Diktene former bevegelsessekvenser, og skaper assosiative åpninger mellom det imaginære og det konkrete. De undersøker overganger mellom mulige eksistensformer, mellom det menneskelige og det som er befridd for det menneskelige. Forgreininger og forbindelser oppstår for eksempel mellom et rom som vokser, bevegelige trapper og et insekts søvn.
En øyenstikker kan oppfattes som en individuell eksistens, og lyden den lager kan, avhengig av opptakets tempo, avspilles som et rop
eller som et middelalderkor. Slik handler disse diktene om tilblivelse og forvandling, og om betydningsglidninger mellom det som er og det som er i ferd med å bli til.
Fire norske koreografer viste høsten 2013 tolkninger av Vi forlot den stille skogen på Dramatikkens Hus i Oslo.
