Gratulerer med din debutbok, Steder vi var! Hvordan føles det å debutere?

Tusen takk, det kjennes veldig bra ut. Det har jeg sett frem til og gledet meg til, og jeg er svært takknemlig over å få debutere.

Kort fortalt, hva handler novellene om?

Novellene handler om valg, de vi tar og ikke tar, og hvordan vi noen ganger må leve med valgene andre rundt oss har tatt. Alle personene er i en slags krise, og flere av novellene har tilbakeblikk til fortiden som sier noe om hvorfor han eller hun er der de befinner seg nå. Fortellingene går rett inn i en situasjon, i nåtiden. De handler om begjær og ensomhet, om skam og tapt kjærlighet. Men også om nye muligheter.

Kan du si noe mer om tittelen?

Den referer til fysiske steder, byer, landskap, men også til steder inni oss. Det kan være her og nå, men også minner langt tilbake. Det er ikke steder man har forlatt, de er der. Det kan være en periode i livet, en periode i en relasjon. I noveller kan man leke med tid, det er nesten så tiden oppløses. En av skrivelærerne mine, Niels Fredrik Dahl, sa at hvis man skal skrive om et fysisk sted fra fortiden, så ikke reis tilbake, skriv fra det stedet inni deg. Det er et godt råd. Jeg husker at jeg dro tilbake til barndomshjemmet mitt og alt var forandret, en forferdelig ny garasje var bygget, stien inn i skogen var ødelagt. Steinen jeg pleide å sitte på når jeg ventet på venninna mi, var borte.

En rød tråd i novellene er skam og det utfordrende språket; det å ikke klare å snakke om det vanskelige. Du jobber også som psykolog. Henter du mye fra psykologvirket når du skriver?

Jeg er nysgjerrig på mennesker, både som forfatter og psykolog. Jeg er opptatt av hvordan vi finner hverandre og mister hverandre. Novellene prøver å antyde hva som driver oss. Sårbarheten, ensomheten, lengsler. Hvordan vi feiler i livet, er utilstrekkelige. Skammen, som vi alle holder på med. Som kan gi angst og uro og noen ganger driver oss vekk og ut av felleskapet. Skam er en av de mest smertefulle følelsene vi har, den er sentral i kjærlighetssorg, den kan gi sinne og sorg. Den er relasjonell og på den måten ligger den innvevd, om ikke eksplisitt, i alle novellene mine. Å skrive er for meg også en slags frihet, i det å være i et annet rom, i et annet språk enn det akademiske og terapeutiske som jeg vanligvis er i. Det litterære språket er noe annet. Det å dikte, utbrodere og finne de riktige ordene for å antyde, skildre. Jeg planlegger lite når jeg skriver, jeg forsøker å bli kjent med karakterene mine, og jeg vet heller ikke hva de kommer til å gjøre.

Når og hvor skriver du innimellom jobb og familieliv?

Jeg har en fast skrivedag i uka. Ellers så skriver jeg når jeg kan, hjemme eller på kafeer på Tøyen og Kampen. Gjerne på tog. Også bruker jeg ofte notater på mobilen.

Hvorfor valgte du novellesjangeren, hva er det ved den som appellerer?

Det å fortelle, skildre på liten plass. Å komponere teksten. Finne balansen i det som skal sies, og det som ikke skal sies. Undertekst er appellerende. Hemingway var opptatt av at man ikke skulle beskrive følelsen direkte, men situasjonen som leder til den. Jeg synes det er interessant, og utfordrende, å sette karakterene i ulike situasjoner og forsøke å få til dette.  

Hva eller hvem inspirerer deg?

Alle slags menneskemøter inspirerer meg, det kan også være mennesker jeg har møtt for lenge siden. Natur, landskap, stemninger, lukter. Være på besøk hos noen og låne en dusjsåpe som lukter kokos, som setter i gang minnet om sommeren man var 14 år og forelsket for første gang. Smaker. I sommer kom Kjempeyes-isen fra 90-tallet tilbake, og jordbærsmaken på den isen, og den mjuke konsistensen, har så mange minner i seg. Det handler sikkert om noe hos meg også, det nostalgiske, jeg vil tilbake, være i minnene selv om det også er vemodig. 

Andre novelleforfattere inspirerer meg: Raymond Carver, Alice Munro, Caroline Albertine Minor, Merethe Lindstrøm og Bjarte Breiteig for å nevne noen.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Nei, jeg vet ikke. Kanskje at de blir berørt på en eller annen måte.