Gratulerer med din første diktbok! Hvordan har det vært å gå fra å skrive noveller til lyrikk?

Tusen takk! Jeg har alltid skrevet i ulike sjangre, så det var ingen brå eller plutselig overgang. Etter å ha jobbet med prosaiske problemstillinger i debuten min Hjertet er en alien, savnet jeg å være tettere på språket. Jeg tenkte først på det som en bevegelse bort fra dramaturgi og narrativ, mot nettopp språket, men skjønte etter hvert at det var en falsk motsetning. Det finnes tross alt en dramaturgi i alle bilder man skriver fram, i hver verselinje man plasserer etter en annen. Men det har vært befriende å skrive dikt, og bevege meg inn i noe som tidvis er mystisk, men like ofte konkret og sanselig. Ikke minst har det vært gøy å leke med rytme og musikalitet.

Hva møter leseren i Åpen o?

Ei som leiter etter slekta si, og finner flere spørsmål enn svar.

Kan du si litt mer om tittelen?

Da jeg og redaktøren min Thea snakket om denne tittelen, ga jeg henne en smørbrødliste over hva den fikk meg til å tenke på. Den så slik ut:

Sult; stedet der språket og navngivningen tar form; sang og lyd og bønn og kommunikasjon; en ufullstendig prosess, sirkelen som aldri lukkes; det grenseløse og uten skiller; begjær og erotikk; sykluser og kontinuerlig bevegelse; skapelse; fødsel.

Jeg merket tidlig hvor ofte jeg skrev om munnen, at den dukket opp som et svelg, en port, en grense. Den åpne munnen kan være truende, men også patetisk – tunga strekker seg ut, men sitter fast.

Bokens omtaletekst lyder som følger: En datter som hverken er barn eller voksen går langs elva Sava. Hvilket forhold har du til elva Sava?

Elva Sava renner gjennom blant annet Serbia og Slovenia, hvor deler av familien min kommer fra. Jeg husker den som kald, med en sterk understrøm, at vi fikk beskjed om å ikke bade aleine. I boka lar jeg diktene kretse rundt Sava, jeg'et befinner seg ofte i elva, fordi jeg ville ha muligheten til å bevege meg rundt i et minneslandskap, bade i det. Landskapet består også av en sommervarme og en julisol som ikke går ned. Det er ubehagelig med ting som ikke tar slutt, det som lyser opp og avslører.

Kalven er et annet omdreiningspunkt i teksten. Hva kan du si om den?

I sammenheng med kalven tenker jeg ofte på dette diktet fra Henrik Nor-Hansen sin diktdebut Realitetene:

Har de kommet tilbake, det står dyr ute i mørket

snusende, prustende, muler og manker

nattens kjøtt, tunge koteletter

samlet i synet

men dyrene er alt for nær, de vil noe, de stirrer

og ser ut som de tenker

Kalven min slekter på et vis på dette diktet og hvordan det forholder seg til dyrenes vilje, dyrenes kjøtt, deres nærhet til oss, men også deres ugjennomtrengelighet. Det er ikke lett å se hvor jeg'et slutter og kalven begynner i Åpen o. Det er en relasjon som pendler mellom kjærlighet, gjenkjennelse, eierskap og vold.

Du har en veldig sanselig og billedrik stil, til tider absurd, på grensen til grotesk. Hva har inspirert deg i arbeidet med boken?

Først og fremst annen poesi. Jeg må nevne Anne Bøe, som jeg siterer i begynnelsen. Det var først da jeg leste all hennes poesi at jeg begynte å stole på rytmen i mine egne dikt, og lot intuisjonen og en slags indre motor lede an i stedet for ønsket om sammenheng og ryddighet. Casper André Lugg har jeg lest masse av, og Kristin Berget. Vemund Solheim Ådland sin Årsol har vært viktig, hvor språket (nesten som om han slår ord mot hverandre for å høre hvilke nye som oppstår!) skaper en hel verden. Det samme gjelder Yngve Pedersen sine dikt. I begynnelsen leste jeg mye av Simone Weil, særlig boka Styrkens mysterium hvor jeg ble interessert i hennes særegne og underlige forhold til verden rundt seg. Mot slutten leste jeg Paul Celan om og om igjen.

Hvilket spørsmål ønsker du å bli stilt?

Jeg'et i disse diktene sanker mye rart, men hvilken sopp gleder du deg mest til å sanke under årets sesong? Takk for spørsmålet! I fjor ble jeg trygg på riskene og kremlene, så nå er det på tide å lære seg alle musserongene og sjampinjongene. Av gamle kjenninger håper jeg på å finne furumatriske, duftriske, fåresopp, svovelkjuke, nøttekremle, gul og svart trompetsopp.

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Det fineste man kan gjøre, er å lese den. Kanskje fortelle meg om en tanke som dukket opp under lesningen.