Nobelprisvinner Wisława Szymborska døde 1. februar 2012, 88 år gammel. Hun etterlot seg en poesi som er enkel, åpen og klar, men samtidig evner å speile hverdagens kompleksitet. Hun betraktes som en av etterkrigstidens fremste poeter. 

I flere av diktene søker hun mot tingenes vesen, med både ærgjerrighet og ydmykhet. For der en løk for Ibsen bare er interessant som et bilde på noe menneskelig, betrakter Szymborska løken som løk, elven som elv, skogen som skog: 

«Nede i dalen en liten bekk i rollen som liten bekk
En sti i form av en sti så lenge den er til
En skog som ser ut som en skog i all evighet amen.»
 
Men det er også mange andre motiver som vekker Szymborskas nysgjerrighet, som et fotografi fra 11. september, eller et barns eksperimentelle lyst, eller skyene over himmelen, eller livet som den eneste måten. «Hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbejaende,» har Woody Allen sagt. 

Livet er den eneste måten inneholder de fire diktsamlingene Øyeblikket (2002), Kolon (2005), Her (2009) og Nok (2012).

Oversetter: Christian Kjelstrup