Hun sitter i et hus mellom fjellene og skriver. Hun lever et avsondret liv på landet, med mann og barn og bøker. Hver dag er den samme. Stillheten etter at barna har kommet seg av gårde. Dyrelivet fra kjøkkenvinduet. Ettermiddagene med «middager og tv, aktiviteter og venner». Årene som går, barna som blir større, «klærne blir for små og må legges vekk.»

Krigeren på fanget balanserer mellom det hverdagslige og det eksistensielle, mellom tull og trøst og tungsinn, mellom lengselen etter å være alene og frykten for ensomheten. Diktene evner å fange de skjøre øyeblikkene av glede, ro og nærvær, og i samme bevegelse, diktets egen tilblivelse, som om poetikken og motivene er ett og det samme.

Jeg har mange navnesøstre i bygda

navnet vårt er et sånt

ingen gir barna sine lenger.

En av søstrene ønsket seg diktene mine

på nynorsk, men jeg skriver ikke

dikt på nynorsk, eller kinesisk.

Språket er et hus jeg kan bo i, her inne

bor også barna mine, språket deres

er nynorsk, og en dag kanskje kinesisk.