Ida Frisch omtaler seg selv som frittgående kulturarbeider, turnerer med dukketeater, promoterer en økologisk og bærekraftig livsstil og flytter snart til en ubebodd øy på vestlandet sammen med kjæresten Martin. I tillegg har hun nylig debutert med romanen Klør, en roman som ifølge Bernhard Ellefsen i Morgenbladet gir "form til erkjennelsesfilosofiens mest tankevekkende spørsmål".

Hvordan vil du selv beskrive Klør?

Jeg pleier å si at den er skikkelig rar. Boken har en slags stakkato bevegelse, utklipp fra hverdagen til en ung kvinne som stadig faller mer og mer fra hverandre. Hun er sammen med en kjent sanger. Han vil inn i sin verden fylt av musikk – hun vil inn i ham. Et umulig regnestykke for henne – og en seig undergangshistorie er i emning.

Jeg opplever at å lese boken er som å observere karakterene gjennom en sløret gardin – man kan ikke alltid se klart hva som foregår, men må kanskje belage seg på de andre sansene for å tolke situasjonene. Skal man snakke om rammefortellingen, ender man kanskje med beskrivelser som ”relasjonshistorie”, eller ”generasjonsfortelling”– men jeg ønsker at det er landskapet bak teksten som skal få være bærende: hvordan verden og alle dens bestanddeler av meningsløse sammenhenger fremstår for oss som meningsfull og viktig. Hvorfor vi er dømt til å være sansende kropper i en verden som ikke er forståelig, og hvorfor vi velger å vikle oss inn i hverandre, byer, og livsløp.

Hvordan fikk du ideen til teksten din?

Sidene som i dag er bokens prolog, skrev jeg på en sofa i Berlin, hvor jeg var kattevakt mens mine venner var i bryllup. Gjennom vakuumet som oppstår når man er alene i en fremmed by, vokste konseptet frem. Da Mattis kontaktet meg og fortalte at han var interessert i et samarbeid, ble denne teksten med på det første møtet.

Jeg opplever at teksten har vokst frem rykkvis og relativ organisk – og at det etter ganske kort tid ble klart for meg at ”hei, denne karakteren lever for seg selv, hun tar valg nærmest uavhengig av meg”. Jeg har lest i et intervju med Bjarte Breiteig, som, i en av sine bøker beskriver en overgriper – snakker om noe av det samme; at karakteren har et behov og et prosjekt som forfatteren får mulighet til å skrive frem. Så, som et svar på spørsmålet: når jeg fant en stemme som ville noe, var ideen der – og resten av prosjektet handlet om å lytte til karakteren, hva i all verden hun ville.
 Er Klør selvbiografisk?Nei. Men, så kontant svart, jeg kunne ikke skrevet boken uten å være sint, frustrert og fortapt i hvorfor jeg må befinne meg på en planet som snurrer rundt i et univers, og forholde meg til mennesker og forelskelser og karrierer og kropper som blir gamle og dør.

Hvordan har skriveprosessen vært?

Frustrerende og veldig gøy! Jeg jobbet mye med å skrive uten adjektiver, og hvordan jeg kunne skrive frem steder og situasjoner uten å male dem for mye frem. På denne måten tror jeg leserens indre landskap kan bli tydeligere – boka blir så vill som du er i fantasien din. Jeg har også forsket i hvordan det er å skrive frem følelser uten å beskrive den faktiske følelsen – på en måte å skrive frem et følelseslandskap med så mange omveier som mulig.

Denne måten å skrive med "omveier” på, er i stor grad inspirert av Herta Müller sin bok Hjertedyr. Jeg opplever at hun skriver i koder, at man ikke alltid forstår hvor hun vil, at man må tørre å slippe alt av søken etter mening og struktur – og at det da utfolder seg et helt vanvittig litterært landskap. Müller er rå. Og skikkelig gæren, sånn språklig sett.

Har du et spesielt budskap med boken din?

Jeg prøver ikke å fremme en moral, sannhet eller katarsis, jeg vil heller si jeg forsøker å forske i spørsmålet om hvorfor vi knytter oss til verden og dens fremtreden. Dessuten ønsker jeg å fremme et vilt, levende og energisk språk.

Det er kanskje her styrken i teksten ligger? Den er mer språklig nerdete enn moralsk eller episk.

Kan du si noe om tittelen?

Annet at jeg aldri klarte å bestemme meg? Nei da. Jeg liker godt verker med korte, bastante titler, og synes Klør bærer med seg noe av følelsen av boka, samtidig som den ikke skaper et altfor tydelig bilde av hva slags type tekst som finnes mellom de to permene.

Hva inspirerer deg? Har du noen litterære forbilder?

Jeg blir inspirert av tekster som ikke holder tilbake, som rykker i deg og tør å være altfor mye, altfor ekle, altfor ville. Som medium er boken relativt konvensjonell og ”stille”: to permer med papir imellom. Da er det en god opplevelse å oppdage tekster som nesten roper på papiret. Ikke det – langsomme dikt om verdens uvirkelige eksistens er også viktig.

Som nevnt ovenfor har jeg stor respekt for Herta Müllers tekster. Jeg vender også alltid tilbake til Inger Christensen, som også skriver i et slags kodifisert språk – og at tekstene hennes er som likninger og gåter man plutselig forstår.

En av mine første store leseropplevelser – og oppdagelser – var Edy Poppy sin Anatomi, Monotoni, og jeg har siden fulgt hennes forfatterskap med stor entusiasme. Jeg vil også nevne Nils-Øyvind Haagensen som en stor stemme – hvordan har løfter hverdagen opp til noe mystisk og uforståelig og samtidig så altfor lett. Ah.

Mer litteratur til verden!