Gratulerer med din aller første novellesamling! Hvordan har det vært å skrive noveller fremfor roman?

Takk! Det føles egentlig som en debut nummer to! Det har gått seks år siden jeg debuterte, og jeg føler meg som et helt annet menneske nå. Men rent teknisk har det jo også vært annerledes. Debutromanen min hadde et ganske trangt og begrenset univers jeg etter en stund ble veldig lei av mens jeg skrev. Novelleformen har derfor vært frigjørende å jobbe i fordi jeg har kunnet veksle mellom ulike steder, karakterer og premisser. Det er derfor litt vemodig at boka er ferdig, for det har vært så fint å jobbe med den. Det har vært viktig for meg at novellesamlingen har en tydelig tematisk overbygning. Det er flere punkter og temaer som korresponderer i boka, og jeg har vært opptatt av at det skal være en helhet og indre sammenheng. Sånn sett skiller det seg kanskje ikke så mye fra romansjangeren?

Kort fortalt; hva er din heispitsj på Mellom verden?

Oufff! Heispitsj! Hjelp!

Hvis jeg sto i heisen med Jonas Gahr Støre, ville jeg sagt:

«Dette er en bok om å være ung og famle i arbeidslivet, om hvordan samfunnet har skapt en forventning om at arbeidsplasser tilbyr fellesskap, men at mange likevel havner utenfor dette fellesskapet. Og hva skjer da?»

Hvis jeg sto i heisen med en venninne jeg ikke har sett på mange år, ville jeg sagt:

«Dette er en bok om gamle, nye og midlertidige vennskap. Om uavklarte relasjoner, om å lengte etter intimitet og nærhet, men samtidig ville beskytte seg mot nettopp det.»

Hvordan startet arbeidet med boken og hvordan har skriveprosessen vært?

Jeg ble, som konsekvens av nedbemanning, arbeidsløs i fjor, og plutselig føltes det veldig viktig å skrive om arbeidsliv. Jeg ville skrive om egne erfaringer jeg har gjort meg, og om alt det rare, fine, klaustrofobiske, tøysete, ubehagelige, fantastiske og farlige arbeidslivet kan romme. Jeg var særlig opptatt av å utforske relasjoner mellom kolleger som ender i noe overskridende. Kolleger som er intime med hverandre og er avhengige av hverandre.

Arbeidslivet er et fellesskap, men kun for noen. I flere av novellene danner noen av personene sterke allianser, mens andre står utenfor disse alliansene. Allianser mellom kolleger kan være helt nødvendig for å overleve på jobb, og jeg er interessert i disse relasjonelle dynamikkene. Boka handler om mye mer enn arbeidsliv, men for meg har det vært den viktigste motoren mens jeg har skrevet.

Kan du si noe mer om tittelen, hvordan den reflekterer boken?

Ganske lenge var arbeidstittelen Disney World. Det ga så mye mening for meg, for det symboliserer en form for eskapisme, drømmerier og nostalgi, som er til stede i mange av novellene. Men jeg ble redd for å bli saksøkt av Disney! De er kjent for å være strenge. Derfor ble tittelen skrinlagt og erstattet av Mellom verden, som egentlig er en bedre tittel for boka, tror jeg?

Og hva betyr den tittelen? Den er jo ufullstendig og litt abstrakt. Rent grammatikalsk mangler tittelen to ord. Det passer godt overens med grunnstemningen i boka. Menneskene i novellene lengter etter noe de ikke vet hva er. Og de befinner seg i en del av verden som er litt ved siden av den verdenen de fleste av oss lever livene våre i.

I flere av novellene er det glidende overganger mellom kjærlig intimitet og klaustrofobisk intimitet. Ser du de unge karakterenes relasjonelle famling som dypt menneskelig, som aldersbetinget eller som et tegn i tiden?

Det er et veldig godt spørsmål! Det dukker jo stadig opp artikler om at unge i dag er mindre intime med hverandre, har mindre sex, og generelt er mindre fysiske med hverandre. I én av novellene har en kvinne og en mann blitt kjent med hverandre gjennom et dataspill og må bli kjent med hverandre på nytt i den fysiske verdenen. Det blir noe helt annet for dem begge. Det blir flaut og klønete. Jeg tror unge mennesker har blitt redde for å være klønete. Det er så viktig å kløne!

Men denne famlingen er også generasjonsløs og universell. Menneskene i novellene mine vet nok ikke helt hvor grensene deres går. De klarer ikke å si ifra når det blir for mye.

Du har bakgrunn som dramaturg i teateret. Hvordan er forfatteryrket i sammenligning?

Å jobbe som dramaturg ved en stor teaterinstitusjon og å være skjønnlitterær forfatter står i et motsetningsforhold for meg. Dramaturgyrket, slik jeg kjenner det, handler i stor grad om programkuratering, utvikling og ivaretakelse av institusjonell identitet, fasilitering av kunstneriske prosesser og veldig mye annet! Hjernen til en dramaturg planlegger mange år fram i tid og tenker på absolutt alt hele tiden. Å skrive, for meg, handler om å ikke tenke i det hele tatt. Jeg må prøve å være så dum som mulig. Bare da går det.

Når og hvor skriver du?

I starten av en prosess: på biblioteket.

Mot slutten: hjemme.

Ofte på dagtid, slik at jeg føler at jeg er på jobb!

Hva eller hvem inspirerer deg?

For en del år siden tok jeg et emne i japansk litteratur på UiO og ble gjort oppmerksom på at man i Japan ikke skiller mellom sjangerbetegnelsene «roman», «kortroman» og «novelle», men heller betegner alle fiksjonsfortellinger som shōsetsu. Dette ble en inspirerende og frigjørende inngang til å tenke noveller, og jeg benyttet muligheten til å avlære noen av de norske og vestlige novelledogmene.

Mens jeg jobbet med boka, lagde jeg min egen novellekanon. Disse bøkene og forfatterne har vært inspirerende for meg de siste årene:

Hvor var dere i natt av Clarice Lispector

Self-help og Birds of America av Lorrie Moore

Ting vi mistet i brannen og Farene ved å røyke på senga av Mariana Enriquez

Bare gjengangere og Lettiparken av Judith Herman

Fire fortellinger av Han Kang

Og mange av novellene i antologien Knakketiknakk!

Hva er det fineste noen kan si om boken din?

Det fineste vil være om noen oppdager et eller annet i boka som jeg selv ikke har tenkt over. Jeg vil gjerne at boka skal være smartere enn meg!