Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i boken?
Bokens hovedperson er sånn ca midt i livet. Han er single, men han er ingen incel, han er bare ikke spesielt ivrig etter å finne seg en partner på dette stadiet i livet. Så en dag treffer han en kvinne som han blir fortalt er «speilvendt». Hun har den sjeldne medisinske tilstanden Situs Inversus Totalis, som betyr at hennes indre organer er speilvendt plassert i forhold til det vanlige. På utsiden er ikke tilstanden synlig, men likevel gjør denne informasjonen at han blir betatt av henne, kanskje litt besatt.
Dette er altså en roman om forelskelse. Hvorfor ville du skrive om det?
Jeg begynte ikke egentlig med en tanke om å skrive en kjærlighetsroman, men slik ble det etter hvert. Jeg er interessert i hvordan mennesker finner hverandre. Når jeg ser på par omkring meg synes jeg veldig ofte at de ikke «matcher». Da tenker jeg at det er noe annet der, noe som bare finnes i det rommet, og som vi andre ikke helt har tilgang til. Jeg tenker at forelskelsen ofte forutsetter at man vet litt lite, at man tar valg på sviktende grunnlag. Den forutsetter en inn-diktning, at man har sett noe ved personen som man forstørrer og tillegger vekt, ofte ut av proporsjoner. Sånn er det med jeg-personen i boken, for ham blir nesten alt ved Marianne litt magisk, fordi hun er annerledes skrudd sammen enn andre. Selv måten hun går på, en fot foran den andre, armene svinger frem og tilbake, for ham ligner hun ikke på noen andre.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg begynte med en litt annen bok i tankene. James Joyce sa en gang at han beskrev Dublin så inngående at om byen forsvant fra jordens overflate skulle man kunne bygge den opp igjen basert på boken hans. Jeg hadde en slags ide om å gjøre det samme med et menneske, å beskrive en person så inngående som overhodet mulig, til det ikke var mer å fortelle. Det var en slags opplistingsbok. Tittelen kom aller først. Den kom (har jeg skjønt i ettertid) fra et parti i min forrige roman, Avskjedstaler gjennom tidene, det er en Marianne der også. Den opprinnelige roman-ideen var fin, men litt for konseptuell kanskje, det satt ikke helt. Romanen ble liggende litt. Så dukket en «speilvendt» person opp som del av et annet prosjekt, et teaterstykke jeg begynte på, og det føltes som om det hørte hjemme i romanen. I et møte med Mattis (redaktør) husker jeg at jeg sa « ... og så tror jeg kanskje at hun er speilvendt». Jeg husker at Mattis smilte og likte det. Så skrev jeg boken på nytt, helt fra start egentlig. Det ble en ganske annen bok etter hvert, men det er elementer fra den første der fortsatt.
Hovedpersonen i boken blir altså besatt av en kvinnes indre, men likevel oppstår det tvil rundt motivasjonen hans. Er det et bilde på forelskelsens lunefulle vesen?
Tja. Jeg vet ikke. Noe skal man jo falle for. I lengden trengs det jo mer substans, om det skal bevege seg fra forelskelse til noe mer varig (kjærlighet heter det kanskje). Men jeg tror mange faller for veldig banale ting, som ikke nødvendigvis er substansielle, men som de velger å tillegge vekt. Jeg hadde en folkevogn Boble en gang, den tror jeg solgte meg godt inn, men det har jo lite med meg å gjøre, egentlig. Karakteren i boken har riktignok en bakgrunn som samler, han har litt ekstra sans for sjeldne ting, og man kan nok tenke at fascinasjonen for Marianne er enda et utslag av hans samlemani.
Det går en debatt om singelliv anno 2024, der mange påstår at dating og forelskelse har blitt vanskeligere i Tinder-tider. I boken er det ikke mye skjermer og sosiale medier å spore. Var dette bevisst?
Jeg tenkte ikke så mye på det egentlig. Begge har datamaskiner og mobiler i livene sine, så de er ikke frakoblet strømningene, men det er ikke en nødvendig del av akkurat denne fortellingen. Hovedpersonen er opptatt av å finne ut at Marianne «helt selv». Han googler den medisinske diagnosen hennes og lærer om ting på nettet, men med Marianne vil han gjøre sine egne erfaringer.
I boken havner den rettvendte hovedpersonen en stund på bortebane med de speilvendte, og vips oppstår et satirisk skråblikk på identitetsdebatten. Var dette en planlagt plottvist?
Marianne er i utgangspunktet dundrende uinteressert i sin egen diagnose. Den har ingen betydning i det daglige, det er ikke en sykdom, men en tilstand. Så kommer jeg-personen inn i livet hennes, med en helt annen interesse for å studere henne. Når han oppdager at det faktisk finnes et slags felleskap av speilvendte, og et seminar som de kan delta på er det en sjanse han ikke kan forspille. Å treffe en eneste speilvendt er i seg selv en begivenhet, å treffe flere er nesten mindblowing for ham. Han lurer på hva de har felles, er speilvendte annerledes enn andre? Seminaret kom uvegerlig til å berøre identitets-spørsmål, det var moro å skrive disse delene av boken. Som andre minoriteter er de speilvendte opptatt av hvem de er, hvem som IKKE får bruke deres merkelapp, hvordan de omtales, hvilke ord som brukes om dem. De blir en selvbevisst gruppe, og når de er samlet er det nok mange av dem som tenker at det er «litt bedre» å være speilvendt enn rettvendt.
Du skriver også for film- og TV. Når og hvor skriver du på dine skjønnlitterære prosjekt, og hva skiller de to skriveprosessene?
Jeg jobber parallelt med film- og tv-prosjekter, og med bokprosjekter. Den største forskjellen er at bokprosjektene er helt mine egne, utover redaktøren er det stort sett ingen som er inne og mener noe. Med bok har jeg alltid hatt følelsen av at hver versjon er litt bedre enn den forrige, redaktøren er veldig fintfølende på den måten at alle innspill underveis hjelper meg til å finne ut av mitt eget prosjekt. I film/tv føles det ikke alltid slik. Det er så mange som skal mene noe, og ofte vannes den opprinnelige ideen ut. Bokskrivingen har blitt veldig viktig for meg, blant annet av den grunn. Med en roman bestemmer jeg hvert eneste ord helt selv, om det blir dårlig har jeg ingen andre å skylde på, jeg holder på til jeg føler meg ferdig. Jeg føler meg som et ansvarlig og voksent menneske. Jeg kan bli ganske detaljfokusert på tampen, men Mattis er tålmodig.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg jobber mye med Per Schreiner og Erlend Loe, for det meste med film/tv, men det hender også at vi diskuterer bokprosjekter. Ingenting er morsommere enn å jobbe med de to, det er enormt stimulerende. Og så må jeg nevne Woody Allen, for meg er noen av hans filmer selve gullstandarden for eksistensiell humor, moro med følelser og substans. Jeg blir litt skuffet over at mange ikke erkjenner slektskapet med ham, fordi navnet har blitt kontroversielt.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Det kan jeg ikke svare på. Om noen virkelig sier det kommer jeg til å tenke at de har lest dette intervjuet og bare er greie.
Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i boken?
Bokens hovedperson er sånn ca midt i livet. Han er single, men han er ingen incel, han er bare ikke spesielt ivrig etter å finne seg en partner på dette stadiet i livet. Så en dag treffer han en kvinne som han blir fortalt er «speilvendt». Hun har den sjeldne medisinske tilstanden Situs Inversus Totalis, som betyr at hennes indre organer er speilvendt plassert i forhold til det vanlige. På utsiden er ikke tilstanden synlig, men likevel gjør denne informasjonen at han blir betatt av henne, kanskje litt besatt.
Dette er altså en roman om forelskelse. Hvorfor ville du skrive om det?
Jeg begynte ikke egentlig med en tanke om å skrive en kjærlighetsroman, men slik ble det etter hvert. Jeg er interessert i hvordan mennesker finner hverandre. Når jeg ser på par omkring meg synes jeg veldig ofte at de ikke «matcher». Da tenker jeg at det er noe annet der, noe som bare finnes i det rommet, og som vi andre ikke helt har tilgang til. Jeg tenker at forelskelsen ofte forutsetter at man vet litt lite, at man tar valg på sviktende grunnlag. Den forutsetter en inn-diktning, at man har sett noe ved personen som man forstørrer og tillegger vekt, ofte ut av proporsjoner. Sånn er det med jeg-personen i boken, for ham blir nesten alt ved Marianne litt magisk, fordi hun er annerledes skrudd sammen enn andre. Selv måten hun går på, en fot foran den andre, armene svinger frem og tilbake, for ham ligner hun ikke på noen andre.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg begynte med en litt annen bok i tankene. James Joyce sa en gang at han beskrev Dublin så inngående at om byen forsvant fra jordens overflate skulle man kunne bygge den opp igjen basert på boken hans. Jeg hadde en slags ide om å gjøre det samme med et menneske, å beskrive en person så inngående som overhodet mulig, til det ikke var mer å fortelle. Det var en slags opplistingsbok. Tittelen kom aller først. Den kom (har jeg skjønt i ettertid) fra et parti i min forrige roman, Avskjedstaler gjennom tidene, det er en Marianne der også. Den opprinnelige roman-ideen var fin, men litt for konseptuell kanskje, det satt ikke helt. Romanen ble liggende litt. Så dukket en «speilvendt» person opp som del av et annet prosjekt, et teaterstykke jeg begynte på, og det føltes som om det hørte hjemme i romanen. I et møte med Mattis (redaktør) husker jeg at jeg sa « ... og så tror jeg kanskje at hun er speilvendt». Jeg husker at Mattis smilte og likte det. Så skrev jeg boken på nytt, helt fra start egentlig. Det ble en ganske annen bok etter hvert, men det er elementer fra den første der fortsatt.
Hovedpersonen i boken blir altså besatt av en kvinnes indre, men likevel oppstår det tvil rundt motivasjonen hans. Er det et bilde på forelskelsens lunefulle vesen?
Tja. Jeg vet ikke. Noe skal man jo falle for. I lengden trengs det jo mer substans, om det skal bevege seg fra forelskelse til noe mer varig (kjærlighet heter det kanskje). Men jeg tror mange faller for veldig banale ting, som ikke nødvendigvis er substansielle, men som de velger å tillegge vekt. Jeg hadde en folkevogn Boble en gang, den tror jeg solgte meg godt inn, men det har jo lite med meg å gjøre, egentlig. Karakteren i boken har riktignok en bakgrunn som samler, han har litt ekstra sans for sjeldne ting, og man kan nok tenke at fascinasjonen for Marianne er enda et utslag av hans samlemani.
Det går en debatt om singelliv anno 2024, der mange påstår at dating og forelskelse har blitt vanskeligere i Tinder-tider. I boken er det ikke mye skjermer og sosiale medier å spore. Var dette bevisst?
Jeg tenkte ikke så mye på det egentlig. Begge har datamaskiner og mobiler i livene sine, så de er ikke frakoblet strømningene, men det er ikke en nødvendig del av akkurat denne fortellingen. Hovedpersonen er opptatt av å finne ut at Marianne «helt selv». Han googler den medisinske diagnosen hennes og lærer om ting på nettet, men med Marianne vil han gjøre sine egne erfaringer.
I boken havner den rettvendte hovedpersonen en stund på bortebane med de speilvendte, og vips oppstår et satirisk skråblikk på identitetsdebatten. Var dette en planlagt plottvist?
Marianne er i utgangspunktet dundrende uinteressert i sin egen diagnose. Den har ingen betydning i det daglige, det er ikke en sykdom, men en tilstand. Så kommer jeg-personen inn i livet hennes, med en helt annen interesse for å studere henne. Når han oppdager at det faktisk finnes et slags felleskap av speilvendte, og et seminar som de kan delta på er det en sjanse han ikke kan forspille. Å treffe en eneste speilvendt er i seg selv en begivenhet, å treffe flere er nesten mindblowing for ham. Han lurer på hva de har felles, er speilvendte annerledes enn andre? Seminaret kom uvegerlig til å berøre identitets-spørsmål, det var moro å skrive disse delene av boken. Som andre minoriteter er de speilvendte opptatt av hvem de er, hvem som IKKE får bruke deres merkelapp, hvordan de omtales, hvilke ord som brukes om dem. De blir en selvbevisst gruppe, og når de er samlet er det nok mange av dem som tenker at det er «litt bedre» å være speilvendt enn rettvendt.
Du skriver også for film- og TV. Når og hvor skriver du på dine skjønnlitterære prosjekt, og hva skiller de to skriveprosessene?
Jeg jobber parallelt med film- og tv-prosjekter, og med bokprosjekter. Den største forskjellen er at bokprosjektene er helt mine egne, utover redaktøren er det stort sett ingen som er inne og mener noe. Med bok har jeg alltid hatt følelsen av at hver versjon er litt bedre enn den forrige, redaktøren er veldig fintfølende på den måten at alle innspill underveis hjelper meg til å finne ut av mitt eget prosjekt. I film/tv føles det ikke alltid slik. Det er så mange som skal mene noe, og ofte vannes den opprinnelige ideen ut. Bokskrivingen har blitt veldig viktig for meg, blant annet av den grunn. Med en roman bestemmer jeg hvert eneste ord helt selv, om det blir dårlig har jeg ingen andre å skylde på, jeg holder på til jeg føler meg ferdig. Jeg føler meg som et ansvarlig og voksent menneske. Jeg kan bli ganske detaljfokusert på tampen, men Mattis er tålmodig.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg jobber mye med Per Schreiner og Erlend Loe, for det meste med film/tv, men det hender også at vi diskuterer bokprosjekter. Ingenting er morsommere enn å jobbe med de to, det er enormt stimulerende. Og så må jeg nevne Woody Allen, for meg er noen av hans filmer selve gullstandarden for eksistensiell humor, moro med følelser og substans. Jeg blir litt skuffet over at mange ikke erkjenner slektskapet med ham, fordi navnet har blitt kontroversielt.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Det kan jeg ikke svare på. Om noen virkelig sier det kommer jeg til å tenke at de har lest dette intervjuet og bare er greie.
Gratulerer med ny roman! Kort fortalt, hva møter oss i boken?
Bokens hovedperson er sånn ca midt i livet. Han er single, men han er ingen incel, han er bare ikke spesielt ivrig etter å finne seg en partner på dette stadiet i livet. Så en dag treffer han en kvinne som han blir fortalt er «speilvendt». Hun har den sjeldne medisinske tilstanden Situs Inversus Totalis, som betyr at hennes indre organer er speilvendt plassert i forhold til det vanlige. På utsiden er ikke tilstanden synlig, men likevel gjør denne informasjonen at han blir betatt av henne, kanskje litt besatt.
Dette er altså en roman om forelskelse. Hvorfor ville du skrive om det?
Jeg begynte ikke egentlig med en tanke om å skrive en kjærlighetsroman, men slik ble det etter hvert. Jeg er interessert i hvordan mennesker finner hverandre. Når jeg ser på par omkring meg synes jeg veldig ofte at de ikke «matcher». Da tenker jeg at det er noe annet der, noe som bare finnes i det rommet, og som vi andre ikke helt har tilgang til. Jeg tenker at forelskelsen ofte forutsetter at man vet litt lite, at man tar valg på sviktende grunnlag. Den forutsetter en inn-diktning, at man har sett noe ved personen som man forstørrer og tillegger vekt, ofte ut av proporsjoner. Sånn er det med jeg-personen i boken, for ham blir nesten alt ved Marianne litt magisk, fordi hun er annerledes skrudd sammen enn andre. Selv måten hun går på, en fot foran den andre, armene svinger frem og tilbake, for ham ligner hun ikke på noen andre.
Hvordan har skriveprosessen vært?
Jeg begynte med en litt annen bok i tankene. James Joyce sa en gang at han beskrev Dublin så inngående at om byen forsvant fra jordens overflate skulle man kunne bygge den opp igjen basert på boken hans. Jeg hadde en slags ide om å gjøre det samme med et menneske, å beskrive en person så inngående som overhodet mulig, til det ikke var mer å fortelle. Det var en slags opplistingsbok. Tittelen kom aller først. Den kom (har jeg skjønt i ettertid) fra et parti i min forrige roman, Avskjedstaler gjennom tidene, det er en Marianne der også. Den opprinnelige roman-ideen var fin, men litt for konseptuell kanskje, det satt ikke helt. Romanen ble liggende litt. Så dukket en «speilvendt» person opp som del av et annet prosjekt, et teaterstykke jeg begynte på, og det føltes som om det hørte hjemme i romanen. I et møte med Mattis (redaktør) husker jeg at jeg sa « ... og så tror jeg kanskje at hun er speilvendt». Jeg husker at Mattis smilte og likte det. Så skrev jeg boken på nytt, helt fra start egentlig. Det ble en ganske annen bok etter hvert, men det er elementer fra den første der fortsatt.
Hovedpersonen i boken blir altså besatt av en kvinnes indre, men likevel oppstår det tvil rundt motivasjonen hans. Er det et bilde på forelskelsens lunefulle vesen?
Tja. Jeg vet ikke. Noe skal man jo falle for. I lengden trengs det jo mer substans, om det skal bevege seg fra forelskelse til noe mer varig (kjærlighet heter det kanskje). Men jeg tror mange faller for veldig banale ting, som ikke nødvendigvis er substansielle, men som de velger å tillegge vekt. Jeg hadde en folkevogn Boble en gang, den tror jeg solgte meg godt inn, men det har jo lite med meg å gjøre, egentlig. Karakteren i boken har riktignok en bakgrunn som samler, han har litt ekstra sans for sjeldne ting, og man kan nok tenke at fascinasjonen for Marianne er enda et utslag av hans samlemani.
Det går en debatt om singelliv anno 2024, der mange påstår at dating og forelskelse har blitt vanskeligere i Tinder-tider. I boken er det ikke mye skjermer og sosiale medier å spore. Var dette bevisst?
Jeg tenkte ikke så mye på det egentlig. Begge har datamaskiner og mobiler i livene sine, så de er ikke frakoblet strømningene, men det er ikke en nødvendig del av akkurat denne fortellingen. Hovedpersonen er opptatt av å finne ut at Marianne «helt selv». Han googler den medisinske diagnosen hennes og lærer om ting på nettet, men med Marianne vil han gjøre sine egne erfaringer.
I boken havner den rettvendte hovedpersonen en stund på bortebane med de speilvendte, og vips oppstår et satirisk skråblikk på identitetsdebatten. Var dette en planlagt plottvist?
Marianne er i utgangspunktet dundrende uinteressert i sin egen diagnose. Den har ingen betydning i det daglige, det er ikke en sykdom, men en tilstand. Så kommer jeg-personen inn i livet hennes, med en helt annen interesse for å studere henne. Når han oppdager at det faktisk finnes et slags felleskap av speilvendte, og et seminar som de kan delta på er det en sjanse han ikke kan forspille. Å treffe en eneste speilvendt er i seg selv en begivenhet, å treffe flere er nesten mindblowing for ham. Han lurer på hva de har felles, er speilvendte annerledes enn andre? Seminaret kom uvegerlig til å berøre identitets-spørsmål, det var moro å skrive disse delene av boken. Som andre minoriteter er de speilvendte opptatt av hvem de er, hvem som IKKE får bruke deres merkelapp, hvordan de omtales, hvilke ord som brukes om dem. De blir en selvbevisst gruppe, og når de er samlet er det nok mange av dem som tenker at det er «litt bedre» å være speilvendt enn rettvendt.
Du skriver også for film- og TV. Når og hvor skriver du på dine skjønnlitterære prosjekt, og hva skiller de to skriveprosessene?
Jeg jobber parallelt med film- og tv-prosjekter, og med bokprosjekter. Den største forskjellen er at bokprosjektene er helt mine egne, utover redaktøren er det stort sett ingen som er inne og mener noe. Med bok har jeg alltid hatt følelsen av at hver versjon er litt bedre enn den forrige, redaktøren er veldig fintfølende på den måten at alle innspill underveis hjelper meg til å finne ut av mitt eget prosjekt. I film/tv føles det ikke alltid slik. Det er så mange som skal mene noe, og ofte vannes den opprinnelige ideen ut. Bokskrivingen har blitt veldig viktig for meg, blant annet av den grunn. Med en roman bestemmer jeg hvert eneste ord helt selv, om det blir dårlig har jeg ingen andre å skylde på, jeg holder på til jeg føler meg ferdig. Jeg føler meg som et ansvarlig og voksent menneske. Jeg kan bli ganske detaljfokusert på tampen, men Mattis er tålmodig.
Hva eller hvem inspirerer deg?
Jeg jobber mye med Per Schreiner og Erlend Loe, for det meste med film/tv, men det hender også at vi diskuterer bokprosjekter. Ingenting er morsommere enn å jobbe med de to, det er enormt stimulerende. Og så må jeg nevne Woody Allen, for meg er noen av hans filmer selve gullstandarden for eksistensiell humor, moro med følelser og substans. Jeg blir litt skuffet over at mange ikke erkjenner slektskapet med ham, fordi navnet har blitt kontroversielt.
Hva er det fineste noen kan si om boken din?
Det kan jeg ikke svare på. Om noen virkelig sier det kommer jeg til å tenke at de har lest dette intervjuet og bare er greie.
