En dyp indre spenning gjør leserens tid i Gaute Heivolls roman Min tid i disse skogene verdt sin vekt i gull. … En stor fortelling (…) om slitesterk kjærlighet og tida som passerer, enten den rommer oss eller andre.

Gripende og uhyre sterk

Rik livsskildring av tapte drømmer og et liv som ikke ble slik som det skulle. … Det som imponerer meg mest med denne romanen er beskrivelsen av Ingeborgs lumske og snikende sykdom, og hvordan dette tærer på Johannes og de rundt henne. Det som aldri blir videreformidlet fra Ingeborgs foreldre, alt som aldri snakkes om, brevene som sendes til Ingeborgs gamle mor, ført i pennen av en Johannes som alltid glatter over, som venter og overlever i livet, fremstår som herlig, trist og ekte.

At en så stille roman på nesten fem hundre sider, kan føles så kort, sier litt om hvor mye den engasjerte.

«Min tid i disse skogene» har vært en stor leseropplevelse for meg de siste dagene. Etter min mening er dette det foreløpige høydepunktet i Gautes forfatterskap. Så finskåret og kresent språklig, så betagende vakkert om et nesten umulig kjærlighetsforhold, så medrivende en fortelling om seks tiårs bygdehistorie.