Gratulerer med ny bok! Du har tidligere utgitt en sakprosabok og en essaysamling. Hvordan føles det å debutere med en roman?
Det er spennende. Ikke minst har det vært spennende å skrive på noe som kunne bli en roman, og å jobbe med det romanaktige, med de litterære grepene, med form. For jeg hadde mistet troen på at det i det hele tatt var noe potensial igjen i samtidsromanen, at den ikke bare var en utbrukt og sur fille som det ikke var mulig å bruke til noe interessant – i hvert fall for meg. Lenge klamret jeg meg fast til den essayistiske og informale sakprosaen, der det syntes å finnes gode rom for å utforske måter å skrive om musikk og litteratur og kultur på. Men så begynte jeg å utvikle noen poetiske anslag jeg hadde notert til et sett motiver som jeg så forsøkte å få til å resonere sammen, og så vokste det til og med fram narrativt driv, og der kom det romanaktige fram. For å gjenvinne troen på romanen, måtte jeg, ikke minst, vende tilbake til litteraturen jeg leste i tenårene og i begynnelsen av tjueårene – Homer, Vergil, Dostojevskij, Céline, Sartre, Mann, Broch, Camus, Kundera, Robbe-Grillet – litteratur som gjorde uutslettelig inntrykk og satt dype avtrykk, litteratur som det viste seg at gjorde like mye inntrykk og satt like dype avtrykk nå, og dette tok jeg med meg inn i skrivearbeidet. Jeg fulgte litteraturstudentens etos: Les hele tiden; til frokost, på båten, på toget, i hagen, om kvelden. Dette kombinert med et omfattende lydspor – på fysisk format, gjerne på CD i CD-walkman. Og så lese, lytte, notere. Og så repetere. Lese, lytte, notere.
Kort fortalt, hva møter oss i «1996. En roman»?
En roman, møter oss, og det på to nivåer. En roman om en ung mann som leser filosofi og skjønnlitteratur og hører på musikk, på støyete rock, og ikke minst som savner å spille i band, for han har forlatt hjembyen for å begynne å studere på Blindern, og med det også forlatt bandet han spilte med i hjembyen. Dette skrevet fram av en mann som nærmer seg femti og som har isolert seg i en hytte på en odde ved en innsjø om vinteren, den kalde og mørke tiden. Det er hans roman, og det er den unge mannens roman, som han skriver. Men får han det til? Får romanen det til? Det brister, kollapsen er alltid truende.
Dette er altså et portrett av en tid og av en ung mann. Hva slags tid er det du beskriver?
1996 var et overgangsår, både for en viss eksistensiell populærkultur som begynte å ta tak på åttitallet, og som fikk en sterk posisjon på begynnelsen av nittitallet. 1996 var altså et år som begynte i 1995 som igjen begynte i 1994 og så videre bakover, til 89, 88, 87 og så videre. Men særlig 1991, som var et merkeår for en viss form for støyete, eksperimentell rock, den som utviklet seg med Sonic Youth, Spiritualized, Stereolab, Jesus and Mary Chain, Sebadoh, Dinosaur JR, My Bloody Valentine, Mercury Rev – en støyete, eksperimentell rock som er noe av den fineste og mest interessante rocken som noen gang har blitt laget og som bød på lydlige så vel som intellektuell stimuli, som hadde et overlapp med eksperimentell poesi og eksistensiell litteratur, men det var også en støyete, eksperimentell rock som dessverre ble undergravd av grungen og dermed ble revet med i grungens fall, misbrukt og uthulet som grungen og alt som grenset opp mot den var på midten av nittitallet, noe som førte til at mange rundt 1995 / 1996, som hadde vært involvert i den støyete, eksperimentelle rocken, begynte å se etter andre former for uttrykk, som frijazz og elektronisk samtidsmusikk og støy og IDM, for å nevne noe. Torstein står som nittenåring i 1995 midt oppe i dette, og etter at han har flyttet fra hjembyen for å begynne å studere i Oslo, først ex-phil og ex-fac og deretter filosofi, så befinner han seg alene, uten band og uten venner, alene med bøkene og platene og vyene sine for å skrive en roman. For kan han ikke spille i band, så må han skrive.
Og hva slags ung mann møter oss?
En lesende og skrivende ung mann, en vordende musiker, for hvem det eneste som betyr noe i livet er å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nære et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kunne bety noe, noe essensielt.
Hvordan var du selv som ung mann?
Jeg var vel en lesende og skrivende ung mann, en vordende musiker, for hvem det eneste som betydde noe i livet, var å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nærte et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kunne bety noe, noe essensielt.
Er det vesentlige forskjeller mellom den unge mannen anno 1996 og den unge mannen i dag?
Det vet jeg ikke. Men jeg tror det fortsatt finnes enkelte, både unge menn og kvinner, som er lesende og skrivende, og vordende musikere, og for hvem det eneste som betyr noe, er å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nære et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kan bety noe, noe essensielt.
Vi møter også Torstein som godt voksen mann, sånn ca tretti år etter 1996. Hva slags sted er han på da? Hva har skjedd?
Han er eksistensielt utmattet. Helt hva som har skjedd, kommer ikke fram, men han føler at han ikke har fått til det han en gang ønsket å få til. Som det står i epigrafen: «Jeg er gammel. Her har jeg sunket ned på en stol og sitter opp til halsen i mitt eget liv og tror ikke på noe.» Sitat fra Frihetens veier. Skjels år og alder av Jean-Paul Sartre. Og så karer han seg fast til lesingen, lyttingen og noteringen.
Selv om romanen går inn for å beskrive en spesifikk tid, er tid generelt en viktig ramme. Hva slags opplevelse av tid vil du formidle i boken?
Konkret tid og abstrakt tid, og tid som overlapper og går i sirkler. Det er et tretti års spenn mellom nivåene i teksten, mellom Torstein på snart femti og Torstein på nitten / tjue. Tretti år står det mellom de to nivåene. Ingenting av det som kommer imellom blir redegjort for. Så hvor mye endrer man seg egentlig på tretti år? Hvor mye endrer verden seg? Svaret er avhengig av hvilket perspektiv man inntar. Torstein står mye på stranda og ser utover innsjøen, tenker på at den har ligget der i ti tusen år, og at det egentlig ikke er så mye. Ikke sammenlignet med tidsperspektivet som fossilene han finner på stranda holder i seg, avtrykk av livsformer som eksisterte millioner av år tilbake i tid, da landskapet lå dekket av hav.
Torstein bruker mye tid på å skrive musikk-lister. Hvilke topp fem låter ville vært med om denne romanen skulle hatt et lydspor?
Neil Young er sentral i romanen, så det måtte blitt en del av ham. Som en av fem velger jeg «On the Beach», hvor til det finnes flere skjulte hint og benevnelser i romanteksten. Og så må «Soul and Fire» av Sebadoh være med, en av de nydeligste indierock-balladene som er skrevet, og som kan stå som et eksempel på hvordan Torstein selv ville skrive låter, sårt og ærlig, men rufsete. Stereolab med «John Cage’s Bubblegum» og Sonic Youth med «Dissapearer» for drivende, støyete gitarer. Samt noe Schubert og Sibelius for vinterscenene ved innsjøen.
Hva inspirerer deg mest – musikk eller litteratur (eller noe annet)?
Jeg leser mye og hører mye på musikk, og går på konserter og ser kunst, og så følger jeg med på de skiftende atmosfæriske forholdene over Mjøsa. Særlig om vinteren. I overlappet her, i sløyfene mellom lys og lyd og tekst, kan jeg anspores til å forsøke å fange en slags vesensessens ved tilværelsen, ikke at jeg får det til, men jeg prøver. Lese, lytte, notere. Repetere.
Når og hvor skriver du?
Fordi jeg har fast jobb så foregår skrivingen i ellers ledig tid, som på arbeidsrommet mitt hjemme i huset på Nesodden om kveldene, eller når jeg er alene på hytta ved Mjøsa i helger og ferieuker.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de liker den, og kanskje at de får lyst til å lese, lytte, notere. Repetere.
Gratulerer med ny bok! Du har tidligere utgitt en sakprosabok og en essaysamling. Hvordan føles det å debutere med en roman?
Det er spennende. Ikke minst har det vært spennende å skrive på noe som kunne bli en roman, og å jobbe med det romanaktige, med de litterære grepene, med form. For jeg hadde mistet troen på at det i det hele tatt var noe potensial igjen i samtidsromanen, at den ikke bare var en utbrukt og sur fille som det ikke var mulig å bruke til noe interessant – i hvert fall for meg. Lenge klamret jeg meg fast til den essayistiske og informale sakprosaen, der det syntes å finnes gode rom for å utforske måter å skrive om musikk og litteratur og kultur på. Men så begynte jeg å utvikle noen poetiske anslag jeg hadde notert til et sett motiver som jeg så forsøkte å få til å resonere sammen, og så vokste det til og med fram narrativt driv, og der kom det romanaktige fram. For å gjenvinne troen på romanen, måtte jeg, ikke minst, vende tilbake til litteraturen jeg leste i tenårene og i begynnelsen av tjueårene – Homer, Vergil, Dostojevskij, Céline, Sartre, Mann, Broch, Camus, Kundera, Robbe-Grillet – litteratur som gjorde uutslettelig inntrykk og satt dype avtrykk, litteratur som det viste seg at gjorde like mye inntrykk og satt like dype avtrykk nå, og dette tok jeg med meg inn i skrivearbeidet. Jeg fulgte litteraturstudentens etos: Les hele tiden; til frokost, på båten, på toget, i hagen, om kvelden. Dette kombinert med et omfattende lydspor – på fysisk format, gjerne på CD i CD-walkman. Og så lese, lytte, notere. Og så repetere. Lese, lytte, notere.
Kort fortalt, hva møter oss i «1996. En roman»?
En roman, møter oss, og det på to nivåer. En roman om en ung mann som leser filosofi og skjønnlitteratur og hører på musikk, på støyete rock, og ikke minst som savner å spille i band, for han har forlatt hjembyen for å begynne å studere på Blindern, og med det også forlatt bandet han spilte med i hjembyen. Dette skrevet fram av en mann som nærmer seg femti og som har isolert seg i en hytte på en odde ved en innsjø om vinteren, den kalde og mørke tiden. Det er hans roman, og det er den unge mannens roman, som han skriver. Men får han det til? Får romanen det til? Det brister, kollapsen er alltid truende.
Dette er altså et portrett av en tid og av en ung mann. Hva slags tid er det du beskriver?
1996 var et overgangsår, både for en viss eksistensiell populærkultur som begynte å ta tak på åttitallet, og som fikk en sterk posisjon på begynnelsen av nittitallet. 1996 var altså et år som begynte i 1995 som igjen begynte i 1994 og så videre bakover, til 89, 88, 87 og så videre. Men særlig 1991, som var et merkeår for en viss form for støyete, eksperimentell rock, den som utviklet seg med Sonic Youth, Spiritualized, Stereolab, Jesus and Mary Chain, Sebadoh, Dinosaur JR, My Bloody Valentine, Mercury Rev – en støyete, eksperimentell rock som er noe av den fineste og mest interessante rocken som noen gang har blitt laget og som bød på lydlige så vel som intellektuell stimuli, som hadde et overlapp med eksperimentell poesi og eksistensiell litteratur, men det var også en støyete, eksperimentell rock som dessverre ble undergravd av grungen og dermed ble revet med i grungens fall, misbrukt og uthulet som grungen og alt som grenset opp mot den var på midten av nittitallet, noe som førte til at mange rundt 1995 / 1996, som hadde vært involvert i den støyete, eksperimentelle rocken, begynte å se etter andre former for uttrykk, som frijazz og elektronisk samtidsmusikk og støy og IDM, for å nevne noe. Torstein står som nittenåring i 1995 midt oppe i dette, og etter at han har flyttet fra hjembyen for å begynne å studere i Oslo, først ex-phil og ex-fac og deretter filosofi, så befinner han seg alene, uten band og uten venner, alene med bøkene og platene og vyene sine for å skrive en roman. For kan han ikke spille i band, så må han skrive.
Og hva slags ung mann møter oss?
En lesende og skrivende ung mann, en vordende musiker, for hvem det eneste som betyr noe i livet er å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nære et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kunne bety noe, noe essensielt.
Hvordan var du selv som ung mann?
Jeg var vel en lesende og skrivende ung mann, en vordende musiker, for hvem det eneste som betydde noe i livet, var å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nærte et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kunne bety noe, noe essensielt.
Er det vesentlige forskjeller mellom den unge mannen anno 1996 og den unge mannen i dag?
Det vet jeg ikke. Men jeg tror det fortsatt finnes enkelte, både unge menn og kvinner, som er lesende og skrivende, og vordende musikere, og for hvem det eneste som betyr noe, er å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nære et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kan bety noe, noe essensielt.
Vi møter også Torstein som godt voksen mann, sånn ca tretti år etter 1996. Hva slags sted er han på da? Hva har skjedd?
Han er eksistensielt utmattet. Helt hva som har skjedd, kommer ikke fram, men han føler at han ikke har fått til det han en gang ønsket å få til. Som det står i epigrafen: «Jeg er gammel. Her har jeg sunket ned på en stol og sitter opp til halsen i mitt eget liv og tror ikke på noe.» Sitat fra Frihetens veier. Skjels år og alder av Jean-Paul Sartre. Og så karer han seg fast til lesingen, lyttingen og noteringen.
Selv om romanen går inn for å beskrive en spesifikk tid, er tid generelt en viktig ramme. Hva slags opplevelse av tid vil du formidle i boken?
Konkret tid og abstrakt tid, og tid som overlapper og går i sirkler. Det er et tretti års spenn mellom nivåene i teksten, mellom Torstein på snart femti og Torstein på nitten / tjue. Tretti år står det mellom de to nivåene. Ingenting av det som kommer imellom blir redegjort for. Så hvor mye endrer man seg egentlig på tretti år? Hvor mye endrer verden seg? Svaret er avhengig av hvilket perspektiv man inntar. Torstein står mye på stranda og ser utover innsjøen, tenker på at den har ligget der i ti tusen år, og at det egentlig ikke er så mye. Ikke sammenlignet med tidsperspektivet som fossilene han finner på stranda holder i seg, avtrykk av livsformer som eksisterte millioner av år tilbake i tid, da landskapet lå dekket av hav.
Torstein bruker mye tid på å skrive musikk-lister. Hvilke topp fem låter ville vært med om denne romanen skulle hatt et lydspor?
Neil Young er sentral i romanen, så det måtte blitt en del av ham. Som en av fem velger jeg «On the Beach», hvor til det finnes flere skjulte hint og benevnelser i romanteksten. Og så må «Soul and Fire» av Sebadoh være med, en av de nydeligste indierock-balladene som er skrevet, og som kan stå som et eksempel på hvordan Torstein selv ville skrive låter, sårt og ærlig, men rufsete. Stereolab med «John Cage’s Bubblegum» og Sonic Youth med «Dissapearer» for drivende, støyete gitarer. Samt noe Schubert og Sibelius for vinterscenene ved innsjøen.
Hva inspirerer deg mest – musikk eller litteratur (eller noe annet)?
Jeg leser mye og hører mye på musikk, og går på konserter og ser kunst, og så følger jeg med på de skiftende atmosfæriske forholdene over Mjøsa. Særlig om vinteren. I overlappet her, i sløyfene mellom lys og lyd og tekst, kan jeg anspores til å forsøke å fange en slags vesensessens ved tilværelsen, ikke at jeg får det til, men jeg prøver. Lese, lytte, notere. Repetere.
Når og hvor skriver du?
Fordi jeg har fast jobb så foregår skrivingen i ellers ledig tid, som på arbeidsrommet mitt hjemme i huset på Nesodden om kveldene, eller når jeg er alene på hytta ved Mjøsa i helger og ferieuker.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de liker den, og kanskje at de får lyst til å lese, lytte, notere. Repetere.
Gratulerer med ny bok! Du har tidligere utgitt en sakprosabok og en essaysamling. Hvordan føles det å debutere med en roman?
Det er spennende. Ikke minst har det vært spennende å skrive på noe som kunne bli en roman, og å jobbe med det romanaktige, med de litterære grepene, med form. For jeg hadde mistet troen på at det i det hele tatt var noe potensial igjen i samtidsromanen, at den ikke bare var en utbrukt og sur fille som det ikke var mulig å bruke til noe interessant – i hvert fall for meg. Lenge klamret jeg meg fast til den essayistiske og informale sakprosaen, der det syntes å finnes gode rom for å utforske måter å skrive om musikk og litteratur og kultur på. Men så begynte jeg å utvikle noen poetiske anslag jeg hadde notert til et sett motiver som jeg så forsøkte å få til å resonere sammen, og så vokste det til og med fram narrativt driv, og der kom det romanaktige fram. For å gjenvinne troen på romanen, måtte jeg, ikke minst, vende tilbake til litteraturen jeg leste i tenårene og i begynnelsen av tjueårene – Homer, Vergil, Dostojevskij, Céline, Sartre, Mann, Broch, Camus, Kundera, Robbe-Grillet – litteratur som gjorde uutslettelig inntrykk og satt dype avtrykk, litteratur som det viste seg at gjorde like mye inntrykk og satt like dype avtrykk nå, og dette tok jeg med meg inn i skrivearbeidet. Jeg fulgte litteraturstudentens etos: Les hele tiden; til frokost, på båten, på toget, i hagen, om kvelden. Dette kombinert med et omfattende lydspor – på fysisk format, gjerne på CD i CD-walkman. Og så lese, lytte, notere. Og så repetere. Lese, lytte, notere.
Kort fortalt, hva møter oss i «1996. En roman»?
En roman, møter oss, og det på to nivåer. En roman om en ung mann som leser filosofi og skjønnlitteratur og hører på musikk, på støyete rock, og ikke minst som savner å spille i band, for han har forlatt hjembyen for å begynne å studere på Blindern, og med det også forlatt bandet han spilte med i hjembyen. Dette skrevet fram av en mann som nærmer seg femti og som har isolert seg i en hytte på en odde ved en innsjø om vinteren, den kalde og mørke tiden. Det er hans roman, og det er den unge mannens roman, som han skriver. Men får han det til? Får romanen det til? Det brister, kollapsen er alltid truende.
Dette er altså et portrett av en tid og av en ung mann. Hva slags tid er det du beskriver?
1996 var et overgangsår, både for en viss eksistensiell populærkultur som begynte å ta tak på åttitallet, og som fikk en sterk posisjon på begynnelsen av nittitallet. 1996 var altså et år som begynte i 1995 som igjen begynte i 1994 og så videre bakover, til 89, 88, 87 og så videre. Men særlig 1991, som var et merkeår for en viss form for støyete, eksperimentell rock, den som utviklet seg med Sonic Youth, Spiritualized, Stereolab, Jesus and Mary Chain, Sebadoh, Dinosaur JR, My Bloody Valentine, Mercury Rev – en støyete, eksperimentell rock som er noe av den fineste og mest interessante rocken som noen gang har blitt laget og som bød på lydlige så vel som intellektuell stimuli, som hadde et overlapp med eksperimentell poesi og eksistensiell litteratur, men det var også en støyete, eksperimentell rock som dessverre ble undergravd av grungen og dermed ble revet med i grungens fall, misbrukt og uthulet som grungen og alt som grenset opp mot den var på midten av nittitallet, noe som førte til at mange rundt 1995 / 1996, som hadde vært involvert i den støyete, eksperimentelle rocken, begynte å se etter andre former for uttrykk, som frijazz og elektronisk samtidsmusikk og støy og IDM, for å nevne noe. Torstein står som nittenåring i 1995 midt oppe i dette, og etter at han har flyttet fra hjembyen for å begynne å studere i Oslo, først ex-phil og ex-fac og deretter filosofi, så befinner han seg alene, uten band og uten venner, alene med bøkene og platene og vyene sine for å skrive en roman. For kan han ikke spille i band, så må han skrive.
Og hva slags ung mann møter oss?
En lesende og skrivende ung mann, en vordende musiker, for hvem det eneste som betyr noe i livet er å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nære et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kunne bety noe, noe essensielt.
Hvordan var du selv som ung mann?
Jeg var vel en lesende og skrivende ung mann, en vordende musiker, for hvem det eneste som betydde noe i livet, var å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nærte et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kunne bety noe, noe essensielt.
Er det vesentlige forskjeller mellom den unge mannen anno 1996 og den unge mannen i dag?
Det vet jeg ikke. Men jeg tror det fortsatt finnes enkelte, både unge menn og kvinner, som er lesende og skrivende, og vordende musikere, og for hvem det eneste som betyr noe, er å lese og skrive og å drive med musikk, og gjennom det nære et lite håp om å finne fram til noe som kanskje kan bety noe, noe essensielt.
Vi møter også Torstein som godt voksen mann, sånn ca tretti år etter 1996. Hva slags sted er han på da? Hva har skjedd?
Han er eksistensielt utmattet. Helt hva som har skjedd, kommer ikke fram, men han føler at han ikke har fått til det han en gang ønsket å få til. Som det står i epigrafen: «Jeg er gammel. Her har jeg sunket ned på en stol og sitter opp til halsen i mitt eget liv og tror ikke på noe.» Sitat fra Frihetens veier. Skjels år og alder av Jean-Paul Sartre. Og så karer han seg fast til lesingen, lyttingen og noteringen.
Selv om romanen går inn for å beskrive en spesifikk tid, er tid generelt en viktig ramme. Hva slags opplevelse av tid vil du formidle i boken?
Konkret tid og abstrakt tid, og tid som overlapper og går i sirkler. Det er et tretti års spenn mellom nivåene i teksten, mellom Torstein på snart femti og Torstein på nitten / tjue. Tretti år står det mellom de to nivåene. Ingenting av det som kommer imellom blir redegjort for. Så hvor mye endrer man seg egentlig på tretti år? Hvor mye endrer verden seg? Svaret er avhengig av hvilket perspektiv man inntar. Torstein står mye på stranda og ser utover innsjøen, tenker på at den har ligget der i ti tusen år, og at det egentlig ikke er så mye. Ikke sammenlignet med tidsperspektivet som fossilene han finner på stranda holder i seg, avtrykk av livsformer som eksisterte millioner av år tilbake i tid, da landskapet lå dekket av hav.
Torstein bruker mye tid på å skrive musikk-lister. Hvilke topp fem låter ville vært med om denne romanen skulle hatt et lydspor?
Neil Young er sentral i romanen, så det måtte blitt en del av ham. Som en av fem velger jeg «On the Beach», hvor til det finnes flere skjulte hint og benevnelser i romanteksten. Og så må «Soul and Fire» av Sebadoh være med, en av de nydeligste indierock-balladene som er skrevet, og som kan stå som et eksempel på hvordan Torstein selv ville skrive låter, sårt og ærlig, men rufsete. Stereolab med «John Cage’s Bubblegum» og Sonic Youth med «Dissapearer» for drivende, støyete gitarer. Samt noe Schubert og Sibelius for vinterscenene ved innsjøen.
Hva inspirerer deg mest – musikk eller litteratur (eller noe annet)?
Jeg leser mye og hører mye på musikk, og går på konserter og ser kunst, og så følger jeg med på de skiftende atmosfæriske forholdene over Mjøsa. Særlig om vinteren. I overlappet her, i sløyfene mellom lys og lyd og tekst, kan jeg anspores til å forsøke å fange en slags vesensessens ved tilværelsen, ikke at jeg får det til, men jeg prøver. Lese, lytte, notere. Repetere.
Når og hvor skriver du?
Fordi jeg har fast jobb så foregår skrivingen i ellers ledig tid, som på arbeidsrommet mitt hjemme i huset på Nesodden om kveldene, eller når jeg er alene på hytta ved Mjøsa i helger og ferieuker.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
At de liker den, og kanskje at de får lyst til å lese, lytte, notere. Repetere.
