Gratulerer med din aller første bok! Hvordan føles det å debutere?
Det føles litt som å debutere seksuelt, veldig nervepirrende men også litt godt å få det overstått.
Hva handler Diskomus på venteværelset om?
Romanen handler om å føle seg utafor det som blir ansett som normalt, å leve alene, ensomhet, behovet for tilhørighet. Romanen handler om Eivor, som er trettifire år og lever alene. Den handler om en kvinne i krise, som prøver å ta et godt valg for seg selv. Skal hun leve alene for alltid eller skal hun skaffe seg en mann?
Hvorfor har du skrevet boka?
Da jeg skrev boka var det fordi jeg trengte den selv. Jeg var så uendelig lei av alle bøkene som ble gitt ut som handla om man skulle ha barn eller ikke barn. Fordi for meg så hoppa man liksom over et ledd. Jeg ville skrive om valget som ofte kommer først: skal man ha en partner? Og i så fall hva skal man med en partner i 2023 sett bort ifra reproduksjon (som man strengt tatt kan gjøre alene nå)? Og ikke minst, hvordan finne den rette partneren? Haha, herregud, nå blir det sånn «Trenger man egentlig menn»-overskrift dette her. Vi trenger menn! Ikke bli incels.
Mange har kommentert at boken har en kul tittel. Kan du fortelle oss litt om den?
Haha, altså, det er jo to ord som trenger en forklaring, men den forklaringa er altfor lang for dette intervjuet. Jeg kan forklare Venteværelset, det er det venninna til Eivor kaller leiligheten hennes: et sted man venter på at det ekte livet skal begynne. Diskomus kan du google eller lese boka for å finne ut av!
Fortell litt mer om Eivor, hvor kom denne karakteren fra?
Eivor kommer fra et mørkt sted inni meg. Hun er ei dame jeg ville vært livredd for å møte og samtidig er litt misunnelig på. Jeg ville skrive om en kvinne som like gjerne kunne ha vært en mann, jeg ville ikke at kjønn skulle spille så stor rolle. Eivor er helt utrolig sterk og tøff samtidig som hun er så bunnløst sårbar og fortvila. Sånn tror jeg de fleste av oss er. Jeg håper Eivor er en karakter å bli glad i, for jeg har blitt veldig glad i henne.
Du ble litt overrasket da forlaget mente du hadde skrevet en morsom bok. Men hvis du tenker litt over det, hvor tror du det humoristiske kommer fra?
Jeg har aldri hatt som intensjon å skrive en morsom roman, derfor ble jeg nok litt overraska. Men humor for meg viser seg ofte å være noe annet enn hva humor er for andre, og omvendt. Jeg har en rar form for humor, som ikke alle forstår. Når det er sagt tror jeg på at humor ofte kommer frem i et skjæringspunkt med det alvorstunge. Så når forlaget sa det var morsomt, var min reaksjon: ok flaks, da har jeg klart å formidle det mørke i Eivor.
Eivor er en motsetningsfylt karakter. Hun sliter med ensomhet, samtidig som hun har mye motstand i seg mot parforhold og familien som institusjon. Er hun først og fremst redd for kjærligheten, og for å bli forlatt, eller er hun mer drevet av individualisme og frihetsjag (og feminisme)?
Er ikke alle litt redde for kjærligheten? Jeg tror det. Så ligger forskjellen i de som tør og de som ikke tør, å kaste seg inn i det. Å være forelska er jo dødsskummelt, for tenk om man er alene om det? Det er jo det vondeste i verden!
Eivor har forakt for parforholdet og familien som institusjon fordi hun aldri har opplevd å være i en sunn og gjensidig relasjon til en mann. Så basert på hennes erfaringer er det en utopi. Og hvis man ikke skal lære av erfaringene sine, hva skal man lære av da? Og bare for å ha sagt det. Jeg føler dette med «dyrking av selvet» er et misforstått begrep. Eivor ville nok ha sagt at det er ikke de single som dyrker selvet, det er vel de som lager små kopier av seg selv?
Og apropos feminisme: boka er jo gjennomsyra av den, og som historien etter hvert utvikler seg viser det seg jo at det ikke alltid er mulig å være en så god feminist som man ønsker, selv ikke for Eivor. Personlig tror jeg det er fint mulig å være i en relasjon til en mann OG være feminist, de fleste menn er jo også feminister nå, så jeg har troa på at dette vil bli enklere fremover. Eivor derimot, har nok et mer negativt syn på akkurat det enn meg. Men Eivor har sine grunner. Hun har et fryktelig dårlig utgangspunkt. Bare det at hun dater under falskt navn gjør jo at hun blir immun mot avvisning. De avviser ikke henne.
Tror du motstanden mot å forplikte seg er et tegn i tiden, og hva tror du eventuelt det kan skyldes?
Det er nok et tegn i tiden at folk er redde for å binde seg, det tror jeg absolutt. Folk var ikke så redde for det før, men da gifta man seg jo også bare med kusina til naboen sin så var det gjort. Datingapper har nok helt sikkert gjort det både lettere å finne noen og vanskeligere å forplikte seg. Men jeg vet ikke. Jeg tror ikke helt på at alternativene er så mange flere nå enn før, vi er da de samme menneskene på jorda?
Hva er dine egne erfaringer med singellivet?
Mine erfaringer med singellivet er at det ikke blir sett på som normalt eller likeverdig med det å ha mann og (sytten) barn. Samfunnet er ikke laget for at folk skal være single. Hvorfor ikke? Det verste er kanskje den følelsen av å bli syntes synd på; altså, det er ikke alle som er på desperat jakt etter en partner, la oss ikke ta utgangspunkt i at singel er det samme som «på jakt». Jeg er forkjemper for at alle skal ha en periode i livet der de er alene, det tror jeg er veldig sunt, både om man har lyst til å fortsette med det eller om man kan bruke det i et fremtidig parforhold.
Eivor er ikke spesielt begeistret for Tinder, men når hun bestemmer seg for å gjøre en innsats for å få kjæreste, er det likevel det hun tyr til. Hva er dine erfaringer med dating og Tinder?
De siste årene har det blitt dårlig med dating. Jeg har vært altfor oppslukt i bokprosjektet. Men tidlig i tjueårene, da tinder var helt nytt, var jeg masse på tinder og hadde det veldig gøy med det. Sånn jeg hører det fra venner nå er ikke tinder det samme, det er et mørkt og kaldt sted man vil raskest mulig vekk fra, derfor har jeg ikke vært der på flere år. Det kommer nok an på hva slags person man er om Tinder fungerer. Jeg f.eks. trenger blikket, øyekontakt, og er avhengig av kjemi på humor. Det er det lite av på Tinder gitt, både blikk og humor. Jeg prøvde meg på en vits en gang, ble blokkert. Så det er ikke for meg.
Det har vært flere innlegg i mediene de siste månedene om det å være singel i Norge i dag, om den nye datingkulturen og ikke minst om ensomhet. Hva er dine tanker om dette?
Jeg lo godt av hun som mente at det er en luksus å være singel i 2023. Ja, historisk sett er vi ikke lenger økonomisk avhengig av å skaffe oss en mann for å overleve, men det er ingen luksus, det er bare en kjempebra ting at samfunnet går fremover. Vi utvikler oss til det bedre, heldigvis! Hun som sa det er luksus å være singel har åpenbart aldri prøvd å komme inn på boligmarkedet, og hun har heller ikke tatt en normal handletur på Rema 1000 for å handle inn til én person.
Jeg tror man kan bli like ensom som singel som man kan bli av å være i et dårlig forhold. Man må bare finne sin greie, sin favorittlivssituasjon, og gønne på med det.
Har du et drømmescenario for dating anno 2023, hvordan burde det være?
Dating i dag virker helt umulig, først og fremst fordi: hvor ER alle de single? Det skal visst finnes en million av dem, men jeg husker ikke sist jeg hilste på en singel fyr. Jeg har heller ikke vært så veldig oppsøkende, det skal sies.
Kanskje drømmescenarioet skal være at alle de gifte holder seg hjemme med tacoen et par kvelder i måneden sånn at de single, som har lyst på kjæreste, har en mulighet til å finne hverandre uten å måtte laste ned tinder. Men da er vi nødt til å åpne opp litt da, legge mobilen i lomma og snakke sammen i det virkelige liv. Det er min datingutopi!
Hva eller hvem inspirerer deg?
Musikk inspirerer meg, film inspirerer meg. Hvis jeg leser eller hører noe som er godt sagt eller skrevet får jeg en sterk iver etter å produsere tekst. Havet inspirerer meg. Jeg er altfor glad i naturen til at jeg bor midt i byen.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver når det bobler over, når vennene mine er lei av at jeg skriver lange rants til dem om ting som bare jeg synes er spennende, da er det på tide å sette seg ned ved macen. Jeg tar notater på mobilen hele tiden, hvis jeg får en god setning i hodet midt på E18, må jeg svinge av ved nærmeste avkjøring og skrive den ned, ellers glemmer jeg den.
Blir det noe dating fremover, eller mest skriving?
Hehe, nå spør du godt! Den siste daten jeg var på måtte jeg avbryte fordi jeg fikk en så utrolig god dialog i hodet, måtte bare løpe hjem, så dette lover jo ikke godt for kjærligheten. Det gjør ikke det. Men den dialogen står i boka nå, så det var absolutt verdt det. Shout out til Sverre, jeg får vippse ham litt royalty.
Gratulerer med din aller første bok! Hvordan føles det å debutere?
Det føles litt som å debutere seksuelt, veldig nervepirrende men også litt godt å få det overstått.
Hva handler Diskomus på venteværelset om?
Romanen handler om å føle seg utafor det som blir ansett som normalt, å leve alene, ensomhet, behovet for tilhørighet. Romanen handler om Eivor, som er trettifire år og lever alene. Den handler om en kvinne i krise, som prøver å ta et godt valg for seg selv. Skal hun leve alene for alltid eller skal hun skaffe seg en mann?
Hvorfor har du skrevet boka?
Da jeg skrev boka var det fordi jeg trengte den selv. Jeg var så uendelig lei av alle bøkene som ble gitt ut som handla om man skulle ha barn eller ikke barn. Fordi for meg så hoppa man liksom over et ledd. Jeg ville skrive om valget som ofte kommer først: skal man ha en partner? Og i så fall hva skal man med en partner i 2023 sett bort ifra reproduksjon (som man strengt tatt kan gjøre alene nå)? Og ikke minst, hvordan finne den rette partneren? Haha, herregud, nå blir det sånn «Trenger man egentlig menn»-overskrift dette her. Vi trenger menn! Ikke bli incels.
Mange har kommentert at boken har en kul tittel. Kan du fortelle oss litt om den?
Haha, altså, det er jo to ord som trenger en forklaring, men den forklaringa er altfor lang for dette intervjuet. Jeg kan forklare Venteværelset, det er det venninna til Eivor kaller leiligheten hennes: et sted man venter på at det ekte livet skal begynne. Diskomus kan du google eller lese boka for å finne ut av!
Fortell litt mer om Eivor, hvor kom denne karakteren fra?
Eivor kommer fra et mørkt sted inni meg. Hun er ei dame jeg ville vært livredd for å møte og samtidig er litt misunnelig på. Jeg ville skrive om en kvinne som like gjerne kunne ha vært en mann, jeg ville ikke at kjønn skulle spille så stor rolle. Eivor er helt utrolig sterk og tøff samtidig som hun er så bunnløst sårbar og fortvila. Sånn tror jeg de fleste av oss er. Jeg håper Eivor er en karakter å bli glad i, for jeg har blitt veldig glad i henne.
Du ble litt overrasket da forlaget mente du hadde skrevet en morsom bok. Men hvis du tenker litt over det, hvor tror du det humoristiske kommer fra?
Jeg har aldri hatt som intensjon å skrive en morsom roman, derfor ble jeg nok litt overraska. Men humor for meg viser seg ofte å være noe annet enn hva humor er for andre, og omvendt. Jeg har en rar form for humor, som ikke alle forstår. Når det er sagt tror jeg på at humor ofte kommer frem i et skjæringspunkt med det alvorstunge. Så når forlaget sa det var morsomt, var min reaksjon: ok flaks, da har jeg klart å formidle det mørke i Eivor.
Eivor er en motsetningsfylt karakter. Hun sliter med ensomhet, samtidig som hun har mye motstand i seg mot parforhold og familien som institusjon. Er hun først og fremst redd for kjærligheten, og for å bli forlatt, eller er hun mer drevet av individualisme og frihetsjag (og feminisme)?
Er ikke alle litt redde for kjærligheten? Jeg tror det. Så ligger forskjellen i de som tør og de som ikke tør, å kaste seg inn i det. Å være forelska er jo dødsskummelt, for tenk om man er alene om det? Det er jo det vondeste i verden!
Eivor har forakt for parforholdet og familien som institusjon fordi hun aldri har opplevd å være i en sunn og gjensidig relasjon til en mann. Så basert på hennes erfaringer er det en utopi. Og hvis man ikke skal lære av erfaringene sine, hva skal man lære av da? Og bare for å ha sagt det. Jeg føler dette med «dyrking av selvet» er et misforstått begrep. Eivor ville nok ha sagt at det er ikke de single som dyrker selvet, det er vel de som lager små kopier av seg selv?
Og apropos feminisme: boka er jo gjennomsyra av den, og som historien etter hvert utvikler seg viser det seg jo at det ikke alltid er mulig å være en så god feminist som man ønsker, selv ikke for Eivor. Personlig tror jeg det er fint mulig å være i en relasjon til en mann OG være feminist, de fleste menn er jo også feminister nå, så jeg har troa på at dette vil bli enklere fremover. Eivor derimot, har nok et mer negativt syn på akkurat det enn meg. Men Eivor har sine grunner. Hun har et fryktelig dårlig utgangspunkt. Bare det at hun dater under falskt navn gjør jo at hun blir immun mot avvisning. De avviser ikke henne.
Tror du motstanden mot å forplikte seg er et tegn i tiden, og hva tror du eventuelt det kan skyldes?
Det er nok et tegn i tiden at folk er redde for å binde seg, det tror jeg absolutt. Folk var ikke så redde for det før, men da gifta man seg jo også bare med kusina til naboen sin så var det gjort. Datingapper har nok helt sikkert gjort det både lettere å finne noen og vanskeligere å forplikte seg. Men jeg vet ikke. Jeg tror ikke helt på at alternativene er så mange flere nå enn før, vi er da de samme menneskene på jorda?
Hva er dine egne erfaringer med singellivet?
Mine erfaringer med singellivet er at det ikke blir sett på som normalt eller likeverdig med det å ha mann og (sytten) barn. Samfunnet er ikke laget for at folk skal være single. Hvorfor ikke? Det verste er kanskje den følelsen av å bli syntes synd på; altså, det er ikke alle som er på desperat jakt etter en partner, la oss ikke ta utgangspunkt i at singel er det samme som «på jakt». Jeg er forkjemper for at alle skal ha en periode i livet der de er alene, det tror jeg er veldig sunt, både om man har lyst til å fortsette med det eller om man kan bruke det i et fremtidig parforhold.
Eivor er ikke spesielt begeistret for Tinder, men når hun bestemmer seg for å gjøre en innsats for å få kjæreste, er det likevel det hun tyr til. Hva er dine erfaringer med dating og Tinder?
De siste årene har det blitt dårlig med dating. Jeg har vært altfor oppslukt i bokprosjektet. Men tidlig i tjueårene, da tinder var helt nytt, var jeg masse på tinder og hadde det veldig gøy med det. Sånn jeg hører det fra venner nå er ikke tinder det samme, det er et mørkt og kaldt sted man vil raskest mulig vekk fra, derfor har jeg ikke vært der på flere år. Det kommer nok an på hva slags person man er om Tinder fungerer. Jeg f.eks. trenger blikket, øyekontakt, og er avhengig av kjemi på humor. Det er det lite av på Tinder gitt, både blikk og humor. Jeg prøvde meg på en vits en gang, ble blokkert. Så det er ikke for meg.
Det har vært flere innlegg i mediene de siste månedene om det å være singel i Norge i dag, om den nye datingkulturen og ikke minst om ensomhet. Hva er dine tanker om dette?
Jeg lo godt av hun som mente at det er en luksus å være singel i 2023. Ja, historisk sett er vi ikke lenger økonomisk avhengig av å skaffe oss en mann for å overleve, men det er ingen luksus, det er bare en kjempebra ting at samfunnet går fremover. Vi utvikler oss til det bedre, heldigvis! Hun som sa det er luksus å være singel har åpenbart aldri prøvd å komme inn på boligmarkedet, og hun har heller ikke tatt en normal handletur på Rema 1000 for å handle inn til én person.
Jeg tror man kan bli like ensom som singel som man kan bli av å være i et dårlig forhold. Man må bare finne sin greie, sin favorittlivssituasjon, og gønne på med det.
Har du et drømmescenario for dating anno 2023, hvordan burde det være?
Dating i dag virker helt umulig, først og fremst fordi: hvor ER alle de single? Det skal visst finnes en million av dem, men jeg husker ikke sist jeg hilste på en singel fyr. Jeg har heller ikke vært så veldig oppsøkende, det skal sies.
Kanskje drømmescenarioet skal være at alle de gifte holder seg hjemme med tacoen et par kvelder i måneden sånn at de single, som har lyst på kjæreste, har en mulighet til å finne hverandre uten å måtte laste ned tinder. Men da er vi nødt til å åpne opp litt da, legge mobilen i lomma og snakke sammen i det virkelige liv. Det er min datingutopi!
Hva eller hvem inspirerer deg?
Musikk inspirerer meg, film inspirerer meg. Hvis jeg leser eller hører noe som er godt sagt eller skrevet får jeg en sterk iver etter å produsere tekst. Havet inspirerer meg. Jeg er altfor glad i naturen til at jeg bor midt i byen.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver når det bobler over, når vennene mine er lei av at jeg skriver lange rants til dem om ting som bare jeg synes er spennende, da er det på tide å sette seg ned ved macen. Jeg tar notater på mobilen hele tiden, hvis jeg får en god setning i hodet midt på E18, må jeg svinge av ved nærmeste avkjøring og skrive den ned, ellers glemmer jeg den.
Blir det noe dating fremover, eller mest skriving?
Hehe, nå spør du godt! Den siste daten jeg var på måtte jeg avbryte fordi jeg fikk en så utrolig god dialog i hodet, måtte bare løpe hjem, så dette lover jo ikke godt for kjærligheten. Det gjør ikke det. Men den dialogen står i boka nå, så det var absolutt verdt det. Shout out til Sverre, jeg får vippse ham litt royalty.
Gratulerer med din aller første bok! Hvordan føles det å debutere?
Det føles litt som å debutere seksuelt, veldig nervepirrende men også litt godt å få det overstått.
Hva handler Diskomus på venteværelset om?
Romanen handler om å føle seg utafor det som blir ansett som normalt, å leve alene, ensomhet, behovet for tilhørighet. Romanen handler om Eivor, som er trettifire år og lever alene. Den handler om en kvinne i krise, som prøver å ta et godt valg for seg selv. Skal hun leve alene for alltid eller skal hun skaffe seg en mann?
Hvorfor har du skrevet boka?
Da jeg skrev boka var det fordi jeg trengte den selv. Jeg var så uendelig lei av alle bøkene som ble gitt ut som handla om man skulle ha barn eller ikke barn. Fordi for meg så hoppa man liksom over et ledd. Jeg ville skrive om valget som ofte kommer først: skal man ha en partner? Og i så fall hva skal man med en partner i 2023 sett bort ifra reproduksjon (som man strengt tatt kan gjøre alene nå)? Og ikke minst, hvordan finne den rette partneren? Haha, herregud, nå blir det sånn «Trenger man egentlig menn»-overskrift dette her. Vi trenger menn! Ikke bli incels.
Mange har kommentert at boken har en kul tittel. Kan du fortelle oss litt om den?
Haha, altså, det er jo to ord som trenger en forklaring, men den forklaringa er altfor lang for dette intervjuet. Jeg kan forklare Venteværelset, det er det venninna til Eivor kaller leiligheten hennes: et sted man venter på at det ekte livet skal begynne. Diskomus kan du google eller lese boka for å finne ut av!
Fortell litt mer om Eivor, hvor kom denne karakteren fra?
Eivor kommer fra et mørkt sted inni meg. Hun er ei dame jeg ville vært livredd for å møte og samtidig er litt misunnelig på. Jeg ville skrive om en kvinne som like gjerne kunne ha vært en mann, jeg ville ikke at kjønn skulle spille så stor rolle. Eivor er helt utrolig sterk og tøff samtidig som hun er så bunnløst sårbar og fortvila. Sånn tror jeg de fleste av oss er. Jeg håper Eivor er en karakter å bli glad i, for jeg har blitt veldig glad i henne.
Du ble litt overrasket da forlaget mente du hadde skrevet en morsom bok. Men hvis du tenker litt over det, hvor tror du det humoristiske kommer fra?
Jeg har aldri hatt som intensjon å skrive en morsom roman, derfor ble jeg nok litt overraska. Men humor for meg viser seg ofte å være noe annet enn hva humor er for andre, og omvendt. Jeg har en rar form for humor, som ikke alle forstår. Når det er sagt tror jeg på at humor ofte kommer frem i et skjæringspunkt med det alvorstunge. Så når forlaget sa det var morsomt, var min reaksjon: ok flaks, da har jeg klart å formidle det mørke i Eivor.
Eivor er en motsetningsfylt karakter. Hun sliter med ensomhet, samtidig som hun har mye motstand i seg mot parforhold og familien som institusjon. Er hun først og fremst redd for kjærligheten, og for å bli forlatt, eller er hun mer drevet av individualisme og frihetsjag (og feminisme)?
Er ikke alle litt redde for kjærligheten? Jeg tror det. Så ligger forskjellen i de som tør og de som ikke tør, å kaste seg inn i det. Å være forelska er jo dødsskummelt, for tenk om man er alene om det? Det er jo det vondeste i verden!
Eivor har forakt for parforholdet og familien som institusjon fordi hun aldri har opplevd å være i en sunn og gjensidig relasjon til en mann. Så basert på hennes erfaringer er det en utopi. Og hvis man ikke skal lære av erfaringene sine, hva skal man lære av da? Og bare for å ha sagt det. Jeg føler dette med «dyrking av selvet» er et misforstått begrep. Eivor ville nok ha sagt at det er ikke de single som dyrker selvet, det er vel de som lager små kopier av seg selv?
Og apropos feminisme: boka er jo gjennomsyra av den, og som historien etter hvert utvikler seg viser det seg jo at det ikke alltid er mulig å være en så god feminist som man ønsker, selv ikke for Eivor. Personlig tror jeg det er fint mulig å være i en relasjon til en mann OG være feminist, de fleste menn er jo også feminister nå, så jeg har troa på at dette vil bli enklere fremover. Eivor derimot, har nok et mer negativt syn på akkurat det enn meg. Men Eivor har sine grunner. Hun har et fryktelig dårlig utgangspunkt. Bare det at hun dater under falskt navn gjør jo at hun blir immun mot avvisning. De avviser ikke henne.
Tror du motstanden mot å forplikte seg er et tegn i tiden, og hva tror du eventuelt det kan skyldes?
Det er nok et tegn i tiden at folk er redde for å binde seg, det tror jeg absolutt. Folk var ikke så redde for det før, men da gifta man seg jo også bare med kusina til naboen sin så var det gjort. Datingapper har nok helt sikkert gjort det både lettere å finne noen og vanskeligere å forplikte seg. Men jeg vet ikke. Jeg tror ikke helt på at alternativene er så mange flere nå enn før, vi er da de samme menneskene på jorda?
Hva er dine egne erfaringer med singellivet?
Mine erfaringer med singellivet er at det ikke blir sett på som normalt eller likeverdig med det å ha mann og (sytten) barn. Samfunnet er ikke laget for at folk skal være single. Hvorfor ikke? Det verste er kanskje den følelsen av å bli syntes synd på; altså, det er ikke alle som er på desperat jakt etter en partner, la oss ikke ta utgangspunkt i at singel er det samme som «på jakt». Jeg er forkjemper for at alle skal ha en periode i livet der de er alene, det tror jeg er veldig sunt, både om man har lyst til å fortsette med det eller om man kan bruke det i et fremtidig parforhold.
Eivor er ikke spesielt begeistret for Tinder, men når hun bestemmer seg for å gjøre en innsats for å få kjæreste, er det likevel det hun tyr til. Hva er dine erfaringer med dating og Tinder?
De siste årene har det blitt dårlig med dating. Jeg har vært altfor oppslukt i bokprosjektet. Men tidlig i tjueårene, da tinder var helt nytt, var jeg masse på tinder og hadde det veldig gøy med det. Sånn jeg hører det fra venner nå er ikke tinder det samme, det er et mørkt og kaldt sted man vil raskest mulig vekk fra, derfor har jeg ikke vært der på flere år. Det kommer nok an på hva slags person man er om Tinder fungerer. Jeg f.eks. trenger blikket, øyekontakt, og er avhengig av kjemi på humor. Det er det lite av på Tinder gitt, både blikk og humor. Jeg prøvde meg på en vits en gang, ble blokkert. Så det er ikke for meg.
Det har vært flere innlegg i mediene de siste månedene om det å være singel i Norge i dag, om den nye datingkulturen og ikke minst om ensomhet. Hva er dine tanker om dette?
Jeg lo godt av hun som mente at det er en luksus å være singel i 2023. Ja, historisk sett er vi ikke lenger økonomisk avhengig av å skaffe oss en mann for å overleve, men det er ingen luksus, det er bare en kjempebra ting at samfunnet går fremover. Vi utvikler oss til det bedre, heldigvis! Hun som sa det er luksus å være singel har åpenbart aldri prøvd å komme inn på boligmarkedet, og hun har heller ikke tatt en normal handletur på Rema 1000 for å handle inn til én person.
Jeg tror man kan bli like ensom som singel som man kan bli av å være i et dårlig forhold. Man må bare finne sin greie, sin favorittlivssituasjon, og gønne på med det.
Har du et drømmescenario for dating anno 2023, hvordan burde det være?
Dating i dag virker helt umulig, først og fremst fordi: hvor ER alle de single? Det skal visst finnes en million av dem, men jeg husker ikke sist jeg hilste på en singel fyr. Jeg har heller ikke vært så veldig oppsøkende, det skal sies.
Kanskje drømmescenarioet skal være at alle de gifte holder seg hjemme med tacoen et par kvelder i måneden sånn at de single, som har lyst på kjæreste, har en mulighet til å finne hverandre uten å måtte laste ned tinder. Men da er vi nødt til å åpne opp litt da, legge mobilen i lomma og snakke sammen i det virkelige liv. Det er min datingutopi!
Hva eller hvem inspirerer deg?
Musikk inspirerer meg, film inspirerer meg. Hvis jeg leser eller hører noe som er godt sagt eller skrevet får jeg en sterk iver etter å produsere tekst. Havet inspirerer meg. Jeg er altfor glad i naturen til at jeg bor midt i byen.
Når og hvor skriver du?
Jeg skriver når det bobler over, når vennene mine er lei av at jeg skriver lange rants til dem om ting som bare jeg synes er spennende, da er det på tide å sette seg ned ved macen. Jeg tar notater på mobilen hele tiden, hvis jeg får en god setning i hodet midt på E18, må jeg svinge av ved nærmeste avkjøring og skrive den ned, ellers glemmer jeg den.
Blir det noe dating fremover, eller mest skriving?
Hehe, nå spør du godt! Den siste daten jeg var på måtte jeg avbryte fordi jeg fikk en så utrolig god dialog i hodet, måtte bare løpe hjem, så dette lover jo ikke godt for kjærligheten. Det gjør ikke det. Men den dialogen står i boka nå, så det var absolutt verdt det. Shout out til Sverre, jeg får vippse ham litt royalty.
