Gratulerer med din aller første bok! Hvordan kjennes det ut å debutere?

Skummelt, for å være ærlig. Jeg er jo glad for at jeg har greid å skrive ferdig en bok, men jeg har jobbet så lenge med Ewa Lisa. Det føles litt som om jeg er Sisyfos og at noen har tatt steinen min fra meg? Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.

Hvordan vil du beskrive boken din?

Som en skildring av to kvinneliv kanskje. Ewa Lisa prøver å skrive om seg selv, men hun er et så overtilpasset menneske at hun egentlig ikke finner noe «jeg» å skrive om. Det hun finner etter hvert er morens historie. Og moren er kanskje det andre ytterpunktet. Hun greier ikke tilpasse seg Ewa Lisa og tar altfor mye plass?

Hvordan startet fortellingen?

Veldig ufrivillig. Da jeg var ferdig på Skrivekunstakademiet ville jeg gjerne skrive noe klokt og filosofisk. Jeg jobbet om morgenen i to år ved siden av en forferdelig jobb som butikkansatt, men det jeg skrev ble bare tull. I desperasjon flyttet jeg til Haugesund der jeg fikk jobb på biblioteket og i en telefonsamtale sa en av mine tidligere skrivelærere, Gunnar Wærness: Du slepp itj unna at du e white trash!

Jeg har vokst opp i et miljø som er ganske langt fra det litterære, og det siste jeg ville var å skrive om noe som minnet om det. Da Ewa Lisas stemme dukket opp i tekstene mine tenkte jeg at hun var banal og dum. Men jeg tok rådet på alvor og kjøpte glitterøyenskygge og prøvde å leve meg inn i karakteren. Etter hvert ble jeg veldig glad i henne.

(Ewa Lisas øyenskygge)

Kan du si noe om tittelen?

Først het den bare Ordene, men jeg ville gjerne at det skulle være tydelig at det ikke var min selvbiografi.

Fortell litt mer om Ewa Lisa, hvor kom denne karakteren fra?

De første Ewa Lisa-tekstene hadde overskriften «kroppsspråk». Hun dukket opp i tekstene som et menneske som ikke hadde noe språk for det hun opplevde, men bare reagerte fysisk, gjennom handlinger. Jeg ble interessert i hva som skjer når handlinger er det eneste verktøyet man har for å uttrykke seg. Når Ewa Lisa føler seg avvist, flytter hun til en annen by. Det er det eneste språket hun har. Etter hvert ble spørsmålet hvorfor hun ikke hadde noe språk, og det er jo det mye av boka handler om, tror jeg, at hun har lyttet mest til andre og ikke til seg selv og på en måte blitt helt stum.

Men selv om hun er blitt «stum», så er stemmen hennes paradoksalt nok ganske tydelig og skrikende i de store bokstavene. Det har vært det morsomste å jobbe med synes jeg, at stemmen hennes insisterer på å ta så mye plass. Den kommer kanskje enda tydeligere frem gjennom stor løkkeskrift, som de første tekstene var skrevet i.

For meg har Ewa Lisa blitt en egen person. De to siste årene har jeg ofte avsluttet mailer med «Alt godt fra Mari og Ewa Lisa». Men mye av stoffet i boken er også inspirert av forskjellige kvinnehistorier jeg har fått gjenfortalt av venninner, hørt om i telefonsamtaler på t-banen, i samtaler på fest, i dokøer, via via og overalt. Mange av de opplevelsene Ewa Lisa har er dessverre ganske vanlige historier. Og så er hun også et slags personlig skremmebilde for meg. Jeg kan kjenne meg igjen i det overtilpassede forholdet hun har til andre mennesker.

Når og hvor skriver du?

Regelen er at jeg skal skrive om morgenen før jobb. To timer, jeg har på nedtelling på telefonen. Så Ewa Lisa er stort sett skrevet mellom 6 og 8 om morgenen til sangene China in your hand og Canon in d ved vinduet i Haugesund og her i Oslo. Jeg skriver på papir så det er ark overalt. Nå har jeg fått tre senvakter på jobb, så de nye tekstene mine får en mer bortskjemt tilblivelse.

Hva eller hvem inspirerer deg?

Litterært er det tre bøker som har vært veldig viktige i arbeidet med Ewa Lisa. Sjasminmannen av Unica Zürn, Erindring om kjærligheten av Kirsten Thorup og Onkel Arne og månen av Aina Villanger. Men jeg ser etter det uverdige og det tragikomiske, og det finnes overalt.