Jeg var voksen nå og faren min gammel, jeg kom neppe noen vei med ham. Det beste var å la alt ligge, bare gjøre hva jeg kom opp for, uavhengig av ham. Men så gikk jeg gjennom kvelden, alt som ble sagt, og alt som ikke ble nevnt. Sånn er faren min, tenkte jeg, han snakker og snakker, og alle ordene legger seg trygt oppå alt som ligger under.

I bunnen av glasset, eller neste, kom jeg på noe faren min sa en gang:

– Åsa og mørket hennes, det tok så mye plass. Jeg måtte leve mitt liv også, ikke bare hennes.

Jeg kunne ikke huske hvor eller når han sa det, fikk en fornemmelse av at vi stod ved verandadøra i den første leiligheten Arve og jeg hadde i Oslo, men det kunne ikke stemme, det måtte ha vært lenge før vi bodde der. Jeg kom ikke på en sammenheng der samtalen fant sted. Ikke husket jeg hva jeg hadde svart heller, bare selve utsagnet satt igjen.

Kunstneren Birgitte blir invitert til Longyearbyen for å lage en utstilling, men hun er i tvil om hun vil takke ja til invitasjonen. Da hun var tretten år, tilbragte hun og foreldrene et år i Longyearbyen, et år som skulle forandre alt. I det store og hele har Birgitte likevel landet i livet, og hun vet at reisen vil virvle opp minnene fra det året på ny.

Vi følger Birgittes møte med et Svalbard som står midt oppi store endringer. Gradvis tvinges hun også selv til å ta et nødvendig oppgjør med fortiden for å finne ut hvor veien skal gå videre. 

Med sine sterke skildringer av mellommenneskelige relasjoner og storslått natur er Svalbardnotatene en vakker roman om erindring og historie, og ikke minst ansvar, både individuelt og kollektivt.