heter. Det passer her å understreke at jeg hverken har gitt et selvportrett, eller forsøkt å skrive en selvbiografi, jeg bruker meg selv som en litterær rekvisitt, og selv om jeg av og til kan bli slått av at livet mitt mer er å ligne med en roman, enn et virkelig liv, består jeg tross alt ikke av bokstaver trykt på papir. Hvor mye mening trenger man egentlig i livet?
Spørsmålet er nærmest ulidelig privilegert, jeg kunne neppe diskutert dette med ungene som kjemper med løshunder om mat på en søppelhaug, for eksempel i Bihar. Men jeg kommer altså fra Siljan i Telemark, en kommune som en gang på 1990-tallet ble kåret til den beste bostedskommunen i Norge. Samme år ble Norge kåret til verdens beste land å bo i av FN. Jeg kommer videre fra en av de stabile familiene. Så dette skulle jo bety at jeg er inne på topp femti-listen over lykkelige individer i verden? Det kan neppe stemme. Jeg håper i alle fall, på alles vegne, at det ikke stemmer!
For en del år siden gikk jeg fra Oslo til Trondhjem, delvis langs denne pilegrimsleden til Nidarosdomen, men jeg ville ikke at turen skulle bety noe. Så jeg startet ved statuen av Oscar Mathisen ved Frogner Stadion, gikk ned til Stargate – som det den gang het – og tok noen øl, og ga meg ikke før jeg sto øverst på Nordre og beundret Norges vakreste skøyteskulptur, den av Hjallis, av Per Ung, er det vel.
Har nåværende norsklektorer noe å lære av vår mann i boken?
Nei, det betviler jeg sterkt. Leser man boken med dette for øyet, finnes det tre forslag til å overleve som lærer, ingen av dem særlige gode. For det første kan man jo flykte, slik vår mann har gjort. For det andre kan man drekke seg akkurat passe full hver kveld, men det kan jo fort gå over styr. For det tredje kan man søke seg til privatskoler, noe som jeg mistenker kommer til å presse seg frem i større og større grad. Jeg kjenner mange lærere, og hvis de er som meg, vil de avsky at renegater eller forståsegpåere (politikere) skal forklare dem noe som helst.
Jeg vil helst ikke bli en fyr med politikerforakt, men for hver gang en utdanningsminister åpner munnen, forsvinner en bit av mitt ønske om å være et samfunnsmenneske. Hold kjeft, og gi nok penger til alt det tullet dere mener at skolen skal drive med. Eller bare gi nok penger. Eller hold kjeft! Jeg stemte i år, men det tror jeg blir siste gang.
Hvordan startet arbeidet med romanen, og hvordan har skriveprosessen vært?
Enkelt sagt: Jeg ble uønsket som ringevikar i skolen i Arendal, og brukte en høst på å ferdigstille et essay, som jeg ble anbefalt å sende til Vinduet. Der ble det en del artikler, inntil redaktørene Simen Gonsholt og Ola Innset ga stafettpinnen videre. Redaktør Mattis Øybø i Tiden tok kontakt, og spurte om jeg ville prøve meg på en lengre tekst. Og i fjor høst, for nesten nøyaktig et år siden, ville jeg det. Jeg har kanskje vært uforholdsmessig heldig, men både Gonsholt & Innset og Øybø (og jeg nevner også gjerne Priya Bains), har vært utmerkede samtalepartnere, jeg leser jo av og til om intriger og det som verre er i forlagsbransjen, det har ikke jeg opplevd. Muligens er jeg for naiv.
Jeg har vært rimelig blakk et år, men heldigvis går jeg aldri lei av knekkebrød med kaviar, inntil kaffe. Tynn kaffe, syltynne rullings og knekkebrød & kaviar, det er hva poeten trenger. Av og til fikk jeg skrapet sammen til en kartong billig rødvin, eller sjeldnere – men desto mer fornøyelig – en dunk med hjemmebrent. I de siste tilfellene har jeg bare skrevet løs, i full visshet om at det meste må strykes, men sånne dager har vært nødvendig, for at det ikke skulle bli for alvorlig eller streit.
Alkoholen virker å være en viktig ingrediens i både boken og livet?
Når og hvor skriver du?
Jeg fikk låne en vidunderlig hytte utenfor Skien i fjor, med strøm, men uten innlagt vann og toalett og internett. En sånn gammeldags hytte, hvor det er dumt å sette på kaffetrakteren og komfyren samtidig, for da går jo sikringene. Det tar to timer og tyve minutter å gå til nærmeste butikk – det finnes en snarvei, visstnok, men den tror jeg mindre og mindre på – og når kvelden kommer er det helt stille, null lysforurensing, stjernehimmelen er klar. Jeg får håpe at bøndene i området ikke leser dette, men det var mange epletrær i nærheten, så det var ikke fritt for at jeg gikk på epleslang. Mye tyttebær i skogen var det også.
Der satt jeg i fjor høst, og også i våres, det er min dikterstue, i alle fall for denne boken. Men jeg skriver vel best når jeg ikke sitter og banner ved dataskjermen, over noen helt uforståelige feilmeldinger. Å rusle seg en tur er det beste, da kan man tenke, dertil er det gratis.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg vet ikke om jeg er så glad i ordet «inspirasjon». Det minner altfor mye om noe yogasurr, eller en samtalekveld på den lokale, nå nedlagte, bingoen, der man liksom skal undersøke beveggrunnene for sitt liv. Men jeg siterer meg selv, jeg blir inspirert av: en fjelltur, en bok, en ettertenksom sigarett, et glass, godt vær, vakre damer. Med tanke på bøker, så har jeg hatt tre besettelser i mitt liv, delvis overlappende: Jens Bjørneboe, Georg Johannesen, Dag Solstad. Solstad er jeg ennå ikke helt ferdig med, men det begynner å nærme seg. Det finnes flust av referanser til hans forfatterskap i boken, både åpne og skjulte, bevisste og ubevisste, jeg kan tenke meg at noen ergrer seg over dette, men da er det lurt å huske på at man leser en roman. Jeg håper det ikke blir noe åndelig som blir min neste besettelse, men man vet jo aldri.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Det er i bunn og grunn en glad bok, så det hadde vært fint om noen sier at de har lest den med glede. I Markens Grøde (1917) av Knut Hamsun heter det et sted: «Glæde er ikke moro.» Også her tok Hamsun ettertrykkelig feil.
Gratulerer med din debutroman! Hvordan føles det å debutere?
Hjertelig takk! Jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal beskrive følelsene i den anledning, jeg håpet vel på å kunne få slippe. Jeg leste mye Jens Bjørneboe på videregående, og det gjør man jo ikke uten å pådra seg noen narraktige forfatterdrømmer, men da jeg fikk viklet meg ut av dem, så jeg for meg et liv på skyggesiden, luskende i utkanten av tilværelsen, ukjent for de fleste. Å utgi en roman på norsk lar seg heldigvis kombinere med et slikt prosjekt, men det er stadig litt forunderlig at jeg har brukt et år av livet mitt på å skrive en bok, som attpåtil ble antatt.
Kort fortalt, hva møter oss i Meditasjon for begynnere?
Handlingen er enkel: Det sitter en kar på en hotellbalkong i den hellige byen Rishikesh og venter intenst på et glass med GT, han har vært et halvt år i India og er på vei til Nepal. Det er usikkert om han er i stand til å komme seg dit. Kvelden skrider frem, og drinkene kommer på løpende bånd, han reflekterer, observerer og grubler over hva han driver på med. Litt samhandling med mennesker blir det også til. Boken kan beskrives som «et essay dividert med et eventyr», som var Georg Johannesens gretne beskrivelse av en roman. Ham om det.
Hva er dine egne erfaringer med India?
Jeg har tre lange opphold i India bak meg, tar vi med Nepal har jeg vært i området i godt over to år. Første gang var jeg nitten, og altså sprenglest på Bjørneboe, og da skjønte jeg hvor dum jeg var. Det nytter ikke å komme fra en bygd i Telemark, lande i Mumbai, og tro at man kan slenge om seg med begreper som «formyndermennesket» eller «salamandre» og gjøre krav på å bli forstått. Jeg husker ikke veldig mye fra denne turen, men den ble et slags farvel til Jens Bjørneboe. I det beryktede «Siste møte med Bjørneboe» begynte Haagen Ringnes å borre i forfatterens forhold til alkohol. «Jeg drikker ikke lenger tre flasker whisky om dagen, og kommer aldri til å gjøre det igjen,» sier Bjørneboe på et tidspunkt, og en uke jeg ikke hadde så mye annet fore tenkte jeg å slå den rekorden, drikke mer en tre flasker på en dag. Da lærte jeg tre ting: 1) Det er dumt å bøtte nedpå bar whisky i 47,2 grader, 2) så lenge man kan betale for seg, er det ingenting å utsette på indiske sykehus, og 3) kanskje Bjørneboe ikke alltid var så sannferdig som han gjorde en myte av å være.
Som voksen mann, sist gang i 2017, har jeg oppdaget at det er morsommere å være i India, når man ikke er en ung og vettskremt og stresset bygdetulling fra Siljan. Landet er et salig kaos, jeg puster lettet ut i det jeg forlater det, men samtidig lengter jeg snart tilbake.
The Beatles foretok også en reise til verdens yoga-hovedstad, Rishikesh, i det begivenhetsrike året 1968, noe du skriver om i boken. Hva gjorde The Beatles for yogaen, og vice verca?
Jeg må svare fra den posisjonen jeg har: Jeg skjønner på ingen måte hvorfor folk skal drive med yoga. Samtidig vet jeg godt at dette ikke betyr at fenomenet er uforståelig. Jeg nevner en del guruer i boken – og mange flere kunne vært nevnt – men det blir litt for mange pengegriske voldtektsmenn i den gjengen der, etter min mening. Med alle forbehold om manglende kunnskaper: The Beatles heiv seg på og forsterket en trend, som handlet om mote, eksotisme og dop, det kan godt være at George Harrison fikk noe ut av det, han må være den eneste, i så fall. Rundt midten av 1970-tallet drakk han seg syk og tynn og gul i fjeset, og da var det selvsagt rimelig for ham å kvitte seg med sykdommen ved å sette i gang et mantrakjør. Det gikk sånn passelig.
Omvendt: The Beatles gjorde vel yoga til noe kult å drive med, nå synes jeg at jeg ikke ser annet enn mindfulness og mas i de fleste kanaler. Det er vel ikke bare The Beatles som skal ha skylden for det. Men en fjelltur, en bok, en ettertenksom sigarett, et glass, godt vær, vakre damer, det kan jo ikke være nødvendig å lære seg teknikker for å sette pris på noe sånt. Å ta et yogakurs som koster mye mer enn den akevitten man drar med seg på tur – da kjøper jeg heller to flasker. Eller ti, da, faen hvor mye penger de skal ha, for at man kan bli klar over at man er et menneske.
I boken blir vi også bedre kjent med Indias nasjonalsport cricket. Hva er ditt forhold til denne sporten, og sport for øvrig?
Faren min var ivrig fotograf, så mye av barndommen min tror jeg består av mer eller mindre falske minner ut fra de mange fotoalbumene hans. Unntaket er sport (det finnes riktignok et bilde av fjernsynet, fra da Ole Gunnar Fidjestøl vant i Oberstdorf i 1988), da var det ikke tid til å fikle med noen knapper, når spenningen dro seg til. Faren min var, og moren min er, såkalt sportsidiot, mine to søstre må ha vært bevisstløse gjennom hele barndommen, for de driver med andre ting.
Jeg har hele mitt bevisste liv forholdt meg til sport, og jeg var jo så heldig å få oppleve hele 1990-tallet, det er fortsatt den måten jeg lever på, fra mesterskap til mesterskap, fra sesong til sesong. Fotball har dessverre blitt meg uvesentlig, det er vintersport som gjelder. En vinter for drøye ti år siden satt jeg i den indiske byen Bhopal, dessverre på en internettkafe, og dessverre satt jeg og fulgte lidenskapelig med på en 10 000-meter, hurtigløp på skøyter. Den slags globalisering er jeg kategorisk motstander av, så det var den andre grunnen til at jeg begynte å herje rundt på sportsbarer for å lære meg cricket.
Den første grunnen var denne: Jeg klarte bare nesten å være høflig mot den yogagjengen som gjorde seg lystige over dumme indere som likte cricket. Det tok noen uker – det står litt i boken om dette – men da jeg tok logikken i spillet, ble det plutselig voldsomt interessant. I 2017 var jeg på en One Day International mellom India og England, på den svært kule Eden Gardens i Kolkata. Jeg tror tilskuerkapasiteten er 80 000, og det var spenning til siste slutt. England vant.
Når jeg endelig blir minstepensjonist, er en av planene å dra til India, og bruke min livsaften på å se cricket, samt lese mest mulig om sporten. Men det er vel mer nærliggende å tro at jeg havner i en muggen campingvogn innerst på Agder, og drekker sats mens jeg blar meg gjennom mitt skøytebibliotek.
Hovedpersonen i boken, den forhenværende norsklektoren, observerer «menneskets meningsløse søken etter mening». Hvordan finner han selv mening, hvis han gjør det?
Han er nok ikke en spesielt meningssøkende mann, nei, «livet er meningsløst, men derfor ikke uten verdi», som det heter. Det passer her å understreke at jeg hverken har gitt et selvportrett, eller forsøkt å skrive en selvbiografi, jeg bruker meg selv som en litterær rekvisitt, og selv om jeg av og til kan bli slått av at livet mitt mer er å ligne med en roman, enn et virkelig liv, består jeg tross alt ikke av bokstaver trykt på papir. Hvor mye mening trenger man egentlig i livet?
Spørsmålet er nærmest ulidelig privilegert, jeg kunne neppe diskutert dette med ungene som kjemper med løshunder om mat på en søppelhaug, for eksempel i Bihar. Men jeg kommer altså fra Siljan i Telemark, en kommune som en gang på 1990-tallet ble kåret til den beste bostedskommunen i Norge. Samme år ble Norge kåret til verdens beste land å bo i av FN. Jeg kommer videre fra en av de stabile familiene. Så dette skulle jo bety at jeg er inne på topp femti-listen over lykkelige individer i verden? Det kan neppe stemme. Jeg håper i alle fall, på alles vegne, at det ikke stemmer!
For en del år siden gikk jeg fra Oslo til Trondhjem, delvis langs denne pilegrimsleden til Nidarosdomen, men jeg ville ikke at turen skulle bety noe. Så jeg startet ved statuen av Oscar Mathisen ved Frogner Stadion, gikk ned til Stargate – som det den gang het – og tok noen øl, og ga meg ikke før jeg sto øverst på Nordre og beundret Norges vakreste skøyteskulptur, den av Hjallis, av Per Ung, er det vel.
Har nåværende norsklektorer noe å lære av vår mann i boken?
Nei, det betviler jeg sterkt. Leser man boken med dette for øyet, finnes det tre forslag til å overleve som lærer, ingen av dem særlige gode. For det første kan man jo flykte, slik vår mann har gjort. For det andre kan man drekke seg akkurat passe full hver kveld, men det kan jo fort gå over styr. For det tredje kan man søke seg til privatskoler, noe som jeg mistenker kommer til å presse seg frem i større og større grad. Jeg kjenner mange lærere, og hvis de er som meg, vil de avsky at renegater eller forståsegpåere (politikere) skal forklare dem noe som helst.
Jeg vil helst ikke bli en fyr med politikerforakt, men for hver gang en utdanningsminister åpner munnen, forsvinner en bit av mitt ønske om å være et samfunnsmenneske. Hold kjeft, og gi nok penger til alt det tullet dere mener at skolen skal drive med. Eller bare gi nok penger. Eller hold kjeft! Jeg stemte i år, men det tror jeg blir siste gang.
Hvordan startet arbeidet med romanen, og hvordan har skriveprosessen vært?
Enkelt sagt: Jeg ble uønsket som ringevikar i skolen i Arendal, og brukte en høst på å ferdigstille et essay, som jeg ble anbefalt å sende til Vinduet. Der ble det en del artikler, inntil redaktørene Simen Gonsholt og Ola Innset ga stafettpinnen videre. Redaktør Mattis Øybø i Tiden tok kontakt, og spurte om jeg ville prøve meg på en lengre tekst. Og i fjor høst, for nesten nøyaktig et år siden, ville jeg det. Jeg har kanskje vært uforholdsmessig heldig, men både Gonsholt & Innset og Øybø (og jeg nevner også gjerne Priya Bains), har vært utmerkede samtalepartnere, jeg leser jo av og til om intriger og det som verre er i forlagsbransjen, det har ikke jeg opplevd. Muligens er jeg for naiv.
Jeg har vært rimelig blakk et år, men heldigvis går jeg aldri lei av knekkebrød med kaviar, inntil kaffe. Tynn kaffe, syltynne rullings og knekkebrød & kaviar, det er hva poeten trenger. Av og til fikk jeg skrapet sammen til en kartong billig rødvin, eller sjeldnere – men desto mer fornøyelig – en dunk med hjemmebrent. I de siste tilfellene har jeg bare skrevet løs, i full visshet om at det meste må strykes, men sånne dager har vært nødvendig, for at det ikke skulle bli for alvorlig eller streit.
Alkoholen virker å være en viktig ingrediens i både boken og livet?
Når og hvor skriver du?
Jeg fikk låne en vidunderlig hytte utenfor Skien i fjor, med strøm, men uten innlagt vann og toalett og internett. En sånn gammeldags hytte, hvor det er dumt å sette på kaffetrakteren og komfyren samtidig, for da går jo sikringene. Det tar to timer og tyve minutter å gå til nærmeste butikk – det finnes en snarvei, visstnok, men den tror jeg mindre og mindre på – og når kvelden kommer er det helt stille, null lysforurensing, stjernehimmelen er klar. Jeg får håpe at bøndene i området ikke leser dette, men det var mange epletrær i nærheten, så det var ikke fritt for at jeg gikk på epleslang. Mye tyttebær i skogen var det også.
Der satt jeg i fjor høst, og også i våres, det er min dikterstue, i alle fall for denne boken. Men jeg skriver vel best når jeg ikke sitter og banner ved dataskjermen, over noen helt uforståelige feilmeldinger. Å rusle seg en tur er det beste, da kan man tenke, dertil er det gratis.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg vet ikke om jeg er så glad i ordet «inspirasjon». Det minner altfor mye om noe yogasurr, eller en samtalekveld på den lokale, nå nedlagte, bingoen, der man liksom skal undersøke beveggrunnene for sitt liv. Men jeg siterer meg selv, jeg blir inspirert av: en fjelltur, en bok, en ettertenksom sigarett, et glass, godt vær, vakre damer. Med tanke på bøker, så har jeg hatt tre besettelser i mitt liv, delvis overlappende: Jens Bjørneboe, Georg Johannesen, Dag Solstad. Solstad er jeg ennå ikke helt ferdig med, men det begynner å nærme seg. Det finnes flust av referanser til hans forfatterskap i boken, både åpne og skjulte, bevisste og ubevisste, jeg kan tenke meg at noen ergrer seg over dette, men da er det lurt å huske på at man leser en roman. Jeg håper det ikke blir noe åndelig som blir min neste besettelse, men man vet jo aldri.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Det er i bunn og grunn en glad bok, så det hadde vært fint om noen sier at de har lest den med glede. I Markens Grøde (1917) av Knut Hamsun heter det et sted: «Glæde er ikke moro.» Også her tok Hamsun ettertrykkelig feil.
