Gratulerer med ny bok! Hvordan føles det?

Helt rått! Veldig klar for å se boka dra ut i verden på egenhånd. Håper den klarer seg godt!

Sort hund er din andre roman, men din tredje bok. Din forrige utgivelse var diktboken Kjære Grønland. Hvordan er det å være tilbake i romansjangeren?

Oj, det har jeg ikke reflektert over. Skal vi se. Nå har jeg tenkt. Jeg tror for min del at det er prosjektene som er viktig, ikke nødvendigvis sjangeren. Det hørtes pretensiøst ut, men jeg tror det er noe i det. Kanskje neste prosjekt blir essays, noveller eller en trilogi, bare fordi prosjektet former det, ikke nødvendigvis tanken om sjanger.

Kort fortalt, hva møter oss i Sort hund?

Leseren møter sauer, Gud, en motorfabrikk, en sort hund og en mor som er død. Dessuten finnes det en kirke, noen øyer i havet, en far som ber nede i stuen og en søster som henger opp klær. Sort hund er en livshistorie, vi er med vår navnløse hovedperson fra hans barndom og til hans alderdom, midt i en tid hvor fremskrittet pipler ut av alle sprekker i berget, på et vis. Jeg er sterkt inspirert av tanken om antropocen – tidsalderen hvor mennesket har formet jorda og dens overflate i stor grad, spesielt etter den industrielle revolusjon. Dessuten er prosjektet en kjærlighetserklæring til vår kystkultur, til alle de stille livene som har blitt levd langs kysten, og all kunnskapen de bærer med seg.

Hvordan startet arbeidet med boken?

Jeg begynte på dette prosjektet for en del år siden, men la det i en skuff og tenkte, huff, jeg føler meg ikke klar for et sånt stort skrive-et-liv-prosjekt. Men nå var jeg klar. Nå ble det. Jeg tok opp manuset igjen i november 2024, og siden det har jeg jobbet strukturert ved siden av voksenjobben min. Jeg er så glad for at jeg «turte» å skrive ut prosjektet, og at det fikk den formen som det fikk.

Du har selv bodd et år på en øy i havgapet på nordvestlandet. Det ble til en dokumentar på NRK, Ida og Martin på Notholmen. Kan det anbefales?

Ja med kjempestore bokstaver og caps lock! Tiden på Notholmen var utrolig formende for min del. Det var en læring i å bare sette i gang, finne ut av ting, være åpen for at veien mot kunnskap innebærer en hel del feiling. Og det var en viktig bro over til min fars generasjon, og pappa selv. Det slo meg, da jeg bodde der, at jeg ikke hadde vært så tett på ham i hverdagen siden jeg var barn, og det å kunne fortsette en voksenrelasjon gjennom praktikk og kunnskapsoverføring opplevdes som svært verdifullt. Jeg er en sterk tilhenger av at mye kunnskap ikke kan læres i bøker, og anbefaler alle som har en drøm om et eventyr, om å gjøre det.

Hva har du tatt med deg fra erfaringen og inn i denne boka?

Jeg tror mest det er en følelse og en stemning som har blitt videreført inn i Sort hund. Jeg har måttet researche meg frem til mye, spurt om mye, og funnet opp en hel del. Men jeg har nok med meg en følelse av det geografiske området, lyset og rytmen i dagene. Det tok jeg med meg. Ellers vil jeg ikke si at jeg har nok kunnskap fra tiden på Notholmen til å leke fiskebonde i en bok, haha.

Småbruk er et av de mest søkte ordene på Finn.no. Hvorfor tror du det er sånn?

Jeg tror, og håper at jeg tror rett – at mange ser at et helt liv i en by ikke nødvendigvis gir dem den tilfredsstillelsen de håpet på. Jeg tror det både handler om alder og modning, men også en reaksjon på en stadig raskere samtid, og en svært urolig global nåtid, som gjør at vi søker områder og hverdager med lavere puls. Og ikke bare lavere puls, kanskje også følelsen av kontroll midt i noe ukontrollerbart. «Jeg dyrker disse potetene her og legger ned de taksteinene der» – kanskje småbruksøkene på finn er en søken etter en praktisk verden man kan holde med hendene, og ikke bare en verden av avisreportasjer om stadig skiftende kriger og kronekurser. Kanskje. Eller kanskje ikke.

Når og hvor skriver du?

Jeg skulle ønske jeg kunne svare overalt, hele tiden, men jeg skriver aller best enten hjemme, på et bibliotek eller i et kontorfellesskap. Jeg trenger 1), musikk på øret så jeg ikke overhører andres samtaler, 2), kaffe, 3), lakris og 4), tid for å kunne skrive. Derfor er en perfekt kontordag en litt treig morgen, trening, mat og tre, fire timer med kontor-surring. Kanskje jeg skriver én side, kanskje åtte, og sånn går dagene.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Alle de som GJØR TING! De inspirerer meg. De som lærer seg å bake, lage keramikk, ri på hest eller lafte et bygg. Samme hva egentlig, men de som strever med prosessen av å lære seg noe nytt, og faktisk evner å tilegne seg en ny holdning, kunnskap, væremåte, de blir jeg helt mo i knærne av. Og de som gjør små ting for andre. De er helt rå.

Mer konkret inspirerer de nærmeste vennene mine meg, de er mine helter og heltinner.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

«Hei Ida. Jeg har lest boken din Sort hund, og den fikk meg til å ta over gården min allikevel. Det slo meg underveis i lesingen at det har verdi å ta vare på det som ikke er så synlig, spesielt eller rød-løper-verdig fra utsiden. Det som betyr noe er at jeg finner verdi i det, og ser skjønnheten i et slikt liv. Jeg er stolt over valget jeg har tatt og jeg gleder meg til å kalle meg gardbruker.»

Eller «Hei Ida, jeg har nå lest Sort hund, og har kjøpt den til alle vennene mine, ringt juryen i kulturrådet og sagt du burde få ti års stipend, samt ringt femten agenter og bedt alle sammen sørge for at boken din blir oversatt til åtte språk».

Neida. Den første er finest.