Fin farse i flott form fra landets nye humorstjerne. ... Mange skriver komiske bøker i Norge, men Janne S Drangsholt har skapt sin egen nisje, som er vel verdt et besøk.

Drangsholt har et åpenbart talent for komikk, og er fremragende til å finne riktige virkemidler og den rette balansen mellom dem. Hun veksler utvungent mellom høyt og lavt, letthet og tyngde, humor og alvor, fra fløgstadske ordleker som «What the Foucault?» og «Suck my Balzac!» til vemodet over tiden som går, det Ingrid Winter kaller Proust-traumatisk stress, og fra morsom metaforikk til mørk melankoli.

Drangsholt er ein av dei svært få norske skjønnlitterære forfattarar eg veit om som faktisk er morsom, med overlegg. Og ikkje på ein sånn litteraturvitar-måte. Ho kan skrive vitsar og einlinjarar. Ho kan skape komiske situasjonar. Og gjer det, utan å skamme seg.

I likhet med hovedpersonen er Drangsholt ekspert på britisk lyrikk. Kontakten med kolleger og studenter skildres skarpt og vittig. Ved siden av en rekke popkulturelle referanser - The Kardashians, Star Wars m.m. - nevnes madeleinekaker, kjønnsteoretikere som Judith Butler og Nietzsche, Keats, Blake. Med andre ord er her noe for alle.

Det er heseblesende i Winterland. Og morsomt. ... Som i tidligere Winterbøker er det befriende med en universitetsansatt som rett og slett er smart, en som absolutt ikke faller for de gamle og lurvete mannlige professorkollegaene, slik yngre kvinner - særlig studiner - nesten alltid gjør det i klassiske universitetsromaner. Ingrid Winter har dybde, mye mer enn karakterene i humoristisk underholdningslitteratur pleier å ha.